Forord til Sosialøkonomi er sunn fornuft

Denne boken er en analyse av økonomiske feil­tagelser som etter hvert er blitt så alminnelige at de nesten er blitt en slags ny ortodoksi. Det eneste som har hindret dette er deres egne selvmotsigelser, som har splittet dem som godtar de samme premis­ser i hundrevis av forskjellige «retninger». Dette har skjedd av den enkle grunn at det er umulig å ta konsekvent feil i saker som har med det virkelige liv å gjøre. Men forskjellen mellom en ny retning og en annen er bare at én gruppe tidligere enn en annen innser de absurditeter som dens falske for­utsetninger driver den til. I det øyeblikk det skjer, blir gruppen inkonsekvent ved enten uforvarende å. forkaste sine egne falske premisser, eller ved å godta, slutninger trukket på grunnlag av dem, som er mindre foruroligende eller fantastiske enn de logik­ken skulle lede til.

Det er imidlertid ikke en eneste viktigere regje­ring i hele verden, hvis økonomiske politikk ikke påvirkes av eller nesten helt bestemmes av noen av disse villfarelsene. Den kanskje enkleste og sikreste måte å forstå sosialøkonomien på er å gjen­nomgå slike feil, og særlig den hovedfeil de springer ut av. Det er utgangspunktet for denne boken, og for dens noe fordringsfulle tittel.

Denne boken tar derfor først og fremst sikte på å fremstille. Den foregir ingen originalitet med hen­syn til noen av de hovedidéer den forklarer. Den forsøker heller å vise at mange av de idéer, som nå går for fremragende nydannelser og fremskritt, i virkeligheten bare er gjenopplivelser av gamle feil­tagelser, og nye bevis for den gamle sats at de som ikke kjenner fortiden er dømt til å gjenta den.

Jeg antar at denne essay i og for seg er ubluferdig «klassisk», «tradisjonell» og «ortodoks». I hvert fall vil vel de hvis feiltagelser blir analysert her prøve å avfeie den med slike tilnavn. Men den som prøver å tilegne seg så meget kunnskap som mulig vil ikke la seg skremme av slike adjektiver. Han vil ikke alltid søke etter noe nytt, noe revolusjone­rende i økonomisk tenkning. Hans sinn vil naturlig­vis være like åpent for nye idéer som for gamle; men han vil nøye seg med å legge til side det som bare er hvileløs eller ekshibisjonistisk streben etter nyhet og originalitet. Som Morris R. Cohen har be­merket:             «Den idé at vi kan avvise alle tidligere tenkeres synspunkter gir sannelig intet grunnlag for håp om at vårt eget arbeid vil vise seg å bli av noen verdi for andre.»*)

Fordi denne boken tar sikte på å fremstille har jeg benyttet meg rikelig — og uten detaljerte hen- visninger (med unntak av enkelte fotnoter og sita­ter) — av andres idéer. Dette er uunngåelig når en skriver på et felt der mange av verdens fineste ånder
*) Reason and Nature (1931).

 

har arbeidet. Men min gjeld til i det minste tre forfattere er av en så spesiell natur at jeg ikke kan gå forbi den uten å nevne den. Min største gjeld, når det gjelder det fremstillingsmessige grunnlaget som denne drøftelsen bygger på, har jeg til Fredrich  Bastiats essay Cc qu’ on voit et ce qu’ on ne vait pax, som nå er nesten et århundre gammel. Dette ar­beidet kan faktisk betraktes som en modernisering, utvidelse og generalisering av den innføringen i pro­blemene som Bastiats pamflett gir. Dernest må nevnes min gjeld til Philip Wicksteed. Særlig ka­pitlet om arbeidslønn og det avsluttende sammen­draget skylder meget til hans Common Sense of Political Economy. Min tredje gjeld er til Ludwig von Mises. Med alt det unevnt, som denne elemen­tære avhandling måtte skylde hans skrifter i sin alminnelighet, har jeg min mest spesielle gjeld til ham for hans fremstilling av den måte hvorpå den monetære inflasjonsprosess sprer seg.

Når jeg gjennomgår feilslutninger, har jeg funnet det ennå mindre rådelig å nevne spesielle navn enn når jeg ytrer anerkjennelse. Hvis jeg skulle gjøre det, hadde jeg måttet yte spesiell rettferdighet til hver enkelt av de forfattere jeg kritiserer, med eksakte henvisninger og sitater, med hensyn tatt til den særlige vekt han måtte legge på dette eller hint punkt, de forbehold han tar, hans personlige tvetydigheter, inkonsekvenser og så videre. Jeg hå­per derfor at ingen vil bli for skuffet fordi navn som Karl Marx, Thorstein Veblen, Major Douglas, Lord Keynes, Professor Alvin Hasen og andre ikke er nevnt på disse sidene. Hensikten med denne boken er ikke å fremstille enkelte forfatteres særlige feil, men sosialøkonomiske feiltagelser i deres hyp­pigste, mest utbredte og innflytelsesrike form. Vill­farelser blir i alle fall anonyme når de når det popu­lære stadium. De spissfindigheter eller uklarheter som kan finnes hos de forfattere som er mest an­svarlige for å ha fremmet dem, blir vasket av. En lære blir forenklet: Det spissfindige argument som rommer feiltagelsen, og som kan ha vært begravet i et nettverk av forbehold, tvetydigheter eller mate­matiske ligninger står bart igjen. Jeg håper derfor at jeg ikke skal bli beskyldt for urettferdighet på grunn av at en velkjent lære i den form jeg har fremstilt den ikke er nøyaktig lik lærebygningen slik den er blitt formulert av Lord Keynes eller noen annen spesiell forfatter. Det er det politisk innfly­telsesrike grupper tror, og som regjeringer handler etter, vi er interessert i her, ikke de historiske opp­hav for disse meningene.

Til slutt håper jeg at jeg vil bli tilgitt for å gi så få henvisninger til statistikk på de følgende sider. Hvis jeg skulle ha prøvd å legge frem statistiske bekreftelser med hensyn til virkningene av tollsatser, maksimalpriser, inflasjon, og kontroll med slike va­rer som kull, gummi og bomull, ville denne boken ha vokst langt utover det omfanget det var meningen å gi den. Dessuten — som aktiv avismann er jeg fullstendig klar over hvor raskt statistikk blir for­eldet og erstattet med nye tall. De som er interes­sert 1 særegne økonomiske problemer anbefales å lese pågående «realistiske» diskusjoner om dem, med Statistisk bevisføring. De vil ikke finne det van­skelig å tolke statistikken riktig på bakgrunn av de grunnleggende prinsipper de har lært.

Jeg har forsøkt å skrive denne boken så enkelt og med så stor uavhengighet av spesielle faguttrykk som det er mulig å forene med rimelig nøyaktighet, slik at den kan forståes fullt ut av en leser som ikke har noe kjennskap til sosialøkonomi fra før.

Da denne boken ble satt sammen til en enhet, var tre kapitler allerede trykt som egne artikler. Jeg vil gjerne få takke The New York Times, The Ame­rican Scholar og The New Leader for deres tillatel­ser til å trykke opp igjen stoff som opprinnelig ble offentliggjort i deres spalter. Jeg er professor von Mises takknemlig for at han leste gjennom manu­skriptet, og for verdifulle råd og vink. Ansvaret for de meninger som blir uttrykt ligger selvfølgelig i sin helhet hos meg.

New York, 25. mars 1946.

H. H.

Socialism Grips Norway


Socialization has become a foggy term, and so has
socialism. Most modern Socialists define socialism
by pointing to conditions considered desirable by
everybody. Such descriptions are useless as defini-
tions. The following definition has been accepted
by the advocates as well as by the opponents of
socialism. Socialism means (1) the abolition of
privat e ownership of the means of production; and
(2) centralized State direction of trade and busi-
ness. This definition is not as clear and unambigious as it might appear , because taxation and
other devices may undermine , and even eliminate,
the right of private ownership, even if such ownership still exists on paper .
Norwegian industry·is not formally socialized or
nationalized. It is true that the telegraph service
and the railways are State-owned, but this has
always been so in Norway. Few Europeans consider
State ownership of telegraph lines and railways as
socialization, though it is admittedly a step in that
direction. Even before the war Norway had State
monopolies for grain, wines and liquors. Since the
war the Labor gove rnment has established two
more monopolies - for medicines, and for fishinggear , nets and tackle.
Some State-Owned Industries
The Norwegian telephone companies used to be
partly State-owned and partly privately-owned.
Since the war there has been a tendency. for the
tate to buy the privately-owned telephone companies . The reason given is the necessity of coordination to attain higher efficiency.
Since the war the Labor government has also
tried to acquire holdings of shares in other private
companies. The opportunity present edit self very
conveniently when Germ'an lnterests in Norwegian
corporations , acquired during the occupation, were
confiscated as part of the war indemnity. In this
way the State has become the greatest stockholder
in Norway' s biggest corporation- the Norsk Hydro,
a nitrate company.
'The government has gone farther than. taking
over war indemnitie's. On June 1, 1952 the State
owned stocks in seventy-seven corporations , and
controlled a majority in forty-one of them. The
total share capital of these seventy-seven corpora-
tions was 496,000,000 kroner , of which the' State
owned 344,000,000. As a comparison, the total share
capital of all Norwegian stockholding companies
is calculated to be 3,000,000,000 krone r .
The sha r eholding interest of the State is considerably greater than the above amounts indicate .
The Vinmonopolet, for example, with its ware-
houses, stocks of wines and liquors , and retail
outlets all over the country, is obviously worth
much more than the share capital , a paltry 100,000
kroner .
With the unanimous consent of the Storting,
Norway' s Parliament , the government has started
building a big iron-works, Statens Jernverk, which
was calculated to cost 334,100,000 kroner but will
in fact cost three times as much. This may be'
described as a socialist undertaking, not because
it is State-owned but because it does not satisfy the
private prerequisite that it should be profitable.
Even according to the preHminary estimates it will
only cover it s expenses in boom years ; it will lose
money in normal as well as in depression years .

Limitation of Dividends
The Labor government has followed other prac-
tices which have brought Norway still nearer to'
socialism. One device is the limitation of dividends.
The general rule is that no stockholding company
may pay more than a 5 percent dividend. The
results are in some cases so absurd that dispensations are given. One effect of this limitation is that
stocks actually are not equities any more', repre-
senting real values, but nominal values of the same
category as bonds.
Considering the risky character of certain Nor..;
wegian industries , such as whaling, shipping, and
fur-farming, a limitation of dividends must
naturally reduce the supply of venture capital . It
has already done so. The number of stock-listed
corporations has fallen drastically.
A permanent limitation of dividends means of
course the permanent abolition of the shareholders '
right to private ownership of the means of production.
It may be added that most big enterprises in
Norway are limited joint - stock companies. Some
prominent lawyers assert that Norwegian Joint-
stock companies have already been socialized for
all practical purposes. In addition to the limitation
of dividends a ban has been imposed on the distribution of companies' funds ,
and on the dissolving of companIes, in order to prevent indirect payment
of dividends.
The financial benefits f rom the ownership of the
means of production have also been reduced in
othe r ways. Up to J anua ry 15, 1953, the r e existed a
ceiling on salaries . It was never quite' clear what
that maximum was, and the law was permitted to
expire.
It is still forbidden to pay corporation officers
higher salaries than in 1940. As the index of
wholesale prices is 276 and the official cost-of living index 222 (wi th 1938 r epr e s ent ing 100) ;
this ceiling can hardly be maintained. But it exists
today.
House-owners have been compelled to reduce pre-
warrents by 10 percent. It is a matter of definition whether residential houses are a means of
production, but this decision has at any rate' re -
duced the financial benefits of being a houseowner.
'The financial benefits of owning capital goods
have been· further undermined because the Price
Control Office has authority to place special levies
or dues on any branch of industry or any business,
corporative or not. These levie's are partly used for
reducing prices of any products that the Price
Directorate wants to subsidize. The due'S levied for
this purpose and the subsidies paid over the State
Budget have now re'ached such heights that they
equal the total amount of direct taxes .

	

Finansiell krise og resesjon

Den alvorlige finansielle krisen og resulterende verdensomspennende økonomiske resesjon som vi har prognosert i flere utløser endelig dens voldsomhet. Faktisk den uansvarlige politikken av en kunstig innskytelse av kreditt som sentralbanker (i ledetog av den amerikanske sentralbanken) har tillatt og stelt istand over de siste 15 årene kunne ikke endt på noen annen måte.

Den ekspansive syklen som nå har sluttet var satt i gang når den Amerikanske økonomien var på vei ut av sin siste resesjon i 1992 og den amerikanske sentralbanken(Federal reserve) utga seg på meget stor kunstig økning av kreditt og investeringer, en ekspansjon udekket parrallelt med en økning i husholdningers frivillig sparing.I mange år, vokste pengemengden i form av kontanter og bankinnskudd (M3) med en gjennomsnittlig rate på over 10 % i året.

The severe financial crisis and resulting worldwide economic recession we have been forecasting for years are finally unleashing their fury. In fact, the reckless policy of artificial credit expansion that central banks (led by the American Federal Reserve) have permitted and orchestrated over the last fifteen years could not have ended in any other way.

The expansionary cycle that has now come to a close was set in motion when the American economy emerged from its last recession in 1992 and the Federal Reserve embarked on a major artificial expansion of credit and investment, an expansion unbacked by a parallel increase in voluntary household saving. For many years, the money supply in the form of banknotes and deposits (M3) has grown at an average rate of over ten percent per year (which means that every six or seven years the total volume of money circulating in the world has doubled). The media of exchange originating from this severe fiduciary inflation have been placed on the market by the banking system as newly created loans granted at extremely low (and even negative in real terms) interest rates. The above fueled a speculative bubble in the shape of a substantial rise in the prices of capital goods, real-estate assets, and the securities that represent them and are exchanged on the stock market, where indexes soared.

Curiously, as in the «roaring» years prior to the Great Depression of 1929, the shock of monetary growth has not significantly influenced the prices of the subset of goods and services at the final-consumer level of the production structure (approximately only one third of all goods). The decade just past, like the 1920s, has seen a remarkable increase in productivity as a result of the introduction on a massive scale of new technologies and significant entrepreneurial innovations which, were it not for the «money and credit binge,» would have given rise to a healthy and sustained reduction in the unit price of the goods and services all citizens consume. Moreover, the full incorporation of the economies of China and India into the globalized market has gradually raised the real productivity of consumer goods and services even further. The absence of a healthy «deflation» in the prices of consumer goods in a period of such considerable growth in productivity as that of recent years provides the main evidence that the monetary shock has seriously disturbed the economic process.

Economic theory teaches us that, unfortunately, artificial credit expansion and the (fiduciary) inflation of media of exchange offer no shortcut to stable and sustained economic development, no way of avoiding the necessary sacrifice and discipline behind all voluntary saving. (In fact, particularly in the United States, voluntary saving has not only failed to increase, but in some years has even fallen to a negative rate.)

Indeed, the artificial expansion of credit and money is never more than a short-term solution, and often not even that. In fact, today there is no doubt about the recessionary consequence that the monetary shock always has in the long run: newly created loans (of money citizens have not first saved) immediately provide entrepreneurs with purchasing power they use in overly ambitious investment projects (in recent years, especially in the building sector and real-estate development). In other words, entrepreneurs act as if citizens had increased their saving, when they have not actually done so.

Widespread discoordination in the economic system results: the financial bubble («irrational exuberance») exerts a harmful effect on the real economy, and sooner or later the process reverses in the form of an economic recession, which marks the beginning of the painful and necessary readjustment. This readjustment invariably requires the reconversion of the entire real productive structure, which inflation has distorted.

The specific triggers of the end of the euphoric monetary «binge» and the beginning of the recessionary «hangover» are many, and they can vary from one cycle to another. In the current circumstances, the most obvious triggers have been the rise in the price of raw materials, particularly oil, the subprime mortgage crisis in the United States, and finally, the failure of important banking institutions when it became clear in the market that the value of their debts exceeded that of their assets (mortgage loans granted).

At present, numerous self-interested voices are demanding further reductions in interest rates and new injections of money, which permit those who desire it to complete their investment projects without suffering losses.

Nevertheless, this «flight into the future» would only temporarily postpone problems at the cost of making them far more serious later. The crisis has hit because the profits of capital-goods companies (especially in the building sector and in real-estate development) have disappeared due to the entrepreneurial errors provoked by cheap credit, and because the prices of consumer goods have begun to rise faster than those of capital goods.

At this point, an inevitable, painful readjustment begins, and in addition to a drop in production and an increase in unemployment, we are now seeing a very harmful rise in the prices of consumer goods (stagflation).

The most rigorous economic analysis and the coolest, most balanced interpretation of recent economic and financial events lead inexorably to the conclusion that central banks (which are in fact monetary central-planning agencies) cannot possibly succeed in finding the most advantageous monetary policy at every moment. This is exactly what became clear in the case of the failed attempts to plan the former Soviet economy from above.

To put it another way, the theorem of the economic impossibility of socialism, which the Austrian economists Ludwig von Mises and Friedrich A. Hayek discovered, is fully applicable to central banks in general, and to the Federal Reserve and (at one time) Alan Greenspan and (currently) Ben Bernanke in particular. According to this theorem, it is impossible to organize society, in terms of economics, based on coercive commands issued by a planning agency, since such a body can never obtain the information it needs to infuse its commands with a coordinating nature. Indeed, nothing is more dangerous than to indulge in the «fatal conceit» — to use Hayek’s useful expression — of believing oneself omniscient or at least wise and powerful enough to be able to keep the most suitable monetary policy fine-tuned at all times. Hence, rather than soften the most violent ups and downs of the economic cycle, the Federal Reserve and, to a lesser extent, the European Central Bank, have most likely been their main architects and the culprits in their worsening.

Therefore, the dilemma facing Ben Bernanke and his Federal Reserve Board, as well as the other central banks (beginning with the European Central Bank), is not at all comfortable. For years they have shirked their fiduciary responsibility, and now they find themselves in a blind alley. They can either allow the recessionary process to begin now, and with it the healthy and painful readjustment, or they can procrastinate with a «hair of the dog» cure. With the latter, the chances of even more severe stagflation in the not-too-distant future increase exponentially. (This was precisely the error committed following the stock market crash of 1987, an error that led to the inflation at the end of the 1980s and concluded with the sharp recession of 1990-1992.)

Furthermore, the reintroduction of a cheap-credit policy at this stage could only hinder the necessary liquidation of unprofitable investments and company reconversion. It could even wind up prolonging the recession indefinitely, as occurred in the Japanese economy, which, after all possible interventions were tried, ceased to respond to any stimulus involving credit expansion or Keynesian methods.

It is in this context of «financial schizophrenia» that we must interpret the latest «shots in the dark» fired by the monetary authorities (who have two totally contradictory responsibilities: both to control inflation and to inject all the liquidity necessary into the financial system to prevent its collapse). Thus, one day the Fed rescues AIG, Bear Stearns, Fannie Mae, and Freddie Mac, and the next it allows Lehman Brothers to fail, under the amply justified pretext of «teaching a lesson» and refusing to fuel moral hazard. Finally, in light of the way events were unfolding, the US government announced a $700 billion plan to purchase illiquid (i.e., worthless) assets from the banking system. If the plan is financed by taxes (and not more inflation), it will mean a heavy tax burden on households, precisely when they are least able to bear it.

In comparison, the economies of the European Union are in a somewhat less poor state (if we do not consider the expansionary effect of the policy of deliberately depreciating the dollar, and the relatively greater European rigidities, particularly in the labor market, which tend to make recessions in Europe longer and more painful). The expansionary policy of the European Central Bank, though not free of grave errors, has been somewhat less irresponsible than that of the Federal Reserve. Furthermore, meeting the requirements for admission to the euro currency bloc (convergence) involved a healthful and significant rehabilitation of the chief European economies. Only a few countries on the periphery, like Ireland and especially Spain, engaged in considerable credit expansion from the time they initiated their processes of convergence.

The case of Spain is paradigmatic. The Spanish economy underwent an economic boom that was due, in part, to real causes (liberalizing structural reforms which originated with José María Aznar’s administration). Nevertheless, the boom was also largely fueled by an artificial expansion of money and credit, which grew at a rate nearly three times the corresponding rates in France and Germany.

Spanish economic agents essentially interpreted the decrease in interest rates which resulted from the convergence process in the easy-money terms traditional in Spain: a greater availability of easy money and mass requests for loans from Spanish banks (mainly to finance real-estate speculation), loans which these banks have granted by creating the money ex nihilo while European central bankers looked on unperturbed. When faced with the rise in prices, the European Central Bank has remained faithful to its mandate and has decided not to lower interest rates despite the difficulties of those members of the Monetary Union which, like Spain, are now discovering that much of their investment in real estate was in error and are heading for a lengthy and painful reorganization of their real economy.

«The reckless policy of artificial credit expansion could not have ended in any other way.»

Under these circumstances, the most appropriate policy would be to liberalize the economy at all levels (especially in the labor market) to permit the rapid reallocation of productive factors (particularly labor) to profitable sectors. Likewise, it is essential to reduce public spending and taxes, in order to increase the available income of heavily indebted economic agents who need to repay their loans as soon as possible.

Economic agents in general and companies in particular can only rehabilitate their finances by cutting costs (especially labor costs) and paying off loans. Essential to this aim are a very flexible labor market and a much more austere public sector. These factors are fundamental if the market is to reveal as quickly as possible the real value of the investment goods produced in error and thus lay the foundation for a healthy, sustained economic recovery in a future that, for the good of all, we hope is not too distant.

Utdanning

1. Metode
Årsaksbasert tilnærming
The General Theory of the Good – Første kapittel i «Principles of Economics» av Carl Menger – http://mises.org/etexts/menger/one.asp
Causality as a requirement of Action – Første kapittel i «Human Action» av Ludwig Von Mises – http://mises.org/humanaction/chap1sec5.asp
What is a Causal-Realist Approach ? – Joseph T. Salerno – http://mises.org/daily/2740
Scarcity, Choice and Value – Forelesning av Joseph T. Salerno – http://www.youtube.com/watch?v=5aLYVsCbamk

Prakseologi
Praxeology: The Austrian Method – Hans-Hermann Hoppe – http://www.youtube.com/watch?v=BojfG6fmYEU

2. Markedsprosessen

3. Inngrep i økonomien

4. Normative anbefalinger for økonomisk politikk

5. Historien til Østerrikere

Kritikk av monetarismen og Chicago-skolen

Monetarismen/ Den mekaniske kvantitetsteorien

  1. http://mises.org/daily/2916 «The Velocity of Circulation» – Henry Hazlitt
  2. http://mises.org/daily/3808/The-Notion-of-Neutral-Money – Ludwig Von Mises
  3. http://mises.org/daily/3872/The-Specific-Value-of-Money – Ludwig Von Mises
  4. http://mises.org/daily/3733/Demand-for-Money-and-Supply-of-Money – Ludwig Von Mises
  5. http://mises.org/daily/3844/The-Anticipation-of-Changes-in-Purchasing-Power – Ludwig Von Mises
  6. http://mises.org/daily/3729/Gold-vs-Paper – Ludwig Von Mises
  7. http://mises.org/daily/5577 «The Lure of a Stable Price Level» – Murray N. Rothbard

 

Rasjonelle forventninger(ie. Robert Lucas, Edward Prescott, Finn Kydland osv.)

  1. http://mises.org/daily/2249 «What do Austrians Mean by «Rational» ?» – Michael Rozeff
  2. http://mises.org/daily/2673 «Why Dont Entrepreneurs Outsmart the Business Cycle ?» – Brian Stanley
  3. http://mises.org/journals/qjae/pdf/qjae10_4_4.pdf «A critique of adaptive and rational expectations» – Nikolay Gertchev(journalartikkel)
  4. http://mises.org/journals/qjae/pdf/qjae11_2_1.pdf «ABCT in light of Rational Expectations: The Role of Heterogeneity, the Monetary Footprint and Adverse Selection in Monetary Expansion» – Anthony J. Evans & Toby Baxendale(journalartikkel)
  5. http://mises.org/journals/rae/pdf/rae10_1_3.pdf «On Certainty and Uncertainty, Or: How Rational Can Our Expectations Be ?»

 

Jeg må benevne at «rasjonelle forventninger» kritikken av ABCT, i mine øyne, avslører en sjokkerende mangel på innsikt hos moderne økonomer i hvordan profitt-søkende entreprenører må operere i hensyn til konkurrenter, framtidig usikkerhet(ingen vet hva renten er om 2 år) og alternativ kostnaden ved venting. Kan også tillegge at alle «Ny-keynesianere» tror på dette og i det sans kunne stått under der.

 

Grunnleggende Chicago – Østerrike forskjeller

  1. http://mises.org/daily/5390 «Chicago vs Austrian School» – Robert P Murphy – Introduksjon til grunnleggende forskjeller
  2. http://mises.org/daily/4067 «Is Milton Friedman A Keynesian ?» – Roger W. Garrison (mitt korte svar er: JA!)

 

Lengre artikler:

 

Grunnleggende keynesiansk teori

  1. Aggregering
  1. Says lov
    •  «Understanding Says Law of Markets» – Steve Horwitz
  2. Keynesiansk «stimulering»

 

Spesifikke ideer

  1. Deflasjonær spiral
  1. Stive lønnsnivå
  1. Renter som «likviditetspreferanse»
  1. Etterspørsels «svikt» :

 

Post-keynesianere

  1. http://mises.org/daily/2787 «Does the Current Financial Crisis Vindicate the Economics of Hyman Minsky» – Frank Shostak
  2. http://mises.org/daily/2504 «Do Central banks Really Inflate ? No, Say the Post-keynesians» – Frank Shostak

Hvorfor har vi en Euro-krise ?

«On Thursday, October 28, 2011, prices of European stocks soared. Big banks like Société Générale (+22.54%), BNP Paribas (+19.92%), Commerzbank (+16.49%) or Deutsche Bank (+15.35%) experienced fantastic one-day gains. What happened?»

På Torsdag, 28. Oktober 2011, så steg prisene på Europeiske aksjer. Store banker som Société Générale (+22.54%), BNP Paribas (+19.92%), Commerzbank (+16.49%) og Deutsche Bank (+15.35%) erfarte fantastiske stigninger på en dag. Hva skjedde ?»

«Today’s banks are not free-market institutions. They live in a symbiosis with governments that they are financing. The banks’ survival depends on privileges and government interventions. Such an intervention explains the unusual stock gains.»

Dagens banker er ikke markedsbaserte institusjoner. De lever i en symbiose med statene de finansierer.

«On Wednesday night, an EU summit had limited the losses that European banks will take for financing the irresponsible Greek government to 50 percent. Moreover, the summit showed that the European political elite is willing to keep the game going and continue to bail out the government of Greece and other peripheral countries. Everyone who receives money from the Greek government benefits from the bailout: Greek public employees, pensioners, unemployed, subsidized sectors, Greek banks — but also French and German banks.
«

Hva er inflasjon ?

Definisjonen varierer meget fra moderne makroøkonomi, klassisk og østerriksk økonomi(1). Fra et østerriksk synspunkt er den mest passende definisjon at inflasjon er en økning i mengden penger.
Mens den vanligste «vedvarende vekst i det generelle prisnivået» er dermed en altfor smal og misvisende definisjonen.
Den klassiske definisjonen på inflasjon var alltid en økning i mengden penger,og det ble påtenkt at en økning i mengden penger udekket av produksjon ville blant annet føre til høyere priser. Det er den mer korrekte definisjonen i følge den østerrikske tradisjonen, ettersom det er en årsaksforklaring.

Ettersom definisjonen varierer, er det viktig og vite hva de forskjellige definisjonene er og deres relative styrker og svakheter før man velger en definisjon. For å velge en god definisjon bør også fenomenet vi er interessert i kort forklares.

Inflasjonens prosess
1. Pengemengden økes
En utvidelse av mengden penger fører til at alle i samfunnet har mer penger. Penger som ellers ville ha gått til kontantbeholdninger, investering eller konsum blir nå dekket først av den større mengden penger. Aktørene har nå mer penger tilgjengelig for investering eller konsum.

2. Medfører relativ prisstigning
Penger, som alle andre varer i en markedsøkonomi, styres av tilbud og etterspørsel. Når tilbudet av penger øker eller etterspørselen synker, så faller prisen på penger. Faller prisen på penger, så må det bety at prisen på varer øker. Dette er prisstigningen.
Når etterspørselen øker eller tilbudet synker, så stiger prisen på penger.
Dermed når tilbudet øker uten at annet endrer seg, vil prisen på penger synke og det tilsvarer altså en økning i priser. På en annen måte kan man beskrive det som at prisen på penger relativt synker, og dens kjøpekraften relativt svekkes i forhold til hva den ellers ville ha vært uten en økning i pengemengden.

De konkurrerende definisjonene
En økning i pengemengden
Dette er den tradisjonelle og historisk sett mest vanlige definisjonen, og den dekker det bredeste mulige oppfatningen av inflasjon.
Det positive ved denne definisjonen er at det fanger essensen av fenomenet som foregår og årsaken.
Det er samtidig den mest klare definisjonen på inflasjon, som ikke avhenger av noen tvetydige konsept for å identifisere inflasjon. Til den grad en aktør i en økonomi(2) øker mengden penger enten ved å trykke flere sedler, grave opp mer gull eller lager bankkontoer akseptert som penger , så tilegner den aktøren seg pengeenheten og kjøpekraft ovenfor varer og tjenester tilbudt i den økonomien. Dette skjer da på bekostningen av aktørene som allerede eier penger i den økonomien.

Det eneste negative med denne definisjonen er at det sidestiller en økt produksjon av en vare under et varebasert pengesystem(gull, sølv, korn osv.) med en økning av penger under papirpengesystem enten i form av dagens statlige papirpenger eller substitutter for penger(bankkontoer, sjekker, banksedler osv.). En økning av en vare skiller seg fra en økning av pengemengden som alene brukes som penger først og fremst fordi en økning av varer tilfører samfunnet mer velstand, det skaper flere konsumvarer uten å frata noen annen person sine eiendeler.
En økning av korn, i en økonomi hvor korn brukes til penger, kan benyttes til mat, dyrefôr osv. En økning av gull, i en økonomi hvor gull brukes til penger, kan benyttes til smykker, elektronikk osv. Det kan da være tilfeller hvor mengden penger øker, under et varebasert pengesystem og siden det blir direkte konsumert som varen den er, så påvirker det ikke pengenes verdi.
I motsetning kan en økning av mengden penger under et papirpengesystem enten i form av substitutter, eller statlige papirsedler bare brukes som et byttemiddel. En økning vil da fullt ut bare frata alle andre eiere av penger den kjøpekraften som de holdt, og ettersom penger sin eneste nytte under det systemet er som et byttemiddel vil eierne av penger være frarøvet deres eiendeler. Bare i tilfellet hvor folk sin etterspørsel etter penger stiger meget, kan en økningen av penger under et papirpengesystem ikke frata andre deres kjøpekraft men det har likevel fratatt dem deres potensielle kjøpekraft.

Et videre viktig skille mellom økninger av en vare under et varebasert pengesystem og av byttemiddelet under et papirpengesystem er at det tidligere er konkurrerende produksjon med kostnader knyttet til dens produksjon, mens i det siste tilfellet uten noen kostnad eller naturlige begrensninger knyttet til dens produksjon.
Under et varebasert system kan alle eiere eller produsenter av varen, øke mengden og de vil først slutte å gjøre det når den marginale nytten tilsvarer den marginale kostnaden ved å gjøre det. Under et varebasert pengesystem med blant annet gull, vil det altså ikke være gullproduksjon som styrer pengemengden(3), men etterspørselen etter penger som styrer produksjonen av gull.

Dette er definisjonen er likeså den mest vanlige definisjonen av inflasjon i den østerrikske skolen, og er i tråd med generell pristeori.

En økning i pengemengden utover økt produksjon
Dette er den andre definisjonen som har vært mest utbredt i den østerrikske tradisjonen(4), og den gjør opp for defektene i definisjonen ovenfor.
Denne definisjonen plukker opp både hvordan:

1. En økning i mengden av en vare under et varebasert pengesystem, trenger ikke medføre noen endringer i pengenes kjøpekraft. Dette fordi den økte mengden varen kan muligens benyttes som et gode i seg selv.

2. Det at en voksende økonomi, kan til en viss grad absorbere en økning i pengemengden ved å produsere mer varer og at dette medfører ingen absolutt prisstigning, selvom det fortsatt medfører en relativ prisstigning.

3. Det at en økt etterspørsel etter penger, kan i tilfelle ved store økninger i pengemengden motarbeide tilsvarende nedganger i pengeenhetens kjøpekraften eller den såkalte «objektive utvekslingverdien» som kan teoretisk forbindes med det «generelle prisnivået».

Mises definerte i 1912 inflasjon slik:
Ved teoretisk undersøkelse er det bare en mening som rasjonelt kan tilleggs uttrykket «Inflasjon». En økning i mengden penger, som ikke tilsvarende motarbeides av en økning i etterspørselen etter penger, slik at en nedgang i pengenes objektive bytte-verdi av penger må oppstå»(5)

Dette er også definisjonen som ligger nærmest, hele tilbud-etterspørsel framgangsmåten ovenfor penger som er meget viktig i den østerrikske tradisjon av pengeteori.

Pris-stigning
Dette er den mest utbredte definisjonen i moderne makroøkonomi og vant frem spesielt etter monetarismens fremgang(1920-årene) og senere som den ekslusive definisjonen etter den «keynesianske revolusjon»(1940-årene).

Den definerer inflasjon som:
«Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum.» – fra wikipedia

Det er hovedsaklig to 2 problemer med denne populære definisjonen:

1. Prisstigninger alene er ikke inflasjon
– Priser fluktuerer
Definerer man «inflasjon» som prisstigninger, så er det et problem. Det gir implisitt inntrykk av at det er noe som stabile priser man kan si den stiger over. Men i virkeligheten fungerer penger som andre varer etter tilbud/etterspørsel og tilbudet utgjøres av pengemengden mens etterspørselen utgjøres av villighet av aktører til å eie penger.
Det betyr at for at prisstigninger skal være inflasjon, så må etterspørselen etter penger være stabil på et vis. Men etterspørselen etter penger er ikke stabil, den er i konstant fluks og påvirkes av hvordan folk kan oppbevare penger, betalingsmetoder, når de lønnes og forventninger.
Forventninger er spesielt viktig, ettersom tidligere omtalt i pengeteori er at folk eier penger på grunn av fremtidig betalinger som vil gjøres. De vil da ønske å holde nok penger slik at de er sikre på at de kan betale alle nødvendige uforventede betalinger. (6)

– «Absolutte» pris-stigninger ignorerer relative pris-stigninger
Et annet og meget viktig problem er at å måle absolutte pris-stigninger ignorerer en rekke meget viktig ting, Det tar utgangspunkt i enkelte priser, slik de fremstår idag f.eks:
1 banan = 5 kr
1 Eple = 3 kr
1 Iphone 4g = 4 kr
1 bok = 35 kr

Indeks/ «Pris nivå» = 11,75

De ønsker så å bruke denne informasjonen til å sammenligne dagens priser med prisene om et senere tidspunkt. Det er tre problemer med dette, for det første så ville pengene kanskje vært mer verdt om ingen økninger hadde funnet sted ved at all økt etterspørsel kunne bare tilfredsstilles ved å selge varer/tjenester imot penger, for det andre så er det problematisk å sammenligne et lignende produkt med annet og for det tredje kan inflasjon av pengemengden påvirke relative prisforhold slik at de «generelle prisene» ikke har steget men priser som påvirker spesielt enkelte individer og grupper sin levestandard.

Det er alle problemene med å bare tenke på «det generelle prisnivået», som ville vært en slags indeks av varene nevnt ovenfor(f.eks gjennomsnittet er 11,75).
1. En økning i pengemengden som møtes med en økt etterspørsel etter penger, vil likevel frata eierne av pengene den økte kjøpekraften som ville kommet av enten en økning i etterspørsel etter penger alene eller en økt produksjon av varer/tjenester som ofte refereres til som produktivitets-deflasjon(som vi observerer i elektronikk markedet de siste årene). Pengene ville vært relativt mer verdt om ingen økning hadde funnet sted.

2. I utgangspunktet om man ikke engang forsøker en slik indeks som mitt eksempel, så vil ideen om det «generelle prisnivået» tilsløre det at produkter forandrer seg over tid. En banan produseres med andre kvaliteter, og er ikke simpelthen en banan. En Iphone 4 blir etterhvert byttet ut med en Iphone 5, men de kvalitative forskjellene mellom modellene kan ikke måles kvantitativt.
Om man forsøker å indeksere disse produktene, enn å bare lese deres priser direkte av og sammenligne hver dag/måned/år så vil problemet bli enda større.

3. La oss si at på grunn av forbedringer i teknologien, så har Iphone 4 blitt overgått og dens pris har sunket til 2 kr. Likedan har bokproduksjon blitt mer effektiv, og den samme boken koster 30 kr. Men i den samme tidsperioden har mengden penger blitt økt med 11 %, og denne økningen er kommet ut i sirkulasjon.
Våre statistikere i SSB noterer så de nye prisene på varer som er blitt følgende:
1 banan = 8 kr (5)
1 Eple = 7 kr (3)
1 Iphone 4g = 2 kr (4)
1 bok = 30 kr (35)

Indeks / «Pris nivå» = 11,75

Nå i vår meget enkle økonomi med bare fire priser, har prisen på bananer og epler nærmest doblet seg mens prisen på iphones og bøker har sunket. Selve indeksprisen er fortsatt 11,75 (altså gjennomsnittet av alle priser), men penger har blitt trykket og priser på flere varer har økt.
Ifølge makroøkonomer har vi ikke hatt inflasjon etter deres definisjon ettersom indeksen av priser ikke har steget, mange av de og spesielt myndighetene ønsker tom. at vi skal akseptere indeksen som en indikatorer på «levekostnader». Men dette ignorerer det som er mest viktig i en økonomi, nemlig relative priser og det antar at vi alle konsumerer en gjennomsnittsandel av det samme.

Men en nedgang i levestandard har funnet sted, de som konsumerer bananer og epler har sett deres realinntekt synke. Det har foregått en omfordeling imellom menneskene i denne økonomien, ifra de som eide og måtte selge varer, tjenester eller arbeidskraft (en type tjeneste) for penger og over til de som kunne lage disse pengene ut av intet og motta det først og bruke det før priser har forandret seg. Dette kalles «Cantillon effekter», oppkalt etter den franske økonomen Richard Cantillon.

Priser i forhold til hverandre, relative priser, har forandret seg og det har negativt påvirket levestandarden til enkelte individer i samfunnet.

2. Det eksisterer ingen «generell prisnivået»

– Prisnivået: Nyttig konseptuelt verktøy
– Er i virkeligheten umulig å måle
– Penger kjøpekraft varierer hele tiden
– Gir inntrykk av alle handler det samme
– Priser er utvekslingskurser mellom penger og en spesifikk vare/tjeneste. Hvordan sammenligne en vare/tjeneste med en annen ?

Monetær-inflasjon og pris-inflasjon

Hvorfor regnes inflasjon som noe negativt ?

Måler KPI inflasjon ?

Hva er et godt mål på inflasjon ?

Hvorfor ønsker sentralbanken å ha konstant inflasjon på 2,5 % ?

Hva er alle kjente effekter av inflasjon ?

Noen falske ideer om inflasjon
Kvantitetsteorien
Kostnadsinflasjon

Effektene av inflasjon

1.
2.
3.

Notater:
1. Henvis til definisjonen i en vanlig lærebok, en østerriksk bok og en klassiker. Mises kommenterte at inflasjon opprinnelig var et politisk betegnelse og manglet i utgangspunktet økonomisk vitenskapelig..
2. En gruppe som bruker de samme pengene
3. Milton Friedman tar da feil om gull, siter han hvor han sier «gullproduksjonen» ville bestemt pengemengden.
4. Brukes i Human Action, siter sidetall
5. Fra… Vi bruker ikke her samme definisjonen som Mises, angående en motarbeidende økning i etterspørselen etter penger siden vi mener det er korrekt og Mises modererte dette synet senere etter Teorien om Penger og Kreditt var fullført.
6. Yield from Money Held Reconsidered
6.
7.
8.
9.

Problemet med statsgjeld

skrevet av Klaus Bernpainter (http://www.mises.se/2012/06/25/problemet-med-statsskuld/)

De såkalte siviliserte land i verden drukner i gjeld. De fleste synes enige om at det er et problem, men ved nærmere ettersyn er det ikke så mange som kan forklare hvorfor statskassen ville måtte føre til økonomisk krise og fattigdom.

Vi hører ofte utsagn som «Hellas har lånt fra Tyskland, og nå kan ikke tilbakebetale Hellas.» Men mange nasjoner ser ut til å være gjensidig gjeld til hverandre. Burde ikke gjelden omtrent kansellere hverandre ut? Og hvem er det som til slutt låne noen penger?

La oss først gå til Asia. Japan er kjent for å ha den siviliserte verdens største statsgjelden. Det beløper seg til om lag dobbelt BNP. Og den vokser. Etter krigen oppstod det japanske industrielle underverket og under disse vellykkede årene samlet japanerne på mye av rikdommen som de skulle leve på videre i alderdommen. Men fikserne[statlige sosiale ingeniører] mente at veksten ville bli enda høyere, og med litt fiksing ville sannsynligvis kunne få til det … Som vanlig ble det derfor startet med opptrykkingen av penger. Dette førte til en eiendoms og finansiell boble av historiske proporsjoner som kollapset på 80-tallet. Siden da, har de japanske fikserne forsøkt å stimulere økonomien i gang igjen. De gode resultatene har vært treg med å komme. Selv om det kan være nære nå? Men stimulering vil koste, og i Japans tilfelle har man finansiert det med sine egne folks pensjonsfond. Det kalles noe litt finere for at de japanske pensjons forvalterne «investerte» i japanske statsobligasjoner. I praksis betyr dette at når den japaneseren ser inn i sin pensjonskasse, ser han ikke lenger aksjer, naturressurser og blanke penger, men en haug med støvete gjeldsbrev fra den japanske regjeringen. Derfor kan du høre noen ganger uttrykkes som gjeld er ikke et problem, fordi folk er ikke i gjeld til utlendinger, men bare til seg selv.

Men en stat skaper ikke sine egne økonomiske ressurser, men betaler for sine aktiviteter med ressurser som er konfiskert fra den produktive sektoren. Det kan bare skje på to måter: Skatt og inflasjon (pengetrykking). Det kan midlertidig finansiere seg med lån, dvs. statsgjeld. Men at alle lån må også statsgjelden etter hvert tilbakebetales (eller avskrives) og dette må gjøres med midler inndratt, enten gjennom skatt eller inflasjon. Statsgjeld er bare utsatt skatt eller inflasjon.

Faktumet er at den japanske regjeringen har «investert» folkets besparelser i ting som ingen har bedt om, blant annet ved å bygge en ufattelige masse veier og broer «til ingensmannsland». For å kunne gi folket tilbake deres pensjonskapital måtte man få dekket gjennom skatter eller inflasjon. Dermed er det åpenbart at folk sine pensjonspenger er helt borte og umulig å returnere. Ingen akademiske finansielle triks eller retoriske triks kan gjenopprette dem.

Tilsvarende er det uttrykket at «Hellas har lånt fra Tyskland.» Det betyr ikke at greske folk har lånt fra den tyske staten.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette betyr at tyske arbeidere gjennom sin pensjon forvalternes måtte låne sparepengene sine til greske politikere. Som i tilfellet med Japan, er disse besparelsene nå politisk «investert», som forbrukes. For å få pengene tilbake, må de drevet tilbake, men tydeligvis vil ikke bli pålagt å refundere de greske reparasjonene som forbrukes dem, men de greske folket, som ikke hadde mye å gjøre med det.

Politiske investeringer «er vanligvis bare forbruker å kjøpe stemmer, de er ikke investeringer i økonomisk forstand. Det er annerledes med kommersielle aktører. Et selskap står overfor en beslutning om å investere må beregne forventet avkastning på investeringen. Anta en entreprenør venter å motta ti prosent avkastning på ett prosjekt for å utvide produksjonskapasiteten. Han kan låne på fem prosent rente. Det er såldedes rimelig for ham å ta lån og gjennomføre investeringen. Hans investering vil skape verdier for seg selv (profitt), kreditor (renter) og for sine fremtidige kunder (forskjellen mellom produktfordeler og pris). Alle vinner, som er selve definisjonen av at rikdom er skapt. Rikdommen entreprenør skaper for seg selv delvis benyttet til å nedbetale lånet.

En stat er ikke et selskap. Dets ledelse, politikere og tjenestemenn, skaper ingen rikdom. Alt de gjør er å ta rikdom fra noen og gi det til andre. Uansett hva man tenker om dette, er det ikke å skape rikdom, er det å omfordele rikdom. Det er derfor ganske irrelevant å sammenligne og late som det offentlige er som en bedrift. Bare unntaksvis kan States låneopptak for realinvesteringer gjøre produktive sektoren mer lønnsom. I de fleste stater låne penger til forbruk og sløse dem.

Dette er det første problemet med gjeld. Mesteparten av ressursene som er konfiskert i skatt blir bortkastet. Med muligheten til å låne, kan staten ødelegge ikke bare beslaglagt i dag, men også fremtidige ressurser. Dette vil føre til fremtidige fattigdom.

Treasury er egentlig bare et symptom på andre, underliggende problem: når gjelden har bygget opp skaden allerede gjort. Disse ressursene har blitt konsumert. I praksis kan gjelden oppstå på flere måter, men la oss her grovt klassifisere alle mulige varianter til de to hovedgruppene. Den ene er når regjeringen låner for å finansiere sine egne offentlige aktiviteter, for eksempel drift av en velferdsstat eller krigshandlinger. Den andre er når regjeringen låner for å holde privat virksomhet under armene, slik som å subsidiere tapsbringende bedrifter eller avgi påståtte system-kritiske bransjer.

De fleste av de statlige aktiviteter er forstyrrende for den produktive økonomien. Byråkrati, reguleringer, avgifter, skatter, bestikkelser, revisjon, rapportering, lisensiering, patenter, lobbyvirksomhet, osv. mye av sine ressurser som kunne vært bedre brukt til å tjene forbrukerne. Staten også konkurrere om kapital, personell, råmaterialer og er derfor dyrere for produktive spillere. I tillegg konkurrerer statlige «gratistjenester» out privat innkvartering innenfor VSO industrien (sykepleierskolen omsorg), pengeutpressing, konfliktløsning og mer. Det er nesten umulig å konkurrere mot statens gratis tjenester, selv om kvaliteten på slike offentlige skoler er klart underlegen. Noen ganger tilbyr staten inn i «konkurransen» og de delene der veien for skattepenger til tilbydere som er sammentrukket, inviterte og velsignet. Men byråkratiet og den lune verksted tillater kontrahert tilbyderne hovedsakelig er interessert i å levere minimum kvalitet til lavest mulig kostnad. Jo større andel av økonomien gjennomført under statlig forvaltning, oppstår jo lavere kvalitet til å bli, og mer fattigdom blant mennesker. National Business kaster på mange måter grus i den økonomiske maskinen og gjør samfunnet fattigere.

Det andre problemet med gjeld er at det tillot staten å låne til å vokse raskere enn det ellers ville ha gjort. Dette kommer på bekostning av den produktive sektoren, som vil krympe, med synkende velstand som resultat. Framveksten av offentlig gjeld er et symptom på det underliggende problemet at staten vokser og kveler økonomien. Velferdsstater vil bukke under på grunn av amerikansk vekst har kastet ut de produktive bedriftene til grønnere beitemarker.

Endelig gjelden pådratt når staten bestemmer seg for å gi livreddende støtte for utvalgte sektorer av økonomien. Det kan være et selskap som forbrukere bedømt som uinteressant, for eksempel, noen bilprodusenter. Dette kan gjelde bransjer som gjennomsyret den inkompetanse og umoral, og dermed bør få lov til å møte skjebnen som de selv forberedt. Dette er noe vi vil se mye mer av i årene da hele det insolvent, kriminelle, «system kritisk» banksystemet vil oppløse. (Jeg lurer på hvor mye lobbyvirksomhet penger kreves for å bli klassifisert som system-kritisk …)

Det tredje problemet med gjeld er dermed at det åpner for en uekte selskapet å fortsette å forbruke ressurser, for eksempel personell, varer, penger, som i stedet bør umiddelbart utgitt for å bedre bruk for å skape varer og tjenester som beriker samfunnet.

En fjerde problem med gjeld er at bankene ikke bare har gått på sparing, men også egne gjør lån til stater «out of nowhere.» Dette er en risikabel form for legalisert svindel vanligvis fungerer så lenge flertallet av låntakere betale tilbake. Men når store låntakere bevise klarer å tilbakebetale vil resultere i bankenes undergang. Uskyldige innskytere vil lide.

Hva så bør stater som Hellas, Spania, Sverige, USA gjør når de har allerede satt seg ned på gjelden bassenget kanten? Å kreve tilbakebetaling av folket er moralsk betenkelig fordi det er politikerne som forårsaket problemene. Det ville være best å isteden bare avskrive alle nasjonale gjeld og nekter å betale dem tilbake. Som en suveren stat kan gjøre det. Det er ingen høyere lagmannsretten til. En slik radikal Tiltaket vil ha mange positive effekter:

(1) Pension sparere og andre investorer raskt bli klar over svindel og er klar til å redde seg selv, besparelsene er tross alt allerede gått og det er bare riktig at de kan vite det så snart som mulig.

(2) råtten banksystemet vil umiddelbart kollapse og vi kan starte på nytt med noe anstendig.

(3) USA nekter å tilbakebetale gjelden vil ikke kunne låne for mange år tilbake. Det vil tvinge dem til å umiddelbart skalere ned statsapparatet.

I sammendraget, det gjeld at regjeringen forbrukes opp folks sparepenger. Det er et symptom av staten lov til å vokse raskere enn økonomien generelt, eller at staten holdt verdien ødelegge bedrifter i live. Banker som lånte ut til regjeringer som ikke kan betale tilbake vil mislykkes og utløse finanskrisen.

Siden en stat er ikke en verdiskapende selskaper, det er aldri noen unnskyldning for en stat å komme i gjeld. Noensinne.

Verdens gjeldskrise og enden av sosial-demokratiet

I 1990 ble..Francis Fukuyama

Sosial-demokratiet så ut til å være på sin dødsstøt på tidlig 80-tallet og etter en sterk resesjon pga.  1980-tallets Volcker begynte økonomien vokse samt en ny større kredittboble ble blåst opp som tilslutt sprakk i 1987

Tidligere kommunistland kom inn i internasjonal arbeidsfordeling, men også sosial-demokratiet(Alle land tok den amerikanske modellen nesten, samt Samuelson type-folk ordnet med keynesiansk politikk).

Prisdeflasjon, ihvertfall innen noen sektorer og sterkere veksten så ut til å være tilfellet etter S&L krisen men pengepolitikken og velferdsmodellen fortsatte å bygge enorme ubalanser

Asia-krisen

1998- sprakk IT-boblen

Verden ble kjørt på en enorm kredittboble oppgang ifra 2001 – 2007

Nå har endeløpet for hele den sosial-demokratiske modellen som har dominert Vesten siden tidlig 1900-tallet og verden siden 1990-tallet fått vist sin sterke evne til å ødelegge hele økonomiener og fordumme hele befolkninger.

Det er ikke uten tilfeldighet at kommunister og sosial-demokrater teoretisk sett og lenge i praksis var ideologiske samarbeidspartnere, f.eks menshevikene

En aggressiv form for nasjonalisme, en tro på statens makt til å løse problemer, en enorm gjelds og ressursbyrde står nå verden ovenfor

Sosial-demokratiet kan ende som et startskuddet for et fritt samfunn, bygd på bærekraftig prinsipper som privat eiendom, politisk desentralisering, ærlige penger og fredelige relasjoner eller den kan ta sine råd fra dagens politiske elite og intelligentsia, og trekke seg mer politisk sentralisering, internasjonal planlegging, fiendebilder og tvunget statlig omfordeling av ressurser

Dette valget avgjøres av ideer og nettopp derfor er Mises Instituttet opprettet for å fremme ideene som er nødvendig for et fritt samfunn

Bakvendt land

I en verden hvor feilaktige og attpåtil onde ideer nyter førstescene for samfunnsdebatten er det ikke rart at utfallet vil være like dårlig. Et eksempel er den konstante floreringen av udefinerte ord og uklare konsept. «Høyreekstrem» referer både til nazister, nasjonalistiske terrorister og skatteprotest. «Klimaforandringer» referer både til global oppvarming og nedkjøling, selvom det opprinnelig omhandlet global oppvarming. Hvor offisielle «helsemyndigheter» hevder vann ikke hjelper imot dehyderering, som er definert som mangel på vann(1). Inflasjon har blitt forandret fra en økning i mengden penger, til en økning i prisnivået. Hva er så prisnivået ? Vel, et utvalg av visse priser. Noen av disse semantiske forandringene og uklare konseptene har vært grunnet i ondartede hensikter mens andre ikke har.

I denne verden har heller ikke det kjære begrepet frihet, sluppet unna grepet til menings formere og dagens «double speak». Istede for å bety selv-bestemmelse og å være en motpol til slaveri, slik dens betydning generelt har vært opp igjennom tidene, legges det mer i «frihet fra ansvar». Ansvar for hva da ? For en selv, svarer de «sosiale frihetskjemperne». Hvis man fratas ansvar over en selv, hvordan kan man egentlig sies til «å være fri» ? Hva er man fri over ? Hvem overtar ansvaret og hva bestemmer de ? De eneste som tilnærmet lever naturlig med «frihet fra ansvar» er babyer og muligens skadde mennesker, og det ville vært perverst å kalle de frie. De er vel heller helt avhengige av sine medmennesker og i en hjelpeløs posisjon. «Frihet fra ansvar» ligger nærme «frihet fra konsekvenser», en frihet som altså er umulig gitt menneskets eksistens. Konsekvensene av ens handlinger, er nettopp ansvaret som henger naturlig over enhver, uansett hva ens ønsker og fantasier er.

Men i et samfunn hvor en slik «frihet fra ansvar» myte er trodd og beskyttet, vil impulsen være å beskytte og lisensiere all mulig aktivitet. En av disse aktivitene er å arbeide, arbeid i Norge i dag er lisensiert. Hvis du ønsker å klippe gressplenen i nabolaget imot en liten pengesum på et fast basis med lovlig kontrakt i grunn vil du nok oppdage at du er en kriminell. Du må ha oppholdelsestillatelse, og arbeidstillatelse. Arbeidstillatelse innebærer ingenting om å sikre at du er det ene eller det andre, det er bare en rent fordel gitt til fagforeningene slik at de kan beholde sine overdådige lønninger. De overdådige lønningene gis så til fagforeningen som sørger for at myndighetene gir dem fordelene opprettholdes godt nok. En slags «økosirkel» basert på tvang og privilegier er så opprettet, i klassiske økonomi definerte de et slik politisk-økonomisk system som merkantilisme og det var diskreditering av merkantilisme som gjorde økonomi til et fag i det hele tatt. Merkantilismen eller korporatismen dårlige egenskap er at det er økonomisk system som ikke belønner de som produserer, men straffer dem og snur de store krefter bak store bedrifter vekk fra innovasjon og over til lobbyisme. I Frankrike ville store deler av politiet og statsapparatet brukes til å knuse konkurrenter, og dermed ødelegge småbedrifter og innovasjon. Resultatet var økonomisk ødeleggelse av Frankrike, og franskmenns levestandard sto stille i mange år(2).

http://sosialisme.no/nyheter/2011/11/arbeidstillatelse_til_asylsokere/

Det er høyst ironisk at i et slik systemet, hvor nesten alle store politiske partier har for det meste ett merkantilistisk idesett om «norske arbeidsplasser» og «sosial dumping» som en plattform å stå for, at det er blant kommunistene at ett fornuftig forslag stikker fram.

Det klages ofte på hvordan en del eller enkelte asylsøkere bare lever på statlig støtte , og bedriver kriminalitet i stedene de bor. Hvis det er anklagen, så er det ikke bare «holdninger» eller «kultur» som kan være den eneste begrunnelsen når vi har lover som fratar en, som ihvertfall midlertidlig oppholder seg lovlig i landet, muligheten til å arbeide. Er det så lurt og kritisere de for å gå på velferd ?

Det er så ironisk når et kommunistisk parti som antagelig stiller seg bak alle tenkelige sosialistiske inngrep i arbeidsmarkedet står alene sammen med de ytterst liberalistiske partiene og argumenterer for et friere arbeidsmarked. Norge er nå såpass byråkratisert at tom. kommunister ønsker å få noen poeng med å kritisere noen spesifikke regler.

1.http://nrk.no/nyheter/verden/1.7881128
2. http://en.wikipedia.org/wiki/Colbertism

Introduksjon til Østerrikerne

Grunnleggende framgang
Metodologisk Individualisme: Bare mennesker tenker, planlegger og handler, kollektive enheter foretar aldri valg, bare flere individer tar hver for seg et valg i samarbeid med andre.

Subjektivisme: All nytte og kostnader er subjektive, og avhenger av folk sine preferanser altså deres verdsettelse.

Realisme: Antagelser må være basert i virkelighetens forutsetninger, mangel på kunnskap og usikkerhet er en nødvendig antakelse om menneskets natur.

Grunnleggende økonomisk teori
Markedspriser er hovedmekanismen for allokeringen av ressurser, i en markedsøkonomi og den kan allokere ressurser mer effektivt enn noen annen metode. Tendens under fri prisdannelse er mot likevekt i tilbud og etterspørsel.
Penger er det mest byttbare byttemiddel blant en gruppe individer, og det er ikke-nøytrale. Mer eller mindre penger kan aldri gjøre samfunnet(en gruppe individer) rikere, men det kan gjøre enkelte individer innen samfunnet rikere på bekostning av andre. Endringer i pengemengden påvirker fordelingen av ressurser i samfunnet.

Institutsjonelle faktorer knyttet til privat eiendom, og regler spiller en stor rolle i hvorvidt økonomisk kalkulasjon er mulig og hva ressursene vil bli brukt til.

Lesestoff for Østerriksk økonomi
Introduksjon:
Economics in one lesson – Henry Hazlitt
Essentials of Economics – Faustino Ballve
1. Metode
Videoforelesninger
Praxeology the Austrian Method – Hans-Hermann Hoppe http://www.youtube.com/watch?v=hiXcO3pcR8I
Praxgirl – http://www.youtube.com/watch?v=MoNU_-__LlQ
Theory or History – http://www.youtube.com/watch?v=0n4IYhSk9oQ
Mises vs Friedman on Method – http://www.youtube.com/watch?v=wgvtYaByh9M

Bøker:
Første kapitlene av Human Action
Economic Science and the Austrian Method – Hans-Hermann Hoppe http://www.mises.org/esandtam.asp
Theory and History – Ludwig Von Mises http://www.mises.org/th.asp

Artikler:
Nonpraxeological Schools of Thought – Hans-Hermann Hoppe – http://mises.org/daily/5722/Nonpraxeological-Schools-of-Thought
What Is A Priori Science, and Why Does Economics Qualify As One? – Gene Callahan http://mises.org/daily/2025/What-Is-A-Priori-Science-and-Why-Does-Economics-Qualify-As-One
In defense of extreme apriorism – Murray N. Rothbard http://www.mises.org/rothbard/extreme.pdf
Facts and Counterfactuals in Economic Law – Jörg Guido Hülsmann http://www.mises.org/journals/jls/17_1/17_1_3.pdf
The Philosophical Origins of Austrian Economics – David Gordon http://www.mises.org/philorig.asp

2. Grunnleggende økonomi
Nytte-teori
Forelesninger
Value, Utility and Price – Jeffrey M. Herbener http://mises.org/media/4345/Value-Utility-and-Price
Further Explorations in Austrian Value and Utility Theory – Jeffrey M. Herbener http://mises.org/media/3963/Further-Explorations-in-Austrian-Value-and-Utility-Theory

Bøker

Artikler
Ends and Values and the Law of Marginal Utility – Murray N. Rothbard http://mises.org/daily/5929/Ends-and-Values-and-the-Law-of-Marginal-Utility
Subjective Value Theory – Robert P. Murphy http://mises.org/daily/5333/SubjectiveValue-Theory
A Praxeological Assessments of Subjective Value – Rodrick Long – http://mises.org/journals/qjae/pdf/qjae14_2_4.pdf
What is Wrong With the Utility Function ? – Predrag Rajsic – http://mises.org/daily/3918
Must Austrians Embrace Indifference – Hans-Hermann Hoppe – http://mises.org/daily/2003/Must-Austrians-Embrace-Indifference
Carl Menger: The Nature of Value – Gene Callahan – http://mises.org/daily/1349/Carl-Menger-The-Nature-of-Value

Priser
Forelesninger
How the Price System Works – Jorg Guido Hulsmann – http://www.youtube.com/watch?v=-luYVK0knxo
The Determination of Prices – Peter Klein – http://mises.org/media/4490/The-Determination-of-Prices

Bøker
Utdrag fra Human Action Kapittel 16 «The Pricing Process» – Ludwig Von Mises – http://mises.org/humanaction/chap16sec1.asp
Foundations of the Market Price System – Milton Shapiro – http://mises.org/etexts/Foundations.pdf

Artikler
How Should Prices Be Determined – Henry Hazlitt – http://mises.org/daily/6031/How-Should-Prices-Be-Determined
Four Thousand Years of Price Controls – Thomas J. DiLorenzo – http://mises.org/daily/1962
Subjective Value and Market Prices – Robert P. Murphy – http://mises.org/daily/4907/Subjective-Value-and-Market-Prices
The Myth of the Just Price – Laurence M. Vance – http://mises.org/daily/2918
Whats Cost Got to Do With It – Douglas French – http://mises.org/daily/5775/Whats-Cost-Got-to-Do-with-It

Produksjon
Handel

Intervensjon i markedet
Skatt
Regler
Inflasjon

3. Samfunnsøkonomi
Arbeidsfordeling

Penger
Type monetære system
Endringer i pengemengden
Monetær historie

Konjunktursyklusen

Institutsjoner

Videreføring:

Avansert: