Min alternative årstale

Opprinnelig skrevet for Demonstrasjonen mot Sentralbanksystemet 17.februar 2011. 

Mine damer og herrer. Kjære tilhengere av fred og frihet.

Det er den 17. februar dagen for Sentralbanksjefens årstalen. Jeg har endt opp som en slags antisentralbank sjef, men jeg er ingeniør som nylig har fattet interesse for økonomi. Jeg har lenge interessert meg for samfunn og filosofi på fritiden.

Det er en dyp sammenheng mellom økonomi og samfunn. Mises stilte spørsmålet. Hvorfor lager menneskene samfunn? Hvorfor klumper vi oss sammen i byer? Hvorfor lever vi ikke spredd utover landet i små familier og stammer? Svaret er er at arbeidsdelingen eller kanskje snarere kunnskapsdelingen er mer effektiv enn å kunne og gjøre alt selv. Samfunnet slik vi ser det i dag er en konsekvens av at millioner av mennesker, over generasjoner, har sett fordelen av å samarbeide. Fordelene med arbeidsdelingen er altså årsaken til at vi lager byer, språk, lover, bruker penger, handle sammen alt det som omfatter en sivilisasjon. Arbeidsdelingen er selv limet i samfunnet. Pengene er blodet.

En følge av dette er er at når økonomien bryter sammen så bryter også sivilisasjonen sammen. Min påstand at undergangen til alle større sivilisasjoner kan forklares i økonomiske forhold. På sammen måte som folk ser seg tjent med å søke sammen for å samarbeide vil folk trekke seg tilbake og ut av samfunnet dersom de ser seg tjent med dette. Eksempler på desivilisasjon er fremveksten av svart økonomi, immigrasjon til friere og fredligere land, og at innovasjon og entrepenørskap stanser fordi folk ser at gevinsten ved arbeid og risiko ikke står i stil med innsatsen. Gevinsten skattes vekk og innsatsen blir høy grunnet reguleringer og byråkrati.

Like før finanskrisen, bestemte jeg meg for å sette meg grundigere inn i økonomi og skaffet meg en utgave av George Reisman’s Capitalism. Noen få måneder senere, i september, braste finanskrisen løs. Jeg hadde fått en grunnforståelse av bankenes betydning for dette og bare ventet på at pressen skulle til systemkritisk angrep på bankvesenet som årsak til krisen. Månedene gikk, men oppgjøret kom aldri. Jeg finner det bemerkelsesverdig. Norges bank har i likhet med de andre sentralbankene organisert seg under IMF og BIS ”Finansiell Stabilitet” i sin formålsparagraf. Så kommer verden globalt inn i en verdensomspennende ustabilitet. Det skriker mot oss at IMF, BIS og sentralbankene ikke har levert varen. Allikevel er systemkritikken i pressen totalt fraværende.

Man finner daglig kritikk av staten i pressen. Det klages over veiene, skolene, helsevesenet, eldreomsorgen, barnehagene osv. Men kritikken går alltid en vei pressen krever mer stat og mer penger. Det samme gjelder finanskrisen. Pressen har forlangt flere og strengere reguleringer.  Problemet med finanskrisen er nettopp statens innblanding i form av pengemonopol og statlig fastsettelse av pengemengde og rente. Løsningen er deregulering. Om dette er pressen stille. Det er en klar tendens i pressen å bevege Norge i totalitær retning.

Situasjonen minner om den som er beskrevet i boken ”Litt Fascisme Hr Statminister” av Tormod Valaker. Han gikk i gjennom de borgelige hovestadsavisene på 30-tallet og deres omtale av de. Det er rystende lesing. Norsk main presse var ivrig heiagjeng for Hitler og Mussolini. Som eksempler kan nevnes at verken opposisjonen mot Mussolini i Italia eller flyktningene fra Hitler Tyskland i Norge ble omtalt overhodet. Vi snakker altså om 5 aviser over en 10 års periode.  Det er et omfattende antall artikler. Den redaksjonelle tendensen var klar både i redaksjonell linje og leserinnlegg som kom på trykk. Den samme tendensen ser vi i omtalen av finanskrisen. Den liberalistiske anti totalitære opposisjonen kommer ikke til orde.

Dere vil kanskje spørre om sammenhengen. Jeg kan referere til forordet i den tyske utgaven av ”The General Theory” som kom ut i 1936. ”Mine teorier passer best i en totalitær stat” var Keynes budskap til tyskerne.  Karl Marx forlangte opprettelsen av en sentralbank idet kommunistiske manifest i 1848. Nazistene programfestet frihet fra rentetyranniet i 1920. Sentralbanken hører hjemme i et totalitært samfunn.

Det var med stigende frustrasjon at jeg opplevde krisen utfolde seg uten systemkritikk. Det er viktig at krisen blir forklart ellers får uskyldige skylden. Richard Evans sporer det moderne jødehatet i Tyskland tilbake til krisen i 1873. Jødene fikk skylden for krisen. Den egentlige årsaken var demonetariseringen av sølv under innføringen av gullstandarden.

Når stillingen som sentralbanksjef, med offentliggjøring av kandidatene, ble utlyst så jeg muligheten for å komme til orde og jeg fikk inn et innlegg i dagens næringsliv. Sentralbanksjefens årstale i dag med pressedekning ble en ny mulighet.

Statens symbiotiske liv med bankene har en lang historie. Myndighetene har sett på bankene som en finansieringskilde mens bankene har søkt statlige privilegier for å kunne drive sin lukrative virksomhet med å lage penger ut av ingenting for utlån med rente.  Bankene har f.ex fått stanse innløsingen av metaller uten å bli slått konkurs. Bankens krav mot lånekundene har blitt håndhevet mens innskyternes krav mot banken ikke har blitt håndhevet. En klar forskjellbehandling og eksempel på et rettslig privilegier.

Staten har også yndet å gi seg selv monopol på pengeproduksjon. Dersom du har monopol på penger kan du kjøpe alt. I tidligere tider tynnet staten ut metallene i myntene eller klippet dem og forlangte å få pålydende for myntene. Papirpenger kom til England i 1694 og til Norge i 1695, begge steder stanset innløsningen raskt og sedlene ble trukket tilbake.

Sedler ble introdusert på nytt i 1713 for å finansierer den store nordiske krig (1713-1720) og siden trukket tilbake. I 1737 ble den såkalte Courantbanken opprettet og utstedte sedler. Den utviklet seg til å bli en finansieringskilde for staten. I 1757 ble innløsningsplikten opphevet og sedlene ble tvungent betalingsmiddel. Dermed kunne seddelpressen løpe fritt. I løpet av syvårskrigen (1756-17643) ble seddelmengden 3 doblet.

Napoleonskrigene medførte en dramatisk økning av statsutgiftene og seddelpressen løp på nytt. Ole Feldbæk skriver i sin Norgeshistorie: » tilbage stod kun at lade seddelpressen arbeide stadig hurtigere. En tid lykkedes det at holde igjen på seddelpressen. Men i 1812 vidste selv ikke finansministeren hvor mange sedler som var i omløp.»

Etter Napoleonskrigen og selvstendigheten forsøkte staten å rydde opp i det pengemessige kaoset og i 1842 ble det full innløsning i sølv av sedlene. Dermed var en periode på 85 år uten innløsing brakt til ende. Man hadde dårlige erfaringer med papirpenger ellers i Europa også. I England bestemte parlamentet i Peels act av 1844 at det skulle være 100% dekning for papirsedlene og etableringen av en statlig bank med monopol på utstedelse av sedler som garanti for dette.

Etter Napoleonskrigene var det imidlertidig bankkontoer begynt å komme i bruk. Bankkontoer virker nøyaktig som penger. Istedenfor at en seddel eller mynt skifter hender under transaksjonen overføres penger mellom kontoene. Kravet om 100% dekning gjaldt ikke kontoer og inflasjonen fortsatte derfor som før ved at bankene opprettet bankkontoer uten dekning.

Den første krisen kom i 1847. Karl Marx skrev det kommunistiske manifest i 1848 blant annet med krav om opprettelsen av en sentralbank for utstedelse avkreditt. Marx må ha opplevd deflasjonen som kommer etter en kredittekspansjon. Som følge av krisen og vanskelighetene fikk Marxismen oppslutning og innflytelse fra starten. Marx tankegods er dominerende den dag i dag. Entreprenørene og kapitalistene fikk skylden, men den virkelige årsaken til problemene var feilreguleringer.

Den norske stat gikk over på gullstandard i 1874. De fleste andre land gikk over til gullstandard på samme tid. Inflasjonen fortsatte. Dekningen for pengene var ca 50% i 1870 og ca 10 % ved inngangen til første verdenskrig da gullinnløsningen ble avsluttet. Med stadig synkende gulldekning var det bare et tidspunkt før gullinnløsningen ville stanses uansett. Man så tendensen bl.a.ved at Deutschmark papir pengene ble gjort til legal tender i 1910.

Jeg innledet med å diskutere hvordan institusjoner dannes som en konsekvens av enkeltindividers valg ut i fra hva de ser seg best tjent med. Jeg skal nå diskutere noen av institusjonene og vanene som dannes p.g.a. inflasjon altså den stadige svekkelsen av pengenes kjøpekraft og verdioverføringen til staten og bankene.

Papirpengene kom i bruk utover 1700 tallet. Samtidig utviklet kongemakten og nasjonalstaten utviklet seg på bekostning av lokalstyret. Sentralmaktens kontroll med penge og banksystemet og derved finansiering var en viktig faktor i denne utviklingen. Nasjonalstaten og nasjonalistiske ideologier er en logisk konsekvens av inflasjon. Man ser en rød tråd fra introduksjonen av papirpenger på 1700 tallet frem mot de nasjonalistisk motiverte masseslakteriene under 1 og 2 verdenskrig. Vi så også nettopp at finanskrisen i 1873 var medvirkende til utviklingen av jødehatet. Også i dag har vi den samme effekten mot sentralstyre på bekostning av lokalstyre og individ styre. Inflasjonen drar beslutningene vekk fra de som berøres. Ordningen med nasjonale valutaer er en form for nasjonal sosialisme.

Papirpengene kom i sirkulasjon for å finansiere kriger. Den store nordiske krig, 7 års krigen, napoleonskrigene, alle ble finansiert ved bruk av papirpenger. Det samme gjaldt den amerikanske borgerkrigene som ble finansiert med såkalte ”War bonds”, statsobligasjoner kjøpt opp av penger produsert av seddelpressen. Det samme gjaldt 1 og 2 verdenskrig som ble finansiert ut av seddelpressen. Vietnam krigen gjorde det endelig av med gullstandarden i 1971. Det er ingen tilfeldighet at perioden med total langvarig  krig sammenfaller med perioden med statlig pengemonopol og kontroll med bankvesenet. Seddelpressen bidrar til å utsette krigstrettheten og krigene blir dyrere og lengre enn folk ønsker.

Inflasjonen har også en dyp effekt på forretningslivet. Tilgangen på billig kreditt gjør at gjeldsgraden i bedriftene vokser på bekostning av egenkapitalen. Effekten av dette er at bankene blir stående med en betydelig andel av kapitalen i bedriftene. Dersom banken eier 90% av kapitalen i en bedrift er det banken som tar mange av de viktigste beslutningene på og ikke entreprenørene. Beslutningsprosessene i næringslivet blir mer sentralisert enn de ellers ville vært. Antallet ekte entreprenører som har egne penger som sin kapital blir redusert.

En annen effekt av at bankene er så tungt inne med kapital i eksisterende industri er at innovasjon blir motarbeidet. Innovasjon er en trussel mot bankenes eksisterende plasseringer og de har som gruppe, liten interesse av å finansiere truende nykommere.

Inflasjonen har også effekt på kvaliteten. Det er vanskelig å selge det samme produktet til høyere pris på et senere tidspunkt. Løsningen på det problemet er å kompromisse med kvaliteten.

En siste effekt av inflasjonen er at vi får flere overtakelser enn vi ellers ville hatt siden overtakelsen finansieres med banklån. Topplederne i store bedrifter med enkel tilgang til kapitalmarkedene kan lettere gjøre store risikofylte grep. Vi får hyppigere fusjoner og mindre organisk vekst i bedriftene.

Mye av de samme som gjelder bedrifter gjelder privatpersoner. Noen blir fristet til å ta opp gjeld fordi det er så billig og mange tar opp gjeld i ung alder i eiendom for å få gevinst av inflasjonen alle vet at boligprisene stiger og stiger.  Effekten av familenes huslån kan ikke undervurderes. Veldig mange er usikre, gjeldsslaver istedenfor selvsikre uavhengige individer. Vi er redde for å miste jobben og organiserer oss i fagforeninger og blir forsiktige med å starte egen virksomhet på grunn av gjelden.

Inflasjonen styrker også fagforeningene ved at den lovbestemte prisstigningen gjør det nødvendig med regelmessige lønnskorreksjoner for alle. Med et metallbasert pengesystem får alle et lønnspålegg i form av økt kjøpekraft og ingen nominelle tillegg er nødvendige.

Samtidig forsvinner kjøpekraften til kontanter. En kroneis som i 1970 kostet 1 kr koster i dag 20 kroner. Man blir nødt til å plassere pengene sine på andre måter og vi får en forvokst bransje av finansinstitusjoner som forvalter folks penger og nyder godt av forvaltningshonorarene. Disse plasseringene gjør også at folk blir mer opptatt av penger enn de ellers ville vært siden investeringene er i våre tanker.

Usikkerheten med våre sparepenger som blir forsterket av de gjentakende krisene som i løpet av få måneder eroderer vekk store deler av folks plasseringer.Usikkerhet gjør at folk arbeider lenger enn de ellers ville gjort for å sikre seg. Vi møter alderdommen med frykt og søker trygghet i velferdstaten.

Til sist er det klart at velferdsstaten i stor grad er finansiert med inflasjon. Nasjonalstatene drukner i gjeld. Utdannelse, eldreomsorg, barnepass, en hjelpende hånd i trange tider disse oppgavene er tatt over av staten. Inflasjonen har redusert familiens og naboskapets betydning. Samfunnet er blitt mer sterilt og kaldt i prosessen. I tillegg er velferdsstaten en meget økonomisk inneffektiv måte å organisere disse oppgavene på. Det er derfor den er skattefinansiert. Vi blir alle fattigere.

Det ble tatt et krafttak for å rydde opp i pengesystemet omkring 1840. Siden har det i store trekk gått jevnt nedover via sentralbankorganisert gullstandard før første verdenskrig til gullinnløsningen av dollaren under Bretton Woods opphørte i 1971 og dagens papirbasert elendighet med dyp økonomiske krise og o% rente. Det er nå på tide med ett nytt krafttak og en ny vanntett bankreform. Jeg håper vårt budskapet når ut til det norske folk og politikere og at de nødvendige grep tas raskt.

Takk for oppmerksomheten!

‘Østerrikerne’ i Norge

Opprinnelig publisert i Ideer om frihet nr 4, 1984.

Hvem bragte den ‘østerrikske’ skole til Norge og hvilken innflytelse har den hatt i norsk sosialøkonomi?

Den Østerrikske Skole er navnet på den ret­ningen innenfor økonomisk tenkning som ut­viklet seg etter Carl Mengers (1840 – 1921) epokegjørende nyorientering av sosialøko­nomien gjennom marginalnytteteorien. To av Mengers elever gjorde skolen ytterligere kjent, Eugen von Bøhm-Bawerk (1851 -1914) og Friedrich Wieser (1851 – 1926).

Deres elever igjen var bl.a. Ludwig von Mises (1881 – 1973) og Friedrich August von Hay­ek (1899 – ) som begge har stått sentralt i økonomisk debatt i dette århundret. Selv om både Mises og Hayek er mest kjent for sin innsats for liberalismen, er ikke den ‘øster­rikske’ skole noen normativ retning innen­for økonomi. Politiske og normative hold­ninger følger ikke direkte av det som er sko­lens teoretiske fundament. Likevel må det sies at den ‘østerrikske’ skole bygger sin teo­ri på det subjektive og individuelle element i økonomien, og derfor vanskelig vil kunne underbygge politiske systemer som elimine­rer enkeltindividet.

Denne artikkelen trekker noen linjer i den innflytelse den ‘østerrikske’ skole har hatt i Norge. Den er ufullstendig og overfladisk, men angir noen hovedlinjer. Dette er bare en begynnende analyse av temaet, og forfat­teren er interessert i bidrag som kaster mer lys over emnet.

 

Sosialøkonomi i Norge

Økonomisk vitenskap er i Norge ikke eldre enn 150 år. I denne perioden har enkeltper­soner til tider sterkt dominert den økonomi­ske tenkning. Anton Martin Schweigaard (1808 – 1870) var Norges første betydelige fagøkonom. Han var påvirket av Adam Smith og David Ricardo. Schweigaard dominerte både den økonomiske tenkning og det politiske liv i perioden 1840 til 1860. Han er en av dem som har æren for at Norge i denne perioden fikk en av de mest liberale lovgivninger og åpne økonomier i Europa.

Schweigaards etterfølger som professor i økonomi var Torkel Halvorsen Aschehoug (1822 – 1909). Han var også en ledende per­son i politikken og var den konservative fløyens talsmann i tiden før 1884. Ascheho­ug hentet mye av sin inspirasjon fra den ‘hi­storiske skole’ i Tyskland. Han var også på­virket av den engelske økonomen Alfred Marshall. Hans politiske og teoretiske orientering, og særlig innflytelsen fra den tyske konservative reformisten Adolf Wag­ner, hovedarkitekten bak Bismarcks vel­ferdsstat,  kan bidra til å forklare hvorfor Norge så tidlig utviklet sosiallovgivning og innførte progressiv beskatning. (1)

I perioden 1935 til 1970 var det Ragnar Frisch (1895 – 1973) som dominerte økono­misk tenkning i Norge. Frisch hadde rundt 1930 gjort sine pionerarbeider innenfor økonometrien, et arbeid han i 1969 mottok Nobels minnepris i økonomi for. I 1931 opprettet staten et personlig professorat for Frisch, og han begynte å arbeide med nasjonalbudsjettmodeller som han og hans ele­ver, den såkalte ‘Oslo-skolen’, kom til å ut­vikle til et aktivt styringsmiddel i den øko­nomiske politikk og som ble et av funda­mentene i oppbyggingen av sosialdemokra­tiet og planøkonomien i Norge etter krigen.

Frischs dominans var så sterk at John May­nard Keynes aldri vant noen stor anerkjen­nelse i Norge, selv om Keynes i 1938 ble gjort til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. I Norge anså man Frischs arbeider som langt mer grunnleggende og banebrytende enn Keynes’. (2)
Den eneste gangen vi har hatt reell me­ningsbrytning innen økonomisk tenkning i denne perioden, var i tidsrommet fra århun­dreskiftet og frem til 1930. Det var også i denne perioden vi hadde et ‘østerriksk’ mi­ljø i Norge. Den som brakte de ‘østerrikske’ tankene til Norge, var Oskar Jæger (1863 – 1933).

‘Østerrikernes’ introduksjon i Norge

Hvorledes Oskar Jæger kom i kontakt med ‘østerrikerne’ er uklart, men som nevnt var den ‘historiske skole’ i Tyskland sterkt re­presentert i Norge gjennom Aschehoug, og ‘metodestriden’ og Carl Mengers arbeider var av den grunn kjent. Den unge Jæger må ha latt seg fascinere av Menger i en viss opp­osisjon til Aschehoug. Aschehougs innfly­telse var likevel så sterk at på grunn av hans manglende nyorientering, kom marginal­nytteteorien meget sent til Norge. Det var først i 1892, ved publiseringen av Oskar Jæ­gers doktoravhandling om Adam Smith, at marginalnytteteorien ble behandlet. (3)

I en avhandling, trykt i 1901, gjennom­gikk Jæger Eugen von Bøhm- Bawerks ka­pitalteori som etter Jægers mening løste alle de paradokser den klassiske teori var kommet opp i. Gjennom disse to arbeidene var den ‘østerrikske’ teori introdusert og sikret en fremtredende posisjon i økonomisk tenk­ning i Norge. (4)
Et av Jægers hovedargumenter i sin av­handling om Adam Smith var at i motset­ning til hvordan ettertiden har tolket ham, så hadde Adam Smith lansert en subjektiv verditeori. Jæger hevdet videre at Smiths verditeori ikke ledet til de samme paradok­ser som f.eks Ricardos forenkling av Smiths teori. Jæger kritiserte bl.a. Friedrich Wieser for å tillegge Adam Smith den versjonen av verditeorien som Ricardo hadde utviklet. (5)

 

Jægers avhandling om Bøhm­-Bawerk

Jæger anså Eugen von Bøhm-Bawerk for å være den virkelig store fornyeren av økono­misk teori. Som Bøhm-Bawerk, skilte Jæger meget skarpt mellom økonomisk teori (ren teori) og anvendt økonomisk teori. Han var alltid tilbakeholdende med å viske ut denne grensen. Bøhm-Bawerks største bidrag til økono­misk teori var, ifølge Jæger, hans løsning av kapitalrenteproblemet. Kapitalrente er den rene avkastning en kapital gir.

I et par tusen år har økonomer filosofert over riktigheten av at en person mottar avkastning av det å eie kapital, uten selv å yte noe arbeid. Reli­giøse tenkere har kalt det ukristelig; sosiali­ster har kalt det utbytting. Felles for dem al­le er at de ikke har kunnet gi noe riktig svar på årsaken til kapitalrenten.
Ifølge Bøhm-Bawerk fantes det tre ulike forklaringer på kapitalrenter: Produktivi­tetsteorien, benyttelsesteorien og abstinenste­orien.

Produktivitetsteorien prøver å forklare kapitalrenten med kapitalens utnyttelse i produksjonen. Dette kan imidlertid bare forklare kapitalens bruttoavkastning, ikke den nettoverdien som kapitalrenten er.

Benyttelsesteorien forklarer denne netto­avkastning med en slags betaling de som bruker kapital gir til kapitaleiere for å kun­ne benytte kapitalen. Men som den andre forklaringen, så vil også denne vise seg å kun forklare fordelingen av kapitalens brut­toavkastning, ikke fenomenet kapitalrente som er et rent nettoprodukt.

Abstinensteorien søker å se kapitalrenten som en slags lønn til kapitaleieren for ikke å konsumere kapitalen, men låne den ut, ofre den til investering. Denne teorien faller for den urimelige påstand at kapitalinvestering skulle innebære noe offer.

Kapitalrenten kan først forstås når man har forstått hva kapital er. Kapital er all an­strengelse og produksjon en foretar som ikke leder direkte til konsumgoder, men ska­per grunnlaget for et høyere fremtidig kon­sum (med andre ord; all produksjon av ma­skinkapital, halvfabrikata osv.) Ka­pitalen inngår i en produksjonsprosess som strekker seg over tid. Sagt på en annen må­te, så vil enkeltmenneskets vurdering av om de skal konsumere sine økonomiske midler med en gang, eller investere i en produk­sjonsprosess, være avhengig av produksjon­sprosessens lengde og mengden av konsum­goder etter investeringer i forhold til tidlige­re.

En beslutning om disponering av ens ka­pital avhenger altså av hvorledes en verdset­ter fremtiden. Nå sier Eugen von Bøhm­-Bawerk at de fleste mennesker verdsetter et gode idag høyere enn i fremtiden. I dette lig­ger nøkkelen til å forstå kapitalrenten. Hvis vi skal godta et fremtidsgode som alternativ til nåtidsgode, må fremtidsgodet være stør­re enn nåtidsgodet. Betalingen for å vente – utsatt konsum – er det samme som kapitalrenten; det nettoprodukt som kapitalen av­kaster eller en slags neddiskonteringsfaktor for fremtidig konsum.

Kapitalrente har med andre ord intet med utbytting å gjøre. Når Bøhm-Bawerk så det­te som ingen hadde sett før ham, var det fordi han bragte tidsaspektet inn i økonomisk teori, han gjorde økonomien dy­namisk, mens klassisk teori (som også Marx bygget på) hadde vært statisk.

Selv om Bøhm-Bawerk, etter Jægers me­ning, hadde løst problemet med å forklare kapitalrenten, og på en slik måte at det spar­ket benene under sosialistenes utbyttingste­ori, så var det ikke dermed sagt at ikke det sosiale spørsmål, spørsmålet om rettferdig inntektsfordeling i samfunnet, var aktuelt og berettiget. Som sagt så satt Jæger, i likhet med Bøhm-Bawerk, et skarpt skille mellom den rene teori og anvendt teori. Spørsmålet om rettferdig fordeling av samfunnets goder var for ham normativt, og dermed utenfor den rene økonomiske teori.

 

Jæger om progresjonsskatten

I likhet med Friedrich Wieser mente Jæger at klassisk teori hadde kommet til kort når det gjaldt å hanskes med de sosiale proble­mene som oppstod i industrialiseringens kjølvann. Jægers statsteori kan synes inspi­rert av Carl Menger idet han betraktet sta­ten som en sosial institusjon som har mani­festert seg og utviklet seg i samfunnet.

Han mente derfor at staten verken har noen na­turlige oppgaver eller naturlige skranker. Så selv om han personlig gjerne så at staten rundt 1900 i noe sterkere grad engasjerte seg i sosiale spørsmål, var dette for Jæger et praktisk snarere enn prinsipielt spørsmål.

Hans holdning kom bl.a. til uttrykk i spørsmålet om progresjonsskatten. Både Wieser og Jæger avviste å begrunne skatte­politikken med sosialpolitiske målsetninger som for eksempel inntektsutjevning. Friedrich Wieser tok utgangspunkt i teorien om likt offer ved beskatning når han støttet progresjonss­katt. Ettersom grensenytten også av penger er avtagende, må skattesatsen være progres­siv for at hver enkelts skattebidrag skal re­presentere et likt offer. (6)

Jæger, som i synet på dette var helt på lin­je med Wieser, gjorde oppmerksom på at en konsekvent gjennomføring av denne ‘likt offer teorien’, innebar at selv de med inntekt under eksistensminimum, måtte betale skatt samtidig som det for et eller annet inn­tektsnivå ville være en progresjonsskatt på 100 prosent. Jæger mente derfor at ved siden av prinsippet om ‘likt offer’, måtte skattesatsen vurderes ut fra dens totale virk­ning på samfunnets økonomi og den økono­miske vekst.
Derfor ville, ifølge Jæger, be­skatning av inntekter på eksistensminimum være meningsløst, fordi det overhodet ikke ville gi noen bidrag til staten i forhold til den skade den ville volde den enkelte. På samme måte ville en marginalskatt være meningsløs hvis den var så høy at den innebar redusert insentiv til å arbeide og tjene penger, og der­med redusert økonomisk vekst i samfun­net.

 

Jæger om Carl Menger

I en artikkel Jæger skrev i 1921 i forbindelse med Carl Mengers død, gav han uttrykk for dyp personlig beundring for Menger. Jæger hadde besøkt Menger i Wien i 1899, og be­søket hadde gjort dypt inntrykk. Jæger skrev etterpå:

«Personlig var …. Menger en yderst elskværdig mand. …. Jeg mindes endnu med taknemlighet og vemod den be­rømte forskers venlighet og elskverdighet mot en ung og ukjendt kollega.» (8)

Naturligvis var det grensenytteteorien, som Jæger fremhevet som Mengers største bidrag til økonomisk tenkning, og særlig det at Menger forstod at i den velkjente psy­kologiske lov om avtagende grensenytte lå der en slags ‘første årsak’ til å forklare ver­didannelsen i markedet og dermed hele den økonomiske fordeling. Det eneste Jæger hadde å bemerke til Mengers teori, var at han ikke skarpt nok sonderte mellom egennytten som økonomisk motiv og det teore­tisk/økonomiske prinsipp om nyttemaksi­mering.

 

‘Østerriksk’ teori i 30-årene

Det er uklart hvorledes forbindelsen er mel­lom Jægers arbeider og det at Trygve J B Hoff (1895 – 1982) kom til å skrive sin dok­toravhandling i økonomi om et tema som ‘de nye østerrikerne’, Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek, hadde engasjert seg i. (9)

Hayek var fra 1931 velkjent i Norge på grunn av sin konjunkturteori publisert i boken Prices and Production.
Men holdningene til Hayek var delte. Den som var mest positiv til Hayeks teori, var Wilhelm Keilhau (1888 – 1954). Mens Johan Vogt (1901 -), professor fra 1957 og en av våre mest fascinerende marxister, skrev i 1936 en karakteristikk av Bøhm-Bawerk og Hayek, hvor det blant annet het:

«Den moderne socialøkonomis mest utførli­ge og mest omtalte teori om kapitalrentens berettigelse er fremsatt av den østerrikske professor Eugen von Bøhm-Bawerk. Bøhm­-Bawerks omfangsrike verk om den kapitali­stiske profitt, Kapital und Kapitalzins, omfatter to hoveddeler. I første del, Geschichte und Kritik der Kapitalzins-Theorien, utgitt første gang i 1884, bestreber Bøhm-Bawerk sig efter å levere et tilintetgjørende slag mot Marx’s lære om merverdien, og fremhever samtidig svakhetene ved alle de tidligere le­verte forsvar for kapitalrenten. I annen del, Positive Theorie des Kapitals, utgitt første gang i 1888, fremla Bøhm-Bawerk det nye forsvar, som gikk sin seiersgang gjennom universitetene i alle land, og som med ett slag gjorde Bøhm-Bawerk til den moderne borgerlige socialøkonomis fremste mann.» « …. »
«Også Keynes retter forøvrig en stor del av sin polemikk mot Hayek, og det vil derfor, selv om Hayeks egentlige glanstid er forbi, være på sin plass å underkaste hans lære en nærmere analyse.» « …. »
«Friedrich A. Hayek stiller tingene på hodet, fordi han har tatt sitt utgangspunkt i rene undtagelses­forhold og ikke i de reale forhold således som de foreligger i de mest fremskredne ka­pitalistiske samfund, og hans ‘fornyelse’ av den socialøkonomiske videnskap har derfor fått en parodisk karakter. Denne gjengan­ger fra Bøhm-Bawerks tid betegner samtidig avslutningen av en hel historisk epoke inn­enfor den socialøkonomiske videnskap. Det er den borgerlige socialøkonomis siste frem­støt.» (10)

Keilhau svarer på Vogts fremstilling ved blant annet å si:

«Om det nu imidlertid er lykkes å påvise at en teori er fremsatt med en bestemt politisk hensikt, gir denne påvisning i sig selv ikke noget bevis for at teorien er uriktig; den ba­re skjerpet til aktpågivenhet. Det forekom­mer mig at Johan Vogt ikke alltid har vært på det rene med den ting. Der finnes nemlig i økonomikken adskillige teorier som nok har politisk sikte, men som likevel holder et ganske annet videnskapelig mål enn den Clarkske formulering av ‘fordelingsloven’.
Dette gjelder således Bøhm-Bawerks lære om at vurderingsforskjellen mellem frem­tidsgoder og nutidsgoder har betydning for rentedannelsen. Vogt har utvilsomt rett i at Bøhm-Bawerk var påvirket av det akademi­ske rentiermiljø i Wien, et miljø som forresten var adskillig mere småborgerlig og be­skjedent enn Johan Vogt synes å tenke sig.
» « …. »
«Det er nok så at enhver socialøko­nom idag må trekke på smilebåndet når han leser den attest en av Bøhm-Bawerks beun­drere gav den østerrikske forfatter for å ha levert ‘den epokegjørende løsning av dette vanskelige, to årtusener omstridte problem’ (et citat Vogt anfører side 36). Men en full­stendig kapitalrenteteori vil vel også i frem­tiden bli nødt til å opta i sig enkelte av de momenter Bøhm-Bawerk trakk frem.» (11)

 

Ragnar Frisch delte nok Vogts politiske vur­dering selv om det ikke var på det plan han avviste ‘østerrikerne’. I 1932 skrev han blant annet dette om den ‘østerrikske’ sko­le:

«På dette punkt fikk den økonomiske teori en fullstendig fornyelse i årene fra 1870 til 1890, da en rekke ‘østerrikske’ økonomer med Carl Menger i spissen tok fatt på en sy­stematisk analyse av de menneskelige behov og de dermed forbundne subjektive elemen­ter i vurderingen. » « …. »
«Visstnok er det så at ‘østerrikernes’ oprinnelige formulering av disse subjektive elementer ved nærmere eftersyn viste sig uholdbar og trengte modifikasjon, men hovedsaken er at i en eller an­nen form kom de subjektive elementer inn og fikk borgerrett i økonomikken.» (12)

Men Frisch var selv ikke upåvirket av ‘øster­rikerne’. Det at han innenfor økonometrien så tidlig utviklet dynamiske modeller, kan nok ha sin forklaring i det ‘østerrikske’ mi­ljø i Norge i 20-årene. Tidsaspektet (dyna­mikken) var som nevnt bragt inn i økono­misk teori av Eugen von Bøhm-Bawerk. Det var forsterket av den såkalte ‘Stockholm­skolen’ som i sin teori la særlig vekt på ak­tørenes forventninger. De mer berømte øko­nomene i Sverige, med Knut Wicksell (1851 – 1926) og Gustav Cassel (1866 – 1945) i spis­sen, som dannet den såkalte ‘Stockholm­skolen’, var langt på vei på linje med ‘øster­rikerne’. ‘Stockholm-skolen’ hadde også ut­viklet tidsaspektet og forventningens rolle i økonomien. Der var naturligvis en viss kon­takt mellom økonomene i Oslo og ‘store­brødrene’ i øst. (13)

Tidsaspektet og forventninger stod sent­ralt i F A Hayeks konjunkturteori, og selve forventningsproblematikken ble senere av Hayek utviklet til en hel kunnskapsteori. Frisch, som var opptatt av kvantitative sam­menhenger og målbare teorier, maktet å gi et matematisk uttrykk for tidsaspektet og forventningsmekanismer i sine modeller. Dette var altså ‘gammelt nytt’ da Keynes i 1936 lanserte sine tilsvarende ideer som epo­kegjørende.

Dog må det sies om Frisch at han, selv om han var klar over det subjektive elements betydning i økonomien, drev sin modellbyg­ging til et slikt punkt at enhver individualis­me og ethvert subjektivt element var borte. På sine eldre dager hevdet han å ha nærmet seg den matematiske optimale løsning av al­le enkeltmenneskers og samfunnets økono­miske beslutnings- og preferanse proble­mer. (14)

 

Trygve J B Hoff

Jæger hadde altså ikke maktet å danne en skole eller tradisjon i Norge. Hoffs interesse for temaet ‘Økonomisk kalkulasjon i sosia­listiske land’ kan derfor ha dukket opp til­feldig. Ragnar Frisch hadde i 1931 skrevet et forsvar for et statlig fordelingsorgan for rå­varer.(15)
Men Hoff gir ikke noe sted ut­trykk for at det var dette som tente ham på oppgaven å skrive om økonomisk kalkula­sjon i sosialistiske land. Hoff hadde en kor­respondanse i 1941 med Frisch som altså selv var sosialist, om muligheten for økono­misk kalkulasjon i sosialistiske land, men Frisch var fullstendig avvisende til å gå inn i noen debatt om dette. (16)

På grunn av Frisch’s negative holdning, også påvirket av krigsutbruddet, ble det ingen akademisk de­batt i Norge i tilknytning til Hoffs arbeid. Hoff hadde selv, i begynnelsen av 30-årene, kjøpt og overtatt som redaktør av Farmand. Gjennom sitt arbeid med dokto­ravhandlingen, hadde han tatt kontakt med Hayek og Mises. Av dette utviklet det seg et vennskap som førte til at Hayek, da han tok initiativet til dannelsen av Mont Pelerin Society i 1948, fant det naturlig å be Hoff være med som en av stifterne.

Hayek, Mises og andre ‘østerrikere’ kom til å bidra med ar­tikler i Farmand i årene etter krigen. På den måten ble det opprettholdt en kontakt med de ‘østerrikske’ tanker i Norge. I det økono­miske miljø forøvrig, døde disse ideene ut. Men var Hoff noen ‘østerriker’ ?
Hvis man dømmer etter hans doktoravhandling, må man si at han har utelatt det som er selve kjernen i det ‘østerrikske’ argument mot so­sialismen; entreprenørrollen. Dette elemen­tet i økonomien, som ikke er knyttet til noen spesielle personer men omfatter alle enkel­tindividers økonomiske tilpassing, prøving og feiling, er selve drivkraften i det som er den økonomiske prosess i et fritt marked.
Fordi grunnstammen i den økonomiske pro­sess er individer, individer som hver enkelt, på sitt plan i en kontinuerlig prosess, vurde­rer, forventer, tilpasser seg eller handler ut fra sine individuelle motiver, fordi altså markedsprosessen i sin natur er individuali­stisk, kan den ikke erstattes av statsplanleg­ging og styring. Nettopp dette kjernepunktet i den ‘øster­rikske’ teori, som Hayeks kunnskapsteori og Mises’ entreprenørteori er bidrag til å be­lyse, er så godt som tiet ihjel i Hoffs av­handling. Det er grunn til å anta at dette skyldes at Hoff ikke delte ‘østerrikernes’ syn på dette punktet, og at han derfor ikke var noen ‘ekte østerriker’.

 

‘Østerriksk’ teori de senere år

Utover de bidrag som kom gjennom Far­mand, var der frem til midten av 70-årene ingen akademisk debatt i Norge basert på ‘østerriksk’ teori. I slutten av 70-årene ble det blant en gruppe studenter ved Norges Handelshøyskole, ledet av Lars Peder Nordbakken, satt i gang studier og disku­sjoner omkring ‘østerriksk’ teori, særlig med utgangspunkt i Ludwig von Mises’ og Friedrich von Hayeks arbeider.
Dette ledet frem til etableringen av tidsskriftet Ideer om Frihet i 1980.

Idag er det en håndfull studenter som gjør sine hovedoppgaver i økonomi eller tilslut­tende fag med utgangspunkt i ‘østerrikske’ ideer, og en stadig større gruppe mennesker har fattet interesse for ideene. Kanskje kan dette bli begynnelsen til et nytt ‘østerriksk’ miljø i Norge ?

Hans Christian Garmann Johnsen er  professor ved Universitet i Agder og professor II ved NTNU. Han har utdannelse som siviløkonom fra NHH, statsviter (cand.polit.) fra Universitetet i Bergen og en dr. grad (PhD) fra Handelshøjskolen i København (CBS) innen organisasjonssosiologi.

 

Referanser

1) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, Oslo: Aschehoug, 1984, s. 94.
2) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, Oslo: Aschehoug, 1984, s. 182.
3) Jæger, 0. «Den moderne Statsøkonomis grunnleggelse ved Adam Smith.» Statsøkono­misk Tidsskrift, 1901.
4) Jæger, 0. «Eugen von Bøhm?Bawerk og hans videnskapelige betydning.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1901.
5) Jæger, 0. «Verdi og Fordelingslæren hos Ad­am Srnith.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1914.
6) Wieser, F von. Social Economics, New York: Augustus M Kelley Publishers, 1967, s 433. Før­ste publiserte tittel: Theorie der Gesellschaftlic­hen Wirtschaft, 1914.
7) Jæger, 0. Finanslære, Oslo: Aschehoug, 1930, s 282.
8) Jæger, 0. «Carl Menger.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1922.
9) Hoff, T J B. Økonomisk Kalkulasjon i Sociali­stiske Samfund, Oslo: Aschehoug 1938.
10) Vogt, J. «Dogmenes Sammenbrudd innenfor den Socialøkonomiske Videnskap.» Gjengitt i Vogt,J. Skrifter i Utvalg, Oslo: Aschehoug, 1937, s 72.
11) Keilhau, W. Anmeldelse i Statsøkonomisk Tidsskrift, 1937, s 246.
12) Frisch, R. «Nyorientering av den økonomiske teori.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1932, s 2.
13) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, s 170.
14) Vitenskap og Politikk, s 222.
15) Frisch, R. «Circulation Planning.» Journal of the Econometric Society,» 1934, s 259.
16) Gjengitt i Hoff, T J B. Tanker og Ideer, Oslo: Aschehoug, 1975.

 

Om å foregi å ha kunnskap

Opprinnelig publisert på blogg 24.November 2010


– Den amerikanske sentralbanksjefen, Ben Bernanke og Øystein Olsen, den norske sentralbanksjefen.

Denne kronikken ble ikke funnet verdig spalteplass i Dagens Næringsliv. Jeg er nokså fornøyd med den og gjengir den derfor:

Den nye sentralbanksjefen har bakgrunn fra statistisk sentral byrå (SSB).  SSB lager statistikker som Norges Bank foregir å bruke til å styre økonomien presist på vitenskapelig vis. Målet til sentralbankene er økonomisk stabilitet. Realitetene er motsatte. Nyhetsbildet er preget av en finanskrise som kom uventet, stigende arbeidsledighet, redningspakker, krisepakker og noen hver kan komme i tvil om planleggernes kompetanse.

En gjennomgang av Norges Bank’s pressemeldinger fra rentemøtene underbygger tvilen. Frem til sommeren 2007 varslet Norges Bank om vekst, den første indikasjon på at utsiktene er usikre finner man i august 2007. Først i desember 2008 annonserer banken at verdensøkonomien var i nedgangskonjunktur. I ettertid er det klart at krisen bygget seg opp over en årrekke usynlig for de som foregir å være eksperter.

De sosiale vitenskapene, som økonomi, skiller seg fra naturvitenskapene i at de omhandler mennesker som har fri vilje og således opptrer på en måte som er vanskelig kvantifiserbar. Hvordan skal man beregne folks preferanser for ulike varer og tjenester? Hvordan måler man folks fremtidsplaner? Man kan ikke imitere den naturvitenskapelige metode i økonomifaget.

Med denne innsikt leverte Friedrich von Hayek’s i sitt Nobelforedrag i 1974 ” The pretence of knowledge ” knusende kritikk av de som foregir å ha detaljert kunnskap om økonomien; Verdensøkonomien har omkring 5 milliarder sluttkonsumenter og hundrevis av millioner produsenter og konsumenter organisert i dype næringskjeder. Alle aktørene har relasjoner til mange andre og forandringer i priser på en vare påvirker samtidig prisene på en rekke andre varer. Informasjonen finnes samlet blant aktørene, men det er umulig for en institusjon å samle den. Dersom noen hypotetisk, i et gitt øyeblikk, skaffet seg oversikt  blir kunnskapen i det neste øyeblikk utdatert.

Stilt overfor kompleksitet og ikke-kvantifiserbare størrelser kan det utvikle seg en tendens til at økonomene tar fatt i enkle forhold som det er mulig å kvantifisere og beregne men som ikke nødvendigvis fanger opp viktige forhold i økonomien. Falsk teori kan bli akseptert fordi den tilsynelatende er mer vitenskapelig enn en den korrekte teori som ikke kan belegges med tall.

Etter at «dot com»-boblen sprakk og terrorangrepene i 2001 holdt sentralbankene, deriblant Norges Bank, rentene svært lave til de begynte å sette opp rentene i 2007. Kreditten skapt av banksystemet økte pengemengden M2 med ca 50 % fra 900 milliarder 1300 milliarder. Bakgrunnen for denne politikken er en formening om det er for liten samlet etterspørsel etter arbeid og produkter. Sentralbanken forsøker derfor å øke etterspørselen ved kredittekspansjon vitenskapelig utført basert på tallstørrelser som prisvekst, BNP, valutakurser, renter, ulike indekser m.m

Men hva om problemet ikke er lav etterspørsel, men snarere at produksjonsapparatet ikke er tilpasset folks preferanser? Det ligger i sakens natur at det er umulig å kvantifisere hva som er korrekt tilpasning. Men man vet at måten å gjennomføre tilpasningen er å la markedene virke. Redningspakker, subsidier, arbeidervern, tollbeskyttelse o.l vil derimot sementere feiltilpasningen og gjøre krisen kronisk.

Når krisen endelig dukket opp på ekspertenes radar har reaksjonen vært å senke renten endog under renten vi hadde hatt i årene mens krisen bygget seg opp. Dersom årsaken til feiltilpasningen av kapitalstrukturen er praksisen med utlån av penger som ikke er spart vil dagens kredittekspansjon gi grunnlaget for enda mer omfattende problemer i fremtiden. Det er et betimelig spørsmål om eksakt samme politikk som bygget opp krisen, lave renter og stor pengeproduksjon, er den riktige til å føre oss ut av den. Det er også på tide å stille grunnleggende spørsmål om det er mulig for en sentralisert organisasjon å bestemme type og mengde av penger og kreditt på en forsvarlig måte.

Økonomisk krise og paradigmeskifte

Opprinnelig publisert på Mises.org 6.januar 2009

Nyklassiske økonomer forklarer som regel deres motstand til den Østerrikske skolen ved å hevde at, selvom deres teorier kan virke logiske og være konstruert på korrekt vis, så kan de ikke forutsi framtiden; derfor, ifølge det positivistiske synet, må de ekskluderes som ”uvitenskapelige”.

Den nåværende globale finansielle krisen, beskrevet på en utilfredsstillende måte som en ”subprime krise”, har vist, at nyklassiske teorier ikke bare er deskriptivt falske , men også er helt uegnede til å forutsi hendelser. I kontrast til dette, så er den Østerrikske skolens teorier, som jeg straks vil vise, ikke bare realistiske men har også en meget god evne til å forutsi[1].

Den nåværende krisen passer perfekt med hvordan Østerrikske økonomer har forklart disse hendelsene siden begynnelsen av 1900-tallet. Dette kan enkelt demonstreres ved referanse til hva som kan kalles den ”ortodokse versjonen” av den Østerrikske konjunktursyklusteorien, som Professor Jesus Huerta de Soto har forklart i hans bok Money, Bank Credit and Economic Cycles.

Jeg er ikke enig med ethvert punkt forklart i den boken, men for å unngå anklager om å omgjøre teorien i etterkant, vil jeg presentere den uten revisjon eller kvalifikasjoner. Til og med med disse unntakene, er den tradisjonelle Østerrikske teorien i stand til å forklare hovedfaktaene i den nåværende krisen, og , siden den er tilgjengelig for alle profesjonelle økonomer, burde den gjort dem i stand til å forvente og forklare krisen med langt større suksess enn de har hatt. Sekvensen beskrevet av den Østerrikske konjunktursyklusteorien er som følger:

1. Bankene utgir nye lån på en massiv skala og renten faller

Etter 11. september, satte først den Amerikanske sentralbanken (FED) og deretter den Europeiske sentralbanken (ECB) et par år senere, igang en aggressiv kredittutvidelsepolitikk som førte til ekstremt lave renter i flere år. FED gikk så langt som å holde dem ved 1 % fra Juni 2003 til Juni 2004 og ECB ved 2 % i mer enn to år – fra Juni 2003 og til Desember 2005.

2. Kredittekspansjon driver feilinvesteringer i prosjekter langt fra konsum som ikke var lønnsomme før kredittekspansjon

Den nye kreditten var innskutt til både konsumenter og produsenter. Den første gruppen bestemte seg for å ta opp boliglån på en massiv skala for å kunne kjøpe boliger som, før renter ble senket, ikke var rimelig nok. Disse konsumentene ville ha bestemt seg , for eksempel, å leie deres boliger, eller muligens fortsette å spare for framtidige kjøp. Generelt bestemte produsenter seg for å utføre belånte oppkjøp av aksjer for å kunne forandre ledelsen eller redusere kapitalkostnader. Som i tilfellet med boliglånene, ville ikke disse belånte oppkjøpene ha vært lønnsomme før rentene ble senket.

3. Kapitalvarer stiger i pris

Boligpriser steg med 40 % i gjennomsnitt mellom 2002 og 2006. Eiendomspriser steg mer i disse fem årene enn de hadde på hele 80-tallet (når priser steg med 38 %). I Spania, i den samme perioden, steg prisene i gjennomsnitt med 65 %.

4. Priser stiger på aksjemarkedet

Mellom 2003 og 2006, steg Dow Jones Indeksen med 45 %, S&P 500 steg med 55 % og IBEX 35 med 125 %.

5. Kapitalstrukturen er kunstig forlenget

Mellom 2003 og 2006, ble 4 627 000 nye boliger bygd i USA. Men også, bedrifter viste en utbredt trend av belånte oppkjøp av aksjer,og forsøk på å arbitrasje mellom to forskjellige eierskapsstrukturer ved hjelp av merker som ”Inc.” og ”L.L.C.” i bedriftsnavnene. Siden kostnadene til gjeldsbetjening ble redusert, så kunne de finansiere transaksjoner med en lavere forventning til profitt. Som konsekvens steg, gjennomsnitts-forholdet mellom Gjeld/EBITDA (hvor mange år med profitt som behøves for å betale den nåværende gjelden) fra 4 i 2001 til 5,5 i 2006.

6. Store regnskapsmessige overskudd oppstår i kapitalgodesektoren

Ikke-finansielle foretak sin profitt i USA, økte med 65 % mellom 2003 og 2006, og profitten i mange konstruksjonsselskaper steg med enda mer: Meritage Homes Corporation (136 %), Cetex Corporation (131 %), Lennar Corporation (128 %) og DR Horton INC. (97 %).

7. Kapitalvaresektoren etterspør flere arbeidere

I USA, absorberte ikke byggeindustrien betydelige deler av arbeidsstyrken (fordi det var ikke den eneste sektoren hvor kreditt ekspansjon fløt inn til) og dens andel vokste fra 6,1 % til 6,7 % mellom 2001 og 2006. I Spania,  hvor kredittekspansjonen fløt inn til denne sektoren i stor skala, gikk andelen av arbeidsstyrken i byggeindustrien fra 11,1 % til 12,4 % mellom 2000 og 2005.

8. På et punkt stanser vekstraten i kredittekspansjonen. Renter stiger. Aksjemarkedet kræsjer

Fra 2004 i USA og 2005 i Eurosonen, begynte rentene å stige fra 1 % til 5,25 % i 2006 og fra 2 % til 4 % i 2007.

Innen Januar 2008, hadde Dow Jones Indeksen allerede sunket med 5 %, S&P 500 med nærmest 6,5 % og IBEX 35 med nærmet 13 %. Aksjemarkedets volatilitet hadde økt, som demonstrert med ”Svarte Mandag” (21. Januar ), når aksjepriser sank med 7 % på bare èn dag.

9. Konsumentvarer stiger raskere i pris enn lønninger, relativt sett

I USA, var inflasjonsraten i gjennomsnitt på 2,3 % mellom 2002 og 2006, mens timelønnen steg med et gjennomsnitt på 1,9 %. I Spania var forskjellen enda større. Gjennomsnittlige årlige lønninger steg med bare 2,2 % mellom 2002 og 2006 mens konsumprisindeksen (KPI) med 3,2 %.

10. Regnskapsmessige overskudd oppstår i konsumentsektoren

Regnskapsmessige overskudd hos de største engroshandlere av konsumentvarer fortsatte stige mellom 2005 og 2007 og var nærmest konstant, til tross for den økonomiske krisen.

Wal-Mart for eksempel, tjente 10 267 000 $ i Januar 2005, og 11 284 000 i Januar 2007. Costco Wholesale Corp tjente 1 063 092 $ i September 2005 og 1 082 772 $ i September 2007. Target Corporation hadde en liten nedgang fra 3 198 000 $ i 2005 til 2 787 000 $ i 2007.

11. Kapitalvare-sektoren opplever store tap og regnskapsmessige underskudd

Som allerede notert, har nærmest alle de store konstruksjonsselskapene nevnt opplevd tap siden Juni 2007: Meritage Homes Corporation ( 175 128 $), Cetex Corporation (771 792 $), Lennar Corporation (758 057 $) og DR Horton Inc. (873 900 $).

12. Arbeidere sparkes i kapitalvare-industriene

I USA, falt sysselsetting i byggeindustrien marginalt, fra 6,72 % til 6,7 %. Denne utviklingen var langt mer synlig i Spania igjennom 2007, hvor arbeidsledige i denne sektoren økte med 20 %.

13. Tap på lån stiger. Marginalt sett mindre solide banker opplever seriøse vanskeligheter. Kredittskvis.

I tidlig 2007, steg utlånstap i USA til nærmest 14 % av de såkalte subprime boliglånene. I Spania, igjennom tredje kvartal av 2007, var utlånstap på 0,63 % av alle boliglånene; selv om dette er et veldig lavt tall, så er det høyere enn noen gang i de tidligere fem årene.

Den nåværende situasjonen er nettopp slik: vi står foran en kredittskvis som oppstod på grunn av skapelsen av dårlig gjeld utstedt banksystemet og pengerikelighet tilført av sentralbankene. Resesjonen virker uunngåelig: de som har gjort feilinvesteringer vil oppleve en alvorlig kooreksjon på grunn av salg(eller innkrevninger) av eiendeler i stor skala, som blir nødvendig for å betale tilbake gjelden.

Nyklassiske økonomer, spesifikt monetarister, har brakt oss hit. Keynesiansk teori falt sammen på 1970-tallet og nå har monetarismen følgt etter. Den Østerrikske skolen er den eneste som gjenstår som ett kredibelt analyseverktøy og fornuftig økonomisk politikk.

Hvis finans- og forretningssamfunnene ikke ønsker å ofre seg selv i en evig og voksende syklus av monetært kaos, så bør de begynne å lytte til Østerrikerne; det samme bør media også. For noen mennesker er dessverre, intellektuelt bedrag og praktisk ignoranse sterkere krefter enn ærlighet og velstand.

Oversatt av Aman Mender & Stein Hansen.

Juan Ramon Rallo har en doktorgrad i økonomi fra Universitet i Valencia og en master i Østerriksk økonomi fra Universidad Rey Juan Carlos de Madrid. Han er professor ved OMMA studiesenter og ISEAD studiesenter. Han er også direktør ved Instituto Juan de Mariana.

Referanser

1. Christopher Mayer advarte oss allerede i 2003,

There is always a bubble someplace. In a world of fiat currency and fractional-reserve banking, where money is effortlessly multiplied and pyramided, the sequence of boom and bust become inevitable, like the sequence of the seasons. In this system, the government cannot prevent the expected corrections anymore than it can prevent the onset of winter. The strong housing market has all the makings of being the next bubble — in particular high leverage and unsustainable price increases.

Utover, har Bank for International Settlements (BIS), i sin rapport av Juni 2007(no.77) benyttet en Østerriksk teori (selvom den ikke nevner det) til å poengtere flere bekymringsfulle elementer i verdensøkonomien:

The problem at the moment is that the allocation of resources in all three countries has been moving resolutely in the wrong direction. In China and Japan, investment is still in large part focused on export markets.… In the United States, it is the recent massive investment in housing that has been unwelcome from an external adjustment perspective. Housing is the ultimate non-tradable, non-fungible and long-lived good.

The Wall Street Journal, gjenkjente likevel resonnementet:

Although the concluding chapter of the BIS’s latest annual report, released Sunday, never mentions the Austrian School, it is suffused with its influence. [Dokument]

 

Den glemte økonomen: Trygve J.B. Hoff – En motpol til Frisch

Opprinnelig publisert av Observator UiO Mars 2007 & Farmann 23.juni 2007

Faghistorie er for tiden særlig aktuelt i forbindelse med Agnar Sandmos nye bok ”Samfunnsøkonomi – en idéhistorie”. Ifølge Aanund Hyllands anmeldelse av boken gir Sandmo tre begrunnelser for å bruke tid på faghistorie: ”Det er rett og slett interessant, det er en del av den faglige allmenndannelsen, og det gir en klarere forståelse for at samfunnsøkonomi er et fag i stadig utvikling, og dermed en dypere innsikt i hva forskning består i” (Sandmo, sitert av Hylland i Økonomisk forum 2006:39). Etter at jeg har studert ved Økonomisk Institutt i fem semestre har jeg lært mye om mye forskjellig, men hørt svært lite om faghistorie. Dette er synd, særlig fordi ØI ved Universitetet i Oslo ser ut til å ha hatt en rekke interessante og dyktige økonomer i tidligere år, som nok fremdeles preger det vi lærer her ved universitetet: Mange har vel hørt om Ragnar Frisch, Leif Johansen og Trygve Haavelmo. Internasjonalt anerkjente økonomer som, etter hva jeg har lest, tilførte økonomisk teori mye, men som samtidig (spesielt i de to førstnevntes tilfeller) hadde sympati for det sovjetiske systemet med reguleringer av økonomien – planøkonomi. Et syn som nok må ha preget utdannelsen av økonomer ved UiO i en viss grad (Professor Jon Vislie sa på en forelesning i høst noe sånt som at ”da vi studerte her på 70-tallet lærte vi å bli gode planøkonomer”). I dag, over 15 år etter Sovjetunionens endelige oppløsning, kan det, i tråd med den faghistoriske aktualiteten, være interessant å stille spørsmålet om det kan ha vært andre økonomer ved UiO som hadde et annet syn på forholdet mellom plan og marked, og på det sovjetiske systemet, enn de økonomer som kom til å prege utviklingen. Svaret på dette spørsmålet er at det ved UiO fantes i hvert fall en annen økonom med et annet syn på disse spørsmålene: Trygve Jacob Broch Hoff. Denne artikkelen handler derfor om ham.

Før og etter Farmand

Trygve J.B. Hoff, født 12.november 1895, ble ferdig utdannet statsøkonom ved UiO i 1916, og dro deretter til Frankrike og USA hvor han studerte bank- og finansvirksomhet. På 1920- tallet var Hoff finansmedarbeider i Dagbladet hvor han skrev kommentarer om økonomiske spørsmål. Mest kjent er han imidlertid som redaktør for forretningsbladet Farmand, som han overtok i 1935. Hoff gjorde det helt fra begynnelsen klart at Farmand skulle være et upolitisk organ for næringslivets frihet, og han skriver i programartikkelen fra 1935 at ”Vi ser ikke kun på denne kamp for næringslivets frihet fra et økonomisk standpunkt. Vi betrakter den som et ledd i kampen for den personlige frihet og talefriheten. Både i diktaturstatene og her hjemme går kampen mot næringslivets frihet hånd i hånd med kampen mot den personlige frihet og ytringsfriheten” (Hoff 1975:21)

Frem mot krigsutbruddet fremla Hoff kommentarer og prognoser i Farmand, som i ettertid viste seg å være korrekte både når det gjaldt krigens forløp og omfang, og når det gjaldt katastrofene både kommunismen og nazismen skulle føre til. Hoff var, i motsetning til mange andre i mellomkrigstiden, motstander, ikke bare av kommunismen eller nazismen, men av begge samfunnssystemer. Han så hvordan disse ideologiene ofrer individet på bekostning av et høyere mål, henholdsvis klassen eller rasen. Under Hoffs ledelse ble Farmand, til tross for at bladet i liten grad ble markedsført, trykket i et opplag på ca 30 000. Innholdet i bladet ble regnet som et tilstrekkelig salgsargument i seg selv, derfor ble omslaget frem til 1980- årene brukt til helsides annonser istedenfor redaksjonelt stoff.

Økonomen Trygve J.B. Hoff

Hoffs liv og virke som redaktør for Farmand kunne i seg selv vært tema for en artikkel som denne, men for oss som studerer samfunnsøkonomi er det enda mer interessant at Hoff også var en ”betydelig” økonom. Som en av de første tok han doktorgraden i sosialøkonomi ved UiO for avhandlingen ”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund.” Den 28.oktober 1938 sendte Hoff boken til Ragnar Frisch, og fikk brev med følgende innhold tilbake:

”Fikk nettopp levert boken ved døren, takk for den. Jeg åpnet den og ble sittende og bla – lenge – på tross av at bordet lå fullt av ting som burde vært ekspedert. Jeg synes det ligger en meget behagelig duft over boken. Selv om jeg ikke kan garantere at jeg ikke senere med nøyere lesning vil finne meget å kritisere, må det foreløpige hovedinntrykk være meget behagelig. Jeg hadde lyst til å la Dem vite det med en gang. Jeg synes De burde innlevere den som doktoravhandling” (Brev fra Frisch til Hoff datert 28.10.1938)

Hoff ble naturlig nok svært glad for dette. Den 25.november 1939 fulgte han oppfordringen og forsvarte avhandlingen med stor suksess. De tre medlemmene av vurderingskomiteen; Frisch, Wilhelm Keilhau og Gunnar Jahn, var alle enige om at avhandlingen tilfredsstilte kravene til doktorgraden.

Ifølge Egil Bakke hadde Hoff lenge interessert seg for hvordan sosialistiske økonomier, der staten eier produksjonsmidlene og der man ikke har frie markeder med ordinær prisdannelse, vil klare å bruke ressursene på en effektiv måte. Avhandlingen ble derfor ”et forsøk på å belyse behovet og mulighetene for økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund” (Hoff 1938:Forord), der et sosialistisk samfunn er definert som et samfunn hvor, for det første, privat eiendomsrett til produksjonsmidlene er opphevet, og, for det andre, hvor det forretningsmessige inititativ ligger hos en sentral ledelse som alene dirigerer næringslivet.

I første kapittel gjør Hoff rede for andre økonomers behandling av det tekniske spørsmålet om muligheten for kalkulasjon. Problemet ble ifølge Hoff behandlet av flere (blant annet Vilfredo Pareto og Enrico Barone), men debatten kom først i gang for alvor da østerrikeren Ludwig von Mises i 1920 hevdet at priser (både på konsumvarer, halvfabrikata og produksjonsfaktorer) uttrykt i penger, var den nødvendige forutsetning for økonomisk kalkulasjon. På Mises side i debatten sto blant annet hans velkjente elev fra ”østerriker-skolen” Friedrich von Hayek, mens Oskar Lange og Alva Lerner er de mest kjente navnene blant dem som mente at effektiv bruk av ressursene var mulig i en planøkonomi. Hoffs avhandling var altså et bidrag til en betydningsfull, internasjonal økonomisk debatt.

”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund”

Avhandlingen om kalkulasjon i sosialistiske samfunn er også i dag grei å lese (selv for en bachelorstudent som meg selv). Årsaken er for det første at Hoff sto for en ”verbalisme” som er langt mindre utbredt i dag, ettersom matematikken er blitt en så viktig del av faget. I hele avhandlingen er det faktisk kun ett regnestykke, og derivasjon nevnes ikke. For det andre er Hoff også en svært grundig, ryddig og nøyaktig skribent, som blant annet bruker de første tre av 15 kapitler på å forklare emnets tidligere behandling, metode, definisjoner og problemstilling.

Etter å ha dannet dette grunnlaget går Hoff videre til å undersøke mulighetene for kalkulasjon innen flere ulike varianter av et sosialistisk samfunn som faller under hans definisjon av sosialisme (uten privat eiendomsrett og med sentralledelsen som eneste intitativtaker i økonomien): Fra en naturalhusholdning med tvangsarbeid, til et samfunn med utviklet pengehusholdning og fritt valg av yrker og forbruksgoder. Hoff finner det naturlig å begynne med det pengeløse naturalsamfunn, fordi det på 30-tallet sto som et ideal for mange sosialister. I februar 1932 skal finanskomissæren i Sovjet ha uttalt at finansdepartementets politikk tok sikte på å forberede den dag da penger kan overlates til museene (Hoff 1938:46).

Hoff kommer frem til at en naturalhusholdning ikke kan skaffe den nødvendige fellesnevner for å foreta en rasjonell økonomisk kalkulasjon, altså trengs priser for å få nødvendig informasjon. Hoff forklarer imidlertid grundig hvorfor heller ikke prisene i et sosialistisk samfunn, kan sørge for at ”det økonomiske prinsipp” (best mulig resultat, for gitt innsats) kan følges, fordi det vil være svært vanskelig for en sentralledelse å hele tiden skaffe seg de data som avgjør hva prisene bør være for å nå målet om å dekke mest mulig behov ved bruk av en gitt mengde ressurser.

Etter å ha argumentert for at kalkulasjon er svært vanskelig i ulike former for sosialistiske samfunn, går Hoff over til å behandle ”faktorer som sentralledelsen må ta med i sine kalkulasjoner og omkostningsberegninger, så sant ”det økonomiske prinsipp” skal følges” (Hoff 1938:185): Rente, grunnrente (jordrente) og amortisasjon (kapitalslit). Han kommer frem til at disse faktorene ”var vanskelige, til dels umulige, å bestemme uten priser på produksjonsmidler”(Ibid).

I resten av avhandlingen redegjør Hoff for – og drøfter – ulike økonomers forslag til løsninger på Mises’ påstand om at sosialisme (uten privat eiendomsrett og med sentralledelsen som eneste initiativtaker i produksjonen) ikke er gjennomførbart på grunn av fraværet av markeder og priser, som gjør det umulig å bruke ressursene effektivt. Han tilbakeviser de ulike løsningene med at de enten ikke er tilfredsstillende, eller fordi de innebærer at det åpnes opp for forhold som bryter med sosialismen slik den er definert (for eksempel dersom det innføres konkurranse).

Etter grundig gjennomgåelse av bidragene til de viktigste deltakerne i debatten, konkluderer Hoff avhandlingen med at det selvsagt ikke er umulig for et sosialistisk samfunn å eksistere, og å produserere goder som er etterspurt. Imidlertid kreves det, for å oppnå ”maksimal behovsproduksjon – et apparat med priser og omkostninger – og det er på dette punkt at det i praksis gjør seg særegne vanskeligheter gjeldende for socialistiske samfund” (Hoff 1938:277).

Det er vel liten tvil om at de triste forholdene man i praksis har sett i de samfunn, som (helt eller nesten helt) har falt innenfor den anvendte definisjonen av sosialistiske samfunn, er i tråd med denne konklusjonen.

Hvorfor ble Hoff og avhandlingen glemt?

Hoff var, såvidt jeg vet, aldri ansatt ved noe universitet, og det var hovedsaklig som redaktør han fortsatte å gjøre seg bemerket. Det er da kanskje ikke så rart at jeg, som nevnt, ennå ikke har hørt Hoffs navn nevnt ved UiO? På den ene siden er jo tross alt ikke avhandlinger så sjeldne at alle kan omtales, og det begynner jo også å bli veldig lenge siden Hoff skrev sin.

På den annen side er det mye som taler for at avhandlingen, og Hoff selv, var noe utenom det vanlige. Egil Bakke skriver for eksempel: ”Etter min mening var hans doktoravhandling forbilledlig i sin avbalanserte redegjørelse for de argumenter som ble ført i marken…. Den gir en bred oversikt over et betydningsfullt kapittel i den økonomiske idéhistorie” (Bakke 1995).

I tillegg ble Hoffs avhandling og hans navn, lagt merke til i utlandet. Ifølge Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæter, professorer i samfunnsøkonomi, ble avhandlingen anmeldt av flere utenlandske tidsskrifter, og forlagsrettighetene solgt både til et britisk og et fransk forlag (den engelske oversettelsen ble imidlertid utsatt, mens den franske aldri fant sted, som følge av krigen).

Det som imidlertid kanskje var mest betegnende for at Hoff var noe utenom det vanlige skjedde i 1947, da Friedrich von Hayek, en av de mest kjente økonomer i det forrige århundre, inviterte til en konferanse på toppen av Mont Pelerin i Sveits. Hayek var bekymret for utviklingen, og anså sosialistiske idealer og planøkonomi som trusler mot friheten. Han samlet derfor 36 personer (for det meste økonomer) som han anså for å være gode intellektuelle og som forsto markedsøkonomien. Blant dem Hayek inviterte var Milton Friedman, Ludwig von Mises, Karl Popper, og, som den eneste fra Norge: Trygve J.B. Hoff. Forøvrig kan det nevnes at ”The Mont Pelerin Society”, som fremdeles eksisterer, har hatt åtte vinnere av Nobels ”minnepris” i økonomi.

I Norge er det få som ser ut til å ha hatt samme tiltro til Hoff som det Hayek hadde. Søker man for eksempel etter Hoff på internett, er det lite hjelp å få, med unntak av en artikkel av Hanisch og Sæter som nettopp omhandler ”Den glemte doktoravhandling”. Forfatterne av denne (leseverdige) artikkelen foretok en spørreundersøkelse ved ØI ved UiO for å undersøke hvor godt kjent man var med Hoff. Selv om alle kjente til Hoff og Farmand, var det ingen som visste at han hadde skrevet en avhandling i samfunnsøkonomi, eller hva temaet var. Dette til tross for at de spurte hadde vært studenter ved instituttet i tidsrommet 1945-85.

På bakgrunn av hva som er skrevet i denne artikkelen, er det på sin plass å stille spørsmålet om hvorfor Hoff er endt opp med å bli en glemt økonom i et lite land med et lite fagmiljø. Både krigsutbruddet og det faktum at Hoff ikke var ansatt som forsker, er nærliggende årsaker som allerede er nevnt. Hanisch og Sæter legger i tillegg frem en annen sannsynlig forklaring: ”det (er) rimelig klart at verken form, innhold, eller konklusjon (i avhandlingen) passet særlig godt i forhold til de planer Frisch hadde for Sosialøkonomisk Institutt etter krigen” (Hanisch og Sæther: 2005).

 Når det gjelder form, var som nevnt Hoffs avhandling verbal, fri for matematikk. Frisch hadde liten tro på dette, og dermed fremsto vel ikke Hoffs bok som den første han trakk frem for studentene. I tillegg var det en stor politisk uenighet mellom de to. Begge ønsket et fritt ”åndsliv” med personlig frihet og ytringsfrihet, men når det gjaldt næringslivet var de sterkt uenige, noe som også fremgår i en interessant brevveksling mellom de to, høsten 1941. Frisch hadde i begynnelsen av 30-årene ganske stor tro på ett fritt marked, men han la seg snart på linje med Arbeiderpartiets Ole Colbjørnsen, og utviklet en sterk tro på muligheten og behovet for planlegging av økonomien. Frisch var  sentral i utformingen av Aps økonomiske politikk etter krigen, men den 24.august 1964,  uttrykte han (i et brev til Hoff) skuffelse over at ”Norge har ikke fått så mye igjen for sine store investeringer som vi burde ha fått…. DNA har gått inn for en ytterst naiv og fantasiløs form for økonomisk planlegging.” Frisch skal også, på begynnelsen av 60-tallet, ha uttalt at han aldri mer ville stemme på Arbeiderpartiet, og han ble etter det en bombastisk tilhenger av Sosialistisk Folkeparti (Njølstad 2005: 342).

Også andre velkjente økonomer ved UiO hadde et helt annet politisk syn, og en helt annen tro på det sovjetiske systemet, enn hva Hoff hadde. Jeg tenker da først og fremst på Leif Johansen. Det er kanskje ”urettferdig” overfor Johansen å trekke ham frem i denne sammenheng, ettersom alle som omtaler Johansen i litteraturen beskriver ham som en politisk nøktern og svært dyktig økonom som, særlig i sine siste leveår, fremhevet fordeler og ulemper ved både marked og regulering. Imidlertid kan det nevnes – for å fremheve hvor langt Hoff sto fra hovedstrømningene ved Sosialøkonomisk Institutt i Oslo – at Johansen, i tillegg til å være medlem av Norges Kommunistiske Parti hele sitt liv, også skal ha regnet ut ”århundrets regnestykke” i 1960. Spørsmålet var: ”Når vil Sovjet nå igjen USA i samlet produksjon eller produksjon per innbygger, om det ikke skjer drastiske endringer i ett eller begge land?” Johansens svar var henholdsvis 10-11 år og 17-18 år (Thalberg 2000:136-137). Til Johansens forsvar skal det imidlertid sies at han langt fra var den eneste økonomen som kom til feilaktige konklusjoner på dette punkt.

Hoff var altså en motpol til Frisch og de toneangivende økonomer i Norge i etterkrigstiden. Det er nok vanskelig å argumentere mot at dette var en viktig årsak til hans relativt anonyme status. Samtidig gjør dette ham til en interessant person, særlig for oss som studerer ved det universitet hvor han fikk sin doktorgrad.

Hvorfor bry seg om Hoffs avhandling?

Det er nå ca. 70 år siden Hoff skrev sin avhandling og forklarte hvorfor det er umulig å følge ”det økonomiske prinsipp” – best mulig resultat, for gitt innsats – i et sosialistisk samfunn. I dag er de aller fleste klar over dette, og det er i dag svært få som argumenterer for at en sentralledelse alene bør bestemme hva som skal produseres i et samfunn. Er det da noe poeng i å bry seg om Hoff og hans avhandling? I innledningen henviste jeg til tre generelle argumenter for å bruke tid på faghistorien, og etter min mening gjelder disse også for Hoff og hans avhandling: Det er interessant, det er en del av den faglige allmenndannelsen, og det gir en klarere forståelse for at samfunnsøkonomi er et fag i stadig utvikling, og dermed en dypere innsikt i hva forskning består i.

I tillegg mener jeg at det er minst tre argumenter for hvorfor spesielt Hoffs avhandling er interessant: For det første vil det være for enkelt å ignorere avhandlingen med den begrunnelse at samfunnssystemet Hoff kritiserte, i dag har minimal oppslutning. Jeg mener det er naivt å tro at de samfunnssystemer som i dag anses for å være/ikke være aksepterte, aldri vil kunne endre status i fremtiden. Dersom f.eks. troen på det kommunistiske system igjen skulle øke etterhvert som Sovjets fall (og de andre mislykkede forsøkene på planøkonomi) kommer mer på avstand, vil Hoffs arbeid igjen være svært aktuelt.

For det andre kan avhandlingen også være en viktig påminnelse for økonomer, politikere og andre, i sosialdemokratiske og sosialliberale samfunn, om at inngrep i samfunnets ”trafikklys” – prisene – ikke er uproblematisk, dersom man ønsker å få mest mulig ut av ressursene.

For det tredje, og kanskje viktigst, for oss som ønsker å forstå økonomien og verden bedre, er det all grunn til å være oppmerksom på Hoff, ettersom hans prediksjonsevne i ettertid har vist seg å være så sterk. En samfunnsforsker som evner å predikere vil sannsynligvis ha gjort mange ting riktig når det gjelder metode, tema og forutsetninger. Planøkonomiens kollaps i slutten av forrige århundre skjedde blant annet som følge av de forhold Hoff advarte mot. Avhandlingen fremstår som et eksempel på hvordan en systematisk og grundig økonomisk analyse kan fremlegges verbalt på en svært ryddig og fruktbar måte. Det er all grunn til å ”bry seg om” Trygve J.B. Hoff – en mann som svært tidlig forsto problemene med planøkonomien, men som selv ble forstått i langt mindre grad i Norge, enn det viste seg å være grunn til.

Tord Kopland Eid har en master i samfunnsøkonomi fra UiO og en master i økonomisk historie ifra London School of Economics. 

Skriftlige kilder:

  • Bøker/tidsskrifter:
    • Hoff, Trygve J.B. (1938): ”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund”. Aschehoug, Oslo.
    • Hoff, Trygve J.B. (1975): “Tanker og ideer”. Aschehoug, Oslo.
    • Thalberg, Bjørn (2000): ”Leif Johansen 1930-82“. Spesialnummer av Statsøkonomisk tidsskrift.
    • Bjerkholt, Olav (1994): ”Ragnar Frisch 1895- 1995”. Statistisk sentralbyrå.
    • Munthe, Preben (1999): ”Populister og originale økonomer”. Aschehoug.
    • Njølstad (Redaktør), Olav (2005): ”Norske nobelprisvinnere: Fra Bjørnson til Kydland.” Universitetsforlaget.
    • Økonomisk Forum nr 9, 2006.
  • Artikler/brev:
    • Hanisch, Tore Jørgen og Arild Sæther (2005): ”Den glemte avhandling: Trygve J.B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund.” (I Praktisk økonomi og finans- nr 2, 2005).
    • Bakke, Egil (1995): ”Trygve J.B. Hoff – Et hundreårsminne.” (I Aftenposten morgen 12.11.1995).
    • Sørensen, Øystein: ”Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer.” (I Ideer om frihet nr 1-2, 1991). Nettadresse:http://www.ideeromfrihet.no/1991-7-sorensen.php
    • Garmann Johnsen, Hans Christian: ”`Østerrikerne` i Norge.” (I ideer om frihet nr 4, 1984).
    • Munthe, Preben (1995): ”Ragnar Frisch – ved hundreårsminne”. (I Aftenposten 05.03.1995)
    • Hansen, Hans Petter: ”Johan Galtung versus Leif Johansen”. (I Friheten). Nettadresse:http://www.friheten.no/lang/2000/12/leifj.html
    • Slotnæs, Marit (1999): ”Skrullete økonomer”. (I Universitas 20.10.1999).
    • Brevveksling mellom Ragnar Frisch og Trygve Hoff, 1935-64. Nasjonalbiblioteket.
  • Nettsider:
  • Film:
    • Commanding Heights: The Battle for the World Economy (2002), del 1

Ludwig Von Mises 1881-1973

Samfunnsøkonomi omhandler samfunnets mest fundamentale spørsmål; det berører og tilhører alle. Det er enhver borgers hovedfag.

 


Ludwig von Mises var en av det tyvende århundrets mest bemerkelsesverdige økonomer og sosialfilosofer. I løpet av sitt lange og høyst produktive liv utviklet han en hel økonomisk vitenskap basert på aksiomet om at individet bevisst handler for å oppnå ønskede mål. Til tross for at Mises´ teori var fri for verdier – det vil si, verdier som går igjen hos økonomer flest – konkluderte han at den eneste økonomiske politikken holdbar for menneskeheten var en kompromissløs «laissez-faire»-linje med frie markeder, absolutt privat eiendomsrett, og en stat strengt begrenset til forsvar av person og eiendom innenfor sine territoriale grenser.

Mises klarte nemlig å demonstrere a) at ekspansjon av frie markeder, arbeidsfordeling og investering av privat kapital er den eneste mulige vei til velstand og velvære for menneskeheten; b) at sosialisme ville være katastrofalt for en moderne økonomi siden mangelen på rett til privat eierskap av eiendom og produksjonsmidler ville hindre enhver form for fornuftig beregning av både priser og kostnader; og c) at statlig innblanding, i tillegg til å tukle med og hindre markedet, ville vise seg å være destruktivt og kumulativt, og omsider ville lede til sosialisme, med mindre hele konseptet med intervenering ble skrinlagt.

Mises ble kjent for å urokkelig hamre på med disse idéene på begynnelsen av et hundreår som skulle vise seg å bli dedikert til kollektivisme. Han insisterte nådeløst på innføring av inflasjonsfri gullstandard, samt laissez-faire.

Selvom Mises ble nektet enhver betalt universitetsstilling først i Østerrike og videre i USA, holdt han motet oppe. Som øverste økonomiske rådgiver til den østerrikske regjeringen på 1920-tallet stod han alene bak nedgangen i landets inflasjon. Han holdt i tillegg sitt eget private seminar som tiltrakk seg kremen av unge europeiske økonomer, samfunnsvitere og filosofer. Som grunnlegger av den «ny-østerrikske økonomiske skolen», ble Mises´ konjunkturteori, som ga sentralbank-initiert kredittvekst skylden for inflasjon og depresjoner, akseptert av de fleste unge økonomer i England tidlig på 1930-tallet som den beste forklaringen på Den store depresjonen.

Mises gjorde mye av sitt viktigste arbeid i USA etter å ha flyktet fra nazistene. Etter tyve år med forelesninger inspirerte han her en fremvoksende østerriksk skole. I 1974, året etter at Mises døde, mottok hans mest fremtredende etterfølger, F.A. Hayek, Nobelprisen i økonomi for sitt tidligere arbeid med å utdype Mises´ konjunkturteori.

Mises ble født 29. september 1881 i byen Lemberg i Galicia (nå Lviv, Ukraina), hvor hans far, en bygningsingeniør i den østerrikske jernbanen, var stasjonert. Både Mises´ mor og far kom fra prominente wienske familier og hans mors onkel var nestleder for det liberale partiet i det østerrikske parliamentet.

Da unge Mises begynte ved Universitetet i Wien rundt århundreskiftet var han en venstrevridd intervensjonist. Det var først da han oppdaget Carl Mengers Principles of Economics at han straks konverterte til det østerrikske fokuset på individuelle handlinger, fremfor urealistiske og mekaniske ligninger som grunnlag i økonomisk analyse, samt viktigheten av frie markeder.

Mises ble en prominent postdoktor-student ved den store østerrikske økonomen Eugen von Bohm-Bawerks berømte seminar på Universitetet i Wien. Sistnevntes største oppnåelser inkluderer hans knusende motbevisning av den marxistiske arbeidsverditeorien.

Mises-instituttets våpenskjold tilhører opprinnelig Mises-familien, som fikk dette tildelt i 1881 da Ludwig von Mises´ oldefar, Mayer Rachmiel Mises, ble adlet av keiser Franz Joseph I av Østerrike. Øverst i høyre hjørne av skjoldet er staven til handels- og kommunikasjonsguden Merkur (familien Mises var suksessfulle på begge områder da de var kjøpmenn og bankfolk). Nederst til venstre finner man De ti bud. Mayer Rachmiel ledet, i likhet med sin far før seg, flere jødiske kulturorganisasjoner i Lemberg, byen hvor Ludwig ble født. Det røde båndet inkluderer Sharon-rosen, samt to Davidstjerner som symboliserer det jødiske folk. Ludwigs livslange motto var hentet fra den romerske poeten Virgil; «Tu ne cede malis, sed contra audentior ito» – som betyr: «Ikke gi etter for ondskap, men bekjemp det enda taprere.» Se skjoldet her.

I sitt første store verk, The Theory of Money and Credit (1912), utførte Mises noe som hadde blitt sett på som en umulig oppgave: å integrere pengeteori inn i det generelle prinsippet om grensenytte og pris (det som nå ville blitt beskrevet som å integrerere makroøkonomi i mikroøkonomi). Siden Böhm-Bawerk og hans andre østerrikske kollegaer ikke aksepterte Mises´ integrering og forholdt seg uten denne pengeteorien, så han seg nødt til å bryte ut og grunnlegge en «ny-østerriksk» skole på egenhånd.

I sin pengeteori gjenopplivet Mises et lenge forglemt prinsipp fra den britiske «valutaskolen», som hadde vært svært omdiskutert frem til 1850-tallet. Det gikk ut på at samfunnet på ingen måte drar nytte av noen slags økning i pengemengden, at økt kreditt kun forårsaker inflasjon, samt høy- og lavkonjunkturer, og at statens politikk derfor burde være å opprettholde en 100 % gullstandard.

Mises supplementerte her med sin konjunkturteori – at kredittekspansjon i regi av banker, i tillegg til å forårsake inflasjon, også gjør depresjoner uunngåelige ved å føre til feilinvesteringer. Økningen i kreditt ville oppmuntre forretningsfolk til å overinvestere i kapitalvarer (maskineri osv.) og underinvestere i forbruksvarer.

Problemet er at inflasjonsdrivende bankkreditt, når lånt ut til selskaper, forkles som oppsparte midler og får næringsdrivende til å tro at det er mer kapital tilgjengelig for investering i vareproduksjon enn det som er tilfelle. Dermed krever den inflasjonsdrevne høykonjunkturen en smertefull, men nødvendig resesjon der markedet likviderer usunne investeringer og gjenoppretter investerings- og produksjonsstrukturen som best tilfredsstiller forbrukernes preferanser og etterspørsel.

Mises, og hans etterfølger Hayek, utviklet denne konjunkturteorien i løpet av 1920-tallet. På bakgrunn av dette var Mises i stand til å advare en ubekymret verden om at 1920-årenes såkalte nye tidsalder med permanent velstand var en illusjon, og at det uunngåelige resultatet ville bli bankkriser, panikk og depresjon. I 1931 ble Hayek invitert av Lionel Robbins, en innflytelsesrik tidligere elev ved Mises´ private seminar, til å forelese ved London School of Economics. Her fikk han konvertert de fleste av de yngre økonomistudentene til sitt perspektiv. På kollisjonskurs med John Maynard Keynes og hans disipler ved Cambridge, smadret Hayek Keynes´ Treatise on Money, men tapte slaget og majoriteten av sine etterfølgere mot den keynesianske revolusjonens tsunami som skylte inn over den økonomiske verden etter at Keynes publiserte sin General Theory i 1936.

Keynes og Mises-Hayek hadde fullstendig motsatte forslag til løsning på konjunkturproblemet. Gjennom en høykonjunktur foreslo Mises en umiddelbar slutt på all økning i bankkreditt og ekspansiv pengepolitikk. Gjennom resesjoner anbefalte han streng laissez-faire som ville tillate resesjonens justerende krefter å ordne opp på egenhånd så fort som mulig.

I tillegg var hans verst tenkelige former for statlig innblanding slike som kunstig opprettholder priser og lønninger for så å forårsake arbeidsledighet, samt økning i pengemengden eller offentlig forbruk med det formål å stimulere økonomien. For Mises var årsaken til resesjoner en for liten grad av sparing, kombinert med for høyt forbruk. Det var derfor viktig å oppmuntre til sparsommelighet heller enn konsum – å kutte offentlig forbruk istedenfor å øke det. Det er åpenbart at Mises´ syn var stikk i strid med datidens globale makroøkonomiske trend.

I forbindelse med at sosialisme/kommunisme hadde gått av med seieren i Russland og store deler av Europa under og etter første verdenskrig, så Mises sin trang til å publisere det som skulle bli hans berømte artikkel, Economic Calculation in the Socialist Commonwealth (1920), der han demonstrerte at det ville være umulig for et sentralisert organ å planlegge en moderne økonomi. Videre viste han hvordan intet forsøk på kunstige «markeder» ville fungere, i og med at et ekte prisings- og kostnadssystem krever utveksling av eierskap i form av privateide produksjonsmidler.

Mises utviklet artikkelen videre til boken Socialism (1922), en omfattende filosofisk, sosiologisk og økonomisk kritikk som fortsatt regnes som den mest grundige og hardtslående tilintetgjørelsen av sosialisme noen gang skrevet. Mises’ Socialism konverterte mange prominente økonomer og samfunnsvitere ut av sosialisme, inkludert Hayek, tyskeren Wilhelm Röpke og engelskmannen Lionel Robbins.

Publiseringen av den engelske oversettelsen av Socialism i 1936 vekket oppmerksomheten til den anerkjente økonomiske journalisten, Henry Hazlitt, som anmeldte boken i The New York Times og dermed konverterte en av datidens mest prominente og lærde kommunister, J.B. Matthews, til Mises’ syn, og til motstand av enhver form for sosialisme.

Sosialister i Europa og Amerika grublet i over femten år over økonomiske beregninger under sosialisme, og vedtok omsider at den polske økonomen Oskar Langes modell på «markedssosialisme» fra 1936 måtte være løsningen. Lange returnerte til Polen etter andre verdenskrig for å bistå i planleggingen av polsk kommunisme, men da den sosialistiske planstyringen i Polen og andre kommunistiske stater kollapset i 1989, ble etablerte økonomer som alle hadde akseptert Langes løsning, stående igjen kraftig ydmyket.

Enkelte prominente sosialister, som blant andre Robert Heilbroner, var ydmyke nok til å innrømme offentlig at «Mises hadde rett» hele tiden. Dette slagordet var tittelen på et panel under Southern Economic Association sitt årlige møte i New Orleans i 1990.

Dersom sosialisme var en økonomisk katastrofe, betydde dette nødvendigvis at statlig intervenering ikke bare ville feile, men også unngåelig lede til sosialisme. Mises utdypet denne innsikten i hans Critique of Interventionism (1929) og greide videre ut om sin politiske filosofi, laissez-faire-liberalisme, i Liberalism (1927).

I tillegg til å gå ut mot den politiske mantraen på 1900-tallet, bekjempet Mises på standhaftig og veltalende vis det han så på som de ødeleggende, men dominerende filosofiske og metodologiske trendene innenfor samfunnsøkonomi og andre områder. Disse inkluderte positivisme, relativisme, historisme, polylogisme (idéen om at hvert folkeslag og kjønn har sin egen logikk og derfor ikke kan kommunisere med andre grupper), samt alle andre former for irrasjonalitet og benektelse av objektive sannheter. Mises utviklet også «praxeologi», som han så på som den passende metodologien for økonomisk teori og dennes logiske deduksjon fra åpenbare aksiomer. Han leverte derpå hardtslående kritikk mot den voksende tendensen i økonomifaget der praxeologi og historisk forståelse ble byttet ut til fordel for urealistiske matematiske modeller og statistisk manipulering.

Mises’ to første bøker etter at han hadde utvandret til USA i 1940 var viktige og innflytelsesrike. Omnipotent Government (1944) var den første til å utfordre det som da var det vanlige marxistiske synet, nemlig at fascisme og nazisme ble innført av storkapitalen og den kapitalistiske klassen. Hans Bureaucracy (1944) er ved dags dato fortsatt en unik analyse av hvorfor offentlige operasjoner nødvendigvis blir byråkratiske og dermed lider av alle byråkratiets negative egenskaper.

Mises’ mest monumentale oppnåelse var Human Action (1949). Dette var den første omfattende utredelsen av økonomisk teori siden første verdenskrig. Her utfordret Mises sin egen metodologi og forskningsprogram, samt utdypet en massiv teoretisk struktur basert på sine egne «praxeologiske» prinsipper. Human Action forble ulest av den økonomi-intellektuelle eliten på en tid da økonomer og myndigheter var fullstendig dedikert til kollektivisme og keynesiansk inflasjon. I 1957 publiserte Mises sitt siste store verk, Theory and History, som i tillegg til kontringer av marxisme og historisisme, forklarte de fundamentale forskjellene mellom bruken av teori og historie i økonomisk sammenheng, samt de forskjellige aspektene ved teorien om menneskets adferd.

Som også hadde vært tilfellet hjemme i Østerrike, klarte Mises heller ikke i USA å finne noen betalende stilling i akademia. New York University, hvor han foreleste fra 1945 frem til han gikk av med pensjon som 88-åring i 1969, ville kun gi ham tittelen Gjesteprofessor. Lønnen ble betalt av det konservativ-liberalistiske William Volker-fondet frem til 1962, og deretter av et syndikat av laissez-faire-foreninger og -forretningsfolk. Til tross for disse vanskelige forholdene inspirerte Mises en voksende gruppe studenter og beundrere, samtidig som han opprettholdt sin bemerkelsesverdige produktivitet.

Mises var altså ikke alene, men jobbet sammen med forfektere av det frie markedet generelt og hans egne teorier spesielt. Helt fra oprettelsen av Foundation for Economic Education ved Irvington-on-Hudson i 1946, og frem til hans død, fungerte han her som fakultetsmedlem på deltid. På 1950-tallet var han økonomisk rådgiver til National Association of Manufacturers (NAM) hvor han jobbet med organisasjonens laissez-faire-fløy, som omsider måtte gi tapt for kollektivismens tidevann.

Mises var en ekte frimarkedsmann som, i Cobdens, Brights og Spencers tradisjon, kjempet for fornuften og individets rettigheter, i personlige så vel som økonomiske sammenhenger. Han kalte seg aldri for en konservativ, men heller en 1800-talls liberalist og motstander av alle former for kollektivisme.

Politisk sett var Mises radikal i sin tro på laissez-faire, motstand av tariffer, innvandringsrestriksjoner, samt statens forsøk på å håndheve moral. På den annen side var han kulturelt og sosiologisk konservativ i det at han gikk til angrep på likhetsprinsippet og vraket politisk feminisme som han så på som en del av sosialismen. I motsetning til mange konservative kritikere av kapitalismen, mente Mises at personlig moral og kjernefamilien begge var essensielle for, og et produkt av, et system basert på et fritt marked.

Mises´ innflytelse var bemerkelsesverdig, spesielt i lys av upopulæriteten av hans filosofiske og politiske syn. De som var hans studenter på 1920-tallet, selv de som senere skulle vise seg å bli keynesianere, forble merket av en tydelig misesiansk innflytelse. Disse studentene inkluderte, i tillegg til Hayek og Robbins, Fritz Machlup, Gottfried von Haberler, Oskar Morgenstern, Alfred Schutz, Hugh Gaitskell, Howard S. Ellis, John Van Sickle og Erich Voegelin.

I Frankrike var General De Gaulles fremste økonomiske og pengepolitiske rådgiver, Jaques Rueff, som bidro til å styre landet vekk fra sosialisme, en gammel venn og beundrer av Mises. Italia så et lignende skifte i etterkrigstiden, mye takket være president Luigi Einaudi, en anerkjent økonom og livsvarig venn og laissez-faire-kollega av Mises. I USA hadde Mises marginalt mindre innflytelse. Under mindre tilfredsstillende akademiske forhold omfattet hans etterfølgere Henry Hazlitt, Lawrence Fertig, Percy Greaves Jr., Bettina Bien Graeves, Hans F. Sennholz, William H. Peterson, Louis M. Spadaro, Israel M. Kirzner, Ralph Raico, George Reisman og Murray N. Rothbard. Mises var dog i stand til å bygge en svært sterk og lojal supportergruppe blant forretningsfolk og andre ikke-akademikere. Hans massive og komplekse Human Action har solgt utrolig godt helt siden året originalen ble publisert.

Siden Mises døde den 10. oktober 1973 i New York City, 92 år gammel, har den misesianske tankegang og innflytelse gjennomgått en renessanse. Året etter så man både Hayeks tidleling av Nobelprisen i økonomi for misesiansk konjunkturteori, og den første av mange østerrikske økonomikonferanser i USA. Mises´ bøker har blitt trykket opp igjen og samlinger av artikler oversatt og publisert. Kurs og studieprogrammer i østerriksk økonomi har blitt gitt og etablert seg på tvers av USA.

Ludwig von Mises-instituttet, grunnlagt av Llewellyn Rockwell jr. i 1982, og hvis hovedkvarter ligger i Auburn, Alabama, har tatt ledelsen i revitaliseringen av Mises´ doktrine. Mises-instituttet gir ut akademiske journaler og bøker, og tilbyr kurs i grunnleggende, viderekommen og avansert østerriksk økonomi, som tiltrekker seg et stadig økende antall studenter og professorer. Sosialismens kollaps og det frie markedets stigende anseelse har vært store bidragsytere til denne økningen i populæritet.

Murray N. Rothbard (1926-1995) ledet den østerrikske skolen etter Mises´ bortgang.

Kronolog (basert på Bettina B. Greaves´ bibliografi av Ludwig von Mises):

1881: Født 29. september ved Arthur Edler og Adele (Landau) von Mises i Lemberg, Østerrike-Ungarn. Etter første verdenskrig ble Lemberg til Lwow, en del av Polen. Etter andre verdenskrig ble Lwow til Lvov, en del av Ukraina i Sovietunionen. Til slutt, i 1991, ble Lvov til Lviv, i den nylig uavhengige republikken Ukraina. Ludwigs far, som utdannet seg ved Zürich Polytekniske, var bygningsingeniør ved det østerrikske jernbaneverket. Ludwig var den eldste av tre gutter, hvorav én døde som barn og Richard ble en anerkjent matematiker. Ludwig gikk på privat barneskole før det offentlige Akademishe Gymnasium i Wien (1892-1900).

1990: Første tur til Sveits.

1900-1902: Studerte ved Universitetet i Wien.

1902: Die Entwicklung des gutsherrlich-bäuerlichen Verhältnisses in Galizien (1772-1848) (Utviklingen av forholdet mellom landbruksarbeidere og godseiere i Galicia). Mises skriver om slaveriets fall i Galicia, der han ble født.

1903: Mises´ far dør.

1906: 20. februar blir Mises tildelt doktorgrad i jus, både etter romersk og kanonsk rett, ved Universitetet i Wien. På denne tiden hadde ikke universitetet et separat økonomisk fakultet og man måtte gjennom jusen for å få studert økonomi.

1904?-1912: Deltok på Eugen von Böhm-Bawerks seminar ved Universitetet i Wien.

1910: Fullførte obligatorisk militærtjeneste som bestod av tre år med fire ukers verneplikt hvert år.

1906-1912: Foreleste økonomi til seniorstudenter ved handelsgymnaset for kvinner i Wien.

1907-1908: Begynte arbeid ved det østerrikske handelskammeret – et rådgivende, offisielt organ av den østerrikske regjeringen.

1912: Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel [Theory of Money and Credit / Teori om Penger og Kreditt] – Mises´ første betydningsfulle teoretiske verk.

1913: Ansatt som ulønnet foreleser ved Universitetet i Wien.

1914-1918: Innkalt til aktiv tjeneste da første verdenskrig brøt ut. Han forlot Wien sommeren 1914 på vei til krig samme dag, og på samme tog han opprinnelig hadde planlagt å ta for å forelese ved et seminar i Silesia. Mises tjenestegjorde som kaptein i artilleriet i det østerriksk-ungarske kavaleriet, hovedsaklig på østfronten i Karpatene, russisk Ukraina og i Krim. Under siste del av krigen jobbet han med økonomiske oppgaver ved hærens hovedkontor i WIen.

1918-1919: Underviste for en gruppe offiserer som ønsket å returnere til sivile posisjoner ved Eksportakademiet i Wien.

1918-1920: Direktør ved den østerrikske «reparasjonskommisjonen» ved League of Nations.

1919-1934: Returnerte til Universitetet i Wien som ulønnet foreleser med tittelen «Ekstraordinær professor».

1918-1938: Gjenopptok posisjonen ved det østerrikske handelskammeret.

1919: Nation, Staat und Wirtschaft: Beiträge zur Politik and Geschichte der Zeit [Nasjon, stat og økonomi: Bidrag til vår tids politikk og historie].

1920: Die Wirtschaftsrechnung im sozialistischen Gemeinwesen [Økonomisk beregning i det sosialistiske samveldet]. Akademisk artikkel presentert for Nationalökonomische Gesellschaft, som senere ble publisert i Archiv für Sozialwissenschaft und Sozialpolitik (1920).

1919-1933: Aktivt medlem i Foreningen for sosialpolitikk.

1920-1934: Holdt privat seminar på sitt kontor, på fredagskvelder og kun for inviterte doktorgradsstudenter og andre gjester.

1922: Die Gemeinwirtshaft: Untersitchungen über den Sozialismus [Sosialisme: En økonomisk og sosiologisk analyse].

1923: Die geldtheoretische Seite des Stabilisierungsproblems [Et pengeteoretisk syn på stabilitetsproblemet].

1924: Theory of Money and Credit, andreutgaven på tysk.

1926: Forelesningsturné på amerikanske universiteter, etter stipend fra Laura Spelman (Rockefeller) Foundation.

1927-1938: 1. januar 1927 åpnet Mises Det østerrikske institutt for konjunkturforskning. Mises ble instituttets Fungerende administrerende visepresident, F.A. Hayek fungerte som daglig leder frem til han flyttet til London i 1931, hvorpå Oskar Morgenstern tok over stillingen.

1927: Første engelske utgave av Liberalismus [Liberalisme] blir utgitt.

1928: Geldwertstabilisierung and Konjunkturpolitik [Pengeverdi-stabilisering og konjunkturpolitikk]

1929: Kritik des Interventionismus: Untersuchungen zur Wirtschaftspolitik und Wirtschaftsideologie der Gegenwart [Kritikk av intervensjon: Undersøkelser av nåtidens næringslivspolitikk og -ideologi].

1931: Besøkte USA i forbindelse med den Internasjonale handelskammer-konferansen. Holdt her: Die Ursachen der Wirtschaftskrise: Ein Vortrag [Årsakene til den økonomiske krisen: Et foredrag].

1932: Socialism, andre utgave på tysk gis ut.

1933: Grundprobleme der Nationalökonomie [Grunnleggende problemer i samfunnsøkonomien].

1934: Engelsk oversettelse av The Theory of Money and Credit.

1934-1940: Professor i internasjonale økonomiske forhold ved IHEID i Geneve, Sveits. Selvom han hadde forlatt Wien for å akseptere denne stillingen i Sveits, beholdt Mises sin kontakt med det østerrikske handelskammeret på deltid helt til Hitlers innlemmelse av Østerrike i mars 1938.

1936: Engelsk oversettelse av Die Gemeinwirtschaft [Socialism].

1940: Nationalökonomie: Theorie des Handelns und Wirtschaftens [Samfunnsøkonomi: Teori om handling og økonomisk aktivitet]. Intervensjonisme: En økonomisk analyse (ikke publisert før i 1998). Utvandret til USA, ankom New York 2. august.

1940-1944: Skrev skildringer av sitt liv i Wien, oversatt og publisert etter hans død som Notes and Recollections (1978). Stipender fra Rockefeller Foundation og National Bureau of Economic Research gjør det mulig for Mises å skrive to bøker; Omnipotent Government: The Rise of the Total State og Total War and Bureaucracy, begge publisert i 1944.

1942: Januar og februar: to måneders opphold i Mexico som Gjesteprofessor ved Universidad Nacional Autónoma de Mexico, Escuela Nacional de Economia.

1945-1969: Gjesteprofessor ved New York University, Graduate School of Business Administration. Holdt to kurs; mandag ettermiddag (februar 1945 – våren 1964) og ettermiddagsseminar på torsdager (høsten 1948 – våren 1969).

1946: Ble medlem av Economic Principles Commission hos National Association of Manufacturers, og ble i den forbindelse konsultert under forberedelsene av The American Individual Enterprise System, 2 vol. (McGraw Hill, 1946), som var resultatet av «konsensus blandt kommisjonens medlemmer».

Innvilget amerikansk statsborgerskap.

26. juli – 4. september: Gjesteprofessor i Mexico, holdt forelesninger ved Escuela de Economía, Associación Mexicana de Cultura.

1946-1973: Rådgiver ved Foundation for Economic Education, Inc. (Irvington-on-Hudson, N.Y.)

1947: Planned Chaos ble publisert.

Hayek og Mises var instrumentale i etableringen av Mont Pelerin Society, en internasjonal forening av forretningsfolk, økonomer og andre intellektuelle.

1949: 30. juli – 28. august: Foreleste i Mexico ved Escuela de Economía, Associación Mexicana de Cultura.

Publiserte Human Action: A Treatise On Economics.

1950: 31. mars – 16. april: Forelesningsturné i Peru, etter invitasjon fra Pedro Beltrán, styreleder ved den mexicanske sentralbanken.

1951: Socialism, amerikansk-engelsk oversettelse utgis med Planned Chaos (1947) som epilog.

1952: Planning for Freedom: And other Essays and Addresses. Utvidete utgaver ble senere utgitt i 1962, 1974 og 1980.

1953: The Theory of Money and Credit, amerikansk-engelsk oversettelse utgis, utvidet med et nytt essay om Monetary Reconstruction.

Richard von Mises, Mises´ bror, matematikeren, dør.

1954-1955: Rådgiver for National Association of Manufacturers.

1956: 20. februar: Mises´ doktorgrad fornyes og hedres av Universitetet i Wien på dagen 50 år etter at den ble tildelt. Festschrift publiserer On Freedom and Free Enterprise: Essays in Honor of Ludwig von Mises (Mary Sennholz, red.) i anledning 50-årsjubileumet.

The Anti-Capitalistic Mentality blir gitt ut.

1957: Mises mottar «Distinguished Service Award of the Fellowship of Former Overseas Rotarians.»

8. juni: Mottar Honorary Degree, Doctor of laws, Grove City College, Grove City, Pennsylvania.

Theory and History blir gitt ut.

1958: Besøker Mexico på stipend fra Instituto de Investigaciones Sociales y Económicas for å delta på et seminar med flere andre medlemmer av Mont Pelerin Society.

1959: Invitert til Buenos Aires, Argentina, av Centro de Difusión de la Economia Libre, senere kalt Centro de Estudios sobre la Libertad, hvor han holdt seks forelesninger som ble utgitt etter hans død under tittelen Economic Policy: Thoughts for Today and Tomorrow (1979).

1960: Engelsk oversettelse av Grundprobleme der Nationalökonomie.

1962: The Ultimate Foundation of Economic Science gis ut.

Engelsk oversettelse av Liberalismus får tittelen The Free and Prosperous Commonwealth.

20. oktober: Mottar Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst [Østerrikes æresmedalje for vitenskap og kunst] som en anerkjennelse for sine «ærverdige aktiviteter som akademiker og lærer, samt for sitt internasjonalt anerkjente arbeid innenfor statsvitenskap og samfunnsøkonomi».

1963: 5. juni: Mottar æresgraden Doctorate of Laws, av New York University, for sin «utredning av filosofien om det frie marked og forsvar av et fritt samfunn».

Human Action 2. utgave utgis.

1964: 28. juli: Mottar æresgraden Doctor Rerum Politicarum [Doktor i statsvitenskap] av Universitetet i Freiburg, Breisgau, Tyskland.

1966: Human Action 3. utgave utgis.

1965-1971: Gjesteprofessor ved Plano University i Plano, Texas.

1969: Beskrevet av American Economic Association som «Distinguished Fellow of the Year».

1971: Festschrift publiserer Toward Liberty: Essays in Honor of Ludwig von Mises on the Occasion of his 90th Birthday (2 vol.) til ære for hans 90. bursdag.

1973: 10. oktober: Mises dør på St. Vincent´s Hospital i New York City.

En kortfattet innføring i økonomi av Jim Cox – Kapittel 1

Kapittel 1. Oversikt over skoler

Det eksisterer fire store retninger innen økonomisk tenkning i dag. En forståelse av disse fire skolene er nødvendig for en forståelse av økonomi. De fire skolene er Marxisme, Keynesianisme, Monetarisme og Østerriksk.

Marxistisk økonomisk tenkning er basert på verkene til Karl Marx og Friedrich Engels, som skrev på midten og sene 1800-tallet. Marxistisk tenkning er essentielt basert på økonomisk determinisme hvor samfunn går igjennom forskjellige utviklingsstadier hvor det første er primitiv kommunisme, slavesystem, føydalisme, kapitalisme, sosialisme og tilslutt kommunisme. I enhver av dissse stadiene til det økonomiske systemene bestemmes utsyn av de som lever i det systemet. Hvert system har sin egen klassekamp som fører uunngåelig til det neste stadiet i samfunnsutviklingen. Føydalisme har dermed en klassekamp mellom landeiere og treller som produserer det neste stadiet, kapitalisme. I kapitalisme er de to klassene kapitalisten og arbeideren. Konflikten mellom kapitalisten og arbeideren resulterer i at kapitalismen styrtes av arbeiderklassen som dermed bringer inn sosialisme og avslutter klassekonflikter. Marxistisk teori konkluderer med at sosialisme vil føre til den endelige skjebnen til menneskeheten – kommunisme.

Keynesianismen er oppkalt etter verkene til John Maynard Keynes, med spesielt vektleggelse av hans 1936 bok “The General Theory of Employment, Interest og Money”. I denne utrolige vanskelige boken fremmer Keynes et aggregert syn på økonomiske variabler – total tilbud, total etterspørsel – som virker på hverandre uten noen nødvendig kobling til handlingene som individer utfører. Dermed var ”makro”-økonomi etablert. Keynesianere ønsker at myndighetene skal styre total etterspørsel – for lite etterspørsel fører til arbeidsledighet mens for mye etterspørsel fører til inflasjon.

Dermed var en teoretisk diktomi etablert: enten ville man ha problemer som stammer fra inflasjon eller problemet med arbeidsledighet, men aldri begge to samtidig. Keynes så en fri markedsøkonomi som generatoren av enten for mye eller for lite etterspørsel, en iboende faktor i markedsøkonomien. Dermed var det behov (noe som så tilfeldigvis gavner arbeidsmulighetene til Keynesianske økonomer!) for at etterspørsel skulle styres av myndighetene informert av visdommen til Keynesianere.

Monetarismen er best representert av Milton Friedman og hans følgere som holder fast ved den Keynesianske “makro” framgangsmåten. Men, selv om de her deler dette utgangspunktet, så legger monetarister ikke vekt på forbruk men på den totale mengden penger – dermed navnet Monetarist. I andre tilfeller enn de makroøkonomiske områdene – inflasjon, arbeidsledighet, og oppgangstider/nedgangstider til forretningssyklusen – så pleier Monetarister å se på den individuelle aktøren som grunnlaget for deres økonomiske resonnement i områder som reguleringer, prissystemet, markedsføring, internasjonal handel osv.

Den Østerrikske Skolen ble startet av Carl Menger i det sene 1800-tallet og var utviklet i størst grad av Ludwig Von Mises som også var ifra Østerrike. Den Østerrikske Skolen utviklet en teoretisk retning med bevisst vektlegging av individet som aktør og som grunnlaget for alle økonomiske resonnement. Sammen med denne individualistiske vektleggingen var et subjektiv syn på verdi og en orientering om at all handling er framskuende. Denne boken er skrevet i den Østerrikske tradisjonen.

Oversatt av Aman Mender.