Avguden full sysselsetting

Opprinnelig publisert som kapittel 5 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Det økonomiske mål for ethvert folk, som for ethvert individ, er å få det størst mulige resultat med minst mulig strev. Hele menneskehetens øko­nomiske fremgang har bestått i å få større produk­sjon med samme arbeidsinnsats. Det er av denne grunn mennesket begynte å legge bører på muldyrets rygg i stedet for på sin egen, at det fortsatte med å finne opp hjulet og vognen, jernbanen og bilen. Det er av denne grunn menneskene har brukt sin skarpsindighet til å utvikle hundre tusen arbeidssparende oppfinnelser.

Alt dette er så elementært at en ville rødme ved å nevne det hvis det ikke var fordi det til stadighet blir glemt av de som lager og sprer nye slagord. Overført på hele samfunnet betyr dette første og førende prinsipp at vårt virkelige mål er å gjøre produksjonen størst mulig. Når vi skal gjøre dette, blir full sysselsetting — det vil si ingen ufrivillig ledighet — et nødvendig bi-produkt. Men produk­sjonen er målet, sysselsettingen bare midlet. Vi kan ikke til stadighet få full produksjon uten full syssel­setting. Men vi kan meget lett få full sysselsetting uten full produksjon.

 

Primitive stammer er nakne, og de spiser og bor usselt. Men de lider ikke under arbeidsløshet. China og India er uhyre meget fattigere enn oss, men den hovedvanskeligheten de lider under er primitive pro­duksjonsmetoder (som er både en grunn til og en følge av mangel på kapital) og ikke arbeidsløshet. Ingenting er enklere å oppnå enn full sysselsetting, når denne løsrives fra målet full produksjon og taes som et mål i seg selv. Hitler sørget for full sysselsetting ved et veldig opprustningsprogram. Krigen sørget for full sysselsetting for alle de fol­kene som ble blandet inn i den. Slave-arbeiderne i Tyskland hadde full sysselsetting. Fengsler og tvangsarbeids-gjenger har full sysselsetting. Tvang kan alltid skape full sysselsetting.

Likevel legger ikke lovgiverne våre forslag til lover om full produksjon frem for Kongressen, men forslag til lover om full sysselsetting. Endog komi­teer bestående av forretningsmenn anbefaler «en Offentlig Kommisjon til Drøfting av Full Syssel­setting», ikke til drøfting av full produksjon, eller ikke engang til drøfting av full sysselsetting og full produksjon. Overalt blir midlet opphøyet til mål, og målet selv glemt.

Lønninger og sysselsetting diskuteres som om de ikke hadde noen forbindelse med produktivitet og produksjon. Under den forutsetning at det bare er en bestemt mengde arbeid å utføre, trekkes den slutning at en tretti-timers uke vil gi flere arbeids­plasser og derfor er å foretrekke fremfor en førti- timers uke. Hundrevis av fagforeningsmetoder, som bare tar sikte på å skape unødvendig arbeid, godtas

i forvirringen. Når en Petrillo (amerikansk fagfor­eningsleder O. A.) truer med å sette en radiostasjon ut av virksomhet dersom den ikke beskjeftiger dob­belt så mange musikere som den trenger, er det en del av pubilkum som støtter ham, fordi han tross alt bare prøver å skape arbeidsplasser. Da vi hadde vår WPA,*) ble det betraktet som genialt av admi­nistratorene å tenke ut prosjekter som beskjeftiget flest mulig arbeidere i forhold til verdien av det utførte arbeid — med andre ord prosjekter der arbeidskraften var minst mulig effektiv.

Det ville være meget bedre, hvis det var valget — hvilket det ikke er — å ha størst mulig produksjon med en del av folket understøttet i lediggang ved åpenlys forsorg, enn å sørge for full sysselsetting ved så mange skjulte ”arbeids-skapende” tiltak at produksjonen blir brakt i uorden. Sivilisasjonens fremskritt har betydd nedsettelse av sysselsettin­gen, ikke øking av den. Det er fordi vi stadig er blitt rikere som folk at vi er blitt i stand til prak­tisk talt å oppheve barnearbeidet, å gjøre det unød­vendig å arbeide for mange av de gamle og å gjøre det unødvendig for millioner av kvinner å ta arbeid utenfor hjemmet. Det er en meget mindre del av det amerikanske folk som trenger å arbeide enn for eksempel av det kinesiske eller det russiske. Det virkelige spørsmål er ikke om det blir 50 000 000 eller 60 000 000 arbeidsplasser i Amerika i 1950, men: hvor meget vi kommer til å produsere, og hvor høy blir følgelig levestandarden vår? Forde­lingsproblemet, som tillegges nesten all vekt i dag, er tross alt lettere å løse jo mer det er å fordele.

Vi kan gjøre tenkningen vår klarere hvis vi legger hovedvekten der den hører hjemme — på tiltak som kan gjøre produksjonen størst mulig.

* WPA = Works Progress Administration, et av Roosevelts New Deal-organer. Skulle sørge for sysselsetting av de arbeidsløse (O.A.)

Den skandinaviske velferdsmyten

Forfatter: Markus Bergstrom
Oversatt av Patrick Hanevold

Obama har gitt seg på å utvide den amerikanske velferdsstaten til enhver pris, og ingen debatt om velferdsstatens meritter er komplett uten å ta opp de skandinaviske landene som det perfekte eksempel på at store mengder statlige inngrep faktisk fører til større velstand. Dette virker å være en tøff nøtt å knekke, selv for «østerrikere» og andre libertarianere. Jeg blir ofte spurt av ikke-libertarianere om å gi en forklaring på disse «humle-økonomiene» som ikke bør kunne fly, men allikevel gjør det.

Fortsett å lese «Den skandinaviske velferdsmyten»

Ole-Jacob Hoff artikkelarkiv

Under bygging

Vesten ved korsveien frihet eller trelldom – Aftenposten 26.november 1976

Spøkelser og realiteter – Ole-Jacob Hoff – Dagens Næringsliv 23.juli 1990

Frykten for Fremtiden – Ole-Jacob Hoff – Dagens Næringsliv 28 mai 1990

Når Elefanter Danser – Ole-Jacob Hoff – Dagens Næringsliv – 18 juni 1990

Om Ole-Jacob Hoff

 Anarkisten i Farmand – Tore Stuberg – Dagbladet 6 juli 1983

Maskinenes forbannelse

Opprinnelig publisert som kapittel 4 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Blant de mest seiglivede av alle sosialøkonomiske synsbedrag er troen på at maskinene alt i alt skaper arbeidsløshet. Tilintetgjort tusenvis av ganger, har det reist seg igjen nye tusenvis av ganger av sine egne ruiner, like hardført og levedyktig som noen­sinne. Hver gang det er en langvarig massearbeids­løshet får maskinene skylden på ny. Denne vill­farelsen er fremdeles grunnlag for fagforeningenes opptreden på mange områder. Folk godtar en slik opptreden, fordi de enten i bunn og grunn tror at fagforeningene har rett, eller fordi de er for forvir­ret til å forstå akkurat hvorfor de tar feil.

Troen på at maskiner frembringer arbeidsløshet fører til fullstendig meningsløse slutninger, hvis den dyrkes med noen logisk konsekvens. Etter den må vi ikke bare forårsake arbeidsløshet med hvert ene­ste teknisk fremskritt vi gjør i dag, men stenalder- mannen må ha frembrakt arbeidsløshet med de før­ste forsøkene han gjorde på å spare seg selv for unødvendig slit og svette.

For ikke å gå lenger tilbake, la oss vende oss til Adam Smith’s The Wealth of Nations, utgitt i 1776. Det første kapitlet i denne bemerkelsesverdige boken er kalt «Om arbeidsdelingen». På annen side av dette første kapitlet forteller forfatteren oss at en arbeids­mann som ikke kjente til bruken av maskiner i nåle- fabrikasjonen «knapt kunne lage en nål om dagen, og sikkert ikke kunne lage tyve,» men at han ved bruk av maskiner kan lage 4 800 nåler om dagen.

Så dessverre, allerede på Adam Smith’s tid hadde maskinene kastet fra 240 til 4 800 nålemakere ut i arbeidsløshet for hver de beholdt. I nålemakerindu- strien måtte det allerede da være 99,98 prosent ar­beidsløshet, hvis maskinene bare kastet folk ut av arbeid. Kunne forholdene bli svartere?

Forholdene kunne bli svartere, for den industrielle revolusjon var bare i sin barndom. La oss se på noen av begivenhetene og utsiktene under denne re­volusjonen. La oss for eksempel se på hva som hendte i strømpeindustrien. Da nye strømpevever ble innført, ble de ødelagt av håndverksarbeiderne (over 1000 i et enkelt oppløp). Hus ble brent, opp­finnerne ble truet og tvunget til å rømme for livet, og ro og orden ble ikke endelig gjenopprettet før det ble tilkalt militær, og de ledende fredsforstyr- rerne enten var blitt deportert eller hengt.

Nå er det viktig å huske på at i den utstrekning opprørerne tenkte på sin egen øyeblikkelige eller endog fjernere fremtid, var deres motstand mot ma­skinen begrunnet. William Felkin forteller oss så­ledes i sin History of the Machine-Wrought Hosiery Manufactures (1867) at de fleste av de 50 000 en­gelske strømpestrikkeme og deres familier ikke kom seg helt ut av den hunger og elendighet innføringen av maskinen førte med seg på de neste førti år. Men

opprørerne tok feil i den utstrekning de trodde, slik som de fleste av den utvilsomt gjorde, at maskinen trengte ut arbeiderne for bestandig. Før slutten av det nittende århundre beskjeftiget strømpeindustrien nemlig minst hundre mann for hver mann den be­skjeftiget ved århundrets begynnelse.

Arkwright fant opp sin spinnemaskin for bomull i 1760. På den tiden anslo en at det var 5 200 spin­nere i England som brukte rekker. og 2 700 vevere. Alt i alt regnet en altså med 7 900 beskeftigede i produksjonen av bomullstøyer Innføringen av Ark­wright’s oppfinnelse ble møtt med motstand med den begrunnelse at den truet arbeidernes levebrød, og motstanden måtte overvinnes med makt. Men i 1787, 27 år etter at oppfinnelsen ble kjent — viste en parlamentsundersøkelse at antallet personer beskjef­tiget med spinning og veving av btmull hadde vokst fra 7 900 til 320 000, en økning på 4 400 prosent Hvis leseren vil rådspørre en slik bok som Recent Economic Changes av David A. Wells, utgitt i 1889, vil han finne steder som. når unntas de tidspunkter og absolutte mengder som nevnes, godt kunne vært skrevet av vår tids teknikkfryktere (hvis jeg får lage et nytt ord). La meg sitere noen få:

I løpet av de ti årene fra 1870 til og med 1880 økte den britiske handelsflåter sine transporter bare til og fra utenlandske havner med hele 22 000 000 tonn …. likevel hadde antallet menn beskjeftiget med å drive denne store transportvirksomheten sun­ket i 1880, sammenlignet med 1870, i et omfang av omtrent 3 000 (novaktig 2 900). Hva kom det av? Innføringen av dampvinsjer og kornelevatorer på brygger og i dokker, anvendelsen av dampkraft, o.s.v

I 1873 kostet Bessemer-stål 400 kroner pr. tonn i England, der prisen ikke var unødig høy på grunn av beskyttelsestoller; i 1886 ble det produsert og solgt med fortjeneste i samme land for under 100 kroner pr. tonn. På samme tid er Bessemer-ovnens årlig produksjonskapasitet blitt firedoblet, uten noen økning, men heller med en nedgang i det arbeidet som trenges

Det Statistiske Byrå i Berlin har anslått yteevnen til de dampmaskinene verden allerede har i arbeid i 1887, til likeverdig med yteevnen til 200 000 000 hester, hvilket igjen vil si ca. 1000000000 mann, eller minst tre ganger jordens arbeidende befolkning….

En skulle tro at dette siste tallet skulle fått Mr. Wells til å stoppe opp litt, og undre seg på hvorfor det i det hele tatt var noen beskjeftigelse igjen i verden i 1889; men han bare trakk den slutning, med undertrykt pessimisme, at «under slike forhold kan industriell overproduksjon komme til å bli varig».

I nedgangsårene omkring 1932 begynte hele spillet med å gi maskinene skylden for arbeidsløsheten, på nytt igjen. Læresetningene til en gruppe som kalte seg teknokratene spredte seg i løpet av få måneder, som ild i tørt gress over hele landet. Jeg skal ikke trette leseren med å gjenta alle de fantastiske tal­lene denne gruppen opererte med, og heller ikke med beriktigelser for å vise hvorledes forholdene virkelig var. Det er nok å si at teknokratene gikk tilbake til den feiloppfatning at maskiner gjør arbeidere overflødige for bestandig. De gikk tilbake til denne feiloppfatningen i all dens opprinnelige renhet — bortsett fra at de i sin uvitenhet la fram denne feilen som en ny og revolusjonerende oppda­gelse av dem selv. De var ganske enkelt enda en illustrasjon til Santayana’s aforisme at de som ikke kan huske fortiden er dømt til å gjenta den.

Teknokratene ble til slutt ledd ut av verden; men læresetningen deres, som er eldre enn dem, henger igjen. Den viser seg i hundrevis av regler og me­toder som fagforeningene bruker for å skape eller opprettholde unødvendige jobber. Og disse reglene og metodene godtas og bifalles til og med, på grunn av den forvirringen som rår blant folk på dette området.

I et vitnemål på vegne av De Forenede Staters Justisdepartement for Den Midlertidige Nasjonale Økonomiske Komité (bedre kjent som TNEC, etter forbokstavene i den amerikanske betegnelsen) i mars 1941, ga Corwin Edwards uttallige eksempler på bruk av slike metoder fra fagforeningenes side. Elektrikerforbundet i New York ble anklaget for å ha nektet å installere elektrisk utstyr laget utenfor staten New York, med mindre utstyret ble tatt fra hverandre og satt sammen igjen på arbeidsplassen. I Houston, Texas, ble rørleggermestrene og rørleggernes fagforening enige om at rør som var laget helt ferdige til legging, bare skulle bli lagt av fag­foreningens medlemmer hvis gjengene ble kuttet av i en ende av røret og nye gjenger laget på arbeids­plassen. Forskjellige lokalforeninger av malerfor­bundet la restriksjoner på bruken av male-pistoler, restriksjoner som i mange tilfelle bare tok sikte på å skape mer arbeide ved å gjøre det nødvendig å bruke den langsommere metoden å male med kost. En lokalforening av transportarbeiderforbundet for­langte at hver lastebil som kom til New York by skulle ha en sjåfør fra stedet i tillegg til den sjå­føren som allerede ble brukt. I forskjellige byer forlangte elektrikernes fagforeninger at hvis det skulle brukes midlertidig lys eller kraft til et bygge- eller anleggsarbeid, måtte det være en full-tids vedlikeholdselektriker på stedet. Denne elektrikeren skulle ikke ha lov til å utføre noe elektrisk installasjonsarbeid. Om denne regelen sa Mr. Edwards at den «ofte innebærer at en må ansette en mann som tilbringer dagen med å lese eller legge kabal og ikke gjør noe utenom å skru på en bryter ved ar­beidstidens begynnelse og slutt.»

En kunne fortsette med å nevne slike «arbeids- skapende» metoder på mange andre områder. På jernbanene krever fagforeningene at det blir brukt fyrbøtere på lokomotivtyper som ikke trenger dem. På teatrene forlanger fagforeningene bruk av scene- skiftere også til stykker hvor sceneskifting ikke forekommer. Musikernes fagforening krever at det blir ansatt reservemusikere eller endog hele orkestre i mange tilfelle der det bare trengs grammofon­plater.

2.

En kunne samle sammen berg av tall for å vise hvor kraftig fortidens teknikkfryktere tok feil. Men det ville ikke være til noen nytte, med mindre vi forsto klart hvorfor de tok feil. For statistikk og historie er verdiløs i sosialøkonomien uten i forbindelse med en grunnleggende deduktiv forståelse – hvilket i dette tilfellet vil si en forståelse av hvorfor de følger vi har sett av innføringen av maskiner og andre arbeidssparrende metoder måtte inntreffe. Hvis ikke vil teknikkfrykterne hevde (slik som de faktisk hevder når en peker på at spådommene til forgjengerne deres viste seg å stride mot fornuften): ”Alt det der kan ha vært riktig nok i fortiden, men i dag er forholdene fundamentalt forandret; og nå har vi rett og slett ikke råd til å utvikle noe mer arbeidssparende maskineri.” Mrs Eleanor Roosevelt skrev faktisk følgende i en avisartikkel av 19.september 1945, som ble offentliggjort i et stort antall aviser: ”Vi har i dag nådd et punkt der arbeidssparende oppfinnelser bare er av det gode når de ikke gjør arbeideren arbeidsløs.”

Hvis det virkelig var sant at innføringen av ar­beidssparende maskiner er en grunn til stadig vok­sende arbeidsløshet og elendighet, ville de logiske slutningene en måtte trekke av dette bli revolusjo­nerende, ikke bare på det tekniske område, men for hele vårt sivilisasjonsbegrep. Vi ville ikke bare måtte betrakte alle ytterligere tekniske fremskritt som en ulykke; vi ville måtte betrakte alle fortidens tek­niske fremskritt med samme redsel. Hver dag er hver enkelt av oss, hver på vårt område, opptatt av å prøve å redusere den anstrengelsen det volder å nå et gitt resultat Hver av oss prøver å spare på vårt eget arbeid, å økonomisere med de midler vi trenger for å nå våre mål. Hver arbeidsgiver, liten så vel som stor, søker bestandig å nå sine re­sultater mer økonomisk og effektivt — det vil si, ved å spare arbeid. Hver intelligent arbeidsmann prøver å skjære ned den anstrengelsen det koster å utføre det arbeidet han har fått tildelt. De mest ærgjerrige av oss prøver utrettelig å øke de resul­tatene vi kan oppnå på et gitt antall timer. Teknikkfrykterne måtte, hvis de var logiske og konsekvente, avfeie alle disse fremskritt og all denne oppfinn­somhet som ikke bare nytteløs, men direkte skadelig. Hvorfor skal gods sendes med jernbanen fra New York til Chicago når vi kunne beskjeftige kolossalt mange flere ved, for eksempel, å la dem bære det på ryggen?

Nå er det ingen som holder på teorier så gale som disse med logisk konsekvens, men de gjør stor skade likevel, fordi det er noen som holder på dem i det hele tatt. La oss derfor prøve å se nøyaktig hva som hender når tekniske forbedringer og arbeidssparende maskiner blir innført. Detaljene vil variere i hvert enkelt tilfelle, avhengig av de spesielle for­hold som rår innen vedkommende bransje eller pe­riode. Men vi skal tenke oss et eksempel som inne­bærer de viktigste mulighetene.

Anta at en konfeksjonsfabrikant hører om en maskin som kan lage frakker for damer og herrer for halvparten så meget arbeid som tidligere. Han anskaffer maskinene og sier opp halve arbeids­stokken sin.

Dette ser ved første øyekast ut som et opplagt tap av beskjeftigelse. Men det gikk arbeid med til å lage maskinen, så her er. som en motvekt,- arbeids­plasser som ellers ikke ville eksistert. Fabrikanten ville imidlertid bare ha gått over til å bruke ma­skinen hvis den hadde laget bedre klær for halv­parten så meget arbeid, eller hadde laget samme slags klær for en mindre kostnad. Hvis vi antar det siste, kan vi ikke anta at den arbeidsmengden som gikk med til å lage maskinen var like stor, målt i lønninger, som den arbeidsmengden konfeksjons- fabrikanten håper å spare i det lange løp ved å innføre maskinen; ellers ville den ikke ha gitt noen besparelse, og han ville ikke ha innført den.

Så det er fremdeles et netto tap, av beskjeftigelse å gjøre rede for. Men vi bør i det minste være oppmerksom på den reelle mulighet at endog den første virkning av innføringen av arbeidssparende maskiner kan være en økning i beskjeftigelsen alt i alt. Det er jo nemlig vanligvis bare i det lange løp konfeksjonsfabrikanten venter å spare penger ved å innføre maskinen. Det kan ta mange år før ma­skinen «har betalt seg».

Etter at maskinen har ført til tilstrekkelige be­sparelser til å oppveie det den har kostet, får kon­feksjonsfabrikanten større fortjeneste enn før. (Vi antar at han bare selger sine frakker for samme pris som konkurrentene, og ikke gjør noe forsøk på å underselge dem.) På dette punktet kan det se ut som arbeiderne har lidt et netto-tap av be­skjeftigelse, mens det bare er fabrikanten, kapi­talisten, som har tjent. Men det er nettopp fra denne ekstra-fortjenesten, den etterfølgende sam­funnsmessige vinningen må komme. Fabrikanten må

bruke mer-fortjenesten på minst én av tre måter, muligens bruker han deler av den på alle tre:

(1) Han bruker mer-fortjenesten til å utvide sin virksomhet ved å kjøpe flere maskiner for å lage flere frakker; eller (2) han investerer mer-fortje­nesten i en eller annen bransje; eller (3) han bruker mer-fortjenesten til å øke sitt eget forbruk. Like­gyldig hvilken av disse tre måtene han velger å bruke pengene på, øker han beskjeftigelsen.

Med andre ord, fabrikanten har som følge av sine besparelser fortjeneste som han ikke fikk før. Hver krone av det beløp han har spart i direkte lønninger til tidligere frakkemakere, må han nu betale ut i indirekte lønninger til de som lager den nye ma­skinen, eller til arbeiderne i en annen kapitalvareindustri, eller til folk som bygger et nytt hus eller lager en ny bil til ham selv, eller for smykker og pels til hans kone. I alle fall gir han indirekte like meget arbeid som han sluttet å gi direkte (med mindre han hensiktsløst samler pengene på kiste­bunnen) .

Men utviklingen stopper ikke, og kan ikke stoppe med dette. Hvis denne foretaksomme fabrikanten gjennomfører store besparelser i forhold til kon­kurrentene, vil enten han utvide sin virksomhet på deres bekostning, eller de vil begynne å kjøpe ma­skinene de også. Igjen vil de som lager maskinene få mer å gjøre. Men konkurransen og produk­sjonen vil da også begynne å presse prisene på frak­ker nedover. Det vil ikke lenger bli så store for­tjenester for dem som innfører de nye maskinene. Fortjenesten vil begynne å falle for de produsentene som bruker den nye maskinen, mens de produsentene som fremdeles ikke har innført den kanskje ikke lenger får noen fortjeneste i det hele tatt. Bespa­relsene begynner med andre ord å bli ført over til dem som kjøper frakker — til forbrukerne.

Men ettersom frakker nå er billigere, vil flere kjøpe dem. Dette betyr at, selv om det behøves færre folk for å lage det samme antall frakker som før, blir det nå laget flere frakker enn tidligere. Hvis etterspørselen etter frakker er hva økonomene kaller «elastisk» — det vil si, hvis et fall i prisen på frakker forårsaker at det blir brukt et større samlet pengebeløp til frakker enn før, da kan det hende at flere folk blir beskjeftiget også med å lage frakker enn før den nye arbeidssparende maskinen ble innført Vi har allerede sett et historisk eksem­pel på dette, idet vi så hvorledes det virkelig skjedde med strømper og andre tekstilvarer.

Men den nye beskjeftigelsen er ikke avhengig av etterspørselselastisiteten for den spesielle varen det dreier seg om. Anta at det ikke blir solgt en eneste frakk mer, til tross for at prisen nesten blir halvert fra en tidligere pris av la oss si 250 kroner til en ny pris av 150 kroner. Resultatet blir at mens for­brukerne blir like godt forsynt med nye frakker som før, får hver kjøper 100 kroner igjen som han ikke ville hatt igjen tidligere. Han vil derfor bruke disse 100 kronene til noe annet, og derved skape ny etterspørsel i andre retninger.

I korthet; maskiner, tekniske forbedringer, bespa­relser og økt effektivitet skaper, alt sett under ett, ikke arbeidsløshet.

Naturlig-via er ikke alle oppfinnelser og oppda­gelser «arbeidssparende» maskiner. Noen av dem, som presisjonsinstrumenter, som nylon, plexiglass, finér og alle slags plastics forbedrer bare produk­tenes kvalitet. Andre, som telefonen eller flyma- skinen, gjør ting som direkte menneskelig arbeid ikke kunne gjøre i det hele tatt. Atter andre frem­bringer ting og tjenester som ellers overhode ikke ville eksistert, som X-stråler, radioer og syntetisk gummi. Men i den foregående illustrasjon har vi tatt for oss nettopp det slag av maskiner som den moderne «teknikk-frykten» særlig har dreiet seg om.

Det er naturligvis mulig å drive argumentet om at maskiner alt i alt ikke kaster folk på gaten for langt. Det blir for eksempel noen ganger hevdet at maskiner skaper flere arbeidsplasser enn det el­lers ville vært. Under bestemte forhold kan dette være riktig. De kan med bestemthet skape kolossalt mange flere arbeidsplasser i spesielle yrker. Tallene for tekstilindustrien i det attende århundre er et godt eksempel på dette. Deres moderne motstykker er slett ikke mindre slående. I 1910 beskjeftiget den nylig skapte bilindustrien 140 000 personer i De Forenede Stater. I 1920, da produktet var forbedret og prisen nedsatt, beskjeftiget industrien 250 000. 1 1930, da denne produktforbedringen og kostnads­reduksjonen fortsatte, var beskjeftigelsen i industri­grenen 380 000. I 1940 hadde den steget til 450 000. I 1940 var 35 000 personer beskjeftiget med å lage elektriske kjøleskap, og 60 000 arbeidet i radio- industrien. Så vi har fått den ene nyskapte bransjen etter den andre, ettersom oppfinnelsene er blitt for­bedret og prisene satt ned.

Det er også en absolutt betydning i hvilken det kan sies at maskinene har økt antallet arbeidsplas­ser enormt. Verdens befolkning er i dag tre ganger så stor som i midten av det attende århundre, før den industrielle revolusjon var kommet ordentlig igang. Maskinene kan sies å ha vært årsak til denne befolkningsøkningen, for uten maskinene ville ver­den ikke vært i stand til å underholde dem. En kan derfor si at to pv tre av oss skylder maskinene ikke arbeidsplassene våre, meir selve livet.

Likevel er det en misforståelse å tenke seg at maskinenes oppgave eller resultat først og fremst er  det å skape arbeidsplasser. Maskinenes virkelige | resultat er det å øke produksjonen, å heve leve­standarden, å øke den økonomiske velferd. Det er ingen kunst å beskjeftige alle, endog (eller spesielt) i den mest primitive økonomi. Full beskjeftigelse — meget full beskjeftigelse; langvarig, trettende, slitsom beskjeftigelse — er typisk nettopp for de folk som ligger lengst tilbake industrielt sett. Der hvor det allerede er full beskjeftigelse kan ikke nye maskiner, oppfinnelser og oppdagelser gi enda mer beskjeftigelse — før det er blitt tid til en økning i befolkningen. Sannsynligvis vil de gi større arbeids­løshet (men denne gangen snakker jeg om frivillig og ikke «frivillig arbeidsløshet), fordi folk nå får råd til å arbeide færre timer, mens barn og gamle ikke lenger behøver å arbeide. Jeg gjentar at hva maskinene gjør, er å føre med seg en økning av produksjonen og en hevning av levestandarden. De kan gjøre dette på én av to måter. De gjør det ved å gjøre varene billigere for forbrukerne (som i vårt eksempel med frakkene), eller de gjør det ved å øke lønningene fordi de øker arbeidernes produktivitet. Med andre ord, enten øker de pengelønningene, eller de senker prisene og øker derved den mengden av varer og tjenester som uforandrede pengelønninger kan kjøpe. Noen ganger gjør de begge deler. Hva som virkelig inntreffer, avhenger for en stor del av den pengepolitikken som drives i landet. Men maskiner, oppfinnelser og opp­dagelser øker i alle fall real-lønningene.

4.

En advarsel er nødvendig før vi forlater disse spørsmålene. Det var nettopp de klassiske økono­menes store fortjeneste at de så etter virkningene i annen omgang, at de beskjeftiget seg med virknin­gene av en gitt økonomisk politikk eller utvikling i det lange løp og for hele samfunnet. Men det var også en mangel ved dem at mens de valgte det lang­siktige og brede utsyn, overså de av og til de kortsiktigere og trangere synsvinkler. De hadde for ofte en hang til å forminske eller helt glemme de øye­blikkelige virkningene av en utvikling for spesielle grupper. Vi har for eksempel sett at de engelske strømpestrikkerne ble utsatt for virkelige tragedier som følge av innføringen av den nye strømpeveven, en av den industrielle revolusjons første oppfinnelser.

Men slike forhold og de moderne motstykkene til dem har fått noen forfattere til å gå til den mot­satte ytterlighet; bare å se på de øyeblikkelige virkningene for visse grupper. Joe Smith får spar­ken ved innføringen av en eller annen ny maskin. «Hold øye med Joe Smith,» maner disse forfatterne oss til. «Mist aldri Joe Smith av syne.» Men det de så gjør, er å bare holde øye med Joe Smith, og glemme Tom Jones som nettopp har fått en ny jobb der de lager de nye maskinene, og Ted Brown som nettopp er blitt ansatt til å passe en av dem, og Daisy Miller som nå kan kjøpe en kåpe for halv­parten av det den kostet henne før. Og fordi de bare tenker på Joe Smith, ender det med at de går inn for en reaksjonær og rett og slett tåpelig politikk.

Ja, vi skulle i det minste holde ett øye på Joe Smith. Den nye maskinen har tatt fra ham jobben hans. Kanskje kan han snart få en annen jobb, muligens endog en bedre. Men det kan også hende at han har brukt mange år av sitt liv på å tilegne seg og forbedre spesielle evner som det nå ikke lenger er bruk for på arbeidsmarkedet. Han har mistet sin investering i seg selv, i sitt gamle fag, akkurat som hans tidligere arbeidsgiver kanskje har mistet sin investering i gamle maskiner og produk­sjonsmetoder som plutselig er blitt foreldet. Han var fagarbeider, og betalt som fagarbeider. Nå er han med ett blitt en ikke-faglært arbeider igjen. Og han kan, for tiden, bare håpe på å få en ikke- faglært arbeiders lønn, fordi det ikke lenger er bruk for de spesialkunnskapene han hadde. Vi kan ikke og må ikke glemme Joe Smith. Hans tragedie er en av de personlige tragedier som, som vi skal se, er forbundet med nesten alle tekniske og økonomiske fremskritt.

Å spørre akkurat hva vi skal gjøre med et tilfelle som Joe Smith’s — om vi skal la ham foreta sin egen tilpasning, gi ham et ekstra pengebeløp ved avskjedigelsen, gi ham arbeidsløshetstrygd, sette ham på forsorgen, eller utdanne ham på statens be­kostning for en ny jobb — ville føre oss ut over rammen av det vi prøver å illustrere her. Hovedsaken er at vi skal lære oss å prøve å se alle  de viktigste følgene av en økonomisk politikk eller utvikling — de øyeblikkelige virkningene for spesielle  grupper, og langtidsvirkningene for alle grupper. |

Jeg har viet dette spørsmålet adskillig plass. Det er fordi våre slutninger om virkningene av nye ma­skiner, oppfinnelser og oppdagelser på sysselsettin­gen, produksjonen og velferden er av avgjørende be­tydning. Hvis vi tar feil på disse punktene, er det få spørsmål i sosialøkonomien vi har særlige sjanser til å finne riktige løsninger på.

Anbefalte bøker

Introduksjon

Economics in One Lesson – Henry Hazlitt

Economics for Real People – Gene Callahan

What Has Government Done To Our Money – Murray N. Rothbard

How an Economy Grows and Why It Doesnt – Irving Schiff (Oppdatert: Why it Crashes)

The Austrian School – Jesus Huerta de Soto

Economic policy – Ludwig von Mises

Where Keynes Went Wrong – Hunter Lewis

The Mystery of Banking – Murray N. Rothbard

Meltdown – Tom Woods

The Case for Legalizing Capitalism – Kel Kelly

It Didn’t Have to Be this Way: Why Boom and Bust is Unnecessary and How the Austrian School of Economics Breaks the Cycle – Harry C. Veryser 

Fordypning

Principles of Economics – Carl Menger

Human Action – Ludwig von Mises

Man, Economy and State – Murray N. Rothbard

Money, Bank Credit and Economic Cycles – Jesus Huerta de Soto

Socialism: An Economic and Sociological Analysis – Ludwig von Mises

Interventionism: An Economic Analysis – Ludwig von Mises

Bureaucracy – Ludwig von Mises

Økonomisk kalkulasjon i de socialistiske samfund – Trygve J.B. Hoff

Democracy: The God That Failed – Hans-Hermann Hoppe

A Theory of Socialism and Capitalism – Hans-Hermann Hoppe

Economic Science and the Austrian Method – Hans-Hermann Hoppe

America`s Great Depression – Murray N. Rothbard

An Austrian Perspective on the History of Economic Thought – Murray N. Rothbard

From Bretton Woods to World Inflation – Henry Hazlitt

The Tragedy of the Euro – Philipp Bagus

Deep Freeze: Icelands Economic Collapse – Philipp Bagus & David Howden

The Privatization of Roads and Highways: Human and Economic Factors – Walter Block

The Economics of Prohibition – Mark Thornthon

Against IP – Stephan Kinsella

The Ethics of Money Production – Jörg Guido Hülsmann

The Austrian School of Economics: A History of Its Ideas, Ambassadors, and Institutions – Herbet Unterköfler & Eugen Maria Schulak

Send oss en e-post om du synes det er bøker vi bør inkludere her. PS: En god del er gratis på mises.org

Hva er inflasjon ? Del 2

Monetær-inflasjon og pris-inflasjon

En økning i pengemengden vil alltid medføre, relativ prisstigning, altså høyere priser enn det ville vært om pengemengden ikke hadde økt. Men det betyr ikke at priser må stige på en måte man kan observere, enten ved å se på en spesifikk pris eller prisindekser. Påstanden om relativ prisstigning er et kontrafaktisk utsagn, det vil si at det påstår noe om hvordan verden ville ha vært om en hendelse fant sted som ikke fant sted.

Det er også nevnt tidligere at prisstigninger enten for spesifikke priser eller en prisindeks, ikke trenger å ha sitt opphav i monetære årsaker men i endringer i varens verdi eller etterspørsel, politiske omstendigheter. Jeg argumenterte også for at man ikke kan vitenskapelig skille observerte prisendringer etter deres årsak.

Det er så nyttig og definere inflasjon på to måter som gjør at vi kan skille de to fenomen.

Monetær-inflasjon er økning i pengemengden som alltid medfører relativ prisstigning, og som kan medføre absolutte (observerbare) prisstigninger.

Pris-inflasjon er observerte prisstigninger. De kan man finne både som relativ pris-inflasjon hvor kjøpekraften til en gruppe synker mens en gruppe stiger. Samtidig kan det være absolutte pris-inflasjon hvor stort sett alle eller de fleste priser stiger og kjøpekraften til nærmest alle i en økonomi synker. Fra nå vil jeg referere til inflasjon definert som en stigende KPI, som absolutt pris-inflasjon.

Hvorfor regnes inflasjon som noe negativt ?

Inflasjonen er en blind og ofte brutal måte å omfordele formue og inntekt på. Undersøkelser viser at det er de ressursterke som har innsikt nok til å dra nytte av inflasjonen, mens det motsatte er tilfelle for de ressurssvake. De ressurssterke er gjerne kredittverdige, og oppnår lån som med dagens skattesystem gir stor gevinst.” – Per Kleppe[1]

Makroøkonomer fra Keynes[2] til Friedman[3] har fremmet et stabilt prisnivå som et fornuftig samfunnsøkonomisk  mål som staten bør følge. De fleste samfunnsøkonomer anerkjenner i dag at inflasjon, som utelukkes til en stigning i det ”generelle prisnivået” er negativt.

Den prominente ny-keynesianeren Gregory Mankiw identifiserer i hans lærebok seks negative effekter av absolutt pris-inflasjon[4].

Den første er ”shoe-leather cost” som er kostnaden i tid og penger som folk må bruke på grunn av inflasjon, hans eksempel er at man må oftere gå til banken og jo større inflasjon desto mer relevante blir slike kostnader.

Den andre effekten er såkalte meny-kostnader, som er kostnaden for en bedrift å endre salgsprisene. For eksempel kjøpe nye menyer, plakater, og generelt informere kunder om prisendringen.

Den tredje effekten er såkalte relativ prisvariasjon, som er kostnaden for en bedrift som ikke endrer sine pris nettopp pga. meny-kostnaden og dermed opplever at prisene for varene de selger er kunstig lave i forhold til deres utgifter knyttet til innkjøp/produksjonen av varene.

Den fjerde effekten er inflasjonsskapte skattevridninger, som er kostnaden ved at inflasjonen hever skattebyrden ved at skatten ikke tar hensyn til inflasjon. Eksempler er beskatning av formue og eiendom, hvor prisene er kunstige høyere pga. inflasjon. Et annet er renteinntekter hvor inntektsbeskatning ikke tar hensyn til at en god del av renteinntekter er bare kompensasjon for inflasjon eller altså den nominelle inflasjonsraten er høyere enn den reelle.

Den femte effekten er omfordelingen av velstand, som Mankiw postulerer er bare relevant om inflasjonen er uventet. Eksempletgår ut på at hyperinflasjon ville senket verdien av gjeld som skyldes og dermed kunstig belønne debitorer over kreditorer og det motsatte med sterk deflasjon.

Mankiw avslutter som de fleste keynesianske makroøkonomer med en sterk advarsel mot å tro at inflasjon ikke er ønskelig, ettersom deflasjon eller fallende priser er et enda større onde. Det implisitte idealet er vel og har lenge vært et ”stabil prisnivå”, altså ifølge dem ville dette vært 0 % inflasjon.

Ytterligere effekter er langt viktigere og analysen til Mankiw er svak ettersom han holder seg til myten om at penger er nøytrale. Han latterliggjør dermed en fiktiv ”mann i gata” som tror at siden prisene på det han må kjøpe stiger, så synker levestandarden. Mankiw argumenterer med at siden inflasjon i den snevre definisjonen innebærer at priser stiger, så vil prisen på det en vanlig lønnstaker selger stige også, og dermed kompensere for at priser stiger. Dette er et tilfelle hvor en professor ved Harvard og verdenskjent ekspert som besitter posisjoner i flere av verdens største maktapparat er så opphengt i sin modellering av økonomien at den fiktive ”mannen i gaten” har rett. For poenget er at i den virkelige verden så stiger ikke alle priser likt, det er bare slik absolutt pris-inflasjon er blitt definert for å kunne matematiseres, måles og tilrettelegge for statlig planlegging av økonomien. I den virkelige verden, som det vil argumenteres for nedover her, så har det noe å si for fordelingen av velstanden om man er en av de heldige som får de nye pengene først.

Det er nemlig ikke slik at endringer i mengden penger eller penger sin verdi er nøytralt eller kan være nøytralt. Om sentralbanksjefen Øystein Olsen overførte 100 millioner kroner til min bankkonto i dag, ville ikke endringen i velstandsfordelingen i samfunnet være nøytral. Mankiw og keynesianerne generelt ville argumentert med at jeg tilslutt ville brukt pengene og dermed ville disse spre seg ut i samfunnet igjen. Ifølge «rasjonelle forventninger» doktrinen og nyklassisk aggregering så ville folk forventet hvor stor prisstigning er og deretter hevet prisene deres. Det er helt feil.
Det er korrekt at pengene vil spre seg ut igjen og om ingen ytterligere monetær inflasjon generes så vil økonomiens struktur, priser og velstand innrette seg med tiden mot ønskene til de som produserer og konsumerer varer med egne eller legitimt tilegnede midler(gaver, privat velferd osv.) og ihvertfall ikke som tidlige mottakere av nye penger. Men det tar tid.
I mitt eksempel med tildelingen av nye penger ville denne spredningen  avhenge av mine handlinger som tidligere(altså før 100 millioner kroner gaven fra Øystein) ikke ville hatt like store påvirkninger på hva som produseres. 10 av mine 100 millioner ville kanskje gått til den lokale bilforhandler, istedenfor at mine 10 000 kroner tjent i kasse på Rimi gikk til mat, alkohol og en ferie til Hellas. I det første tilfellet ville den lokale bilforhandler og de neste leddene bak der tjent mer, mens min lokale dagligvarebutikk, flyselskapet til Hellas, reisebyrået Sol osv. ville tapt.
Likeså om jeg bare beholdt pengene, ville en velstandsomfordeling ha funnet sted.
Dette er kjernen i saken, inflasjon kan aldri være nøytralt ettersom pengene må bli gitt til spesifikke mennesker, bedrifter og slik tilfellet er i dag banker.

Kravene til at inflasjon skulle være nøytralt er at alle mottar like mye penger, at alle bruker dem like raskt, på akkurat de samme varene og samme proporsjoner som hvis inflasjonen ikke hadde blitt skapt og bare da kunne en kunstig skapelse av penger være nøytralt.

Ytterligere effekter av inflasjon om vi aksepterer at inflasjon ikke er nøytralt.

Den første effekten er at monetær inflasjon innebærer en omfordeling av velstand ifra de som mottar pengene til ulempe for alle andre deltakere i økonomien i forhold til når de mottar pengene.
Dermed vil de som lever av en fast inntekt slik som pensjonister, foreldreløse og enkelte svake grupper i samfunnet som regel aldri bli kompensert for inflasjonen.

Utover dette vil enkelte sektorer i økonomien som penger strømmer inn til først ha høyere priser og lønninger enn de ellers ville ha hatt, mens de sektorer i økonomien som eksisterer fordi reell etterspørsel finnes for deres produkter vil oppleve at deres realinntekter synker mer enn de burde ha gjort (eller ikke stiger like mye som de burde ha gjort). Inflasjon er dermed en viktig og oversett årsak til den stigende inntekts og velstandsulikhet både innenfor land, og mellom dem(ettersom vi har en verdensøkonomi basert på inflasjonære papirpenger)[5].

Den andre effekten er at monetær inflasjon innebærer en forvridning av produksjon ifra produksjonsprosesser som ville vært mer lønnsomme til fordel for sektorer som blir kunstig lønnsomme. Disse sektorene vil dermed ekspandere i form av investeringer og ansatte, som i framtiden vil vise seg å være feilaktige.

Den tredje effekten er at monetær inflasjon skaper unødvendige prisendringer, og dermed misvisende prissignaler samtidig som den forstyrrer entreprenører sin evne til å evaluere framtidige inntjeningsstrømmer. Det hever usikkerheten i forhold til om deres salgsprisene eller innsatsfaktorer stiger fordi inflasjon relativt hever denne varen midlertidlig. Utover dette skaper det framtidig usikkerhet i forhold til verdien av penger, som i seg selv blir en kilde til prisfluktuasjoner. Alle individuelle markeder som korn, kjøtt, olje, aksjebørser osv. har veldig tydelige større fluktuasjoner(volatilitet) under inflasjonære pengesystem. Høyere usikkerhet og risiko er dermed en av de negative effektene av monetær inflasjon.

Den fjerde effekten er at den forvrir forholdet mellom investering og konsum. Dette er i hovedsak en effekt som fremkommer av at monetær inflasjon skapes via en ekspansjon av kreditt, dette senker dermed markedsrenter og tilsynelatende virker det som mer sparing er tilgjengelig. Prissignalet indikerer at man nå kan spare mindre og forbruke mer, ettersom en høyere rente er et tegn på at sparing belønnes, at alternativkostnaden ved å ikke spare blir høyere. Ettersom monetær inflasjon er vedvarende får vi under dagens fiat pengesystem en stadig voksende gjeldsbyrde, som lar ulønnsomme foretak ekspandere og lar myndighetene låne langt over deres evne. Det gjør dermed foretak mindre solide og staten langt mindre responsive til deres befolkningen.

Den femte effekten er at inflasjon treffer spesielt langsiktig sparing i form av kontanter som er fundamentet for økonomisk vekst og sikkerhet. En som sparer for pensjon og forventer å gå av med den i 2043, vil gitt en prisstigning på 2,5 % som er det offisielle målet i Norge måtte spare 2 kroner for krone man skal gå av med i pensjon. Som vi har sett er KPI eller et generelt prisnivå et snevert og misvisende mål for inflasjon. Den konstante veksten i penger og kreditt er den virkelige inflasjonen, og den er som regel mellom 5– 15 % og har vært så høy som 20 %i 2007.

Den sjette effekten er skatteforvridninger som forekommer pga inflasjon. Gregory Mankiw tok opp skattevridninger av inflasjon, hvor enkelte skattebetalere som er en større byrde enn det som har lovlig blitt vedtatt. Men et problem er at han gir inntrykk av at om de tok høyde for inflasjon, så ville dette være løst. Problemet er igjen at inflasjon er ikke nøytral og han operer med at de er nøytrale og bare hever prisnivået. Det kan best ses i eksemplet om moms eller merverdiavgiften, og konjunkturer. Ettersom momsen må avanseres ved hvert produksjonsledd, så vil den inflasjonære perioden av en konjunktur heve hvor mye som betales i moms i ett ledd som er langt unna den endelige varen og i den deflasjonære perioden av konjunktur vil disse inntektene synke drastisk ettersom de ikke blir solgt. Inflasjon vil dermed kunstige heve beskatningen når man har en skatt som moms.
Et annet viktig eksempel er progressiv beskatning og inflasjon, ved hjelp inflasjonen dyttes man stadig opp i høyere skatteklasser selv om ens virkelige inntekter i form av varer og tjenester ikke stiger. Dette forekommer om man antar at inflasjon er nøytralt eller ikke, hovedforskjellen ligger i hvor stor man tror inflasjonen er.

Referanser

[1] Hva vet vi om inflasjon ? (1982) s.13
[2] Se f.eks ”The Economic Consequences of Peace” , ”Tract on Monetary Reform”.
[3] Det er sant at Friedman fremmet veksten i pengemengden som et pengepolitisk mål, men det var mer som et mål for å etablere langsiktig “prisstabilitet” altså en stabil eller stabilt vekst i prisnivået eller KPI. Se f.eks ” Accomplishing the first task will contribute to this objective,but there is more to it than that. Our economic system will work best when producers and consumers, employers and employees, can proceed with full confidence that the average level of prices will behave in a known way in the future-preferably that it will be highly stable.” – The role of monetary policy, AER 1968, Milton Friedman
[4] Principles of Economics 6th Edition – Gregory Mankiw, side 656 – 665
[5] Inntekt og velstandsulikhet er ikke nødvendigvis et onde. Retorisk kan vi si at om en velstående person flyttet til Norge imorgen, så ville velstanden i Norge vært skjevere fordelt. Men dette tilfellet angår en spesifikk politikk som forårsaker velstandsulikhet.

Hva er inflasjon ?

Definisjonen varierer meget fra moderne makroøkonomi, klassisk og østerriksk økonomi. Fra et østerriksk synspunkt er den mest passende definisjon at inflasjon er en økning i mengden penger, som ikke er matchet med en tilsvarende økning i etterspørselen etter penger.
Mens den vanligste «vedvarende vekst i det generelle prisnivået» er dermed en altfor smal og misvisende definisjonen.
Den klassiske definisjonen på inflasjon var alltid en økning i mengden penger,og det ble påtenkt at en økning i mengden penger udekket av produksjon ville blant annet føre til høyere priser. Det er den mer korrekte definisjonen i følge den østerrikske tradisjonen, ettersom det er en årsaksforklaring.

Ettersom definisjonen varierer, er det viktig og vite hva de forskjellige definisjonene er og deres relative styrker og svakheter før man velger en definisjon. For å velge en god definisjon bør også fenomenet vi er interessert i kort forklares.

Inflasjonens prosess
1. Pengemengden økes
En utvidelse av mengden penger fører til at alle i samfunnet har mer penger. Penger som ellers ville ha gått til kontantbeholdninger, investering eller konsum blir nå dekket først av den større mengden penger. Menneskene eller aktørene i samfunnet har nå mer penger tilgjengelig for investering eller konsum.

2. Medfører relativ prisstigning
Penger, som alle andre varer i en markedsøkonomi, styres av tilbud og etterspørsel. Når tilbudet av penger øker eller etterspørselen synker, så faller prisen på penger. Faller prisen på penger, så må det bety at prisen på varer øker. Dette er prisstigningen.
Når etterspørselen øker eller tilbudet synker, så stiger prisen på penger.
Dermed når tilbudet øker uten at annet endrer seg, vil prisen på penger synke og det tilsvarer altså en økning i priser. På en annen måte kan man beskrive det som at prisen på penger relativt synker, og dens kjøpekraften relativt svekkes i forhold til hva den ellers ville ha vært uten en økning i pengemengden.

De konkurrerende definisjonene
En økning i pengemengden
Dette er den tradisjonelle og historisk sett mest vanlige definisjonen, og den dekker den bredeste mulige oppfatningen av inflasjon.
Det positive ved denne definisjonen er at det fanger essensen av fenomenet som foregår og årsaken.
Det er samtidig den mest klare definisjonen på inflasjon, som ikke avhenger av noen tvetydige konsept for å identifisere inflasjon. Til den grad en aktør i en økonomi øker mengden penger enten ved å trykke flere sedler, grave opp mer gull eller lager bankkontoer akseptert som penger , så tilegner den aktøren seg pengeenheten og kjøpekraft ovenfor varer og tjenester tilbudt i den økonomien. Dette skjer da på bekostningen av aktørene som allerede eier penger i den økonomien.

Det eneste negative med denne definisjonen er at det sidestiller en økt produksjon av en vare under et varebasert pengesystem(gull, sølv, korn osv.) med en økning av penger under papirpengesystem enten i form av dagens statlige papirpenger eller substitutter for penger(bankkontoer, sjekker, banksedler osv.). En økning av en vare skiller seg fra en økning av pengemengden som alene brukes som penger først og fremst fordi en økning av varer tilfører samfunnet mer velstand, det skaper flere konsumvarer uten å frata noen annen person sine eiendeler.
En økning av korn, i en økonomi hvor korn brukes til penger, kan benyttes til mat, dyrefôr osv. En økning av gull, i en økonomi hvor gull brukes til penger, kan benyttes til smykker, elektronikk osv. Det kan da være tilfeller hvor mengden penger øker, under et varebasert pengesystem og siden det blir direkte konsumert som varen den er, så påvirker det ikke pengenes verdi.
I motsetning kan en økning av mengden penger under et papirpengesystem enten i form av substitutter, eller statlige papirsedler bare brukes som et byttemiddel. En økning vil da fullt ut bare frata alle andre eiere av penger den kjøpekraften som de holdt, og ettersom penger sin eneste nytte under det systemet er som et byttemiddel vil eierne av penger være frarøvet deres eiendeler. Bare i tilfellet hvor folk sin etterspørsel etter penger stiger meget, kan en økningen av penger under et papirpengesystem ikke frata andre deres kjøpekraft.

Et videre viktig skille mellom økninger av en vare under et varebasert pengesystem og av byttemiddelet under et papirpengesystem er at det tidligere er konkurransebasert fremdrevet med kostnader knyttet til dens produksjon, mens i det siste tilfellet uten noen kostnad eller naturlige begrensninger knyttet til dens produksjon.
Under et varebasert system kan alle eiere eller produsenter av varen, øke mengden og de vil først slutte å gjøre det når den marginale nytten tilsvarer den marginale kostnaden ved å gjøre det. Under et varebasert pengesystem med blant annet gull, vil det altså ikke være gullproduksjon som styrer pengemengden, men etterspørselen etter penger som styrer produksjonen av gull.

Dette definisjonen er likeså den mest vanlige definisjonen av inflasjon i den østerrikske skolen, og er i tråd med generell pristeori.

En økning i pengemengden utover økt produksjon
Dette er den andre definisjonen som har vært mest utbredt i den østerrikske tradisjonen, og den gjør opp for defektene i definisjonen ovenfor.
Denne definisjonen plukker opp både hvordan:

1. En økning i mengden av en vare under et varebasert pengesystem, trenger ikke medføre noen endringer i pengenes kjøpekraft. Dette fordi den økte mengden varen kan muligens benyttes som et gode i seg selv.

2. Det at en voksende økonomi, kan til en viss grad absorbere en økning i pengemengden ved å produsere mer varer og at dette medfører ingen absolutt prisstigning, selvom det fortsatt medfører en relativ prisstigning.

3. Det at en økt etterspørsel etter penger, kan i tilfelle ved store økninger i pengemengden motarbeide tilsvarende nedganger i pengeenhetens kjøpekraften eller den såkalte «objektive utvekslingverdien» som kan teoretisk forbindes med det «generelle prisnivået».

Mises definerte i 1912 inflasjon slik:
«Ved teoretisk undersøkelse er det bare en mening som rasjonelt kan tilleggs uttrykket «Inflasjon». En økning i mengden penger, som ikke tilsvarende motarbeides av en økning i etterspørselen etter penger, slik at en nedgang i pengenes objektive bytte-verdi av penger må oppstå»

Dette er også definisjonen som ligger nærmest, hele tilbud-etterspørsel framgangsmåten ovenfor penger som er meget viktig i den østerrikske tradisjon av pengeteori.


Figur: som viser forskjellige krefter som kan virke inn på kjøpekraften til penger i den tradisjonelle ”tilbud/etterspørsel” framgangsmåten til Mises

Pris-stigning
Dette er den mest utbredte definisjonen i moderne makroøkonomi og vant frem spesielt etter monetarismens fremgang(1920-årene) og senere som den ekslusive definisjonen under den «keynesianske revolusjon»(1940-årene).

Den definerer inflasjon som:
«Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum.» – fra wikipedia 19.mai 2013.

Det er en rekke problemer med denne populære definisjonen:

1. Prisstigninger alene er ikke inflasjon
– Priser fluktuerer
Definerer man «inflasjon» som prisstigninger, så er det et problem. Det gir implisitt inntrykk av at det er noe som stabile priser man kan si den stiger over. Men slik som vi har sett, fungerer penger som andre varer etter tilbud/etterspørsel og tilbudet utgjøres av pengemengden mens etterspørselen utgjøres av villighet av aktører til å eie penger.
Det betyr at for at prisstigninger skal være inflasjon, så må etterspørselen etter penger være stabil på et vis. Men etterspørselen etter penger er ikke stabil, den er i konstant fluks og påvirkes av hvordan folk kan oppbevare penger, betalingsmetoder, når de lønnes og forventninger.
Forventninger er spesielt viktig, ettersom tidligere omtalt i pengeteori er at folk eier penger på grunn av fremtidig betalinger som vil gjøres. De vil da ønske å holde nok penger slik at de er sikre på at de kan betale alle nødvendige uforventede betalinger.

2. «Absolutte» pris-stigninger ignorerer relative pris-stigninger
Et annet og meget viktig problem er at å måle absolutte pris-stigninger ignorerer en rekke meget viktig ting, Det tar utgangspunkt i enkelte priser, slik de fremstår idag f.eks:
1 banan = 5 kr
1 Eple = 3 kr
1 Iphone 4g = 4 kr
1 bok = 35 kr

Indeks/ «Pris nivå» = 11,75

De ønsker så å bruke denne informasjonen til å sammenligne dagens priser med prisene om et senere tidspunkt. Det er tre problemer med dette, for det første så ville pengene kanskje vært mer verdt om ingen økninger hadde funnet sted ved at all økt etterspørsel kunne bare tilfredsstilles ved å selge varer/tjenester imot penger, for det andre så er det problematisk å sammenligne et lignende produkt med annet og for det tredje kan inflasjon av pengemengden påvirke relative prisforhold slik at det «generelle prisnivået» ikke har steget men priser som påvirker spesielt enkelt individer og grupper sin levestandard.

Noen eksempler kan være at ved en økning i pengemengden som møtes med en økt etterspørsel etter penger, vil likevel eierne av pengene fratas den økte kjøpekraften som ville kommet av enten en økning i etterspørsel etter penger alene eller en økt produksjon av varer/tjenester som ofte refereres til som produktivitets-deflasjon(som vi observerer i elektronikk markedet de siste årene). Pengene ville vært relativt mer verdt om ingen økning i mengden penger hadde funnet sted.

La oss si at på grunn av forbedringer i teknologien, så har Iphone 4 blitt overgått og dens pris har sunket til 2 kr. Likedan har bokproduksjon blitt mer effektiv, og den samme boken koster 30 kr. Men i den samme tidsperioden har mengden penger blitt økt med 11 %, og denne økningen er kommet ut i sirkulasjon.
Våre statistikere i SSB noterer så de nye prisene på varer som er blitt følgende:
1 banan = 8 kr (5)
1 Eple = 7 kr (3)
1 Iphone 4g = 2 kr (4)
1 bok = 30 kr (35)

Indeks / «Pris nivå» = 11,75

Nå i vår meget enkle økonomi med bare fire priser, har prisen på bananer og epler nærmest doblet seg mens prisen på iphones og bøker har sunket. Selve indeksprisen er fortsatt 11,75 (altså gjennomsnittet av alle priser), men penger har blitt trykket og priser på flere varer har økt.
Ifølge makroøkonomer har vi ikke hatt inflasjon etter deres definisjon ettersom indeksen av priser ikke har steget, mange av de og spesielt myndighetene ønsker tom. at vi skal akseptere indeksen som en indikator på «levekostnader». Men dette ignorerer det som er mest viktig i en økonomi, nemlig relative priser og det antar at vi alle konsumerer en gjennomsnittsandel av det samme.

Men en nedgang i levestandarden har funnet sted, de som konsumerer bananer og epler har sett deres realinntekt synke. Det har foregått en omfordeling imellom menneskene i denne økonomien, ifra de som eide og måtte selge varer, tjenester eller arbeidskraft (en type tjeneste) for penger og over til de som kunne lage disse pengene ut av intet og motta det først og bruke det før priser har forandret.

Priser i forhold til hverandre, relative priser, har forandret seg og det har negativt påvirket levestandarden til enkelte individer i samfunnet.
3. Det eksisterer ingen «generell prisnivået»

Ideen om prisnivået benyttes en del i Mises, Rothbard og andre Østerrikske lærebøker under navnet kjøpekraften til penger. Men forskjellen her er at de vurderer hovedsakelig penger sin verdi i forhold til spesifikke priser og dette bedømmes utifra hva den enkelte konsument benytter pengene sine på. De forsøker ikke framstille eller opprette en ny pris, basert på pris statistikk, som ingen virkelig konsument kjøper og referere til dette som prisnivået. Kjøpekraften er simpelthen ikke objektivt målbar. Vi kan, om vi hadde alle priser, både formelle og uformelle over tid kunne observert at disse prisene steg eller sank. Men om enkelte steg og andre falt, ville vi ikke visst om kjøpekraften virkelig har synket eller ikke. Om alle prisene steg, så ville vi likevel ikke visst til hvilken grad kjøpekraften har synket.

Det er også implisitt her at penger sin verdi skal være konstant, men som med alle andre varer varierer penger sin kjøpekraft med kjøpsatferd til individene som benytter pengene. Akkurat som det ikke bør forventes at priser vil være konstante, er det ingen grunn til å forvente at priser generelt vil være konstante.

Eksistensen av et målbart prisnivået krever også en generalisering av kjøpsatferd. Det krever en generell ”handlekurv” for ethvert individ i samfunnet. Men det er også en feilslutning og vil nødvendigvis gi feilaktige resultat. Dette er fordi det eksisterer ingen ”generell konsument” som kjøper det alle kjøper, og empirisk sett kan vi si at ikke alle kjøper det samme. Den viktigste omfordelingen av velstand som inflasjon av pengemengden skaper er dermed skjult for en slik måling.

Ideen om det «generelle prisnivået» tilslører det at produkter forandrer seg over tid. En banan produseres med andre kvaliteter i dag enn i går(og i Spania med andre metoder enn i Guatemala), og er ikke simpelthen en banan. En Iphone 4 blir etterhvert byttet ut med en Iphone 5, men de kvalitative forskjellene mellom modellene kan ikke måles kvantitativt.
Om man forsøker å indeksere disse produktene, enn å bare lese deres priser direkte av og sammenligne hver dag/måned/år så vil problemet bli enda større.

4. Umulig å skille prisendringer utifra sin årsak

Et siste poeng imot ideen om et prisnivå og generelt forsøk på å måle prisnivået er at man ikke kan skille prisendringer etter årsak. Det vil si at de teoretikerne som vil måle verdien på penger har ingen metode som lar dem vitenskapelig skille hvorvidt en prisendring oppstår fordi etterspørsel genuint endres vekk fra det produktet eller produktivitet øker for produksjonen av en vare, eller om det har sitt opphav i den økte mengden penger.

Flere forespråkere av KPI og lignende prisindekser har dermed antatt at en prisøkning/nedgang med sitt opphav i økt/lavere tilbud eller økt/lavere etterspørsel etter individuelle varer vil jevne seg ut. Det vil si at en prisstigning på brød, vil resultere i lavere etterspørsel etter andre varer for å kjøpe like mye brød eller lavere etterspørsel etter brød som trekker prisen ned og dermed ikke har noen helhetlig effekt på prisnivået. Problemet er at det er ingen grunn til at disse endringene vil være proporsjonale, nemlig at en høyere brød pris vil medføre tilsvarende lavere priser andre steder i økonomien og heller ikke at disse endringene vil være proporsjonale ifølge prisindeksen.

Man kan aldri skille observasjoner av transaksjoner utført med penger fra sin monetære natur, og dermed isolere alene prisstigninger. Da må enten forutsettes at økonomen(eller statistikeren) kjenner til den underliggende strukturen av priser uten penger, uten å ha noen gang observert den.

Ødeleggelsens velsignelser


Opprinnelig publisert som kapittel 3 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Så er vi ferdige med det knuste vinduet. En ele­mentær feilslutning. En skulle tro at alle skulle være i stand til å unngå den etter noen få øyeblikks omtanke. Likevel er villfarelsen om det knuste vin­duet, i hundrevis av forkledninger, den mest uutryddelige i sosialøkonomiens historie. Den er mer ut­bredt nå enn noensinne tidligere. Den blir høytidelig bekreftet på ny hver dag av store industriledere, av handelskamre, av fagorganisasjonsledere, av le­derskribenter og andre journalister og kringkastingskronikører, av lærde statistikere som bruker de mest forfinede metoder, av professorer i sosialøkonomi ved våre beste universiteter. De utbrer seg alle, hver på. sitt vis, over fordelene ved ødeleggelser.

Skjønt noen av dem ville forakte tale om at små skader alt i alt fører vinning med seg, ser de nesten endeløs vinning i kjempemessige ødeleggelser. De forteller oss hvor meget bedre vi alle står økonomisk i krig enn i fred. De ser «produksjonsmirakler» som det må en krig til å oppnå. Og de ser en etterkrigsverden som visselig blomstrer økonomisk på grunn av en kolossal oppsamlet eller oppdemmet etterspør­sel. I Europa teller de med glede husene, de hele byene som er blitt jevnet med jorden og som ”kom­mer til å måtte gjenreises”. I Amerika teller de husene som ikke kunne bli bygd under krigen, nylon-strømpene som ikke kunne skaffes, de nedslitte bilene og bilringene, radioene og kjøleskapene som blir foreldet. De får sammen fryktinngydende sum­mer.

Dette er bare vår gamle venn feilslutningen om det knuste vinduet i nye klær, og etter at den har lagt seg ut til det uigjenkjennelige. Denne gangen underbygges den med en hel rekke beslektede vill­farelser. Behov og etterspørsel blandes sammen. Jo mer krigen ødelegger, jo mer den forarmer, jo større blir behovene etter krigen. Utvilsomt. Men behov er ikke etterspørsel. Effektiv etterspørsel i økonomisk forstand fordrer ikke bare behov, men også tilsvarende kjøpe-evne. Chinas behov i dag er uhyre meget større enn Amerikas behov. Men dets kjøpe-evne, og derfor også den nye virksomhet det kan stimulere til, er uhyre meget mindre.

Men hvis vi kommer forbi dette punktet, er det sjanser for en annen feilslutning, og de som gjør seg skyldige i den første, griper oftest denne sjansen også. De tenker bare på kjøpe-evne i form av pen­ger. Nå kan penger sprøytes ut av seddelpressen. Idet dette skrives, er seddeltrykking faktisk verdens største industri — hvis produksjonen måles etter pengeverdien. Men jo mer penger som sendes ut på denne måten, jo mer faller verdien av hver enkelt penge-enhet. Denne fallende verdien kan måles i sti­gende priser på varer. Men ettersom folk flest er så inngrodd i den vane å måle sin velstand og inntekt i penger, synes de at de kanskje i virkeligheten bide har mindre og kan kjepe mindre enn tør matt i varer. De fleste av de «gode» økonomiske resul­tatene folk tilskriver krig skyldes i virkeligheten krigs-inflasjonene. De kunne fremkalles like så godt ved en tilsvarende inflasjon i fredstid.

Nå er det en halv sannhet i misforståelsen om den oppdemmede etterspørselen, akkurat som det er i misforståelsen om det knuste vinduet. Det knuste vinduet skapte større omsetning for glassmesteren. Krigens ødeleggelser vil skape større omsetning og større fortjenester for dem som produserer bestemte ting. Ødeleggelsene av hus og byer vil skape større virksomhet i bygge- og anleggsvirksomheten. Umuligheten av å produsere biler, radioer og kjøleskap under krigen vil føre til en oppsamlet etterspørsel etter krigen, etter disse bestemte produktene.

For folk flest vil dette se ut som en økning i den samlede etterspørselen, slik det også godt kan være, målt i kroner med lavere kjøpekraft. Men det som virkelig finner sted er en overføring av etterspørsel til disse bestemte produktene fra andre. Europas folk vil bygge flere hus enn ellers fordi de må. Men når de bygger flere hus, får de akkurat så meget mindre arbeidskraft og produksjonsmuligheter til overs til alt annet. Overalt hvor virksomheten økes en retning, ma den (unntatt i den utstrekning produksjons-innsatsen i sin alminnelighet stimuleres ved en følelse av mangel og påtrengende viktighet) min­skes tilsvarende i en annen.

Krigen vil, kort sagt, forandre retningen av an­strengelsene etter krigen; den vil forandre likevekten mellom ervervene, den vil forandre næringslivets struktur. Og dette vil i sin tid også få sine følger. Det vil bli en annen fordeling av etterspørselen når de oppsamlede behovene for hus og andre varige gjenstander er dekket. Da må disse midlertidig be- gunstigede virksomhetene innskrenkes igjen i for­hold til de øvrige, for å gi andre virksomheter som fyller andre behov anledning til å vokse.

Til slutt er det viktig å være oppmerksom på, at det ikke bare vil bli en forskjell i sammensetning av etterkrigsetterspørselen sammenlignet med etter­spørselen før krigen. Etterspørselen vil ikke bare bli trukket over fra en vare til en annen. I de fleste land vil den gå ned i samlet sum.

Dette blir helt opplagt når vi tenker på at etter­spørsel og tilbud bare er to sider av samme sak. De er samme ting betraktet fra forskjellige syns­punkter. Tilbud skaper etterspørsel fordi det på bunnen er etterspørsel. Tilgangen på den tingen de lager er faktisk alt folk har å tilby i bytte for de ting de ønsker. I denne forstand utgjør bøndenes tilbud av hvete deres etterspørsel etter biler og an­dre varer. Tilbudet av biler utgjør etterspørselen etter hvete og andre varer fra folkene i bilindustrien. Alt dette hører uadskillelig sammen med den mo­derne arbeidsdelingen og med bytteøkonomien.

Dette grunnleggende faktum er imidlertid uklart for folk flest (deriblant noen angivelig ypperlige økonomer) på grunn av slike forviklinger som lønns­utbetalinger og den indirekte måten som praktisk talt alt moderne bytte foregår på, med penger som byttemiddel. John Stuart Mill og andre klassiske forfattere så i det minste tvers igjennom penge­transaksjonene og på de underliggende realiteter, selv om de noen ganger unnlot å ta tilstrekkelig hen­syn til de innviklede konsekvensene av bruk av pen­ger. På den måten lå de foran mange av sine kriti­kere av i dag, som blir forvirret av pengene i stedet for hjulpet av dem. Ren inflasjon — det vil si den rene utstedelse av mer penger, med derav følgende høyere lønninger og priser — kan se ut som den betyr at det blir skapt større etterspørsel. Men målt i faktisk produksjon og bytte av virkelige ting be­tyr den ikke det. Likevel kan et fall i etterspørselen etter krigen komme til å bli skjult for mange av de falske inntrykkene høyere pengelønninger gir, til tross for at disse mer enn oppveies av høyere priser.

For å gjenta; etterspørselen vil gå ned i samlet mengde i de fleste land etter krigen, i forhold til før krigen, fordi varetilgangen vil være blitt mindre etter krigen. Dette skulle være klart nok i Tyskland og Japan, hvor snesevis av store byer ble jevnet med jorden. Saken er kort sagt enkel nok når vi gjør tilfellet tilstrekkelig ytterliggående. Hvis Eng­land, i stedet for å bli rammet bare i den utstrek­ning det ble under krigen, hadde fått ødelagt alle sine store byer, alle sine fabrikker og nesten all sin oppsamlede kapital og nesten alle sine forbruks­varer, slik at engelskmennene var blitt brakt ned til kinesernes økonomiske nivå, ville få ha snakket om den store oppsamlede og oppdemmede etterspørsel krigen hadde ført med seg. Det ville vært åpenbart at kjøpeevnen var blitt utslettet i samme utstrekning som produksjonsevnen. En uhemmet pengeinflasjon som tusendoblet prisene kunne likevel gjøre «nasjonal-inntekts»-tallene målt i penger høyere enn før krigen. Men de som ville la seg forlede av det til å tro at de var blitt rikere enn før krigen måtte være utenfor rekkevidde av fornuftige argumenter. Men det er de samme prinsippene som gjelder for små som for overveldende store krigsødeleggelser.

Det kan naturligvis forekomme motvirkende fak­torer. Tekniske oppdagelser og fremskritt under krigen kan for eksempel øke de enkeltes eller sam­funnets produktivitet på det ene eller det annet om­råde. Krigens ødeleggelser vil, det er riktig, trekke etterspørselen fra enkelte kanaler inn i andre. Og et visst antall mennesker kan fortsette å la seg bedra i det uendelige med hensyn til sin virkelige økonomiske velferd av stigende lønninger og priser forårsaket av et overmål av trykte penger. Men den tro at ekte velstand kan bli frembrakt av en «gjenreisnings-etterspørsel» etter ting som ble øde­lagt eller som ikke ble laget under krigen er ikke desto mindre en håndgripelig feiltagelse.

Lenke til kapittel 2.
Lenke til kapittel 4

Det knuste vinduet


Opprinnelig publisert som kapittel 2 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

La oss begynne med den enkleste illustrasjon som er mulig: en knust glassrute.

La oss si at en ung slamp hiver en murstein gjennom vinduet i en bakerbutikk. Bakeren løper ut, men gutten er vekk. Det samler seg en flokk, som begynner å glane med stille tilfredshet på det gapende hullet i vinduet, og glasset som ligger spredd ut over brød og kaker. Etter en stund føler flokken trang til visse filosofiske refleksjoner. Og mange av de som står der vil nesten sikkert minne hverandre eller bakeren om at ulykken, når alt kommer til alt, har sine lyse sider også. Den vil gi en eller annen glassmester større omsetning. Som de begynner å tenke på dette, utarbeider de tanken videre. Hvor mye koster en ny vindusrute ? 250 kroner ?
Det er ganske meget. Når alt kommer til alt, hva ville skje med glass-bransjen hvis vinduer aldri ble knust ? Dermed kan enden naturligvis spinnes videre i det uendelige. Glassmesteren får 250 kroner mer å bruke hos andre handlende, og disse får igjen 250 kroner mer å bruke hos atter andre handlende, og så videre i evighet. Vinduet som ble slått i stykker, vil forsette å skaffe penger og arbeid i stadig videre kretser. Den logiske slutning på alt dette må bli, hvis flokken trekker den, at den lille lømmelen som kastet mursteinen, langt fra var noen samfunnsplage, men tvert imot en velgjører.
Men la oss nå se på denne saken fra et annet synspunkt. Flokken har i alle fall rett i sin første slutning. Denne lille vandalismen betyr i første omgang at en eller annen glassmester får større omsetning. Glassmesteren vil ikke beklage episoden mer enn et begravelsesbyrå beklager et dødsfall. Men bakeren må ut med 250 kroner som han hadde tenkt å bruke til en ny dress. Fordi han må ha et nytt vindu, blir han nødt til å gå uten dressen (eller en eller annen tilsvarende ruks- eller luksusgjenstand). I stedet for å ha et vindu og 250 kroner får han nå bare et vindu. Eller, ettersom han hadde tenkt å kjøpe dressen samme ettermiddag, må han, i stedet for å ha både et vindu og en dress, nøye seg med vinduet og ingen dress. Hvis vi tenker på ham som en del av samfunnet, har samfunnet mistet ny dress som ellers kunne blitt fremstilt, og er akkurat så meget fattigere.
Økningen i glassmesterens omsetning er i korthet bare lik nedgangen i skredderens. Noen ”ny beskjeftigelse” er ikke blitt skapt. Flokken tenkte bare på to parter i det som skjedde, bakeren og lassmesteren. De glemte den tredje parten som saken også kunne få betydning for, nemlig skredderen. De glemte ham nettopp fordi han nå ikke kommer til å vise seg på scenen. Det nye vinduet får de som en dag eller to. Men de vil aldri få se den nye dressen, nettopp fordi den aldri blir laget.

Lenke til kapittel 1
Lenke til kapittel 3