Offentlig prisregulering

Opprinnelig publisert som kapittel 8 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

1.

La oss nå se på noen av resultatene av offentlige forsøk på å holde prisene under det naturlige mar­kedsnivået.

Dette forsøkes i våre dager av nesten alle stater i krigstid. Vi skal ikke her gjennomgå spørsmålet hvorvidt det er klokt eller ikke med offentlig fast­setting av prisene i krigstid. I en total krig blir hele samfunnsøkonomien nødvendigvis dominert av staten, og alle de tilstøtende vanskelighetene som måtte taes i betraktning, ville føre oss langt forbi det hovedspørsmålet som denne boken dreier seg om. Men krigstidens priskontroll, klok eller ikke, blir i nesten alle land fortsatt i det minste lang tid etter at krigen er over, etter at den unnskyldningen som opprinnelig ble brukt for innføringen av den ikke lenger finnes.

La oss først se hva som hender når staten prøver å holde prisen på en enkelt vare, eller en liten gruppe av varer, under den prisen som ville bli dannet i et marked under fri konkurranse.

Når staten prøver å fastsette maksimalpriser for bare noen få varer, velger den vanligvis visse grunn­leggende nødvendighetsartikler, med den grunn at det er viktigst at de fattige blir i stand til å skaffe seg disse varene for en «rimelig» pris. La oss si at de varene som velges til formålet, er brød, melk og kjøtt.

Begrunnelsen for å holde prisene på disse godene nede vil være omtrent som denne: «Hvis vi overlater (la oss si) oksekjøtt til det frie markeds forgodt­befinnende, vil prisen bli presset opp ved konkur­rerende etterspørsel, slik at bare de rike kan kjøpe det. Folk vil få oksekjøtt, ikke i forhold til sitt behov, men i forhold til sin kjøpeevne. Hvis vi holder prisen nede, vil enhver få sin rimelige del.»

Det første en kan bemerke til denne argumenta­sjonen er at hvis den er gyldig, er den politikken som er valgt inkonsekvent og reddhareaktig for­siktig. Hvis nemlig kjøpekraften heller enn beho­vene avgjør fordelingen av oksekjøtt til en markeds­pris av la oss si 10 kr. pr. kg., vil den også avgjøre fordelingen ved en lovlig maksimalpris av for eksem­pel 8 kr. pr. kg. Kjøpekraft-istedetfor-behov-argu- mentet holder i virkeligheten så lenge vi overhode tar noe for oksekjøttet. Det ville bare holde opp å gjelde hvis kjøttet ble gitt bort.

Men maksimal-pris-settingen begynner vanligvis som tiltak for å «hindre at levekostnadene stiger». Og på den måten går forkjemperne for priskontrol­len ubevisst ut fra at det er noe spesielt «normalt» eller ukrenkelig ved markedsprisen i det øyeblikket kontrollen deres begynner. Denne markedsprisen be­traktes som «rimelig», og en hvilken som helst pris over den som «urimelig», uten hensyn til forandrin­ger i produksjonsforholdene eller etterspørselen si­den denne utgangsprisen først ble bestemt.
Når en diskuterer dette emnet, er det ingen vits i å forutsette en priskontroll som legger prisene nøyaktig der hvor et fritt marked ville lagt dem i alle fall. Det ville være det samme som ikke å ha noen priskontroll i det hele tatt. Vi må forutsette at publikums kjøpekraft er større enn tilbudet av til­gjengelige varer, og at staten holder prisene nede under det nivå som et fritt marked ville lagt dem på.

Nå kan en ikke holde prisen på noen vare under markedsnivået uten at det med tiden får to følger. Den første er at etterspørselen etter varen vokser. Fordi varen er billigere, blir folk både fristet og satt i stand til å kjøpe mer av den. Den andre følgen er at tilgangen på vedkommende vare blir mindre. Fordi folk kjøper mer, forsvinner de opp­samlede forsyningene raskere fra kjøpmennenes hyller. Men i tillegg til dette blir produksjonen av varen hemmet. Fortjenestemarginene blir mindre, eller forsvinner helt. De produsentene som hittil bare akkurat så vidt har kunnet holde produksjonen gående, blir satt ut av virksomhet. Endog de mest effektive produsentene kan bli henvist til å fremstille sitt produkt med tap. Dette hendte under krigen, da slaktehusene ble rekvirert av Kontoret for Pris- administrasjon til å slakte og bearbeide kjøtt for mindre enn det det levende kveget og arbeidet med slaktingen og bearbeidingen kostet dem.

Hvis vi ikke foretok oss noe mer, ville derfor føl­gen av innføringen av en maksimal-pris for en be­stemt vare bli knapphet på denne varen. Men det er nettopp det motsatte av det forkjemperne for statskontrollen opprinnelig ønsket. Det er jo nemlig nettopp de varene som ble valgt ut til å underlegges priskontroll, som reguleringsforkjemperne sterkest ønsket å skaffe rikelige forsyninger av. Men når de begrenser lønningene og fortjenestene til dem som lager disse varene, uten samtidig også å be­grense lønningene og fortjenestene til dem som lager rene luksusartikler og luksuspregede varer, hemmer de produksjonen av de priskontrollerte nødvendig- hetsartiklene, mens de forholdsmessig sett oppmun­trer produksjonen av mindre viktige goder.

Noen av disse følgene blir med tiden synlige også for dem som forestår reguleringene. De tar da opp forskjellige andre midler og kontrolltiltak som for­søk på å unngå dem. Blant disse midlene er rasjo­nering, kontroll med omkostningene, subsidier, og altomfattende priskontroll. La oss se på hvert en­kelt av disse midlene.

Når det blir åpenbart at det blir mangel på en vare som følge av at prisen er blitt fastlagt under markedspunktet, blir de rike forbrukerne beskyldt for å bruke «mer enn sin rimelige andel». Eller, hvis det dreier seg om en råvare som gjennomgår en produksjonsprosess, blir enkelte firmaer beskyldt for å «hamstre» den. Staten setter da i verk en rekke regler angående hvem som skal ha forrett til å kjøpe vedkommende vare, eller til hvem og i hvilke meng­der den skal tildeles, eller hvorledes den skal rasjo­neres. Hvis rasjonering blir innført, betyr det at hver forbruker bare kan få en viss maksimal tilgang, uansett hvor meget han er villig til å betale for mer.

Hvis rasjonering blir gjennomført, betyr det kort sagt at staten innfører et dobbelt pris-system, eller et to-sidig pengesystem, hvorunder hver forbruker må ha et visst antall «merker» eller «punkter» i til­legg til en bestemt mengde alminnelige penger. Med andre ord, staten prøver ved hjelp av rasjonering å løse en del av den oppgaven som et fritt marked ville løst ved hjelp av prisene. Jeg sier bare en del av oppgavene, fordi rasjonering bare begrenser etter­spørselen uten samtidig å stimulere tilgangen, slik som høyere priser ville gjort.

Staten kan prøve å sikre tilførselen av en vare ved å utvide sin kontroll med produksjonsomkostnin­gene. For å holde utsalgsprisen på oksekjøtt nede kan den for eksempel bestemme engros-prisen på oksekjøtt, slaktehus-prisen på oksekjøtt, prisen på levende kveg, prisen på for, lønningene for gårds­arbeidere. For å holde prisen nede på melk levert ved døren, kan den prøve å fastsette lønningene til melke-kjøreme, flaskeprisen, melkeprisen for bøn­dene, prisene på forstoffer. For å fastsette prisen på brød, kan den bestemme lønningene i bakeriene, prisen på mel, fortjenesten til møllerne, prisen på hvete, og så videre.

Men etterhvert som staten utvider priskontrollen bakover, utvider den samtidig de konsekvensene som opprinnelig drev den til å følge denne lin­jen. Hvis en antar at den har mot til å bestemme disse omkostningene, og er i stand til å gjennomføre sine beslutninger, da bare skaper den i sin tur mangel på de forskjellige produksjonsfak­torene — arbeid, forstoffer, hvete, eller hva som helst — Som inngår i produksjonen av de ferdige varene. På den måten drives staten til kontroll i stadig voksende sirkler, og de endelige følgene blir de samme som av alt-omfattende priskontroll.

Staten kan prøve å møte denne vanskeligheten med subsidier. Den innser for eksempel at når den holder prisen på melk og brød under markeds­nivået, eller under det nivået den legger andre pri­ser på, kan det føre med seg mangel på grunn av lavere lønninger eller fortjenester i produksjonen av melk og smør, sammenlignet med andre varer. Derfor prøver staten å motvirke dette ved å betale subsidier til melk- og smørprodusentene. Bortsett fra de administrative vanskene dette fører med seg, og forutsatt at subsidiene er akkurat store nok til å sikre den ønskede relative produksjon av melk og smør, er det klart at, skjønt subsidiene betales til produsentene, er det forbrukerne som i virkeligheten blir subsidiert. For produsentene får alt i alt ikke noe mer for melken og smøret enn om de hadde fått lov til å ta den frie markedsprisen i første omgang, men forbrukerne får melken og smøret en god del under den frie markedsprisen. De får forskjellen som subsidium — det vil si de blir subsidiert med det subsidiebeløpet som angivelig blir betalt til pro­dusentene.

Nå er det dem som har størst kjøpeevne som kan kjøpe mest av den subsidierte varen, med mindre den blir rasjonert. Det betyr at de blir subsidiert mer enn dem som har mindre kjøpeevne. Hvem som subsidierer forbrukerne, avhenger av virkningene av beskatningen. Men i rollen som skattebetalere vil folk subsidiere seg selv i rollen som forbrukere. Det blir litt vanskelig å finne ut akkurat hvem som subsidierer hvem i denne labyrinten. Det som glem­mes, er at subsidiene blir betalt av noen, og at det ikke er funnet noen metode som gir samfunnet noe for ingenting.

3.

Priskontrollen kan ofte se ut til å ha hell med seg i en kort periode. Den kan se ut til å virke godt for en tid, særlig i krigstid, når den blir støttet av patriotisme og en følelse av krise. Men jo lenger den er i virksomhet, jo mer øker vanskelighetene dens. Når prisene holdes vilkårlig nede ved statlig tvang, blir etterspørselen varig større enn tilførslene. Vi har sett at hvis staten prøver å hindre mangel på en vare ved også å sette ned prisene på arbeids­kraft, råvarer og andre faktorer som inngår i pro­duksjonsomkostningene, skaper den i sin tur mangel på disse. Men hvis den følger denne linjen, vil sta­ten ikke bare finne det nødvendig å utvide pris­kontrollen lenger og lenger nedover, eller «verti­kalt»; den vil finne det ikke mindre nødvendig å utvide priskontrollen «horisontalt». Hvis vi rasjone­rer én vare, og folk ikke kan få nok av den, enda de fremdeles har kjøpekraft til overs, vil de gå over til en eller annen vare som kan brukes i stedet. Hvis en rasjonerer de enkelte varene etterhvert som det blir mangel på dem, fører det med andre ord til større og større press på de varene som forblir urasjonert. Hvis vi antar at staten klarer å hindre svartebørs (eller i hvert fall hindrer den fra å ut­vikle seg i tilstrekkelig omfang til å gjøre de lovlige prisene betydningsløse), må fortsatt priskontroll føre til at flere og flere varer må rasjoneres. Denne rasjoneringen kan ikke stanse hos forbrukerne. Un­der krigen stanset den ikke hos forbrukerne. Den ble i virkeligheten først og fremst brukt ved for­delingen av råvarer til produsentene.

Den naturlige følge av en gjennomgående alt­omfattende priskontroll som søker å opprettholde et gitt historisk prisnivå, må kort sagt til syvende og sist bli en fullstendig gjennomdirigert økonomi. Lønningene ville i tilfelle måtte holdes like strengt nede som prisene. Arbeidskraften ville måtte ra­sjoneres like hårdt som råvarene. Det endelige re­sultat ville bli at staten ikke bare måtte fortelle hver forbruker akkurat hvor meget av hver enkelt vare han kunne få; den måtte også fortelle hver enkelt næringsdrivende nøyaktig hvilken mengde han kunne få av hver enkelt råvare, og hvilken mengde arbeidskraft. Konkurranse om arbeidskraf­ten ville ikke kunne tåles noe mer enn konkurranse om materialene. Resultatet ville bli en forstenet totalitær økonomi, hvor hvert eneste forretnings- foretagende og hver eneste arbeider ville være over­latt til statens forgodtbefinnende, og hvor alle de tradisjonelle frihetene vi har kjent måtte oppgis for godt. For, som Alexander Hamilton pekte på i føderalistavisene for halvannet århundre siden: «Makt over en manns levebrød betyr makt over hans vilje.»

Disse er følgene av hva en kan kalle en «perfekt», langvarig og «upolitisk» priskontroll. Som det ble så rikelig demonstrert i det ene land etter det andre, særlig i Europa under og etter den annen verdens­krig, ble virkningene av noen av byråkratenes mest fantastiske feilgrep dempet av svartebørshandelen. Det var en vanlig historie fra mange europeiske land at folk bare var i stand til å få nok til å opp­holde livet ved å handle på svartebørsen. I noen land fortsatte svartebørshandelen å vokse på be­kostning av det lovlig anerkjente maksimalpris- markedet inntil det første faktisk ble markedet. Men ved i hvert fall å holde på maksimalprisene på papiret, viste de politikerne som hadde makten at de hadde hjertet på rette sted, om enn de or­ganene som skulle håndheve bestemmelsene deres ikke var der.

Men fordi om svartebørsmarkedet til slutt erstat­tet det lovlige maksimalprismarkedet, kan en ikke gå ut fra at det ikke ble gjort noen skade. Skaden var både økonomisk og moralsk. I overgangstiden blir de store, gamle firmaene, som disponerer store kapitalinvesteringer og som er sterkt avhengige av å bevare publikums anseelse, tvunget til å begrense eller avbryte produksjonen. I deres sted dukker nye, usolide firmaer opp som paddehatter, med liten ka­pital og liten oppsamlet erfaring i produksjon. Disse nye firmaene er ineffektive sammenliknet med dem de trenger bort: De lager mindreverdige varer og rent juks med meget høyere produksjonsomkostninger enn dem de eldre firmaene ville trengt for å kunne fortsette å sende ut sine tidligere kvaliteter. Uærlighet premieres. De nye firmaene bygger hele sin eksistens eller vekst på det forhold at de er villige til å bryte loven; kundene deres sammensverger seg med dem; og som en naturlig følge brer demorali­seringen seg til alle forretningsforhold.

Det er forøvrig sjelden at prismyndighetene gjør noe særlig forsøk på bare å opprettholde prisnivået fra den tiden da de begynte sin virksomhet. De erklærer at hensikten er å «holde stabiliseringslinjen». Men, under foregivende av å ville «rette på ubilligheter» eller «sosiale urettferdigheter» begynner de snart en prispolitisk diskriminering som gir mest til de gruppene som har størst politisk makt, og minst til de andre.

Ettersom politisk makt i dag oftest måles i stem­mer, blir arbeiderne og bøndene de gruppene myn­dighetene oftest prøver å favorisere. Fra først av blir det hevdet at lønningene og levekostnadene ikke står i forbindelse med hverandre; at lønningene godt kan settes opp uten at prisene blir forhøyet Når det blir åpenbart at lønningene bare kan heves på fortjenestenes bekostning, begynner så byråkratene å argumentere med at fortjenestene var for høye i alle fall, og at høyere lønninger og uforandrede pri­ser fremdeles gir rom for «rimelige fortjenester». Da det ikke finnes noe slikt som en likeartet for- tjeneste-margin i noen bransje, ettersom fortjenesten varierer fra bedrift til bedrift, blir resultatet av denne politikken at de minst lønnsomme bedriftene blir satt helt ut av virksomhet, og at produksjonen av visse artikler hemmes eller stoppes. Dette betyr arbeidsløshet, produksjonsnedgang og fall i leve­standarden.

5.

Hva ligger til grunn for alt dette strevet med maksimalpriser? Først av alt har vi misforståelser av hva som har fått prisene til å stige. Den virkelige grunn er enten vareknapphet eller et overskudd av penger. Lovbefalte maksimalpriser hjelper ikke mot noe av dette. I virkeligheten gjør de bare, som vi nettopp har sett, vareknappheten verre. En av de feilene som ligger bak agitasjonen for maksimalpriser, er hovedemnet for denne boken. Akkurat som de ende­løse planene om å heve prisene på særlig begunstigede varer er et resultat av at så mange bare tenker på in­teressene til de produsentene som umiddelbart berø­res, og glemmer forbrukernes interesser, så er pla­nene om å holde prisene nede ved offentlig kunngjø­ring resultatet av at så mange bare tenker på folks interesser som forbrukere og glemmer deres interes­ser som produsenter. Og den politiske støtten til en slik politikk springer ut av en tilsvarende forvirring i den offentlige mening. Folk ønsker ikke å betale mer for melk, smør, ost, sko, møbler, hus, teater- billetter eller diamanter. Hver gang prisen på noen av disse tingene stiger, blir forbrukeren oppbrakt og føler seg snytt.

Det eneste unntaket er den tingen han lager selv. Her forstår og bifaller han grunnen til stigningen. Men han har alltid en tendens til å betrakte sin egen virksomhet som på en måte et unntak. «Nå er for­holdene i min egen bransje helt spesielle,» vil han si, «men publikum forstår det ikke. Arbeidsomkost­ningene er gått opp, råvareprisene er gått opp; dette eller hint råmateriale blir ikke importert lenger, slik at det må fremstilles med større omkostninger hjem­me. Dessuten er etterspørselen etter produktet blitt større, og bedriftene bør få lov til å ta de prisene som er nødvendige for å oppmuntre til utvidelser for å skaffe de varene som forlanges.» Og så videre. Som forbruker kjøper hver enkelt hundre forskjel­lige produkter; som produsent lager han som regel bare ett. Han kan innse det ubillige ved å holde prisen nede på det. Og akkurat som hver fabrikant ønsker høyere pris for sitt spesielle produkt, ønsker hver arbeider høyere lønn eller gasje. Enhver kan som produsent se at priskontroll begrenser produk­sjonen på hans område. Men nesten alle nekter å generalisere denne iakttagelse, for det betyr at han blir nødt å betale mer for andres produkter.

En kan i korthet si at hver enkelt av oss har en mangesidig økonomisk natur. Hver enkelt av oss er produsent, skattebetaler, forbruker. Den politikk vi går inn for, avhenger av den særlige synsvinkel som vi ser oss selv under for øyeblikket. For vi er av og til dr. Jekyll og av og til mr. Hyde. Som produsent ønsker vi inflasjon (idet vi særlig tenker på vårt eget produkt eller våre egne tjenester); som forbrukere ønsker vi maksimalpriser (idet vi tenker mest på hva vi må betale for andres produk­ter). Som forbrukere kan vi gå inn for eller godta subsidier; som skattebetalere vil vi ergre oss over å måtte betale dem. Alle mennesker har en tendens til å tro at de kan beherske de politiske kreftene på en slik måte at de kan tjene mer på subsidiene enn de taper på skattene, eller tjene på en prisstig­ning på sitt eget produkt (mens utgiftene til rå­varer holdes nede av staten) og samtidig som for­bruker tjener på priskontroll. Men det overveldende flertall vil oppdage at dette er selvbedrag. Det må jo nemlig ikke bare bli minst like meget tap som vinning ved disse politiske manipulasjonene med prisene; det må bli en god del mer tap enn vinning, fordi priskontrollen hemmer og bryter i stykker beskjeftigelsen og produksjonen.

Eksportkampanjene

Opprinnelig publisert som kapittel 6 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Den sykelige skrekken for import som har ram­met alle folk, er det eneste som overgår en sykelig lengsel etter eksport. Logisk sett kunne intet være mer inkonsekvent. I det lange løp må importen og eksporten bli like store (når begge betraktes i or­denes videste betydning, som omfatter slike «usyn­lige» poster som turist-utgifter og skipsfrakter). Det er eksporten som betaler for importen, og omvendt. Jo større eksport vi har, jo større import må vi ha, hvis vi venter noen gang å få betaling for eksporten. Jo mindre import vi har, jo mindre eksport kan vi ‘ få. Uten import kan vi ikke ha noen eksport, for da vil ikke utlendingene få noe valuta å betale varene våre med. Når vi beslutter å skjære ned importen, bestemmer vi oss i virkeligheten for å skjære ned eksporten også. Når vi beslutter å øke eksporten, beslutter vi i virkeligheten også å øke importen.

Grunnen til dette er elementær. En amerikansk eksportør selger sine varer til en britisk importør og får betaling i britiske pund sterling. Men han kan ikke bruke britiske pund til å betale lønninger til sine arbeidere, til å kjøpe klær til kona, eller til å kjøpe teaterbilletter. Til alt dette trenger han amerikanske dollar. Derfor kan han ikke bruke sine

britiske pund, med mindre han enten bruker dem selv til innkjøp av britiske varer, eller selger dem til en amerikansk importør som ønsker & bruke dem

til å kjøpe britiske varer for. Det samme hva han gjør, handelen kan ikke bli avsluttet før den ame­rikanske eksporten er blitt betalt med en likeverdig mengde import.

Den samme situasjon ville oppstå, dersom han­delen var blitt sluttet i amerikanske dollar i stedet for i britiske pund. Den britiske importøren kunne ikke betale den amerikanske eksportøren i dollar, dersom ikke en eller annen britisk eksportør på forhånd hadde lagt opp et dollar-tilgodehavende her ved et tidligere salg til oss. Valuta veksling går i korthet ut på en avregning hvorved, i Amerika, ut­lendingenes dollargjeld slettes mot deres dollar- tilgodehavender. I England slettes utlendingenes pund-gjeld mot deres pund-tilgodehavender.

Det er ingen grunn til å gå inn på detaljene ved alt dette. En kan finne dem beskrevet i enhver skikkelig lærebok i valutahandel. Men det er nød­vendig å peke på at det ikke ligger noe mystisk i det (til tross for den mystikken det hele så ofte hylles inn i), og at det ikke skiller seg vesentlig fra det som skjer i innenlandsk handel. Enhver av oss må også selge noe, selv om det for de fleste av oss heller blir våre egne tjenester enn varer vi selger, for å få kjøpekraft å kjøpe med. Innenlandsk handel drives også hovedsakelig ved sletting av sjekker og andre fordringer mot hverandre på av- regningskontorer.

 

Under en internasjonal gullstandard er det riktig­nok slik at underskudd eller overskudd på betalings­balansen av og til gjøres opp ved gull-forsendelser. Men de kunne akkurat like godt bli gjort opp ved forsendelser av bomull, stål, whisky, parfyme, eller en hvilken som helst annen vare. Den viktigste for­skjellen er at etterspørselen etter gull er praktisk talt umettelig (delvis fordi gullet snarere regnes som og godtas som en slags internasjonale penger enn som en hvilken som helst annen vare), og at landene ikke legger noen kunstige vanskeligheter i veien når det gjelder å ta imot gull, slik som de gjør når det gjelder innførsel av nesten alt annet. (På den annen side har landene i de senere år begynt å legge flere hindringer i veien for gulleksporten enn for eksport av noe annet: men det er en annen historie.)

Nå kan de samme folkene som kan være klar­synte og fornuftige når det dreier seg om innenlandsk handel, være utrolig vrøvlete og behersket av følelser når det gjelder utenrikshandel. På det siste området kan de gå alvorlig inn for eller slå seg til ro med prinsipper som de ville regne det for vanvittig å følge i innenlandske forretninger. Et typisk eksem­pel er den idé at staten bør gi fremmede land veldige lån i den hensikt å øke vår eksport, uten hensyn til om det er sannsynlig eller ikke at disse lånene noen gang vil bli betalt tilbake.

Amerikanske borgere må naturligvis få lov til å låne ut sine egne penger til utlandet på egen risiko. Staten bør ikke legge noen vilkårlige hindringer i veien for private lån til land som vi står på fredelig fot med. Vi bør gi rundhåndet, av rent humanitære grunner, til folk som er i nød eller i fare for å sulte ihjel. Men vi bør alltid være helt klar over hva det er vi gjør. En bør ikke vise fremmede folk barmhjertighet på en slik måte at det gir inntrykk av at en driver hardhudet forretning med dem ene og alene av hensyn til seg selv. Det kan bare føre til misforståelser og kjølige forhold senere.

Likevel er det én feilslutning en alltid kan være sikker på å finne på en fremstående plass blant de argumenter som føres i marken til fordel for stor­stilet utlånsvirksomhet overfor utlandet. Den lyder omtrent slik: Selv om halvparten (eller alle) de lånene vi gir utlandet koker bort og ikke blir betalt tilbake, vil vi likevel ha fordel av å ha gitt dem, fordi de vil sette kraftig fart i eksporten vår.

Det skulle uten videre være klart at hvis de lånene som vi gir fremmede land for å sette dem i stand til å kjøpe våre varer ikke blir tilbakebetalt, da gir vi bort varene. Et folk kan ikke bli rikere av å gi bort varer. Det kan bare gjøre seg selv fat­tigere.

Det er ingen som tviler på denne påstanden når det gjelder privat virksomhet. Hvis et bil-firma lå­ner en mann 5 000 kroner til å kjøpe en bil som koster så meget, og lånet ikke blir betalt tilbake, er ikke bilfirmaet bedre stilt enn før fordi det har «solgt» bilen. Det har ganske enkelt tapt den sum­men det koster å lage bilen. Hvis det kostet 4 500 kroner å lage bilen, og bare halve lånet blir tilbake­betalt, da har firmaet tapt 4 500 kroner minus 2 500 kroner, eller alt i alt 2 000 kroner. Det har ikke fått igjen i økt omsetning det det tapte på tvil­somme lån.

Hvis denne satsen er så enkel når den anvendes på et privat firma, hvorfor blir da tilsynelatende intelligente folk så forvirret når den anvendes på et helt land? Grunnen er at affæren da må tenkes igjennom i noen flere ledd. En gruppe kan godt tjene på den — mens resten av oss bærer tapene.

Det er for eksempel sant at folk som bare, eller hovedsakelig, er knyttet til eksportvirksomhet alt tatt i betraktning kan komme til å tjene på at ut­landet blir gitt tvilsomme lån. Nasjonaltapet på affæren ville være opplagt, men det kunne bli for­delt på måter som det er vanskelig å holde rede på. Private långivere ville lide sine tap direkte. Tapene på statens utlånsvirksomhet ville til syvende og sist bli betalt ved økte skatter lagt på alle. Men det ville også bli mange indirekte tap, frembrakt ved de virkningene disse direkte tapene ville få på hele økonomien.

I det lange løp ville virksomheten og sysselset­tingen i Amerika bli skadd, ikke hjulpet, av lån til utlandet som ikke ble betalt tilbake. For hver ekstra dollar som utenlandske kjøpere fikk å kjøpe ameri­kanske varer med, ville innenlandske kjøpere til syvende og sist få en dollar mindre. Virksomheter som bygger på det innenlandske marked ville der­for i det lange løp bli rammet like meget som eksportvirksomhetene ville bli hjulpet. Endog mange firmaer som driver eksport ville når alt taes i be­traktning lide tap. Amerikanske bilfirmaer solgte, for eksempel omtrent 10 % av sin produksjon på det utenlandske marked før krigen. De ville ikke tjene noe på å fordoble sine salg i utlandet som følge av tvilsomme lån dit, hvis de derved mistet, la oss si, 20 prosent av sine amerikanske salg, som følge av økte skatter på de amerikanske kjøperne, skatter til å gjøre opp ubetalte lån til utlandet med.

Jeg gjentar at ikke noe av dette betyr at det er uklokt å gi utlandet lån. Det betyr ganske enkelt at vi ikke kan bli rikere av å gi tvilsomme slike.

Av samme grunn som det er tåpelig å gi eksport- handelen en falsk stimulans ved å gi utlandet tvil­somme lån eller regulære gaver, er det tåpelig å gi eksporthandelen en falsk stimulai s ved eksport­subsidier. Heller enn å gjenta det meste av den foregående drøftingen, overlater jeg til leseren å finne rede på virkningene av eksportsubsidier, slik som jeg har gjort rede for virkningene av tvilsomme lån. Et eksportsubsidium er et klart tilfelle av at en utlending blir gitt noe for ingenting, ved at en gir ham varer for mindre enn det koster oss å lage dem. Det er et nytt tilfelle av at en prøver å bli rikere ved å gi bort ting.

Tvilsomme lån og eksportsubsidier er nye eksem­pler på den feil å se bare på de øyeblikkelige virk­ningene av en politikk for en spesiell gruppe, uten å ha tålmodighet og forstand nok til å oppspore lang­tidsvirkningene for alle av denne politikken.

OECD-topp: Økonomien er ikke en maskin

Opprinnelig publisert 5.februar på theboombust.blogspot.com.

I en veldig bra artikkel på dn.no kan man i dag lese om styrelederen i OECD, William B. White, som sier at «sentralbankene i dag ikke vet hva de holder på med.» Veldig mye av det White sier er ting jeg har skrevet opp og ned om på denne bloggen siden begynnelsen. Dette er en artikkel du bør lese.

Noen utdrag fra dn.no:

– Sentralbankene i dag vet ikke hva de holder på med. Sentralbankene har aldri visst hva de har holdt på med, sier styreleder Bill White (70) i OECD.

– Pengepolitikk er ikke en vitenskap, sier White.

– Økonomien er ikke en maskin, det er en skog, sier toppøkonomen. Likevel opptrer verdens sentralbanker som om den er nettopp en maskin. Problemet er at sentralbankenes handlinger er basert på “overbevisninger”, ikke kunnskap, mener White,.

Samtidig er de økonomiske strukturene, som overbevisningene, i konstant endring, ifølge ham.

Toppøkonomen mener at den største feilen med det økonomiske faget er jaget etter produktivitet og at man ser på økonomien som en maskin. I stedet er økonomien bare ett av mange komplekse systemer, mener han.

– Kompleksitet er loven om utilsiktede konsekvenser, sier White.

Noen ganger skjer det ting som ikke burde hende, og ikke fullt så ofte skjer det ting som virkelig ikke burde skje, og så finnes det variasjoner av dette. Moralen er at det skjer, påpeker økonomen.

– Det er bokstavelig talt umulig å spå. Hva som helst kan gå galt. Komplekse systemer er umulig å forutse, og disse systemene har per definisjon ikke noe likevektpunkt, sier White.

Jeg synes White sier uforskammet mye fornuftig her. Som White, så mener jeg at økonomien ikke er en maskin som kan fungere akkurat slik noen sentralplanleggere vil og tror. Ei heller kan utviklingen i økonomien estimeres ved hjelp av avansert modellering. Å tro at dette lar seg gjøre er i mine øyne en feilslutning som alt for mange mennesker gjør. La meg gjengi noe av hva jeg skrev i innlegget Sjevøkonomer helgarderer seg om boligprisutviklingen:

Ingen økonomer evner å ta inn over seg at morgendagen ikke nødvendigvis blir som i dag. De kunne like gjerne brukt en linjal for å lage sine prognoser. En flat strek som ekstrapolerer den til enhver tid gjeldende trenden fremover i tid.

Det de ikke ser ut til å akseptere er at ting endrer seg hele tiden. Verden er ikke statisk. Vi lever i en verden av kaos som ikke lar seg estimere med fancy økonometriske regnemodeller. De økonometriske regnemodellene forutsetter at historiske sammenhenger forblir konstante. Det finnes ikke noen sammenhenger som forblir konstante. Sjevøkonomene hviler seg helt og holdent på sine modeller når de skal si noe om fremtiden. Derfor kan du også legge merke til at mange sjevøkonomer kommer til å rive seg i håret bare ved tanken på at nedstengningen av offentlige departementer i USA kan føre til at enkelte økonomiske nøkkeltall ikke vil publiseres som normalt. Disse sjevøkonomene er så kåte på økonomiske nøkkeltall at det er på grensen til patetisk. De skifter mening for hvert nye nøkkeltall som kommer, like ofte som folk flest skifter sokker.

Hva mener så White fremtiden vil by på? Jo, mye av det samme som du har lest om på The Boom Bust gang på gang. Fra artikkelen:

Han spår derfor en mer usikker fremtid med valutakriger, større kapitalkontroller og at det vil vokse frem et nytt internasjonalt pengepolitisk system. 

La oss bare håpe et nytt pengesystem endres til det bedre, og ikke til det verre, slik jeg advarte om i et tidligere innlegg.

et annet intervju jeg kom over sier White at «analytical models used by most forecasters fail to recognise the importance of financial developments and the nature of credit cycles. Thus, they inevitably miss the development of ‘booms’ and ‘busts’.» Boom og bust altså. Ja, han peker faktisk her på selve opphavet til denne bloggens navn. I en rapport White skrev for Federal Reserve Bank of Dallas i 2012 åpnet han bl.a. med å gjengi et sitat fra ingen ringere enn en av hovedpersonene bak den økonomiske tenkemåten som kalles for den østerrikske skole, nemlig Ludvig von Mises:

“No very deep knowledge of economics is usually needed for grasping the immediate effects of a measure; but the task of economics is to foretell the remoter effects, and so to allow us to avoid such acts as attempt to remedy a present ill by sowing the seeds of a much greater ill for the future.”

White skrev bl.a. videre:

There is, however, an alternative perspective that focuses on how such policies can also lead to unintended consequences over longer time periods. This strand of thought also goes back to the pre War period, when many business cycle theorists focused on the cumulative effects of bank‐created‐credit on the supply side of the economy. In particular, the Austrian school of thought, spearheaded by von Mises and Hayek, warned that credit driven expansions would  eventually lead to a costly misallocation of real resources (“malinvestments”) that would end in crisis. Based on his experience during the Japanese crisis of the 1990’s, Koo (2003) pointed out that an overhang of corporate investment and corporate debt could also lead to the same result (a “balance sheet recession”).

The Austrian conclusion was that credit created by the banking system, rather than the on lending of genuine savings, would indeed spur spending but would also create misallocations of real resources (“malinvestments”). These supply side misallocations would eventually culminate in an economic crisis. Moreover, they concluded that the magnitude of the crisis would be closely related to the amount of excess credit created in the previous upswing. Jorda, Schularick and Taylor (2012), using data from 14 AME’s dating back to the 1870’s, provide convincing empirical evidence that this intuition was essentially correct. A similar conclusion arises from the historical data used by Reinhart and Reinhart (2010), and from recent US data based on differences in local market economic conditions.

Hva er så dette «austrian school of thought»? Vel, det er i praksis det stikk motsatte av hva vi alle har blitt servert som økonomisk fasit opp gjennom alle våre år på skolebenken og fra dagens media og sjevøkonomer. White forklarer det slik:

Laidler (1999) has a particularly enlightening chapter on Austrian theory, and the main differences between the Austrians and Keynesians. He then notes (p.49) “It would be difficult, in the whole history of economic thought, to find coexisting two bodies of doctrinewhich so grossly contradict one another.”

Se disse to glimrende musikkvideoene om østerrikerne vs. keynesianerne – Hayek vs. Keynes:

TheBoomBust er en blogg av en som arbeider innen finansbransjen, som kommenterer nyheter og økonomien anonymt.

Inflasjonens effekt på samfunnet og økonomien

Opprinnelig publisert 2.august 2012 på theboombust.blogspot.com

 «It is the nature of inflation to give birth to a thousand illusions.» – Henry Hazlitt

Etter mitt forrige innlegg kom det inn en del kommentarer som stilte spørsmål ved mitt fokus på «nominelle størrelser som kroneverdien.» For veldig mange vil mitt fokus fremstå som rart, og faktisk feilaktig. Jeg kan forstå at mange sitter med dette inntrykket, men årsaken til mitt syn på inflasjon er mangfoldig og høyst begrunnet. La meg utdype litt mer om mitt syn.

Først: hva er inflasjon i.h.t. den østerrikske skole? Ludwig von Mises sier følgende:

«Inflation, as this term was always used everywhere and especially in this country, means increasing the quantity of money and bank notes in circulation and the quantity of bank deposits subject to check.»

Inflasjon er altså en betegnelse på en økende mengde penger, og ikke på stigende priser. Stigende priser er derimoten konsekvens av inflasjon. Dagens økonomer har misforstått dette, og tror stigende priser er inflasjon. Denne misforståelsen har således også bredt seg ut blant befolkningen, hvilket kanskje ikke så rart, når vi tar i betraktning at staten gjennom sentralbanken har definert inflasjon til å være følgende:

«Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks.»

Norges sentralbank, Norges Bank, har som et lovfestet mål å øke «inflasjonen» med 2,5% hvert år:

«I henhold til forskrift for pengepolitikken, er målet for pengepolitikken en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2½ prosent.»

Så da har vi først startet med å definere hva inflasjon er – og ikke er. La oss så gå videre.

En mer eller mindre fast mengde penger uten innblanding fra sentralbanken skulle tilsi at den naturlige prisutviklingen for varer og tjenester vil være nedadgående, da produktivitetsøkninger vil bidra til at varer og tjenester produseres billigere og i større antall. Dette øker også folks levestandard. Det oppmuntrer til sparing da penger beholder, og til og med øker, sin kjøpekraft over tid. Økt sparing vil øke tilgangen på kapital for bedrifter som ønsker å ta opp lån for å investere. Høy sparing skulle normalt gitt lave renter, da tilbudet av kapital var høyt. Slik sett skulle man også sett en direkte relasjon mellom hva som ble spart og som ble investert. Med dagens pengetrykking og sentralbankpolitikk er dette dog ikke tilfellet. Bak de rekordlave rentene ligger det svært lite reell sparing. Det økte tilbudet av kapital stammer i all hovedsak fra bankenes og sentralbankenes produksjon av penger. Det er viktig å tenke på at sparing rett og slett er et utsatt konsum. Man underkonsumerer nå og sparer penger for å kunne bruke pengene i framtiden, f.eks. som et buffer for usikre tider. Økt sparing skulle da gitt lavere renter som skulle gjort at bedrifter fikk bedre tilgang på kapital for å gjøre investeringer, som igjen var ment å tilfredsstille det utsatte konsumet som sparingen tilsa. I dag ser vi rekordlave renter, og bedrifter og enkeltpersoner som låner enormt mye penger, men uten at det ligger et underliggende utsatt konsum til grunn.

Inflasjon fører til stigende priser. De stigende prisene forekommer ikke med identisk hastighet for alle varer og tjenester. Enkelte ting stiger raskere i pris enn andre. Dette får også sine konsekvenser på folks levestandard, og samfunnets grupper berøres i ulik grad. Murray Rothbard sier følgende om dette i sin bok What Has Government Done To Our Money:

«As the new money spreads, it bids prices up—as we have seen, new money can only dilute the eff ectiveness of each dollar. But this dilution takes time and is therefore uneven; in the meantime, some people gain and other people lose. In short, the counterfeiters and their local retailers have found their incomes increased before any rise in the prices of the things they buy. But, on the other hand, people in remote areas of the economy, who have not yet received the new money, find their buying prices rising before their incomes. Retailers at the other end of the country, for example, will suffer losses. The first receivers of the new money gain most, and at the expense of the latest receivers. Inflation, then, confers no general social benefit; instead, it redistributes the wealth in favor of the firstcomers and at the expense of the laggards in the race. And inflation is, in effect, a race—to see who can get the new money earliest.«

Hvem taper på denne ujevne takten i prisutviklingen på varer og tjenester? Rothbard forklarer videre:

«The latecomers—the ones stuck with the loss—are often called the “fixed income groups.” Ministers, teachers, people on salaries, lag notoriously behind other groups in acquiring the new money. Particular sufferers will be those depending on fixed money contracts—contracts made in the days before the inflationary rise in prices. Life insurance beneficiaries and annuitants, retired persons living off pensions, landlords with long term leases, bondholders and other creditors, those holding cash, all will bear the brunt of the infl ation. They will be the ones who are “taxed.”»

Hvem drar typisk da nytte av inflasjon? Dette vil typisk være industrier og personer med tilknytning til kilden for de nye pengene. Se på et eksempel som USA. Her har den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, kjøpt enormt mange statsobligasjoner de siste årene. I praksis betyr dette at sentralbanken har finansiert statens pengebruk. Dette vil få den effekt at staten mottar pengene først, og at pengene deretter finner sin vei fra politikernes budsjetter videre inn i samfunnet. Typisk vil f.eks. være at leverandører av varer og tjenester til staten mottar de nye pengene først. Det man også i vil se er at disse leverandørene etablerer seg i nærmiljøet til politikerne, der de kan fortsette å påvirke politikerne og influere deres videre pengebruk. Således kan man også se at prisene kan stige mer enn gjennomsnittet i områdene disse menneskene oppholder seg. La meg her gi et ganske simpelt eksempel, bensinpriser i Washington:

Dette kommer av helt andre ting enn inflasjon sier du kanskje. Raffinerikapasitet, manglende konkurranse mellom bensinstasjoner, osv. Men la meg ta et nytt eksempel. Washington var blant de stedene i USA der prisen på boliger steg mest fra april til mai i år (kilde her). Det er mer enn tilfeldigheter som forårsaker prisene på varer og tjenester i Washington til å stige mer enn andre steder.

Man vil altså se er at næringer som er avhengig av salg til staten vokser seg store og fete når vi har inflasjon. Krigsindustrien i USA og verden for øvrig er et eksempel. Kriger har for øvrig gjennom hele historien hatt for praksis å bli finansiert med trykking av nye penger, og inflasjon har således vært den beste støttespilleren for krigføring. Sist men ikke minst, så kan du spørre deg hvilken næring som har blitt rikere og rikere med årenes løp. Svaret er: finansnæringen. Disse sitter nærmest honningkrukken, og slik sentralbankene har proppet verdensøkonomien full av penger i stadig økende grad de siste årene, dess mer beriket har denne næringen blitt på resten av samfunnets bekostning. Bankene nyter enkel tilgang på nye penger fra sentralbankene, og tillates å øke sine utlån til kunder i stor stil.

Som beskrevet over fører altså inflasjon til at enkelte industrier vokser mer enn andre. Henry Hazlitt sier følgende i sin bok Economics in One Lesson:

«Even a relatively mild inflation distorts the structure of production. It leads to the overexpansion of some industries at the expense of others. This involves a misapplication and waste of capital. When the inflation collapses, or is brought to a halt, the misdirected capital investment—whether in the form of machines, factories or office buildings—cannot yield an adequate return and loses the greater part of its value.»

Jeg har ofte undret meg over hvor lite folk forstår at de faktisk påvirkes av inflasjonen. Gitt at staten beskatter din (nominelle) formue og stigninger i (den nominelle) verdien av dine formuesgjenstander, så vil inflasjon føre til at du beskattes selv uten at realverdien på din formue har økt. Si at du kjøper en aksje til 100 kr. Denne stiger så til 110 kr i løpet av ett år. Si si at også prisen på alle andre varer og tjenester i samfunnet stiger med 10%. Du har da hatt 10% nominell verdistigning på din aksje, men 0% reell prisstigning sett i forhold til andre varer og tjenester. Staten vil likevel beskatte deg for din 10% nominelle verdistigning. Resultatet er at din formues verdi reelt sett reduseres fra foregående år. Det er rett og slett tyveri fra staten. Ran på høylys dag! Rothbard sier:

«Stockholders and real estate holders will acquire capital gains during an inflation that are not really “gains” at all. But they may spend part of these gains without realizing that they are thereby consuming their original capital.»

Inflasjon vil også medføre en forringelse av kvaliteten på varer og tjenester. (Dette har jeg omtalt her tidligere, så jeg sier ikke mer om dette.)

Noen vil si 2,5% inflasjon (og da mener de prisstigninger) er et fornuftig nivå, og at dette ikke på noen måte er skadelig. Dette er feil. Som allerede nevnt: Prisstigningene er som sagt ikke identiske for alle varer og tjenester. Noen varer og tjenester vil stige mye mer i pris enn andre. Her kommer vi inn på noe som er ekstremt viktig: Inflasjon påvirker og ødelegger for riktig kalkulasjon av etterspørsel, inntekter, kostnader og profitt, og er således særs destruktivt for industrier og privatpersoner. En prisstruktur basert på reell etterspørsel er kritisk for økonomien og samfunnet. Inflasjon er med på å ødelegge prisstrukturen. Dette fører til ekspansjon av industrier som egentlig ikke er levedyktige og bærekraftige, på bekostning av andre industrier. Hazlitt sier følgende som illustrerer prisstrukturens viktighet:

«How is the problem of alternative applications of labor and capital, to meet thousands of different needs and wants of different urgencies, solved in such a society? It is solved precisely through the price system. It is solved through the constantly changing interrelationships of costs of production, prices and profits.»

«Prices are fixed through the relationship of supply and demand and in turn affect supply and demand. When people want more of an article, they offer more for it. The price goes up. This increases the profits of those who make the article. Because it is now more profitable to make that article than others, the people already in the business expand their production of it, and more people are attracted to the business. This increased supply then reduces the price and reduces the profit margin, until the profit margin on that article once more falls to the general level of profits (relative risks considered) in other industries.»

«It is precisely in this way that the relative supply of thousands of different commodities is regulated under the system of competitive private enterprise. When people want more of a commodity, their competitive bidding raises its price. This increases the profits of the producers who make that product. This stimulates them to increase their production. It leads others to stop making some of the products they previously made, and turn to making the product that offers them the better return. But this increases the supply of that commodity at the same time that it reduces the supply of some other commodities. The price of that product therefore falls in relation to the price of other products, and the stimulus to the relative increase in its production disappears.»

Også her har Rothbard et bidrag til forståelsen. Han poengterer også hvordan inflasjon ødelegger bedrifters og individers evne til å gjøre riktige beregninger av etterspørsel, kostnader og inntekter:

«Inflation has other disastrous effects. It distorts that keystone of our economy: business calculation. Since prices do not all change uniformly and at the same speed, it becomes very difficult for business to separate the lasting from the transitional, and gauge truly the demands of consumers or the cost of their operations. For example, accounting practice enters the “cost” of an asset at the amount the business has paid for it. But if inflation intervenes, the cost of replacing the asset when it wears out will be far greater than that recorded on the books. As a result, business accounting will seriously overstate their profits during inflation – and may even consume capital while presumably increasing their investments.»

George Reisman sa under en forelesning hos Ludwig von Mises Institute følgende:

«Inflation destroys (…) the real value of stocks and family businesses. It undermines all business investment, by virtue of the fact that it both artificially boosts business profits, and at the same time the replacement prices of the assets which are used up in earning those profits, with the result that the far greater part of the additional profits is required for the replacement of assets at higher prices. However the additional profits are treated by the government as ordinary income and are thus largely taxed away, which makes funds available for the replacement of the assets insufficient.»

Noen vil argumentere for at «litt inflasjon» er bra, at det fungerer «som olje i maskineriet«, og at det bidrar til økt sysselsetting. Dette er også feil. En feilaktig fordreining av prisstrukturen i samfunnet er ingen «olje i maskineriet», men heller det stikk motsatte. Ei heller vil mer kreditt gi mer og bærekraftig sysselsetting. Bærekraftig sysselsetting fordrer jobber som er tuftet på en reell etterspørsel, og man må produsere før man kan etterspørre og konsumere. Det er heller ikke slik at folk plutselig kan etterspørre og kjøpe 50% mer varer enn før uten at det eneste utfallet blir at prisene stiger, så fremt ikke noen fra før av faktisk har produsert disse varene som skal kjøpes. Fokuset må altså ligge på produksjon og ikke på etterspørsel.

En annen ting man skal være klar over, er at «inflasjonspusherne» sjelden nøyer seg med 2,5%. Straks økonomien svikter (som følge av deres elendige økonomiske teorier!) så kommer de med krav om enda mer prisstigninger for å få økonomien i orden igjen. «Vi trenger mer inflasjon» sier de. «Ikke så mye, bare litt mer!» Dette var da også det Paul Krugman skrev i sin blogg nylig:

«Indeed, a bit more inflation would be a good thing, not a bad thing. []would a rise in inflation to 3 percent or even 4 percent be a terrible thing? On the contrary, it would almost surely help the economy.»

Kravene om mer pengetrykking og inflasjon, og dermed mer prisstigninger, vil aldri ta slutt med «bare 2,5%». 2,5% er ikke noe man bør søke å oppnå, og det vil stadig kreves mer etterhvert som økonomien kommer i mer ulage. Ludwig von Mises har sagt følgende:

«The worst conceivable threat imposed by inflation is the destruction of money, however remote this possibility seems at the present moment.»

Det man ofte ser når prisene begynner å stige over sentralbankenes egne målsetninger er at sentralbankene kaller de store prisstigningene «midlertidige». Dette gjør de så lenge de kan. De sterke prisstigningene i Storbritannia de siste årene er et godt eksempel på dette (les f.eks. her).

Hvor kom forresten dette målet om 2,5% fra? Hvorfor har Norges Bank som mål å øke det gjennomsnittlige prisnivået i landet vårt med akkurat 2,5%? Da sentralbanksjef Øystein Olsen i april snakket hos Polyteknisk Forening i Oslo (omtalt her tidligere) forklarte han dette:

«Hvorfor har vi et inflasjonsmål på 2,5%? Dette er et mandat fastsatt av kongen. Da jeg jobbet i Finansdepartementet var jeg rådgivende for målet. Norges historie pekte mot at det normale var 2,5%. Vi så også at USA lå ca. der. ECB har et mål om 2%. Erfaringene siden da gjør meg ydmyk, og vi kunne helt sikkert hatt et mål på 2%…»

Målet på 2,5% prisstigninger er altså ikke noe naturvitenskaplig og logisk tall. Det er derimot beregnet av byråkrater til å være det nivået på prisstigninger som best passer deres syn på økonomiens utvikling. Det er ingen god økonomisk tankegang som tilsier at det er bra med inflasjon og stigende priser. Byråkratene, herunder den mannen som idag er satt til å forvalte dette målet i Norge, har rett og slett bare bestemt at det skal være slik. Det er det samme som om byråkrater og politikere «vitenskapelig fastslo» at høye skatter og avgifter er bra for økonomien, og så satt seg og sine venner i godt betalte jobber i staten finansiert av disse skattene og avgiftene. Hey, vent litt nå…jeg påstår vel ikke at politikere og sentralbanker utøver en politikk basert på egeninteresser?! Noe så uhørt…

Vi kommer nok dessverre til å fortsette å se økonomer, politikere og media fortsette å strebe etter mer pengetrykking og bloddoping av økonomien vår. Vi er blitt som narkomane som stadig må ha nye skudd for å holde oss gående. Denne stadige inflasjonen står derimot for fall. Før eller siden vil tidevannet trekke seg ut, og det blir åpenbart for alle hvor mange rundt oss som bader nakne.

«Inflation is the opium of the people.» – Henry Hazlitt

Sammenslutning av flere artikler

En falskmyntner i nabolaget

Tenk deg at du får en falskmyntner i nabolaget. Han trykker sine egne penger. Et digert hus kjøper han, luksus biler, flatskjermer og stereoanlegg på alle rom, mat på den beste restauranten, personlige tjenere et liv i sus og dus. Også det lokale næringslivet får et oppsving med økt salg og overskudd.

Er så falskmyntneren en gave til samfunnet? Tryller falskmynteren velstand ut av ingenting? La oss se på hva som skjer videre:

Den lokale byggherren må ansette flere snekkere og må tilby noen snekkere som jobber et annet sted høyere lønn. Flatskjermprodusenten trenger flere elektriske komponenter og må overby komponenter som ellers ville blitt brukt til andre ting. Restauranten må ansette en ny kelner og kokk og må overby deres eksisterende lønninger osv. osv.

Gradvis begynner prisene å stige.

De som aldri får disse pengene eller får dem sent opplever at ting blir dyrere og at de får mindre for sine penger. Den samlede effekten av falskmynterens aktivitet er at borgerne samlet får eksakt like mye varer, men de fordeles slik at de som får pengene først får mer mens resten får mindre.

Falsmyntneri er i dag legalisert. Professorer i økonomi, et samlet pressekorps og våre politikere forteller oss at falskmyntneri er en gave for økonomien og samfunnet. Det er en løgn. Falskmyntneri stimulerer noen deler av økonomien og noen mennesker på bekostning av andre deler.

Gode og dårlige penger

Falskmyntneriet gjør at pengenes verdi smuldrer bort mens du har dem i hendene. Penger blir dårlige. Et mottrekk mot dette ville vært å nekte å ta imot disse pengene så dette har staten forbudt ved lov § 14.

Dette forbudet umuliggjør nærmest alene private penger. For hvorfor skulle noen betale med gode penger når selger er lovpålagt til å ta i mot dårlige? For sikkerhets skyld er det i tillegg blitt forbudt å lage private penger  § 13.

Mange tror kanskje at det på en eller annen måte er nødvendig at staten tar seg av pengeproduksjonen, men nei det er ikke slik. Penger er en vare og private aktører kan tilby denne varen og gjøre fortjeneste på den:

Myntprodusenter kan lage mynter og selge dem med fortjeneste. (Myntproduksjon er en interessant vitenskap.)

Man kan også tenke seg at private aktører oppbevarer edle metaller for sine kunder og tar betalt for denne tjenesten. Selskapet utsteder kvitteringer for oppbevaringen til kundene og kundene bruker kvitteringen som betalingsmiddel. Oppbevaringsbedriften gjør sin profitt ved å kreve betaling for oppbevaringen av metallet.

Vi ser at statens pengemonomol ikke er noen nødvendighet, tvert om vi klarer oss mye bedre uten. Som Marx sier i det kommunistiske manifest: Innføringen av sentralbankene er despotisk og økonomisk uholdbart. Vi innfører det allikvel for å knuse borgerskapet.

Vi lider under pengemonopolet kun fordi staten kunne innføre det. Makten er sin egen rett.

Slik lager bankene penger

La oss nå anta at eieren av hvelvet får en *lys* ide:  «Jeg låner ut pengene mot rente, så tjener jeg noen kroner ekstra!» Han lager derfor ekstra gullkvitteringer og låner den ut mot et løfte om tilbakelevering med renter om en stund. Lånetakeren bruker kvitteringen som betalingsmiddel og vips så har det kommet flere penger i sirkulasjon.

Dette er en svindel som kan sette de opprinnelige eierne av gullet i en vanskelig situasjon. Dersom lånetaker bytter bort kvitteringen og ikke innfrir lånet har den opprinnelige eieren av gullet mistet en del av gullet sitt fordi det er flere kvitteringer en gull. Dess flere kvitteringener hvelveieren utsteder dess mere profitt kan han gjøre, men han utsetter samtidig eierne av gullet for stadig større risiko. Sikkerheten for kvitteringene får i stigende grad over fra å være håndfaste verdier, gull til å bli fagre løfter om fremtidig tilbakebetaling.

Banker i Norge, USA og resten av verden driver i dag sin virksomhet på samme måte som hvelveieren som skriver ut ekstra kvitteringer. Forskjellen er at det i hvelvet ikke er gull men kontanter og at bankene ikke skriver ut kvitteringer men bruker elektroniske kontoer. Pengene på konto gir deg rett til kontanter på samme måte som kvitteringene gir deg rett til gull.

Dersom eieren av et parkeringshus betraktet parkeringene som lån av bilene og drev en utleievirksomhet ble han raskt sperret inne. Bileierene har kun satt bilene til oppbevaring, de har ikke lånt bort bilen.

Når du setter penger på en vanlig konto er det hovedsakelig en oppbevaring. Du rår over pengene og kan når som helst ta dem ut. Allikevel betrakter domstolene innskudd som lånsom gir bankene rett til å drive forretningsvirksomhet med pengene. ( Kun innskudd på kontoer med uttaksbegrensninger har karakter av lån. Men da ser vi også at siden innskyter ikke kan ta ut pengene blir det ingen inflasjon.)

Rettsystemet har legalisert bankene svindel og gitt dem rett til å lage penger rett ut av løse lufta.

Hvorfor forutså ikke pressen finanskrisen?

Opprinnelig publisert i bloggform 30.januar 2009.

Audun Stanghelle stiller spørsmålet. Hvorfor sviktet pressen i å forutsi finanskrisen http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/stanghelle/article2894422.ece

Dersom Norge hadde vært en rettstat som håndhevde eiendomsrett og kontraktsrett ville vårt banksystem sett helt annerledes ut: Gull (muligens sammen med sølv) ville vært betalingsmiddelet. Betaling ville skjedd enten direkte med metall eller vet at kundene oppbevarte sitt metall i banken med mulighet for sedler og elektronisk betaling. Bankenes utlån av innskyters gull uten eksplisitt godkjenning fra innskyter ville vært forbudt.

I steden har vi fått tvungent betalingsmiddel. Gullet er erstattet med en printer hos sentralbanken. Verdien av tvangspengene er i stor grad offentlig gjeld som kjøpes for nyprintede penger og lånetakeres gjeld når bankene lager nye penger til lån.

Gull er en vare. I stedet for å få varepenger har vi fått gjeld i sirkulasjon som tvungent betalingsmiddel. Utlån skjer uten innskyters tillatelse med borgerne som påtungne garantister. Bankene er organisert i et statlig kartell organisert av sentralbanken som tillater og påtvinger dem å drive ekstremt dårlig uten konkurranse. Staten håndhever ikke kontrakter i gull. ( http://www.lovdata.no…Sentralbanklovens 13&14)

Statens inngripen har totalt ødelagt bankvesenet verden over. Organiseringen av pengevesenet er en elefant som oversees av journlistene. Hvorfor det?

For den som har lest Stanghelle en tid er svaret klart: Stanghelle og flertallet av journalistene er venstreorienterte. Deres utgangspunkt er at «markedene har sviktet». Oversatt fred og fordragelighet har sviktet. Det er på tide å forsøke vold. Tanken på at det er voldsbruken som er problemet ramler dem ikke inn et sekund. Stanghelle vil derfor aldri stille spørsmålstegn ved tvungne betalingsmidler, tvungne innskudsgarantier og forbud mot gull. Vold er godt. Staten er god og klok. Fred virker ikke og fører til katastrofe.

Med dette utgangspunktet vil Stanghelle og de øvrige journalistene aldri være i stand til å forstå økonomi. Skadeeffektene av voldsbruk ignoreres- Journalistene driver selvsensur. Stanghelle &co er kun interessert i å lete etter skadeeffektene av fred og fordragelighet som et springbrett for ytterligere voldsbruk.

Dette bekrefter han igjen i denne artikkelen. Han tar for gitt at årsaken til problemet er finans og forretningsfolkene og mener at årsaken til at journalistene ikke varselet krisen var for tette bånd til disse. Den reele årsaken er journalistene i all hovedsak er influert av Marxististiske ideer. Marxistene klødde seg i hodet når kommunismen sviktet, de klør seg også i dag når deres sentralplanleggingsøkonomi svikter.

De økonomiske skadeeffektene av voldsbruk (toll, skatt, reguleringer tvangspenger, inflasjon..) har vært kjent av økonomene lenge.

Valutakrig

Opprinnelig publisert i bloggform 31.mars 2009.

Vår sentralbank har den siste uken engasjert seg i valutakrigen. Et kappløp mellom de ulike sentralbanker om å redusere kjøpekraften til sitt lands valuta. Seierherren i dette kappløpet blir den som har gjort sin valuta verdiløs. Da har vi situasjonen i Zimbabve og Weimarrepublikken.

Begrunnelsen for å ødelegge valutaen er eksportindustrien. Vi skal altså treffe tiltak slik at vi får sendt varene våre ut av landet og får tak i det stadig mere verdiløse papiret som andre sentralbanker utsteder. Moderne økonomi er bakvendt og i strid med sunn fornuft.

En sterk valuta har viktige fordeler:

  • Vi får tak kjøpt varer fra utlandet billig. Ved siden av konsumvarer gjelder det også innsatsfaktorer til industrien. Dette kommer hele industrien til gode inkludert eksportindustrien.
  • Arbeiderne får mere for sine lønninger. Dette gir arbeidsinnvandring fra land med svakere valuta og økt konkurransekraft for hele industrien inkludert eksportindustrien.

Industrien som helhet har altså stor fordel av en sterk valuta og selv for eksportindustrien isolert oppveier fordelene mye av ulempene. Studerer man skoleeksemplet Weimarreplublikken kom da også eksportindustrien i problemer grunnet høye kostnader til innsatsfaktorer.

Et stabilt pengesystem har dessuten en rekke indirekte fordeler som kommer verdiskapningen til gode. Konsekvensen av Norges deltakelse i valutkrigen er å utarme landet.

Fra vuggen til graven

Opprinnelig publisert i bloggform 13.mars 2009.

Nazistene kom til makten i 30 årene i en medgangsbølge båret frem av ideene om et styrt samfunn der staten tok seg av og planla alle sider ved borgernes liv.

Rober Ley sa det slik i en tale høsten 1933.

«Staten skulle være en oppdragende stat, en faderlig venn. Staten skulle ta seg av folk fra vuggen til graven.»

Ved en annen anledning sa han at «den eneste som fortsatt hadde et privatliv i Tyskland er en som sover».

Disse ideene ble satt i praksis gjennom blandt annet DAF som kontrollerte borgernes arbeide og KdF som organiserte borgernes i fritid.

Hvordan har så utviklingen gått her hjemme?
Hvordan har det gått med skillet mellom stat og privatliv?
Hvordan er skillet mellom hva som skal tvinges igjennom ved bruk av politistyrkene og hva borgerne tillates å ordne seg i mellom på fredelig vis?
Nedenfor er noen politikker jeg kom på. (Kommer du på fler?)
Er det noen områder av våre liv som er hellig for planleggerene?

Alkoholpolitikk
Arbeidsmarkedspolitikk
Barnehagepolitikk
Bibliotekpolitikk
Boligpolitikk
Distrikspolitikk
Dyrepolitikk
Eldrepolitikk
Energipolitikk
Familiepolitikk
Fedmepolitikk
Finanspolitikk
Fiskeripolitikk
Fjernsynspolitikk
Forbrukerpolitikk
Forskningspolitikk
Friluftspolitikk
Fødselspolitikk
Genpolitikk
Handelspolitikk
Helsepolitikk
Homopolitikk
Idrettspolitikk
Innkluderingspolitikk
Inntektspolitikk
Jordbrukspolitikk
Klimapolitikk
Kompetansepolitikk
Kostholdspolitikk
Kremasjonspolitikk
Kulturpolitikk
Likestillingspolitikk
Luftfartpolitikk
Lønnspolitikk
Matpolitikk
Mediepolitikk
Miljøpolitikk
Musikkpolitikk
Narkotikapolitikk
Oljepolitikk
Omsorgspolitikk
Pengepolitikk
Pensjonspolitikk
Polarpolitikk
Prostitusjonspolitikk
Regionalpolitikk
Reiselivspolitikk
Reklamepolitikk
Røykepolitikk
Samepolitikk
Samferdselspolitikk
Sexualpolitikk
Skolepolitikk
Sosialpolitikk
Sykehuspolitikk
Utdaningspolitikk
Utviklingspolitikk
Velferdspolitikk

Nazistenes arbeidsrettigheter

Mussolinis regime innførte en rekke arbeider rettigheter. I 1925 ble arbeidstiden fastsatt til 48 timer pr uke. I 1937 ble det innført 40 timers uke. En lov av 1939 satte pensjonsalderen ned fra 65-60 år for menn og til 55 for kvinner. Arbeidets grunnlov Carta del lavoro (1927). Inneholdt en rekke punkter om akkord og nattarbeid, garanti mot usaklige oppsigelser og krav om årlig betalt ferie.

I tyskland ble 1 mai nasjonal høytidsdag fra 1933. En del av Deutsche Arbeitsfront (DAF) Kraft durch Freude KdF ga arbeiderne tilbud om kultur, utflukter, idrett m.m. etter mønster av den fascistiske Opera Nazionale Dopolavoro.

En underavdeling av Schönheit der Arbeit SdA befattet seg med arbeidsmiljø og trivsel på arbeidsplassene. Arbeidsplassene skulle være rene, lyse og godt ventilerte. Toalettene skulle være hygieniske og det skulle serveres varm mat i kantinen. Det ble sendt ut SdA inspektører som påtalte mangler.

NS klarte å realisere en slags norsk utgave av Schönheit der Arbeit med visse innslag fra Kraft der Freude. En artikkel i LO’s meddelelsesblad siterte Hitlers ord om at «arbeidets skjønnhet er den edleste form for sosialisme.» Enhver arbeidsplass måtte være «arbeidsteknisk formålstjenlig, lys, luftig, rommelig, ren, vennlog og sikret mot ulykkestilfelle.»

Organisasjonen Sol i Arbeid ble stiftet i 1943 med kino, kunstopptredner og idrettaktivitet (utspringet til dagens bedriftsidrett? ). Videre var det påpekning av uheldig trekk ved arbeidsmiljøet og tannlegehelsetjeneste.

NS rakk ellers ikke å innføre så mange av sine ideer i praktisk politikk men arbeidet ble videreført i etterkrigstiden i form av arbeidsmiljøloven og arbeidstilsynet.

Spareklubber

Det er lovbestemt at prisstigningen skal være 2,5%. De siste årene har pengemengden økt med omkring 8%.  Man har altså måttet øke pengemengden med 8% for å få en prisstigning på 2,5%. Dersom pengemengden var holdt konstant ville man med andre fått en prissenkning på 5%. En del av denne prissenkningen skyldes fordypning av verdenshandelen og arbeidsinnvandring. Men 5% er en unormalt høy effektivisering. Tallet indikerer at det jukses med indexene som brukes til å beregne prisstigningen. Pristigningen ligger nok nærmere 4% vil jeg tippe.

Effekten av prisstigningen er at verdien av folks sparpenger forsvinner. Det er da også hele hensikten med systemet; Å stikke et sugerør ned i folks sparegriser til fordel for staten, bankene og lånetakerene. Ved 4% pristigning blir f.ex kjøpekraften til en krone om 30 år blir mindre enn en tredjedel av i dag. Kun idioter sparer derfor med kontanter de smuldrer vekk. Folk må være smarte.  De må plassere pengene i aksjer og avanserte produkter som sikrer avkastning. Inflasjonen skaper derfor er unaturlig stort marked for aktører som plasserer folks verdier. Derfor får vi hyppige skandaler av med ulike aktører som lurer folk.

I gamle dager kunne man bokstavelig talt legge penger (sølv) på kistebunnen og vite at pengene hadde omtrent samme kjøpeverdi når man om mange år tok dem frem igjen.  Dersom vi avviklet pengemonopolet og legaliserte gull ville vi fått et svakt deflatorisk pengesystem der forsiktig sparing ble lønnsomt.