Murray N. Rothbard 1926 – 1995

Skrevet av David Gordon og oversatt av Jens Kolbjørnsen.

I et fritt marked tjener enhver ut ifra den produktive verdien ens arbeid gir til å tilfredsstille kundens etterspørsel. Under kollektiv distribusjon tjener enhver ut ifra den grad man klarer å plyndre fra produsentene.

Murray N. Rothbard var en ekstraordinær akademiker som sto bak betydningsfulle bidrag til områdene samfunnsøkonomi, historie, statsvitenskap og rettslære. Han var fast deltaker på Ludwig von Mises’ private seminarer, hvorpå han videreutviklet og utvidet østerriksk økonomi. Rothbard etablerte seg som den fremste østerrikske teoretikeren på andre halvdel av 1900-tallet og brukte østerriksk analyse på områder som den store depresjonen og amerikansk bankhistorie.

Rothbard var ingen typisk elite-akademiker som kun interesserte seg for intellektuelle kontroverser. Tvert i mot kombinerte han østerriksk økonomi med en iherdig forpliktelse til individets rettigheter. Han utviklet en unik syntese der han kombinerte stoff fra amerikanske individualister fra 1800-tallet, som Lysander Spooner og Benjamin Tucker, med østerriksk økonomi. Resultatet ble en ny politisk filosofi, og Rothbard dedikerte sin bemerkelsesverdige intellektuelle energi over en periode på rundt 45 år til å utvikle og promotere sin egen stilart innen liberalismen. Med dette ble han en viktig intellektuell på den amerikanske offentlige arenaen.

Murray Rothbard ble født 2. mars 1926, sønn av David og Rae Rothbard. Han var allerede som barn en strålende student, og vitnemålet hans fra Columbia University, der han tok matematikk og samfunnsøkonomi, var prikkfritt. På samfunnsøkonomisk fakultet ved Columbia, fikk ikke Rothbard noen innføring i østerriksk økonomi, og Mises var intet annet enn et navn for ham. I et av George Stiglers kurs om pristeori, kom Rothbard over argumenter mot det som da var populære virkemidler, nemlig pris- og husleiekontroll. Han var henrykt over disse motargumentene og bestemte seg for å skrive til foreleggeren av et hefte som Stigler og Milton Friedman hadde skrevet om husleiekontroll.

Foreleggeren det dreide seg om var Foundation for Economic Education, og besøk til denne gruppens hovedkvarter førte til Rothbards første møte med Ludwig von Mises. Rothbard ble umiddelbart tiltrukket av Mises’ laissez-faire-økonomi og utgivelsen av Mises’ mesterverk Human Action i 1949 gjorde stort inntrykk på Rothbard. I Mises utredning fant han nettopp det konsistente og grundige forsvaret av den frie økonomien som han så lenge hadde vært på jakt etter. Rothbard ble snart et aktivt medlem av Mises’ private seminar ved New York University, samtidig som han fortsatte med doktorgraden sin ved Columbia. Hans veileder her var den eminente økonomiske historikeren Joseph Dorfman og Rothbard mottok graden sin i 1956, etter å ha skrevet det fortsatt høyt ansette verket The Panic of 1819.

Etter hvert som Rothbard fordypet seg i laissez-faire-økonomi, møtte han tilslutt et dilemma: Argumentene for markedsbasert tilbud av varer og tjenester viste seg å være universale, så hvorfor skulle ikke også beskyttelse og forsvar tilbys i et fritt marked, i stedet for av et tvangsbasert monopol? Rothbard kom frem til at han enten måtte forlate laissez-faire, eller omfavne individuelt anarki. Avgjørelsen ble tatt vinteren 1949 og var ikke vanskelig.

Rothbard fikk etter hvert oppmerksomheten til William Volker-fondet, gruppen som sto bak mye av støtten til klassiske liberale akademikere på 50- og tidlig på 60-tallet. Han bega seg ut på å skrive en tekstbok som forklarte Human Action på en måte som var lettfattelig for universitetsstudenter. Han skrev også et tilleggskapittel om penger og kreditt som ble godkjent av Mises. Etter hvert som Rothbard fortsatte arbeidet, forvandlet prosjektet seg og ble til slutt det sentrale østerrikske verket Man, Economy and State (1962).

Rothbard stilte seg fullstendig bak Mises’ metode med å basere hele økonomifaget på handlingsaksiomet, i tillegg til enkelte andre underordnede antagelser. Han utdypet dette systemet på et enda mer detaljert vis enn det Mises hadde gjort, og bidro med nye teorier innenfor praxeologi. Rothbard demonstrerte hvordan argumentene mot sosialistisk utregning ikke bare gjelder for økonomien sett under ett, men også innenfor enkeltbedriften. Han integrerte også Frank Fetters teori om husleie med østerriksk kapitalteori og argumenterte for at monopolpriser ikke kan eksistere i et fritt marked. Videre utarbeidet han strålende kritikker av keynesiansk økonomi og spådde i grove trekk revolusjonen i økonomifaget som teorien om rasjonelle forventninger skapte, og som Robert Lucas mottok nobelprisen for.

Slik som Rothbard opprinnelig planla Man, Economy and State, skulle den inneholde en avsluttende del som presenterte en omfattende oversikt over – og analyse av – forskjellige typer offentlig intervensjon. Seksjonen kritiserte også kraftig de rettslige standarder som brukes i forbindelse med skattelegging – en kort, men glimrende tekst som proaktivt avkreftet sosialistiske argumenter basert på «flaks» som skulle vise seg å bli svært innflytelsesrike, takket være John Rawls og hans mange etterfølgere. Dessverre ble denne teksten kun inkludert i svært avkortet form i førsteutgaven av Rothbards bok. En fullstendig utgivelse kom ikke før i 1972, under tittelen Power and Market. Den fullstendige versjonen av Man, Economy and State, som Rothbard opprinnelig så for seg at den skulle se ut, er nå tilgjengelig hos Mises-instituttet.


Rothbard var dog ikke i nærheten av å avslutte sine bidrag til økonomisk teori med dette mesterverket. I en viktig artikkel, Toward a Reconstruction of Utility and Welfare Economics (1956), viste han hvorfor de fleste moderne velferdsøkonomers anti-markedssyn måtte vrakes dersom man virkelig mener at nyttefunksjonen er ordinal og ikke kardinal.

Forfatter: Jens Kolbjørnsen

Jens C. Kolbjørnsen er utdannet siviløkonom ved Lancaster University. Send ham e-post.

Legg igjen en kommentar