Læresetningen på ny

Opprinnelig publisert som kapittel 11 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

l.
Sosialøkonomi er, som vi nå har sett om og om igjen, en vitenskap der det gjelder å få øye på de sekundære virkningene. Det er også en vitenskap der det gjelder å se de samlede virkningene. Det er en vitenskap der det gjelder å finne ut virknin­gene av en foreslått eller allerede fulgt politikk ikke bare for enkelte særinteresser på kort sikt, men for alles interesser i det lange løp.Dette er den læresetningen som denne boken først og fremst har dreiet seg om. Vi bygget først opp skjelettet av den. Siden ga vi den kjøtt og blod ved mer enn et snes praktiske anvendelser.

Men mens vi har holdt på med denne spesielle fremstillingen har vi funnet spor etter andre almen- gyldige læresetninger også, og vi gjør vel klokt i å uttrykke disse litt klarere for oss selv.

Når vi har sett at sosialøkonomien er en vitenskap der det gjelder å etterspore konsekvenser, må vi være blitt oppmerksom på at den, i likhet med logik­ken og matematikken, er en vitenskap som går ut på å oppdage konsekvenser som er uunngåelige, fordi de følger av sakens natur; fordi de er nedlagt i premissen.

Vi kan illustrere dette med en elementær ligning: Anta at vi sier at hvis x = 5 er x – y = 12. «Løs­ningen» på denne ligningen er at y er lik 7. Lig­ningen sier ikke dette direkte, men det er en uunn­gåelig, iboende konsekvens av den.

Det som gjelder denne elementære ligningen gjel­der også de mest innviklede og uforståelige lignin­gene matematikken gir seg i kast med. Svaret ligger allerede i utformingen av problemet. Problemet må riktignok «løses». Resultatet kan riktignok komme på mannen som løser ligningen som en kraftig over­raskelse. Han kan endog få en følelse av å ha opp­daget noe helt nytt — en spenning lik den som går gjennom «en som speider mot himmelen, når en ny planet seiler inn i synskretsen». Hans følelse av å ha oppdaget noe kan bli rettferdiggjort av de teo­retiske og praktiske konsekvensene av det svaret han har funnet. Men likevel lå svaret allerede i for­muleringen av problemet. Det ble bare ikke sett med det samme. For matematikken minner oss om at uunngåelige følger ikke nødvendigvis er åpenbare følger.

Alt dette gjelder i like høy grad sosialøkonomien. Med hensyn til dette kan sosialøkonomien også sam­menlignes med ingeniørvitenskapene. Når en inge­niør har et problem, må han først bestemme alle de fakta som berører problemet. Hvis han planlegger en bro mellom to punkter, må han først vite den nøyaktige avstanden mellom disse punktene, alt om terrengforholdene rundt dem, hvor stor tyngde det er meningen at broen skal kunne bære, strekk- og trykkstyrken på det stålet eller de andre materialene

broen skal bygges av, og de belastninger og påkjen­ninger den kan bli utsatt for. Mange av disse fak­tiske undersøkelsene er allerede blitt gjort for ham av andre. Forgjengerne hans har også utviklet utarbeidede matematiske ligninger ved hjelp av hvilke han kan bestemme den nødvendige tykkelsen og for­men, antallet, indre sammensetning og bygningsmåte for tårnene, kablene og bjelkene.

På samme måten må økonomene, når de står over­for et praktisk problem, kjenne både de faktiske forhold som er av betydning for problemet, og de gyldige slutninger som kan trekkes på grunnlag av disse fakta. Utledningene er ikke mindre viktige enn de faktiske opplysningene. En kan si om dem det Santayana sier om logikken (og som like godt kan sies om matematikken) at de «følger sannhetens stråler», slik at «når en del av et logisk system er kjent til beskrivelse av et faktisk forhold, blir hele det systemet som knytter seg til denne delen som var det lysende.»*)

Nå er det få som forstår hva som nødvendigvis må ligge i de økonomiske uttalelsene de til stadighet kommer med. Når de sier at veien til økonomisk redning går gjennom en okning av «kreditten», er det akkurat det samme som å si at veien til øko­nomisk redning går gjennom økning av gjelden. Kre­ditt og gjeld er to forskjellige navn på samme ting, sett fra motsatte sider. Når de sier at midler til velstand er å heve landbruksprisene, er det det samme som å si at midler til velstand er å gjøre maten dyrere for arbeiderne i byene. Når de sier *) at veien til nasjonal rikdom går gjennom utbetaling av offentlige subsidier, sier de i virkeligheten at veien til nasjonal rikdom går gjennom høyere skat­ter. Når de gjør det til et hovedmål å øke eksporten, er de fleste av dem ikke klar over at de nødvendigvis gjør det til et hovedmål til sist å øke importen. Når de sier, under nesten alle forhold, at midlet til opp­gang er å øke lønningene, sier de bare på en annen måte at midlet til oppgang er å øke produksjons­omkostningene.

Det følger ikke nødvendigvis av dette at fordi hvert av disse forslagene lik en medalje har sin bakside, eller fordi det tilsvarende forslag eller det andre navnet på midlet lyder meget mindre tilta­lende, at det opprinnelige forslaget under alle for­hold er usunt. Det kan være tider hvor en økning i gjelden er av mindre betydning sammenlignet med den vinningen som oppnåes med de lånte pengene, hvor offentlige subsidier er uunngåelige for å nå et visst mål, hvor en bestemt næring har råd til en oppgang i produksjonskostnadene, og så videre. Men vi bør i hvert enkelt tilfelle forvisse oss om at begge sider av medaljen er tatt i betraktning: at alle de muligheter som ligger i et forslag er blitt studert. Og det blir sjelden gjort.

2.

Gjennomgåelsen av illustrasjonene våre har dess­uten vist oss at når en studerer virkningen av forskjellige forslag, ikke bare på kort sikt for særskilte grupper, men på langt sikt for alle grupper, samsvarer de slutningene vi kommer til oftest med ufor­falsket, alminnelig sunn sans. Ingen, som ikke har vært i forbindelse med den rådende økonomiske halvstudertheten ville falle på å tro at det skulle være gunstig å få knust vinduer og ødelagt byer; at det er noe annet enn sløsing å sette i gang unødvendige offentlige arbeider, at det er farlig å la horder av demobiliserte begynne å arbeide igjen; at det er noen grunn til å være redd for maskiner som øker pro­duksjonen av rikdommer og økonomiserer med menneskelig kraft; at hindringer for fri produksjon og fritt forbruk øker velstanden; at et folk blir rikere av å tvinge andre folk til å ta mot varer for mindre enn det koster å lage dem; at sparing er tåpelig eller direkte skadelig og at utsvevelser og sløsing fører til rikdom.

«Det som er klokskap i den enkelte private fami­lies husholdning,» sa Adam Smith’s velutviklede sunne fornuft som svar til datidens sofister, «kan neppe være dårskap i et stort kongedømmes». Men mindre menn mister seg selv i forviklingene. De gjennomgår ikke resonnementene sine på ny, selv når de kommer frem til slutninger som er åpenbart fornuftsstridige. Leseren kan alt etter sin egen tro godta eller ikke godta Bacon’s aforisme at «litt filo­sofi gjør et menneskesinn tilbøyelig til gudsfornektelse, men filosofisk dybde bringer menneskesinnet tilbake til religionen». Det er imidlertid ganske sik­kert, at litt sosialøkonomi lett kan føre til de selv­motsigende og bakvendte slutningene vi nettopp har gjengitt, men at dypere innsikt i sosialøkonomien fører folk tilbake til sunn fornuft. For dyp innsikt i sosialøkonomien består i å se på alle følgene av en politikk i stedet for bare å la øyet hvile på dem som faller umiddelbart i øynene.

3.

Under studiene våre har vi også gjenoppdaget en gammel venn. Han er Den Glemte Mann, som William Graham Sumner skriver om. Leseren vil huske fra Sumners essay, som utkom i 1883, at:

«Så snart A ser at X lider under noe som A synes er galt, snakker A med B om det og A og B foreslår at det blir gitt en lov som avbøter ondet og hjelper X. Lovforslaget deres går alltid ut på å bestemme hva C skal gjøre for X eller i beste fall hva A, B og C skal gjøre for X, …

Det jeg ønsker å gjøre er å besøke C     Jeg

kaller ham Den Glemte Mann …. Han er man­nen som aldri noen tenker på. Han er ofret for reformatoren, filantropen og den sosiale speku­lanten, og jeg håper å få vist dere før jeg blir ferdig at han fortjener deres oppmerksomhet både på grunn av sin karakter og på grunn av de mange byrdene som blir lagt på ham.»

Det er en historisk ironi at da dette uttrykket. Den Glemte Mann, ble gjenopplivet i nittentretti- årene, ble det brukt, ikke på C, men på X. Og C, som da ble bedt om å støtte enda flere X’er, ble mer fullstendig glemt enn noensinne. Det er C, Den Glemte Mann, som alltid blir bedt om å lege poli­tikerens blødende hjerte ved å betale for den god- gjørenheten han driver på andres vegne.

 

Studiet av læresetningen vår ville ikke bli full­stendig hvis vi unnlot å bite merke i enda en ting til før vi betrakter oss som ferdig med den, nemlig at den fundamentale feilen vi har behandlet ikke oppstår tilfeldig, men regelmessig. Den er i virkelig­heten en nesten uunngåelig følge av arbeidsdelingen.

I et primitivt samfunn, eller blant nybyggere, før arbeidsdelingen er begynt, arbeider en mann bare for seg selv og sin nærmeste familie. Det han bru­ker er det samme som det han produserer. Det er alltid en direkte og øyeblikkelig forbindelse mellom produksjonen og behovs-tilfredsstillelsen hans.

Men når en utarbeidet og nøyaktig arbeidsdeling er begynt, forsvinner denne direkte og øyeblikkelige forbindelsen. Jeg lager ikke selv alle de tingene jeg bruker, men kanskje bare én av dem. Med den inn­tekten jeg får av å lage denne ene varen, eller yte denne ene tjenesten, kjøper jeg alt det andre. Jeg ønsker at prisene på alt jeg kjøper skal være lave, men det er til min fordel om prisen på den varen eller de tjenestene jeg selger er høy. Derfor ser jeg min fordel i mangel på nettopp den tingen som det er mitt yrke å skaffe, enda jeg gjeme vil se over­flod på alt annet. Jo større knapphet, sammenlignet med alt annet, på den ene tingen jeg skaffer, jo større blir den lønnen jeg kan få for min innsats.

Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg vil begrense min egen innsats eller min egen produksjon. Jeg er i virkeligheten bare en av et anselig antall menne­sker som skaffer denne varen eller tjenesten, og hvis

 

det er fri konkurranse på mitt område, vil en slik individuell produksjonsbegrensning ikke lønne seg for meg. Tvert imot, hvis jeg dyrker la oss si hvete, ønsker jeg at min egen avling skal bli så stor som mulig. Men hvis jeg bare tenker på min egen ma­terielle velferd og ikke har noen humanitære skrup­ler, ønsker jeg at høst-utbyttet til alle andre hvete- dyrkere skal bli så lite som mulig; for jeg ønsker mangel på hvete (og alle andre matvarer som kan erstatte hvete), slik at min spesielle avling kan selges til den høyest mulige pris.

Vanligvis vil disse egoistiske følelsene ikke få noen virkning på den samlede hveteproduksjonen. Overalt hvor det finnes konkurranse er det i virke­ligheten slik at hver enkelt produsent tvinges til å yte sitt ytterste for å få en så stor avling som mulig på sine egne marker. På denne måten blir egeninteressen (som til det gode eller det onde er kraftigere og mer utholdende enn altruismen) satt i produksjonens tjeneste.

Men hvis det er mulig for hvetedyrkeme eller en hvilken som helst annen gruppe av produsenter å samle seg for å gjøre slutt på konkurransen, og hvis staten tillater eller oppmuntrer en slik utvikling, blir situasjonen en helt annen. Hvetedyrkeme kan bli i stand til å få staten — eller, enda bedre, en ver­densorganisasjon — til å tvinge dem alle til en forholdsmessig reduksjon av hvetearealene. På denne måten vil de skape knapphet og heve prisen på hvete. Og hvis stigningen i prisen pr. hektoliter er for­holdsmessig større enn reduksjonen av produksjonen, slik den lett kan bli, da blir hvetedyrkeme alt i alt

bedre stilt enn før. De vil få mer penger, og bli i stand til å kjøpe mer av alt annet. Men alle andre vil riktignok bli verre stilt enn før; fordi, alt annet forutsatt uforandret, enhver annen blir nødt til å gi mer av det han fremstiller for å få mindre av det hvetedyrkeren produserer. Folket som helhet blir derfor akkurat så meget fattigere. Det blir så meget fattigere som den mengde hvete som ikke er blitt dyrket. Men de som bare ser på hvetedyrkeme vil se en vinning, og overse det mer enn motsva­rende tapet.

Dette gjelder på ethvert annet område også. Hvis det på grunn av usedvanlige værforhold blir en plutselig økning i appelsinhøsten, vil alle forbru­kerne få fordel av det. Verden blir så mange fler appelsiner rikere. Appelsiner blir billigere. Men nettopp det kan føre til at appelsindyrkeme som gruppe betraktet blir fattigere enn før; med mindre den større tilgangen på appelsiner oppveier eller mer enn oppveier den lavere prisen. Hvis min egen appelsinhøst under slike forhold ikke blir noe større enn vanlig, kommer jeg selvfølgelig helt sikkert til å tape på den lavere prisen som den alminnelige rike- ligheten har ført til.

Og det som gjelder for forandringer i tilgangen gjelder også for forandringer i etterspørselen, enten de skyldes nye oppfinnelser eller oppdagelser eller forandringer i smaken. En ny bomullsplukkermaskin vil, skjønt den kan senke prisen på bomullsundertøy og skjorter for alle og øke velstanden i sin almin­nelighet, kaste tusenvis av bomullsplukkere ut i ar­beidsløshet. En ny tekstilmaskin som vever et bedre stoff med større fart, vil gjøre tusenvis av gamle maskiner foreldet, stryke ut en del av den kapitalen som var investert i dem og på den måten gjøre eierne fattigere. Utviklingen av atomkraften er noe som fryktes av eierne av kullgruber og oljekilder, enda den kan gi mennesketen større velsignelser enn vi kan forestille oss.

Akkurat som det ikke er noe teknisk fremskritt som ikke vil skade noen, er det heller ikke noen forandring i publikums smak eller moral, ikke en gang til det bedre, som ikke vil ramme noen. En fremgang i edrueligheten ville ødelegge levebrødet til tusenvis av bartendere. En nedgang i omfanget av spill og veddemål ville tvinge croupierer og vedde- løpsagenter til å finne mer produktive yrker. En vekst i mannens kyskhet ville ruinere et av verdens eldste yrker.

Men det er ikke bare de som bevisst spekulerer i menneskenes laster som ville bli rammet av en plutselig forbedring av den almene moral. Blant dem som ville bli hardest rammet, er nettopp de hvis yrke det er å forbedre denne moralen. ’Predi­kantene ville få mindre å klage over; reformatorene ville miste selve grunnlaget for sin virksomhet: det ville bli mindre spørsmål etter tjenestene deres, og færre bidrag til støtte av dem. Hvis det ikke var noen forbrytere, ville vi trenge færre sakførere, dom­mere og brannmenn, og ingen fangevoktere, ingen låsesmeder, og (unntatt for slike oppdrag som å løse trafikkfloker) ikke en gang noen politimenn.

I et system med arbeidsdeling er det kort sagt vanskelig å tenke seg noen fullstendigere oppfyllelse

av noe menneskelig behov som ikke, i det minste midlertidig, ville ramme noen av dem som har fore­tatt investeringer eller med møye tilegnet seg faglige kvalifikasjoner for å møte nettopp dette behovet. Hvis fremskrittet foregikk fullstendig jevnt over hele linjen, ville rette motsetningsforholdet mellom samfunnsinteressene og interessene til spesialiserte grupper ikke by på noe alvorlig problem, hvis det da i det hele tatt ville bli lagt merke til. Hvis, i det samme året som hvetehøsten vokste, min egen avling vokste i samme forhold; hvis høsten av appelsiner og alle andre landbruksprodukter økte tilsvarende, og hvis produksjonen av alle industrivarer også steg og produksjonsomkostningene pr. enhet av dem falt i samsvar med de andre produksjonsomkostningene, ville jeg som hvetedyrker ikke lide noe under at hvete- produksjonen var blitt større. Den pris jeg fikk for en hektoliter hvete kunne falle. Den samlede sum­men som jeg fikk for min større høst kunne bli mindre. Men hvis jeg på grunn av den økte tilgan­gen også kunne kjøpe alle andres produkter billigere, ville jeg ikke ha noen virkelig grunn til å klage. Hvis prisene på alt annet falt i nøyaktig det samme forhold som prisen på min hvete, ville min stilling i virkeligheten bli forbedret i nøyaktig det samme forhold som avlingen min hadde vokst, og alle andre ville på samme måte oppnå en tilsvarende forbedring av sin stilling på grunn av den økte tilgangen av alle slags varer og tjenester.

Men økonomiske fremskritt har aldri foregått og vil sannsynligvis heller aldri komme til å foregå på denne fullstendig ensartede måten. Fremgangen foregår snart i denne bransjen, smart i en anren. Og hvis det skjer en plutselig økning i tilgangen på den tingen jeg hjelper til med å produsere, eller hvis en ny oppfinnelse eller oppdagelse gjør at det jeg produserer ikke lenger er nødvendig, da blir vinnin­gen for verden en tragedie for meg og den produksjonsgruppen jeg hører til.

Nå er det ofte ikke de vidt fordelte fordelene av den økte tilgangen eller av den nye oppdagelsen som slår endog den uhildede iakttageren sterkest, men det konsentrerte tapet. Det faktum at det er mer og billigere kaffe til alle mister oppmerksomheten; det som blir lagt varig merke til er bare at noen kaffedyrkere ikke kan finne noe utkomme ved den lavere prisen. Den økte produksjonen av sko til en lavere kostnad som en ny maskin fører med seg blir glemt; det som blir sett er en gruppe menn og kvinner som blir kastet ut i arbeidsløshet. Alt dette er vel og bra — det er i virkeligheten av største viktighet for en full forståelse av problemet at disse gruppenes vanskeligheter blir erkjent, at de blir be­handlet med sympati, og at vi prøver å finne ut om ikke noe av den vinningen dette særlige fremskrittet gir kan brukes til å hjelpe ofrene til å finne en pro­duktiv rolle et annet sted.

Men det er aldri noen løsning å gjennomsøke en vilkårlig begrensning av tilgangen, å hindre nye opp- finnelser og oppdagelser, eller å gi folk støtte til å fortsette å yte tjenester som har mistet sin verdi. Likevel er dette hva verden gjentagne ganger har forsøkt å gjøre ved beskyttelsestoller, ved å ødelegge maskiner, ved å brenne opp kaffe, ved tusen restriksjoner. Dette er den vanvittige læren om rikdom ved knapphet.

Det er en lære som alltid kan være riktig for en særskilt gruppe produsenter isolert sett — hvis de kan skape knapphet på den tingen de selv lager og samtidig opprettholde overflod på alt det de må kjøpe. Men det er en lære som alltid er gal for folket. Den kan aldri brukes over hele linjen, for det ville bety økonomisk selvmord.

Og dette er vår lære i dens mest generelle form. For mange ting som ser ut til å være riktige når vi konsentrerer oss om en enkelt økonomisk gruppe viser seg å være illusjoner når alles interesser, like meget som forbrukere som produsenter, taes i be­traktning.

Å se problemet som et hele, og ikke stykkevis og delt: det er den økonomiske vitenskaps mål.

*) George Santayana, Tlie Realm of Truth (1938), side 16.

Legg igjen en kommentar