Hvorledes prismekanismen arbeider

Opprinnelig publisert som kapittel 7 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Hele argumentasjonen i denne boken kan summe­res opp i den setning at når vi studerer virkningene av et gitt økonomisk forslag, må vi ikke bare finne rede på de øyeblikkelige virkningene, men også på resultatene på langt sikt; ikke bare følgene i første omgang, men også følgene i senere omganger; og ikke bare virkningene for en eller annen særskilt gruppe, men virkningene for alle. Det følger av dette at det er dumt og vill-ledende å samle oppmerksom­heten bare om et spesielt punkt — å drøfte, for eksempel, bare hva som hender i én næringsgren uten også å ta hensyn til hva som hender i alle de andre. Men det er nettopp denne seiglivede og dovne vanen å se isolert på en særskilt næringsgren eller prosess hovedfeilene i sosialøkonomien springer ut av. Disse feilene gjennomtrenger ikke bare argu­mentene til leiede talsmenn for spesielle interesser, men endog argumentene til enkelte økonomer som regnes for grundige og dypsindige.

I bunn og grunn er det den feil å se sakene isolert som «produksjon-for-forbruk-og-ikke-for-fortjeneste»-retningen bygger på, med dens angrep på den angivelig så mangelfulle «prismekanismen».

Produksjonsproblemene er løst, sier tilhengerne av denne retningen. Denne himmelropende feilen er, som vi skal se, også utgangspunktet for de fleste pengevesens-kvakksalvere og «del-rikdommen»-humbugmakere. «Produksjonsproblemene er løst. Viten­skapsmennene, rasjonaliseringsekspertene, ingeni­ørene, teknikerne har løst dem. De kan sprøyte ut nesten alt du bryr deg om å nevne, i veldige og praktisk talt ubegrensede mengder. Men, dessverre, verden styres ikke av ingeniørene som bare tenker på produksjon, men av forretningsmennene, som bare tenker på fortjeneste. Forretningsmennene gir sine ordres til ingeniørene, i stedet for omvendt. Disse forretningsmennene vil sprøyte ut en hvilken som helst vare så lenge det lønner seg å gjøre det. Men i det øyeblikk det ikke lenger er noe å tjene på å lage artikkelen, stopper disse ondskapsfulle forretningsmennene produksjonen, enda det frem­deles er mange mennesker hvis behov ikke er til­fredsstilt, og verden roper etter mer varer.»

Dette synet rommer så mange feil at det er uråd å greie ut alle på en gang. Men hovedfeilen kommer, som vi har antydet, av at en ser bare på en næring, eller endog flere næringer av gangen, som om hver av dem eksisterte alene. Hver av dem eksisterer i virkeligheten i forbindelse med alle de andre, og hver viktig beslutning som treffes i en av dem på­virkes av og virker på de beslutningene som treffes i alle de andre.

Vi forstår dette bedre hvis vi forstår det grunn­leggende problemet som næringslivet har å. løse i fellesskap. For å forenkle dette så meget som mulig:

La oss betrakte det problem som møter en Robinson Crusoe på hans øde øy. Behovene hans synes først uendelige. Han blir gjennomvåt av regn; han skjel­ver av kulde; han lider under sult og tørst. Han trenger alt: Drikkevann, mat, tak over hodet, be­skyttelse mot dyr, et lite bål, et bløtt leie å ligge på. Det er umulig for ham å tilfredsstille alle disse behovene med en gang; han har hverken tid nok, kraft nok eller hjelpekilder nok. Han må vende seg først mot de mest presserende behovene. La oss si at han lider ra’st av tørst. Han graver en grop i sanden for å samle opp regnvann, eller bygger en slags grov beholder. Men når han har sørget for bare et lite vannforråd, må han gå over til å skaffe seg mat før han prøver å forbedre vannforsyningen. Han kan prøve å fiske, men for å kunne gjøre det må han ha enten en krok og et snøre eller et garn, og han må sette i gang å arbeide på det. Men alt han gjør, utsetter eller hindrer ham i å gjøre noe annet som bare er litt mindre viktig. Han blir sta­dig møtt av problemet alternative anvendelser av tiden og arbeidskraften.

En sveitsisk familie Robinson vil kanskje finne dette problemet litt lettere å løse. Den har flere munner å mette, men den har også flere hender til arbeidet. Den kan dele og spesialisere arbeidet. Faren går på jakt, moren tilbereder maten, barna samler ved. Men heller ikke familien kan formå å la ett medlem gjøre det samme i det uendelige, uten hensyn til den forholdsmessige viktigheten av det felles behov vedkommende tilfredsstiller og viktigheten av andre behov som ikke er tilfredsstilt enda. Når barna har samlet sammen en viss mengde ved, kan de ikke lenger brukes til bare å gjøre haugen større. Det blir snart på tide at en av dem blir sendt, la oss si etter mer vann. Familien har også det stadige problem å velge mel­lom alternative anvendelser av arbeidskraften. Hvis den er så heldig å ha skaffet seg geværer, fiske­redskap, en båt, økser, sager og så videre, må den endog velge mellom alternative bruk av arbeidskraft og kapital. Det ville bli betraktet som ubeskrivelig toskete av vedsamleren i familien dersom han klaget over at de kunne samle mer ved, hvis broren hjalp ham hele dagen, i stedet for å skaffe den fisken familien trengte til middagen. I tilfellet med en iso­lert familie eller person innsees det lett at et yrke bare kan vokse på alle de andre yrkenes bekostning.

Elementære illustrasjoner som denne blir av og til latterliggjort som «Crusoe-økonomi». Uheldigvis blir de latterliggjort mest av dem som trenger dem mest, som ikke forstår det spesielle prinsippet som illustreres selv i denne enkle formen, eller som full­stendig mister dette prinsippet av syne når de kom­mer til å skulle granske de forvirrende forviklingene i et stort moderne økonomisk samfunn.

2.

La oss nå gå over til slikt samfunn. Hvorledes løses problemet alternative anvendelser av arbeid og kapital der, for å møte tusenvis av forskjellige behov og ønsker av ulik styrke. Det løses nettopp gjennom prissystemet. Det løses ved de stadig skiftende forholdene mellom produksjonskostnader, priser og fortjenester.

Prisene bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og påvirker igjen tilbud og etterspørsel. Når folk ønsker mer av en vare, tilbyr de mer for den. Prisen går opp. Dette øker fortjenestene til dem som lager varen. Fordi det nå lønner seg bedre å lage denne varen enn andre, øker de som allerede er i bransjen sin produksjon av den, samtidig med at bransjen trekker flere til seg. Dette økte tilbudet senker prisen, og senker fortjenestene, inntil fortje­nestene på denne varen igjen er falt til det almin­nelige fortjenestenivået i andre bransjer (når hen­syn taes til forholdet mellom risikoene). Eller etter­spørselen etter vedkommende vare faller kanskje, eller tilbudet av den kan vokse i en slik grad at prisen faller til et nivå som gir mindre fortjeneste ved produksjon av denne varen enn ved produksjon av andre artikler; eller kanskje det blir direkte tapsbringende å lage den. I dette tilfellet vil produ­sentene «på grensen», det vil si de produsentene som er minst effektive, eller hvis produksjonskostnader er høyest, bli satt helt ut av virksomhet. Produktet vil nå bare bli fremstilt av de mer effektive produ­sentene som driver med lavere omkostninger. Til­budet av denne varen vil da også falle, eller i hvert fall holde opp å vokse.

Denne prosessen er opphavet til troen på at pri­sene fastlegges av produksjonskostnadene. Denne læren, uttrykt på denne måten, er ikke riktig. Pri­sene bestemmes av tilbud og etterspørsel, og etter­spørselen bestemmes av hvor intenst folk ønsker en vare og hva de har å tilby i bytte for den. Det er riktig at tilbudet delvis bestemmes av produksjonsomkostningene. Hva en vare har kostet å frem­stille i fortiden kan ikke bestemme dens verdi. Den vil avhenge av det samtidige forholdet mellom til­bud og etterspørsel. Men bedriftsledernes forvent­ninger om hva en vare kommer til å koste å lage i fremtiden, og hva dens fremtidige pris vil bli, vil bestemme hvor meget det vil bli laget av den. Dette vil påvirke det fremtidige tilbudet. Prisen på en vare har derfor en stadig tendens til å bli lik grenseomkostningen ved produksjonen(1), men ikke fordi grenseomkostningene direkte bestemmer prisen.

Det frie næringslivs system kan altså sammen­lignes med tusenvis av maskiner, som alle reguleres av sin egen halv-automatiske fører, men likevel slik at alle disse maskinene og deres førere står i for­bindelse med hverandre og påvirker hverandre, slik at de i virkeligheten arbeider som én stor maskin. De fleste av oss vil ha lagt merke til den automa­tiske regulatoren på en dampmaskin. Den består vanligvis av to kuler eller lodd som settes i arbeid av sentrifugalkraften. Når maskinens fart øker, slynges disse kulene ut fra den akselen de er festet til. Derved innsnevrer eller stenger de automatisk en strupeventil som regulerer dampinntaket, og min­sker på den måten maskinens fart. Hvis maskinen på den annen side går for langsomt, faller kulene ned, åpner strupeventilen, og øker maskinens hastig­het. Slik setter enhver avvikelse fra den ønskede farten selv i bevegelse krefter som har en tendens til å rette opp dette avviket.

Det er nettopp på denne måten forholdet mellom tilførslene av tusenvis av forskjellige varer reguleres i et system med private bedrifter i fri konkurranse. Når folk ønsker mer av varen, hever de konkur­rerende budene deres prisen på den. Dette øker for­tjenesten til de produsentene som lager vedkom­mende produkt. Dette oppmuntrer dem igjen til å øke produksjonen. Samtidig får det andre til å holde opp med å lage noen av de produktene de laget tidligere, og gå over til å lage det produktet som gir dem bedre fortjeneste. Men dette øker igjen tilbudet av denne varen på samme tid som det minsker tilbudet av enkelte andre varer. Prisen på dette produktet faller derfor i forhold til prisene på andre produkter, og oppmuntringen til den forholds­messige økingen av produksjonen av det forsvinner.

På samme måte hvis etterspørselen etter en vare faller. Da blir prisen på den og den fortjenesten pro­duksjonen av den gir, lavere, og produksjonen avtar.

Det er denne siste utviklingen som forarger dem som ikke forstår det «prissystemet» de fordømmer. De beskylder det for å skape knapphet. Hvorfor, spør de indignert, skal produsentene skjære ned skoproduksjonen så snart det blir ulønnsomt å pro­dusere mer? Hvorfor skal de bare la seg lede av sin egen fortjeneste? Hvorfor skal de la seg lede av markedet? Hvorfor produserer de ikke alle de skoene de moderne tekniske metodene gjør det mulig å fremstille? Den slutningen de moderne «produksjon-for-forbruk»-filosofene trekker av dette er at

 

prissystemet og privat tiltak bare er en form for «knapphets-økonomi».

Disse spørsmålene og slutningene skriver seg fra den feil å se på én industrigren som om den eksi­sterte alene, den feil å se på treet og overse skogen. Det er nødvendig å produsere sko opp til et visst punkt. Men det er også nødvendig å produsere ytter­tøy, skjorter, bukser, hjem, ploger, spader, fabrik­ker, broer, melk og brød. Det ville være idiotisk å fortsette med å samle opp berg av overskudds- sko, bare fordi vi kan gjøre det, så lenge hundrevis av viktigere behov fremdeles ikke er fylt.

Nå kan en gitt næring vokse bare på andre næringers bekostning, i en økonomi som er i likevekt. For i ethvert øyeblikk er produksjonsfaktorene be­grenset. En næring kan bare utvides ved at en overfører til den arbeidskraft, jord og kapital som ellers ville blitt beskjeftiget i andre bransjer. Og når en gitt næring minsker, eller holder opp med å utvide sin produksjon, betyr ikke det nødvendigvis at det har vært noen netto-nedgang i den samlede produksjon. Nedgangen på vedkommende område kan bare ha frigjort arbeidskraft og kapital for å muliggjøre en utvidelse av andre næringsgrener. Det er derfor feil å slutte at en nedgang i produksjonen på ett område nødvendigvis betyr nedgang i den totale produksjon.

Kort sagt: Alt blir produsert på bekostning av at noe annet blir forsømt. Produksjonskostnadene kan faktisk defineres som de ting som oppgis (fri­tiden og gledene, råstoffene som kunne vært brukt på andre måter) for å skape den tingen som blir laget.

Det følger av dette at det er akkurat like viktig for en dynamisk økonomis sunnhet at døende virk­somheter får lov til å dø, som at voksende virksom­heter får lov til å vokse. For de døende virksom­hetene binder arbeidskraft og kapital som må bli frigjort for de voksende virksomhetene. Det er bare det meget bakvaskede pris-systemet som løser det voldsomt kompliserte problem å avgjøre nettopp hvor meget som skal produseres av hver enkelt av titusenvis av ulike varer og tjenester, i forhold til det som produseres av alle de andre tingene. Disse ellers forvirrende ligningene løses tilsynelatende automatisk av systemet av priser, fortjenester og omkostninger. Og dette systemet løser dem uhyre meget bedre enn noen gruppe av byråkrater kunne løse dem. For de blir løst av et system der hver forbruker gjør sine egne forlangender, og gir en ny stemme, eller et dusin nye stemmer, hver dag: Byrå­kratene ville derimot prøve å løse problemene ved å få laget til forbrukerne, ikke hva forbrukerne selv ønsker, men det som byråkratene bestemmer er best for dem.

Men skjønt byråkratene ikke skjønner det halv­automatiske markedssystemet, blir de alltid forstyr­ret av det. De prøver alltid å forbedre det eller rette på det, vanligvis til beste for en eller annen klagende maktgruppe. I senere kapitler skal vi se på noen av resultatene av inngrepene deres.

Referanser

1. Omkostningen ved å produsere ytterligere én enhet av varen, O.A.

Legg igjen en kommentar