Hever fagforeningene virkelig lønninger ?

Opprinnelig publisert som kapittel 9 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

1.

Arbeiderorganisasjonenes evne til å heve lønnin­gene i det lange løp og for hele det arbeidende folk er blitt kolossalt overdrevet. Denne overdrivelsen skyldes vesentlig mangel på forståelse av at grunn­laget for bestemmelsen av arbeidslønnen er arbeidets produktivitet. Det er for eksempel grunnen til at arbeidslønnen var så meget høyere i De Forente Stater enn i England og Tyskland i hele det tids­rommet da «arbeiderbevegelsen» lå meget lenger fremme i de to sistnevnte land.

Til tross for de overveldende bevisene for at ar­beidets produktivitet er den viktigste bestemmelses- grunnen for arbeidslønnen, blir konklusjonen oftest glemt eller ledd ut av fagorganisasjonslederne og den store gruppen av økonomiske forfattere som prøver å gjøre seg kjent som «liberale» ved å plapre dem etter munnen. Men denne konklusjonen avhen­ger ikke, som de tror, av noen forutsetning om at arbeidsgiverne i regelen er snille og rundhåndede menn, ivrige etter å gjøre det som er rett. Den byg­ger på den nesten motsatte forutsetning at den en­kelte arbeidsgiver er ivrig etter å gjøre sin egen fortjeneste så stor som mulig. Hvis folk er villige til å arbeide for mindre enn de virkelig er verd for ham, hvorfor skulle han da ikke dra størst mulig nytte av det? Hvorfor skulle han for eksempel ikke foretrekke å tjene 5 kr. uken på en arbeidsmann, fremfor å se på at en eller annen arbeidsgiver tjener 1.0 kr. uken på ham? Så lenge denne situasjonen rår, vil arbeidsgiverne ha en tendens til å by opp ar­beiderne til deres fulle økonomiske verdi.

Alt dette betyr ikke at fagorganisasjonene ikke kan fylle noen nyttig eller berettiget oppgave. Den hovedoppgaven de kan fylle, er å sikre alle med­lemmene den virkelige markedsverdien av de tjene­ster de yter.

Hverken arbeidernes konkurranse om arbeidsplas­sene eller arbeidsgivernes konkurranse om arbei­derne er nemlig fullstendig. En kan ikke gå ut fra at hverken de enkelte arbeiderne eller de enkelte arbeidsgiverne til stadighet vet full beskjed om for­holdene på arbeidsmarkedet. En enkelt arbeider, som ikke får hjelp av noen fagforening eller kjen­ner til noen «tariff», kjenner kanskje ikke den vir­kelige markedsverdien av de tjenestene han kan yte en arbeidsgiver. Og alene står han i en meget sva­kere forhandlingsposisjon. Feilbedømmelser blir me­get dyrere for ham enn for en arbeidsgiver. Hvis en arbeidsgiver på grunn av en feilvurdering avslår å ansette en mann hvis tjenester han kunne tjent på, taper han bare den netto-fortjenesten han kunne fått på å beskjeftige denne ene mannen; og han be­skjeftiger kanskje hundre eller tusen mann. Men hvis en arbeider tar feil av situasjonen og avslår en jobb i den tro at han lett kan få en annen som er bedre betalt, kan denne feilen bli kostbar for ham.

 

Den berører selve eksistensgrunnlaget hans. Kan­skje mislykkes det ikke bare for ham å finne et annet arbeid som betaler seg bedre, for en tid finner han kanskje ikke engang noe arbeid som han kan tjene på langt na;r så meget på. Og tid kan være hovedsaken i problemet hans, fordi han og familien hans må spise. Slik kan han bli fristet til heller å godta en lønn som ligger under «den virkelige verdien» hans, enn å risikere så meget. Men når en arbeidsgivers folk forhandler med ham som en enhet, og fastsetter og bekjentgjør en «normal-lønn» for et bestemt slags arbeid, kan de hjelpe til med å skape større overensstemmelse mellom forhand­lingsposisjonene og risikoene ved feilbedømmelser.

Men som erfaring har vist, har arbeidsorganisa­sjonene, særlig ved hjelp av en ensidig arbeidslov- givning som bare legger bånd på arbeidsgiverne, lett for å gå utover sine berettigede oppgaver, å handle uansvarlig, og å knesette en kortsiktig og a-sosial politikk. Det er, for eksempel, det de gjør hver gang de prøver å legge medlemmenes lønninger over den virkelige markedsverdien. Et slikt forsøk fører all­tid med seg arbeidsløshet. Det kan i virkeligheten bare lykkes å gjøre ordningen varig ved skremsler eller tvang.

Et middel består i å begrense medlemsskapet i fag­foreningen på et eller annet annet grunnlag enn utvist faglig dyktighet. Denne begrensningen kan ta mange former. Den kan bestå i at nye arbeidere avkreves urimelig høye innmeldingsavgifter, i vilkårlige inn- skrenkninger i adgangen til medlemsskap, i åpen eller skjult diskriminering overfor raser, kjønn eller trossamfunn, i en absolutt begrensning av med­lemstallet, eller i boikott, om nødvendig med makt, ikke bare av ikke-organiserte arbeideres produkter, men endog av produktene til beslektede forbund i andre stater eller byer.

Streik er det mest åpenbare tilfelle av bruk av skremsler og tvang for å heve eller holde lønningene i et bestemt forbund over den virkelige markeds­verdien av de tjenestene medlemmene yter. En fre­delig streik er mulig. I den utstrekning den holder seg fredelig er den et rettmessig arbeidervåpen, selv om det er et som bør brukes sjelden og som siste utvei. Hvis arbeiderne i en bedrift legger ned arbei­det alle som én, kan det bringe en stivnakket ar­beidsgiver, som har underbetalt dem, til fornuft. Han kan finne ut at han ikke klarer å erstatte disse arbeiderne med andre som er like dyktige, og som er villige til å godta de lønningene de tidligere ar­beiderne nå har avslått. Men i det øyeblikk arbei­derne må bruke skremsler eller tvang for å tvinge gjennom kravene sine — i det øyeblikk de bruker streikevakter for å hindre at noen av de gamle ar­beiderne fortsetter arbeidet, eller for å hindre ar­beidsgiveren i å ansette nye faste arbeidere i plas­sene deres — i det øyeblikket blir saken deres tvil­som. Streikevakten brukes jo nemlig ikke først og fremst mot arbeidsgiveren, men mot andre arbeidere. Disse andre arbeiderne er villige til å ta de jobbene som de gamle arbeiderne har forlatt, og til de løn­ningene som de gamle arbeiderne nå avslår. Dette forholdet beviser at de andre mulighetene til de nye arbeiderne ikke er så gode som de de gamle nekter å godta. Hvis det lykkes for de gamle arbeiderne med makt å hindre de nye arbeiderne fra å overta plassene deres, hindrer de derfor disse nye arbei­derne fra å velge de beste mulighetene som står åpne for dem, og tvinger dem til å ta dårligere jobber. Streikerne forlanger altså en priviligert stilling, og bruker makt for å hevde denne priviligerte stillingen overfor andre arbeidere.

Hvis den foregående utredningen er riktig, er det ensidige hatet mot «streikebryterne» ikke berettiget. Hvis streikebryterne selv er profesjonelle slåsskjem­per som selv truer med vold, kan hatet være beret­tiget. Det samme gjelder hvis de ikke kan gjøre arbeidet, eller hvis de midlertidig blir betalt høyere lønn for å gi inntrykk av at virksomheten fortsetter inntil de gamle arbeiderne blir skremt tilbake til arbeidet til de gamle satsene. Men hvis streike­bryterne selv bare er menn og kvinner som ser etter fast arbeid og som er villige til å godta de gamle lønningene, vil det at de blir nektet å ta jobbene si det samme som at de blir henvist til dårligere job­ber enn de som de streikende forlater for at disse skal kunne få ennå bedre jobber enn de hadde. Og dette fortrinnet for de gamle arbeiderne kan i virke­ligheten bare opprettholdes ved en stadig trusel om bruk av makt.

2.

Følelsesbestemt økonomisk tenkning har gitt opp­hav til teorier som rolig gransking ikke kan for­svare. En av disse er den idé at arbeiderne som regel blir underbetalt. Denne idéen ville samsvare med en forestilling som at i et fritt marked er prisene i sin alminnelighet for lave. En annen merkelig, men seiglivet oppfatning går ut på at alle arbeiderne i et samfunn har de samme interesser, og at et lønns­pålegg i ett fag på en eller annen mystisk måte er til hjelp for alle andre arbeidere også. Denne idéen er ikke bare uriktig; det riktige er tvert imot at hvis arbeiderne i et fag ved tvang klarer å sikre seg lønninger som ligger vesentlig over den virke­lige markedsverdien av de tjenestene de yter, vil det skade alle andre arbeidere akkurat som det skader andre medlemmer av samfunnet.

For å se klarere hvorledes dette henger sammen, kan vi forestille oss et samfunn hvor forholdene tallmessig sett er uhyre forenklet. La oss anta at samfunnet består av akkurat et halvt dusin arbeider- grupper, og at disse gruppene opprinnelig var like­stilt med hensyn til totale lønninger og markeds­verdien av produksjonen.

La oss si at disse seks arbeidergruppene består av (1) gårdsarbeidere, (2) butikkfunksjonærer, (3) tekstil- og konfeksjonsarbeidere, (4) kullgrubearbei- dere, (5) bygningsarbeidere og (6) jernbanearbei- dere. Lønnssatsene deres, bestemt uten noen form for tvang, er ikke nødvendigvis like; men hvorledes de nå enn er, la oss uttrykke hver av dem med en indeksrekke med 100 som utgangspunkt. La oss så anta at hver gruppe danner en landsomfattende fag­forening og blir i stand til å tvinge gjennom kravene sine, ikke bare i forhold til sin økonomiske produk­tivitet, men i forhold til sin politiske makt og stra­tegiske stilling. Anta videre at resultatet blir at gårdsarbeiderne blir ute av stand til å heve lønnin­gene sine i det hele tatt, at butikkfunksjonærene klarer å skaffe seg et pålegg på 10 %, tekstil- og konfeksjonsarbeiderne 20 %, kullgrubearbeiderne 30 %, bygningsarbeiderne 40 %, og jernbanefunksjo- nærene 50 %.

Med de forutsetningene vi har gjort, betyr dette at det er gjennomført en gjennomsnittlig lønnsøk­ning på 25 %. La oss nå anta, av enkelhetsgrunner igjen, at prisen på det produktet hver enkelt gruppe lager stiger med samme prosent som stigningen i gruppens lønninger. (Av flere grunner, blant annet fordi arbeidsomkostningene ikke utgjør alle omkost­ninger, vil prisene ikke stige fullt så meget — og slett ikke i løpet av en kort periode. Men tallene kan ikke desto mindre tjene til å illustrere det grunnleggende prinsippet det dreier seg om.)

Etter dette vil vi få en situasjon der levekost­nadene har steget med gjennomsnittlig 25 %. Landbruksarbeiderne vil, skjønt de ikke har fått noe ned­slag i pengelønningene, være adskillig dårligere stilt enn før målt i hva de kan kjøpe. Butikkfunksjonæ­rene vil også være dårligere stilt enn før kappløpet begynte, enda de har fått et pålegg på pengelønnen på 10 %. Endog tekstil- og konfeksjonsarbeiderne, som har fått et pengelønnstillegg på 20 %, vil være ufordelaktig stilt sammenliknet med hvordan de hadde det før. Kullgrubearbeiderne vil bare ha fått et lite tillegg i kjøpekraft med en lønnsøkning på 30 %. Bygningsarbeiderne og jernbanefunksjonærene vil naturligvis ha tjent på utviklingen, men i virke­ligheten meget mindre enn det kan se ut som.

 

Men selv beregninger som disse hviler på den for­utsetning at de gjennomtrumfede lønnstilleggene ikke medfører noen arbeidsløshet. Det kan sannsyn­ligvis bare bh tilfelle hvis lønnsøkningen følges av en tilsvarende økning i pengemengden og bankut- lånene. Og selv om det skjer, er det ikke sannsynlig at slike vridninger i lønnssatsene kan gjennomføres uten å etterlate lommer av arbeidsløshet, særlig i de yrkene der lønningene har steget sterkest. Hvis denne tilsvarende pengeinflasjonen ikke inntreffer, vil de fremtvungne lønnspåleggene føre til omfat­tende arbeidsløshet.

Arbeidsløsheten behøver ikke nødvendigvis bli størst, målt i prosent, i de fagene hvis lønninger er blitt økt mest. Arbeidsløsheten vil bli veltet over fra yrke til yrke og fordelt i forhold til den forholds­messige elastisiteten av etterspørselen etter forskjel­lige slags arbeid, og i forbindelse med sammenhen­gen mellom etterspørselen etter ulike slags arbeid. Men når hensyn er tatt til alt dette, vil en sannsyn­ligvis likevel finne at endog de gruppene hvis løn­ninger er forbedret mest er verre stilt enn før, når arbeidsløsheten blant dem jevnes ut på alle de be­skjeftigede medlemmene. Og målt i velferd blir na­turligvis de tapene som fremkommer meget større enn målt i nakne tall, fordi de psykiske tapene for dem som blir arbeidsløse langt mer enn oppveier den psykiske vinningen for dem som får en litt høy­ere realinntekt enn før.

Skaden kan heller ikke gjøres god igjen med ar- beidsløshets-trygd. Slik trygd blir for det første for en stor del direkte eller indirekte betalt av lønnin­gene til dem som arbeider. Derfor forminsker den disse lønningene. Dertil kommer at «fullgode» tryg­der skaper arbeidsløshet. De gjør det på mange måter. Da sterke fagforeninger tidligere gjorde det til sin oppgave å sørge for sine egne arbeidsløse medlemmer, tenkte de seg om to ganger før de krevde lønninger som ville føre til tyngende arbeids­løshet. Men der hvor det finnes et trygdesystem som tvinger skattebetalerne i sin alminnelighet til å sørge for dem som er blitt arbeidsløse på grunn av over­drevne lønnssatser, blir denne bremsen på urimelige fagforeningskrav borte. Dessuten vil «fullgod» trygd, som nevnt; få enkelte til ikke å søke arbeid i det hele tatt, og få andre til å synes at de i virkelig­heten blir bedt om å arbeide, ikke for den lønn de blir tilbudt, men for forskjellen mellom denne lønnen og trygden. Og tyngende arbeidsløshet betyr at det blir produsert mindre varer; at folket blir fattigere, at det blir mindre for alle.

Det hender at de som sier den eneste redning er organisering prøver å finne et annet svar på de pro­blemene jeg nettopp har lagt fram. De innrømmer kanskje at det kan være riktig at medlemmene av sterke organisasjoner i dag utbytter blant andre de uorganiserte arbeiderne. Men midlet mot det er en­kelt; organiser alle! Saken er imidlertid ikke fullt så enkel. For det første, til tross for den voldsomme politiske oppmuntringen (i noen tilfelle kan en nes­ten si tvangen) til organisering som en finner i fag- foreningsloven og andre lover, er det ikke noen tilfel­dighet at bare omkring en fjerdedel av dette landets lønnsmottakere er organisert. Forholdene ligger me­get sjeldnere til rette for organisering enn en i al­minnelighet går ut fra. Men selv om en kunne oppnå at alle ble organisert, kan de forskjellige fagfor­eningene umulig bli like sterke, i noen større ut­strekning enn de er det i dag. Noen grupper arbei­dere står strategisk sett meget sterkere enn andre, enten fordi de er flere, eller fordi det de lager er viktigere, eller fordi andre næringer er avhengige av deres egen i særlig stor utstrekning, eller på grunn av større evne til å bruke tvangsmidler. Men anta at det ikke var slik? Anta, til tross for de selvmotsigelsene det innebærer, at alle arbeidere ved tvangsmidler kunne heve lønningei.e sine med like mange prosent? Ingen ville, i det lange løp, bli noe bedre stilt av den grunn enn om lønningene ikke var blitt hevet i det hele tatt.

3.

Dette fører oss til sakens kjerne. Det antas van­ligvis at en økning i arbeidslønnen skjer på bekost­ning av arbeidsgivernes fortjenester. Dette kan na­turligvis hende for kortere perioder eller under spe­sielle forhold. Hvis lønningene blir presset opp i et enkelt firma, som arbeider under slik konkurranse at det ikke kan legge på prisene sine, vil lønnsstig­ningen gå ut over fortjenesten. Det er imidlertid meget mindre sannsynlig at dette vil skje hvis lønns­stigningen blir gjennomført i en hel industrigren. Industrigrenene vil i de fleste tilfelle øke prisene og velte lønnsstigningen over på forbrukerne. Etter som det er sannsynlig at arbeiderne utgjør største- delen av disse, vil de rett og slett få reallønnen re­dusert ved at de må betale mer for et særskilt pro­dukt. Det er riktig at salget av produktene til denne bestemte industrigrenen kan komme til å avta som følge av prisoppgangen, slik at fortjenestene i bran­sjen går ned; men sannsynligvis vil beskjeftigelsen og de samlede lønnsutbetalingene i så fall bli redu­sert tilsvarende.

Det er naturligvis mulig å tenke seg et tilfelle der fortjenestene i en hel næringsgren blir satt ned uten at det finner sted noen tilsvarende nedgang i beskjeftigelsen — med andre ord et tilfelle der en økning i lønnssatsene betyr en tilsvarende økning i lønnsutbetalingene, og der hele ekstrautgiften dek­kes av fortjenestene, uten at noen bedrift blir satt ut av virksomhet. Et slikt resultat er ikke sannsyn­lig, men det er tenkelig.

La oss for eksempel se på en næringsgren som jernbanene, som ikke alltid kan velte økte lønnsut­gifter over på publikum i form av høyere takster, fordi de offentlige reguleringsorganene ikke vil gå med på det. (I virkeligheten har den store oppgan­gen i jernbanelønningene fått de mest drastiske føl­ger for beskjeftigelsen ved jernbanene. Antallet ar­beidere ved de amerikanske jernbanene av klasse I nådde toppen i 1920 med 1 685 000, med en gjennom­snittslønn på 66 cents pr. time; det hadde falt til 959 000 i 1931, med en gjennomsnittslønn på 67 cents pr. time; og det hadde falt videre til 699 000 i 1938, da gjennomsnittslønnen var 74 cents pr. time.*) Men av hensyn til argumentene kan vi overse eksemplene for en stund, og snakke som om vi diskuterte et tenkt tilfelle.)

Fagforeningene kan i hvert fall oppnå visse for­deler for en kortere tid på bekostning av arbeids­giverne og dem som som har satt penger i bedriftene. De som har satt penger i et foretagende hadde en gang kontanter. Men de har satt dem i for eksempel jernbaner. De har gjort dem om til skinner og bane­legemer, godsvogner og lokomotiver. En gang kunne kapitalen deres bli gjort om til en hvilken som helst av tusenvis av former, men i dag er den bundet eller så å si fanget inn i én spesiell form. Jembane- arbeiderforbundene kan tvinge dem til å noye seg med mindre avkastning av denne kapitalen, som allerede er bundet. Det vil jo nemlig lønne seg for eierne å fortsette å drive jernbanene, hvis de kan tjene noe i det hele tatt utover driftsutgiftene på det, selv om det bare gir en tiendedel av en prosent på den investerte kapitalen.

Men det er en konsekvens av dette som melder seg med logisk nødvendighet. Hvis de pengene de har investert i jernbaner nå kaster mindre av seg enn penger de kan investere på andre områder, vil kapitalistene ikke legge ett eneste øre til i jernbaner. De vil kanskje erstatte noen få av de tingene som blir slitt ut først, for å opprettholde den lille av­kastningen på resten av kapitalen. Men i det lange løp vil de ikke engang bry seg med å fornye ting som blir foreldet eller forfaller. Hvis kapital in­vestert hjemme kaster mindre av seg enn kapital investert i utlandet, vil de investere i utlandet. Hvis de ikke kan få tilstrekkelig avkastning noe sted til å dekke risikoen, lar de heller være å investere i det hele tatt.

Derfor kan arbeidernes utbytning av kapitalen i beste fall bare bli midlertidig. Den vil snart ta slutt. I virkeligheten vil den ikke så ofte ta slutt på den måten som ble antydet i vår tenkte illustra­sjon, som ved at de bedriftene som allerede på for­hånd hadde vanskelig for å klare seg blir satt helt ut av virksomhet, ved voksende arbeidsløshet og fremtvungne justeringer av lønninger og fortjene­ster. Justeringene må fortsette til det punktet der utsiktene til normale (eller unormale) fortjenester fører til ny vekst i produksjon og sysselsetting. Men i mellomtiden vil den arbeidsløsheten og pro- duksjonsnedgangen som utbytningen fører med seg ha gjort alle fattigere. Selv om arbeidskraften for en tid får en større prosentdel av nasjonalinntekten, vil nasjonalinntekten falle absolutt sett, slik at ar­beidernes forholdsmessige vinning i disse korte tids- rommene blir Pyrrhus-seire. Seirene kan bety at også arbeiderne får et mindre samlet beløp målt i virkelig kjøpekraft.

4.

På denne måten drives vi til den slutning at fag­organisasjonene nok for en tid kan være i stand til å sikre medlemmene en økning i pengelønnene, dels på bekostning av arbeidsgiverne, men mer på be­kostning av de ikke-organiserte arbeiderne. Men

 

i det lange lop og for alle arbeidere sett under ett oker de ikke reallønnen i det hele tatt.

Troen på at de gjør det bygger på en rekke feil­oppfatninger og illusjoner. En av disse er feilslut­ningen post hoc ergo propter hoc, som ser den kolos­sale oppgangen i arbeidslønnen i det siste halve hundreåret, som først og fremst skyldes veksten i kapitalutstyret og vitenskapelige og tekniske frem­skritt, og gir fagforeningene æren for den, fordi de også har vokst i denne tiden. Men den feil som har størst ansvar for illusjonen er den å bare se på hva da lønnstilleggene organisasjonene har skaffet betyr på kort sikt for de arbeiderne som får beholde ar­beidet sitt, mens en unnlater å studere virkningene av disse forbedringene på beskjeftigelsen, produk­sjonen og levekostnadene for alle arbeidere, med­regnet dem som trumfet igjennom påleggene.

En kan gå enda lenger enn til denne slutningen, og reise spørsmålet om ikke fagorganisasjonene i det lange løp og for alle arbeidere sett under ett i virkeligheten har hindret reallønnen i å stige i den utstrekningen den ellers kunne ha steget. De har sikkert vært en faktor som har virket til å holde lønningene nede eller senke dem, IxvVs de tiar virket hemmende på arbeidets produktivitet; og det ligger nær å spørre om de ikke har gjort det.

Med hensyn til produktiviteten er det noe godt å si om fagforeningspolitikken, det er så. I enkelte yrker har fagforeningene holdt på minstekrav for å øke kunnskaps- og dyktighetsnivået. Og i sin tid­ligere historie gjorde de meget for å beskytte med­lemmenes helse. Der hvor det var rikelig med ar-

beidskraft, hadde enkelte arbeidsgivere ofte fordel av å sette opp arbeidstempoet og la arbeiderne ar­beide lange arbeidsdager, til tross for de skadevirk­ningene det til slutt fikk for arbeidernes helse, fordi det var lett å erstatte dem med andre arbeidere. Og noen ganger kunne uvitende og kortsiktige ar­beidsgivere endog senke sine egne fortjenester ved å overbebyrde arbeiderne. I alle disse tilfellene bedret fagforeningene ofte både helsen og velferden i videre forstand for medlemmene, samtidig med at de økte reallønnen deres, ved å kreve anstendige regler for arbeidet.

Men i senere år, ettersom makten deres er vokset, og ettersom megen misforstått sympati fra publi­kums side har ført til at a-sosiale skikker og tiltak tåles eller anerkjennes, har fagforeningene gått ut­over sine rettmessige mål. Det var en vinning, ikke bare for helse og velferd, men i det lange løp endog for produksjonen, å redusere sytti-timers uken til en seksti-timers uke. Det var en vinning for helse og fritid å redusere seksti-timers uken til en førti- åtte-timers uke. Det var en vinning for fritiden, men ikke nødvendigvis for produksjonen og inntek­tene, å redusere førtiåtte-timers uken til førtifire- timers uke. Verdien for helsen og fritiden av en reduksjon av arbeidsuken til førti timer er meget mindre, nedgangen i produksjon og inntekt mer opp­lagt. Men nå snakker fagforeningene om, og tvinger ofte igjennom trettifem og tretti timers uke, og nekter at det kan eller vil senke produksjon eller inntekt.

Men det er ikke bare ved å fastsette arbeids-

tiden at fagforeningspolitikken har motvirket pro­duktiviteten. Det er i virkeligheten en av de minst skadelige måtene de har gjort dette på; for de godene en får igjen for det er i hvert fall ube­stridelige. Men mange forbund har forlangt stiv­bente gruppedelinger av arbeidet, som har hevet produksjonsomkostningene og fort til kostbare og latterlige «rett»-tvister. De har motsatt seg lønn etter produksjon eller effektivitet, og forlangt den samme timebetalingen for alle medlemmer uten hen­syn til ulikheter i produktiviteten. De har forlangt at forfremmelser skal foretas etter ansiennitet i stedet for etter innsats. De har fått i stand over­lagte nedsettelser av arbeidstempoet under fore- givende av å bekjempe urimelige tempo-økninger. De har fordømt, forlangt avsatt og noen ganger brutalt prylt menn som arbeidet mer enn kameratene. De har motsatt seg innføring eller forbedringer av maskiner. De har forlangt «arbeidsskapende» regler for å gjøre det nødvendig å bruke flere folk eller mer tid til å utføre en gitt oppgave. De har til og med forlangt ansatt folk som det overhode ikke var bruk for, med trusel om å ruinere arbeidsgiverne.

Oftest er denne politikken blitt fulgt i den tro at det er akkurat en bestemt mengde arbeid å utføre, et bestemt «arbeidsfond», som må deles på så mange folk og timer som mulig for at det ikke skal bli brukt opp for fort. Denne troen er fullstendig falsk. Det er i virkeligheten ingen grense for hvor meget det er å gjøre. Arbeid skaper arbeid. Hva A produ­serer utgjør etterspørsel etter det B produserer.

Men fordi denne falske troen eksisterer, og fordi fagforeningspolitikken bygger på den, har fagfor­eningene alt i alt senket produktiviteten under det den ellers ville vært. Derfor er nettovirkningen de­res, i det lange løp og for alle grupper av arbeidere, blitt en reduksjon i reallønningene — det vil si ar­beidslønningene uttrykt ved de varemengdene de kan kjøpe — i forhold til det nivået de ellers ville nådd. Den virkelige grunnen til den enorme øk- nigen i reallønningene i de siste halvthundre årene (særlig i Amerika) er, som nevnt, oppsamlingen av kapital, og de kolossale tekniske fremskrittene den har gjort mulig.

Nedgang i veksten i reallønningene er naturligvis ikke noen nødvendig følge av fagforeningenes natur. Gnmnen har vært en kortsiktig politikk. Det er enda anledning til å forandre den.

*) Ved vurderingen av lønnen må fallet i leveomkostningene tas i betraktning: 143,3 pst. i 1920, 108,7 i 1931 og 100,8 i 1938 (gj.sn. 1935-39 = 100). O.A.

Legg igjen en kommentar