Fortjenestens oppgave

Opprinnelig publisert som kapittel 10 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Den ergrelsen mange mennesker nå for tiden viser bare ordene ”fortjeneste” eller ”profitt” blir nevnt, viser hvor liten forståelse det er for den livsviktige rollen fortjenestene spiller i vår økonomi. For å øke vår innsikt, skal vi gjennomgå på nytt en del av det stoffet som kapitlet om prissystemet handlet om, men denne gangen skal vi se emnet under en annen synsvinkel.

Fortjenestene monner i virkeligheten lite i hele samfunnøkonomien. For å ta et illustrerende tall: Aksjeselskapenes samlede nettoinntekter utgjorde i de femten årene fra og med 1929 til og med 1943 gjennomsnittlig mindre enn 5 prosent av hele nasjo­nalinntekten. Likevel er ”profitt” den inntektsformen det er mest fiendtlighet mot. Det sier meget at mens en har ordet ”profitør” til å brennemerke folk som angivelig har urimelig høye fortjenester, finnes det ikke noe tilsvarende ord for folk som har urimelig høy lønn, eller for folk som taper mange penger. Likevel kan «profitten» til eieren av en barberforretning gjennomgående være meget mindre, ikke bare enn gasjen til en filmstjerne eller den ansatte sjefen for et stålselskap, men endog mindre enn gjennomsnittslønnen for fagarbeidere.

 

Emnet fordunkles av alle slags misforståelser om de faktiske forhold. De samlede fortjenestene til General Motors, verdens største industriforetagende, betraktes som typiske i stedet for helt ualminnelige. Få mennesker kjenner firmaenes «dødelighet». De vet ikke (for å sitere fra TNEC’s (se side 22) undersøkelser) at «hvis forretningsforholdene holder seg slik som de gjennomsnittlig har vært i de siste femti årene, vil omtrent syv av ti grossererfirmaer som startes i dag overleve det første året; bare fire av de ti kan vente å kunne feire sin fjerde fødsels­dag.» De vet ikke at i alle år fra 1930 til 1938 var det ifølge skattestatistikken flere selskaper som viste tap enn som viste overskudd.

Hvor meget løper fortjenestene gjennomsnittlig opp i? Det er ikke utarbeidet noe pålitelig overslag som omfatter all slags virksomhet, aksjeselskaper så vel som andre foretagender, og et tilstrekkelig antall gode og dårlige år. Men en del fremragende økonomer tror at når en regner over flere år, og tar hensyn til alle tap, til en viss «risiko-fri» rente på den investerte kapitalen, og til en beregnet «ri­melig» lønn for arbeidet til folk som leder sin egen bedrift, blir det ikke igjen noen fortjeneste i det hele tatt. Det kan endog vise seg å bli et netto­tap. Alt dette skyldes ikke at folk som driver virk­somhet for egen regning driver bevisst godgjørenhet, men at optimismen og selvtilliten for ofte driver dem til å gjøre forsøk som ikke lykkes eller ikke kan lykkes.*)

Det er i hvert fall klart at ved å tegne andeler i  risikable foretagender løper en privatmann -en risiko for i ikke bare ikke å få noen avkastning av pengene, men for å miste hele kapitalen. Tidligere har det vært de høye fortjenestene i særskilte bedrifter som har lokket ham til å ta denne store risikoen. Men hvis fortjenestene begrenses til maksimum, la oss si 10 prosent eller et eller annet tilsvarende tall, mens sjansen for å miste hele kapitalen fremdeles er der, hvorledes vil da virkningen bli på den inn­satsviljen fortjenestene skaper, og derigjennom på beskjeftigelsen og produksjonen? Krigstidens skat­ter på «urimelig» høye fortjenester har allerede vist oss hvorledes en slik grense kan undergrave effek­tiviteten, endog i løpet av bare en kort tid.

Likevel har statens politikk i dag nesten overalt en tendens til å forutsette at produksjonen går vi­dere av seg selv, uansett hva som gjøres for å hem­me den. En av de største farene for produksjonen ligger i dag i den offentlige priskontrollpolitikken. Denne politikken stopper ikke bare produksjonen av den ene artikkelen etter den andre, ved at den ikke etterlater noe motiv til å lage den; men den lang­siktige virkningen av den er å hindre overensstem­melse mellom produksjonen og forbrukernes sam­tidige etterspørsel. Hvis økonomien var fri, ville etterspørselen sikkert bevirke at enkelte bransjer fikk hva vedkommende statsfunksjonær utvilsomt ville betrakte som «overdrevne» og «urimelige» for­tjenester. Men nettopp dette forholdet ville ikke bare få hver eneste bedrift i vedkommende bransje til å øke produksjonen så meget som overhode mulig, og til å investere fortjenestene på ny i flere maskiner og større beskjeftigelse. Det ville også trekke til ny kapital og nye produsenter overalt fra, til produksjonen på vedkommende område ble stor nok til å tilfredsstille etterspørselen, og fortjenestene i bransjen falt igjen til det alminnelige gjennomsnitts­nivået.

I en fri økonomi, der lønninger, omkostninger og priser overlates til de frie bevegelsene på et marked under fri konkurranse, avgjør utsiktene til fortje­neste hvilke varer som vil bli laget, og i hvilke mengder — og hvilke varer som ikke vil bli laget i det hele tatt. Hvis det ikke er noe å tjene på å lage en vare, er det et tegn på at den arbeidskraften og kapitalen som brukes til produksjonen av den kan brukes bedre til noe annet: verdien av de hjelpemidlene som blir brukt opp til å lage varen er større enn verdien av varen selv.
En av fortjenestenes oppgaver er, kort sagt, å lede og kanalisere produksjonsfaktorene på en slik måte at produksjonen deles mellom tusener av ulike varer i overensstemmelse med etterspørselen. Ingen byrå­krat kan løse dette problemet etter sitt eget hode, uansett hvor genial han måtte være. Frie priser og frie fortjenester gjør produksjonen størst mulig, og skaffer nok av mangelvarer raskere enn noe annet system. Vilkårlig fastsatte priser og vilkårlig be­grensede fortjenester kan bare forlenge knapphets- situasjoner og senke produksjonen og beskjeftigelsen.
Fortjenestenes oppgave er, til slutt, å legge et sta­dig og utrettelig press på lederen av hver eneste konkurrerende bedrift for å få gjennomført ytter­ligere besparelser og enda større effektivitet, uten hensyn til i hvor stor utstrekning dette allerede er gjort. I gode tider gjør han dette for å øke for­tjenesten ytterligere; i normale tider gjor han det for å holde seg foran konkurrentene; i dårlige tider må han kanskje gjøre det for å overleve i det hele tatt. For fortjenestene kan ikke bare synke til null, de kan raskt gå over til tap; og en mann vil legge seg mer i selen for å redde seg selv fra ruin enn for bare å forbedre sin stilling.

Fortjenestene, som avhenger av forholdet mellom omkostning og priser, forteller oss kort sagt ikke bare hvilke varer det er mest økonomisk å lage, men også hvilke måter som er de mest økonomiske å lage dem på. Disse spørsmålene må besvares av et sosialistisk system så vel som av et kapitalistisk; de må besvares av ethvert tenkelig økonomisk sy­stem. Og for det overveldende flertall av de varer og tjenester som fremstilles, er de svarene som gis av fortjenester og tap i et fritt næringsliv under fri konkurranse uhyre meget bedre enn de en kan få på noen annen måte.

*) Se Frank H. Knight, Risk, Uncertainty and Profit (1921).

Legg igjen en kommentar