Fordeler med å overlate oppgavene til Norges bank til det sivile liv

Opprinnelig skrevet på blogg 19.februar 2011

Jeg fikk denne kronikken refusert av Dagens Næringsliv for en ukes tid siden. Jeg fikk også min forrige kronikk refusert. Jeg kontaktet dagens næringsliv i forbindelse med at de ikke dekket demonstrasjonen mot sentralbanksystemet den 17 februar. Begrunnelsen var at temaet var for “smalt for Dagens Næringsliv”. Sentralbanken og pengepolitikken er imidlertidig ikke smalere enn at politisk redaktørpolitisk Sofie Mathiassen  i avisen takker ja til middagsinvitasjon fra sentralbanksjefen.

I anledning av sentralbanksjefens årstale 17 februar markerer Tea Party-bevegelsen at bankreguleringene er skadelige for økonomien. Denne kronikken presenterer argumenter for å avvikle Norges Bank, Kredittilsynet, Bankenes Sikringsfond og lignende statlige institusjoner og isteden regulere bankvesenet av allmenn eiendoms og kontraktsrett uten statlig innblanding.

Norges banks oppgaver kan overlates til det sivile liv. Funksjon som pengeprodusent forsvinner dersom edelmetallene tas i bruk som penger. Elektronisk betaling kan skje som før ved at bankene overfører metallet seg i mellom på baksiden. Behovet for nødhjelp fra sentralbanken og bankenes sikringsfond forsvinner dersom bankene avkreves full dekning for innskuddene. Behovet for tilsyn blir da også kraftig redusert. Rentefastsettelsen overlates best til aktørene i markedet.

Det er en umiddelbar besparelse i avviklingen av unødvendig byråkrati. Også bank og finans sektoren vil bli kraftig redusert. Men den kanskje viktigste fordelen er at sparing og investeringer bringes i harmoni slik at man unngår de tilbakevendende økonomiske krisene;

Kravet om full dekning for innskudd medfører at utlån kun kan skje etter beslutning fra innskyter om å overføre pengene til lånetaker. Pengene blir derved utilgjengelig for utlåner. Derved kan økonomiske innsatsfaktorer overføres fra utlåners kortsiktige konsum til lånetakers langsiktige prosjekt.

I dagens regime låner bankene, til forskjell, ut penger som ikke er spart. Dermed konsumeres det som før og det blir kamp om innsatsfaktorene for kortsiktige og langsiktige prosjekter. Prisene på innsatsfaktorer stiger og det viser seg at flere av de langsiktige prosjektene ikke kan ferdigstilles innenfor de opprinnelige rammer. Noen prosjekter må kanselleres eller reduseres, andre krever ytterligere lån med høyere rente siden risikoen i prosjektene er økende og bankenes sikring synkende. Til slutt viser det seg at det har blitt overinvestert i langsiktige prosjekter. Når lånekundene kommer i vankeligheter får også bankene vanskeligheter og krisen kommer til syne som en finanskrise.  Krisen er over når feilinvesteringene er korrigert og industri og tjenesteproduksjonen igjen er synkronisert med etterspørselen.

I dagens pengesystem vokster pengemengden kraftig under oppgangstiden og har tilsvarende fallhøyde i krisetider når lån nedbetales eller misligholdes. Metaller forsvinner ikke og ett 100% dekning metallbasert pengesystem gir stabil pengemengde og derved stabil økonomi.

Stigende kjøpekraft av penger sammen med synkende priser på boliger og hytter vil redusere spekulasjonen i eiendomsmarkedet betydelig. Aksjeindeksene vil være omtrent konstante og det blir kun mulig å tjene penger på enkeltaksjer. Med bortfallet av forretningssyklusen forsvinner muligheten for å spekulere i de regelmessige svingingene i aksje og boligmarkedet. Nominell avkastning på kapital vil fordre industrielt vellykkede prosjekter.

En fri økonomi vokser vanligvis raskere (2-3%) enn verdens beholdning av gull og sølv (1-2%). Alle får således et automatisk lønnspålegg i form av økt kjøpekraft på sin lønn. Dermed forsvinner behovet for kollektive forhandlinger for å kompensere for den lovbestemte prisstigning på 2,5%.

En opphevning av  bestemmelsen om nasjonale tvungne betalingsmidler vil resultere i noen få internasjonale valutaer (gull, sølv, platina) og være en lettelse for næringslivet. Norge bør være et foregangsland og legalisere metallene som betalingsmidler.

Finansieringen av statsfinansene gjennom pengeproduksjon og underskuddsbudsjettering reiser demokratiske problemstillinger. Inflasjonen virker som en skatt, men størrelsen på denne er ukjent for de fleste.

Man ser at fordelene med et sivilt organisert bankvesen er omfattende. Samtidig bør de alvorlige konsekvensene av bankenes gjeldsproduksjon i disse dager være klare for enhver. Det er på tide å tenke nytt, eller kanskje heller gammelt. Edelmetallene har vært brukt som betalingsmiddel i alle større sivilisasjoner og forsvunnet ut av sirkulasjon i perioder med barbari og primitiv byttehandel.

Legg igjen en kommentar