Den glemte avhandling : «Trygve J.B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund»

Trygve J. B. Hoffs doktoravhandling ble med heder forsvart for et fullsatt auditorium i 1939. Med mye positiv omtale og publisitet, skulle man tro at boken villle bli flittig brukt av norske økonomer. Det ble den imidlertid ikke. Dette skyldes etter vår oppfatning at professor Ragnar Frisch var sterkt uenig med Hoff både når det gjaldt politikk og metode.

Tore Jørgen Hanisch(2)

Arild Sæther(3)

Sammendrag

I 1938 utgav Aschehougs forlag Trygve Hoffs bok Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund. Spørsmålet som tas opp i boken, er hvorvidt det er mulig å skaffe til veie de nødvendige data for rasjonell økonomisk kalkulasjon i en sosialistisk økonomi. Hoff foretar først en grundig gjennomgåelse av den tidligere debatten om emnet og gir så en omhyggelig vurdering av de fremsatte forslag for å etablere et sett kalkulasjonspriser. Han konkluderer med at forslagene ikke lar seg gjennomføre i praksis. Boken fikk rosende anmeldelser i et stort antall aviser og i flere tidsskrifter, deriblant Economic Journal og American Economic Review. Forlagsrettighetene til en fransk og engelsk utgave ble solgt i 1939. På oppfordring fra professor Ragnar Frisch ble boken innsendt for vurdering for doktorgraden. Den ble med heder forsvart for et fullsatt auditorium i november 1939. Med den positive omtale og den gode publisitet, skulle meget tale for at boken ville bli flittig brukt av norske økonomer. Dette skjedde imidlertid ikke. Det skyldes etter vår oppfatning at Frisch var sterkt uenig med Hoff både når det gjaldt politikk og metode. Han mente at den frie markedsøkonomien som Hoff anbefalte hadde spilt fallitt i mellomkrigs- tiden. Dessuten var han overbevist om at moderne økonomisk vitenskap burde formuleres matematisk. Hoffs hovedkonklusjon om at økonomisk kalkulasjon er svært vanskelig å gjennomføre i sosialistiske samfunn klarte han vel egentlig aldri å ta inn over seg.

Innledning

Høsten 1938 utgav Aschehougs forlag boken Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund. Forfatteren Trygve Hoff (1895–1982) var godt kjent i det økonomiske miljøet i Norge. Han ble uteksaminert som statsøkonom fra Universitetet i Oslo i 1916. Deretter studerte han bank-og finansvirksomhet både i Frankrike og USA. Fra 1923 til 1927 var han finansmedarbeider i Dagbladet hvor han under pseudonymet Investor skrev ukentlige kommentarer om økonomiske spørsmål. Han engasjerte seg blant annet sterkt mot paripolitikken. Fra 1924 ledet han sitt eget firma, som han kalte «Foretnings-økonomisk forskning». I 1935 ble han redaktør av Farmand, som han utviklet til det mest utbredte økonomiske tidsskrift i Norge. Her kjempet han med entusiasme mot tidens nye økonomiske reguleringer og for intellektuell frihet og demokrati. For Hoff var det kommunis-tiske Sovjet og det nazistiske Tyskland to uhyrlige systemer som måtte bekjempes med alle demokratiske krefter.
Navnene på kommunistenes avis Friheten og nazistenes Fritt Folk betraktet han som en hån mot demokratiet. Farmand ble kort tid etter den tyske okkupasjonen forbudt av Reichskommissar Terboven «für immer» på grunn av Hoffs provokatoriske anti-nazistiske artikler. Etter krigen fortsatte Hoff sin kamp for et liberalistisk samfunn og en fri markedsøkonomi. Dette gjorde han gjennom boken Fred og Fremtid som utkom like etter krigen og i sitt virke som redaktør.

Hoffs bok om økonomisk kalkulasjon under sosialismen vakte betydelig oppsikt. Den ble anmeldt i et stort antall ikke-sosialistiske aviser hvor den ble gitt svært positive anmeldelser og en særdeles negativ anmeldelse i tidsskriftet Det 20de århundre – Mot dag. Otto Luihn skrev at boken var et utslag av en ung, ivrig, borgerlig sosialøkonoms altfor selvbevisste skrivekløe. Og når slike unge og slett ikke «usympatiske entusiaster» skulle forsøke å løse de vanskelige sosialistiske problemer ved hjelp av den smule økonomisk borgerlig viten som læres ved vårt universitet, da kan det ikke bli annet enn tøv.4 Viktigere enn dette var at den ble gitt svært gode anmeldelser i internasjonale tidsskrifter også av politiske motstandere.

Debatten om sosialismens gjennomførbarhet

Det er ingen overdrivelse å si at den russiske revolusjon i 1917 sjokkerte den vestlige verden. Sosialisme og klassekamp fremsto nå som en konkret og alvorlig trussel. Riktignok utviklet ikke revolusjonen seg helt etter den marxistiske oppskriften, og sosialismens interne kritikere kunne hevde at revolusjonen kom på feil måte og på feil sted. Russland skulle ut fra kjente teoretiske kriterier ennå ikke være modent for revolusjonen, og den «burde» i stedet ha kommet i et mer utviklet kapitalistisk land, f eks Tyskland. Helt uavhengig av teoretisk ståsted var revolusjonen en realitet som vanskelig kunne overses. «Det lysner broder det lysner i øst», sang man i den norske arbeiderbevegelsen. Det norske arbeiderparti meldte seg i 1919 inn i den nystiftede internasjonale kommunistiske bevegelsen Komintern.

Revolusjonen kom altså ikke i Tyskland, men det var ikke så meget om å gjøre. Både i Tyskland og i Østerrike sto revolusjonære sosialistiske bevegelser sterkt etter nederlag og politisk sammenbrudd under første verdenskrig. Dette var bakgrunnen for at østerrikeren Ludwig von Mises startet en motoffensiv mot sosialisme og planøkonomi. I 1920 publiserte Mises sin artikkel «Die Wirthschaftsrechnung im socialistischen Geheimwesen» i tidsskriftet Archiv für Sozialwissenschaften.5 Tesen til Mises var at sosialisme er uforenlig med rasjonell økonomisk atferd. Systemet ville aldri kunne fungere tilfredsstillende fordi det manglet et marked for kapitalvarer. Uten noe marked kunne det heller ikke være noen pris for slike varer. Dermed vil rasjonell økonomisk kalkyle og effektiv organisering av produksjonen bli umulig. Slike priser kunne ifølge Mises bare oppnås i en markedsøkonomi. Uavhengig av ham, hevdet tyskeren Max Weber i Grundriss der Sozialökonomi (1922) at rasjonell kalkulasjon ikke er mulig i et fullstendig sosialistisk samfunn. Mises’ posisjon ble støttet av hans student og kollega Friedrich August von Hayek og den britiske økonomen Lionel Robbins.

Dette spørsmål var tidligere tatt opp av den italienske økonom Enrico Barone (1859– 1924). I en artikkel fra 1908 hevdet han at en sosialistisk, og mer generelt en kollektivistisk økonomi, kunne nå samme grad av effektivitet som en desentralisert markedsøkonomi. Dette kunne gjøres ved å benytte et system av simultane ligninger basert på produktfunksjoner og nyttefunksjoner, som beskrev sammenhengene mellom de individuelle aktørene i systemet. Ved å løse dette ligningssystemet, ville det være mulig å beregne likevektsprisene i en sosialistisk økonomi, og dermed gjøre det mulig å foreta en rasjonell allokering av ressursene.

Hayek og Robbins var ikke uvitende om dette, men understreket at en slik løsning ville være helt umulig å gjennomføre i praksis. (Hayek red. 1935) Man ville ikke kunne frem-skaffe den nødvendige informasjon om produkt- og nyttefunksjoner, og løsningen av ligningssystemet ville knapt være mulig å gjennomføre innenfor rammen av et menneskes levetid.

I en tale til American Economic Association i 1928 hevdet Fred M. Taylor at det var mulig å finne disse prisene ved hjelp av en metode basert på prøving og feiling. (Taylor 1929) I en artikkel i Economic Journal i 1933 kalt «Price formation in a Socialist Community» presenterte den britiske sosialistiske økonomen Henry. D. Dickinson en modell hvor forbruksgoder var privat eiendom og ble omsatt i et marked av selvstendige statlige bedrifter som var egne regnskapsenheter.6 Staten eide naturresursene og produksjonsmidlene for øvrig. Etterspørselskurvene for forbruksvarer kunne bestemmes ved god tilnærming ved systematisk å endre prisene. Han forutsatte at produksjonsmidlene ble solgt av statlige bedrifter til andre selvstendige statlige bedrifter. Dermed kunne også etterspørselen etter slike varer etableres ved omsetning i et faktisk marked. Tilsvarende for tilbudskurvene. Når systemet var vel etablert, ville prosessen antagelig bli overflødig, og prisene ville kunne bestemmes ved en matematisk simuleringsmodell.

Flere sosialistiske økonomer, deriblant Abba Lerner, Evan Frank M. Durbin og Oscar Lange, bygde videre på ideene til Taylor og Dickinson. Lange berømmet Mises arbeid og erkjente at han hadde delvis rett. Uten priser var det ikke mulig å foreta rasjonell kalkulasjon og dermed var det heller ikke mulig å ha en rasjonell økonomi basert på planlegging. Dette problemet kunne imidlertid løses ved å innføre en såkalt ’sosialistisk markeds økonomi’, med ordinære markeder og markedspriser for forbruksvarer og ’parametriske priser’ eller ’kvasi markeder’ for produksjonsmidlene. (Lange & Taylor 1935)

På dette grunnlag brøt det ut en intens debatt. Lange som var både marxist og ny-klassisk økonom, kom til å spille en særlig viktig rolle. Ved hjelp av ny-klassisk analyse, som marxistene normalt avviste som «borgerlig», klarte han til en viss grad å tvinge Hayek over på defensiven. Denne debatten hadde ifølge Dickinson (1940) nesten gått i stå da Trygve Hoff utgav boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn. Ifølge en svært vanlig oppfatning var debatten avgjort i Langes favør.

Trygve Hoffs bidrag til debatten

Hoff stiller altså spørsmålet om det er mulig å skaffe til veie de nødvendige data for rasjonell økonomisk kalkulasjon i en sosialistisk økonomi. I forordet skrev han at det burde være mulig å foreta en vitenskapelig analyse av dette spørsmålet uavhengig av hvilken politisk oppfatning man hadde.
Han hevdet likevel at deltakerne i debatten burde gjøre rede for sitt politiske ståsted. Selv hadde han opprinnelig hatt sympati for sosialistiske idealer, men denne sympati hadde gradvis veket plassen for en voksende skepsis.

For å kunne handle rasjonelt, understreker Hoff, må både den enkelte bedrift og samfunnet ha oversikt over hva alle de ulike handlingsalternativer koster. Uten en slik oversikt vil man ikke kunne vite om man handler i sam-svar med de oppstilte mål, og om man når det beste resultat i forhold til innsatsen. Bedriftslederne må vite hva de enkelte innsatsfaktorene koster for å kunne beregne kostnadene til det ferdige produktet. Dette gjelder enhver produksjon og ethvert samfunn. Så langt ser det ut til alle deltakerne i debatten er rimelig enige. Men så kommer det springende punkt: Kan de nødvendige data for en slik økonomisk kalkulasjon skaffes i et sosialistisk samfunn?

Hoff definerer sosialisme som «et samfund hvor den private eiendomsrett til produksjonsmidlene er opphevet og hvor det foretningsmessige initiativ ligger hos central- ledelsen som alene dirigerer næringslivet». (Hoff 1938 s, 20). Han forutsetter at dette samfunn er helt selvforsørgende for å unngå at en eventuell forbindelse med kapitalistiske samfunn skal virke forstyrrende inn på analysen. Videre forutsetter han at individene i det sosialistiske samfunn har forskjellige anlegg, evner og smak, men at det ikke finnes noen egoistisk-individualistisk innstilling. Den siste forutsetningen gjøres fordi flere sosialistiske forfattere anser dette som en betingelse for at sosialismen skal kunne gjennomføres.

Til slutt forutsetter han at det i dette samfunnet til enhver tid eksisterer en viss begrenset mengde med ressurser, og at formålet med produksjonen er å nytte disse ressursene slik at de gir størst mulig behovstilfredsstillelse. Han presiserer at man må ha klart for seg hvilket formål et samfunn har for den økonomiske virksomheten. Uten et slikt formål vil kalkulasjonen kunne fremtre som temmelig meningsløs. Hvis målet er størst mulig tilfredsstillelse av innbyggernes behov slik de selv oppfatter dem, blir det en primær oppgave for sentralledelsen å ha korrekte data for disse behov eller preferanser. Hoff påpeker at det i sosialistiske samfunn byr på særlige vanskeligheter å skaffe seg slike data. Dette gjelder selv om forbrukerne kan anvende sin kjøpekraft (i form av forbruksanvisninger) til fritt valg av ulike varer og tjenester.

Ledelsen må samtidig forsøke å skaffe data for hva det koster å produsere de ulike varer og tjenester. Omkostningene vil avhenge av verdien på produksjonsmidlene som det altså ikke er noe marked for i et sosialistisk samfunn. Dette fremtrer som et spesielt problem. Til slutt må produksjonskostnadene kunne sammenstilles med dataene for forbrukernes preferanser i et helhetlig kalkulasjons-system slik at man kan få en anvisning på hvordan samfunnets begrensede ressurser bør brukes.

Hoff undersøker først en del av de omkostningselementer som ledelsen må kalkulere med. Han påviser at det også i sosialistiske samfunn må regnes med slike faktorer som risiko, amortisasjon, grunnrente og kapital-rente (selv om ikke renter betales) dersom det skal være mulig å utnytte ressursene rasjonelt. Han påpeker videre at disse omkostninger bare kan beregnes tilfredsstillende ved hjelp av priser på produksjonsmidlene. Det er imidlertid også en mer fundamental grunn til å skaffe seg slike priser: Uten priser vil centralledelsen mangle anvisning på hvorledes og i hvilke kombinasjoner de forskjellige produksjonsmidler skal gis den økonomisk beste anvendelse.. Uten priser på produksjonsmidler vil centralledelsen ikke ha data til bedømmelse om innsatsen og offeret er større eller mindre enn resultatet. Uten priser på produksjonsmidler er kalkulasjon umulig og uten
kalkulasjon vil rasjonell ledelse og rasjonell bruk av samfunnets ressurser være utelukket.» (Hoff 1938 s.185)

Det sentrale spørsmålet er altså om det kan fremskaffes priser eller vurderingskoeffisienter som på en god måte kan erstatte prisene i en markedsøkonomi. Dersom det skulle være mulig, ville kalkulasjonsproblemet være løst. Hoff foretar en grundig vurdering av de forslag som har vært framsatt og kommer til at han ikke kan godta noen av dem. Han fremhever at «Den nu dominerende gruppe [av debattanter] mener at kalkulasjonsproblemet bare kan løses i socialistiske samfund, hvis de tillater konkurranseforhold i likhet med dem man finner i privatøkonomiske samfund Dette innebæ-rer den bemerkelsesverdige innrømmelse at hel socialisme (med planledelse) ikke lar seg forene med økonomisk kalkulasjon.» (Hoff 1938 s.272)

Hoff forkaster også Lange – Taylors ’prøving og feiling’ som upraktiske og naive forsøk på å finne priser som markedet kan klare på en langt mer effektiv måte. Han understreker nødvendigheten av at alle priser i en økonomi må tilpasse seg simultant for at det skal være mulig å nå den generelle likevektsløsningen som Lange hadde som mål. Selv om slike «Lange-priser» mot formodning kunne beregnes, påpeker Hoff de mange problemer som oppstår dersom en sentral planleggingsøkonomi skal være effektiv. For å kunne foreta rasjonelle beslutninger om produksjon av ulike varer vil myndighetene bli nødt til å beregne verdier for profitt, rente, grunnrente og avskrivning uten hjelp av markeder.

Han kritiserer sosialistene for å basere sine planer på helt urealistiske forutsetninger som gjør modellene lite egnet til å løse de problemer de er konstruert til å løse. Han påpeker modellenes avhengighet av statisk likevekt når verden er dynamisk og understreker at sosialistenes har forsømt å analysere problemet om hvordan informasjon om de økonomiske størrelsene blir oppnådd og overført gjennom økonomien. Følgelig konkluderer han som Mises og Hayek, at sosialistenes «tankekonstruksjoner» for å få en planøkonomi til å fungere likeså effektivt som en markedsøkonomi er dømt til å feile. Han gjør imidlertid dette på et bredere og mer konkret grunnlag. Han gjennomgår herunder de mange spesifikke og til dels oppfinnsomme forslag som sosialismens tilhengere hadde kommet med for å imøtegå Mises innvendinger. Det er verd å merke seg at Hoff tar disse forsøk på alvor, og på denne bakgrunn høster han ros også fra politiske motstandere.

Hoff avslutter sin analyse med å påpeke at sosialistiske samfunn selvsagt kan eksistere, selv om de ikke kan foreta rasjonelle økonomiske kalkyler. Sosialistiske samfunn kan med «ingeniørdyktighet» og tilgjengelige ressurser bygge kraftverk, fabrikker og verksteder og produsere forbruksvarer. Det er heller ikke noe i veien for at bedriftene i et slikt samfunn ved hjelp av tvang eller ved å gi dem belønning kan drives med «teknisk dyktighet». Et sosialistisk samfunn som mangler industri av forskjellig slag kan gå i gang med å produsere nær sagt hva som helst. De kan også produsere produkter som blir betraktet som nyttige av innbyggerne i samfunnet. Spørsmålet er om de kan drives økonomisk effektivt og for å oppnå dette «kreves et vurderingsapparat, et apparat med priser og omkostninger» og det er på dette punkt at det gjør sig særegne vanskeligheter gjeldende for socialistiske samfund.» (Hoff 1938 s.277) Han mener slett ikke at sosialisme er umulig, men at systemet bare kan eksistere på et lavere produksjons- og forbruksnivå fordi viktige alternative kostnader vil mangle i analysen.

Boken som ble doktoravhandling

Boken vakte som nevnt betydelig oppsikt. Den ble også lagt merke til i utlandet og anmeldt i flere tidsskrifter, deriblant American Economic Review 19397, Weltwirtschafliches Archiv 19398 og Economic Journal 1940(9). Forlagsrettene ble solgt til det franske forlaget Librairie de Medices, Paris, og det engelske forlag William Hodge & Co., Ltd. London. Tidens Tegn skrev «At en norsk teoretisk økonomisk bok allerede noen få måneder efter at den norske utgave er kommet blir oversatt til de to verdenssprog er en begivenhet av rang og hører til sjeldenhetene, hvis det overhodet, har fore-kommet før».10 På grunn av krigen ble det ikke noe av den franske oversettelsen og den engelske kom først i 1949.

Trygve Hoff selv satte nok særlig pris på et brev han mottok fra professor Ragnar Frisch. Frisch var blitt utnevnt til professor ved Socialøkonomisk Institutt allerede i 1931 og Hoff hadde siden 1935 brevvekslet med Frisch. Umiddelbart etter at boken kom ut hadde Frisch fått tilsendt et eksemplar. Han kvitterte med brevet hvor han konkluderte: «Selv om jeg ikke kan garantere at jeg ikke senere med nøiere lesning vil finne meget å kritisere, må det foreløpige hovedinntrykk være meget behagelig. Jeg hadde lyst til å la Dem vite det med en gang. Jeg synes De burde innlevere den som doktoravhandling».(11)

Oppfordringen ble fulgt og Hoff forsvarte avhandlingen for et fullsatt auditorium den 25.november 1939. Frisch var opponent sammen med professor Wilhelm Keilhau. I tillegg var Norges Banks direktør Gunnar Jahn medlem av vurderingskomiteen. Dekanen for det Juridiske Fakultet professor Grundt presiderte over debatten. I henhold til referatene i Tidens Tegn og Aftenposten dominerte Frisch i en slik grad at professor Keilhau til slutt viftet med sitt gullur for å få ham til å stoppe. Ingen av vurderingskomiteens medlemmer var i tvil om at Hoffs avhandling tilfredsstilte kravene til doktorgrad.

Hoff hadde altså produsert et arbeid av internasjonalt format som i høy grad engasjerte. Henry Dickinson sa i en overstrømmende anmeldelse i Economic Journal i 1940 at det var et sterkt behov for «a comprehensive survey and a judicial summing-up.».12 Hoff hadde foretatt en kritisk gjennomgang av praktisk talt alt som var blitt skrevet om emnet på tysk og engelsk «on a very high level of theoretical competence». Dickinson konkluderte slik: «He gives great attention to the arguments with which he disagrees and, if it is impossible always to accept his views, it must be admitted that it is a pleasure to read such a scholarly, clear and patient exposition» Den planlagte engelske oversettelsen skulle i henhold til Tidens Tegn gjennomgås av ingen annen enn F. A. Hayek.

Hoff hadde altså på norsk levert et viktig arbeid på høyt internasjonalt nivå. Han hadde foretatt en betydningsfull oppsummering av debatten som vakte stor anerkjennelse hos politiske motstandere. Han hadde i sin kritikk av deres argumenter gjennomgått dem med en slik presisjon og saklighet at de kunne nikke anerkjennende til analysen selv om de var uenig i konklusjonen. Han hadde levert et arbeid som kunne blitt et internasjonalt standardverk og som etter vår mening burde blitt det i Norge. Dette ble stadfestet av Don Lavoie i 1985: «To date, the best overall summary in English of the debate from this alternative perspective is Hoff » (1985: 20).

Den engelske utgaven, Hoff (1949), kom som følge av krigen først ut i 1949 og fikk da nesten ingen omtale verken i Norge eller i utlandet. I 1981 utkom en ny utgave i USA med en innledning av Karen Vaughn (1981).

Hvordan kunne avhandlingen bli glemt?

Med den positive omtale og store publisitet som Hoffs avhandling fikk, skulle meget ligge til rette for at dette arbeidet ville bli flittig brukt av norske økonomer både i deres forskning og undervisning. Dette skjedde ikke. Krigen og den tyske okkupasjonen hadde nok en viktig del av skylden, men dette er neppe hele forklaringen.

Til tross for at det var Ragnar Frisch som hadde støttet Hoff i hans arbeid med avhandlingen, er det rimelig klart at verken form, innhold eller konklusjon passet særlig godt i forhold til de planer Frisch hadde for Sosialø-konomisk Institutt etter krigen. Frisch var allerede på slutten av 1920-årene kommet frem til at sosialøkonomien burde formuleres i et matematisk språk. Etter hans oppfatning hadde den «verbalisme» som Hoff representerte slett ikke fremtiden for seg. Moderne økonomi skulle formuleres matematisk, og derfor kunne boken vanskelig tas på alvor.13 Samtidig var Frisch enig i Oscar Langes syn om at i generell likevekt kunne enhver frikonkurranseløsning også nåes ved en sentralstyrt økonomi og vice versa. Dette skulle siden inngå som en sentral del av velferdsteorien. Men det var nett-opp denne påstanden som Hayek og Hoff aldri var villig til å akseptere både på grunn av insentivproblemet og informasjonsproblemet.

Sist, men ikke minst, var Frisch meget skeptisk til den frie eller desentraliserte markedsøkonomien som Hoff anbefalte. Den hadde, slik Frisch så det, brutt sammen under krisene i mellomkrigstiden, og fordelene ved økonomisk planlegging som alternativ eller supplement til markedets lunefulle innfall kunne dermed synes temmelig innlysende. Det var slik sett unødvendig å fremheve alternative oppfatninger.

For å undersøke i hvilken grad studenter ved Sosialøkonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo i tidsrommet 1945–1985 kjente til Trygve Hoff og hans avhandling foretok vi en rask spørreundersøkelse.14 Alle de spurte kjente navnet Trygve Hoff og med ett unntak knyttet alle ham til redaktørstolen i tidsskriftet Farmand. De fleste visste også at Hoff var dr. philos, men ingen visste hva hans avhandling hadde som hovedtema eller at den var skrevet innen faget samfunnsøkonomi. Ingen kunne huske at det noen gang hadde blitt vist til Hoffs arbeid under forelesningene.

Denne påfallende mangel på oppmerksomhet overfor et såpass betydelig verk skyldes i stor grad uenighet om metode, men den skyldes også politisk uenighet. Frisch og Hoff hadde helt motstridende syn på årsakene til den økonomiske krisen i mellomkrigstiden og ikke minst i holdningen til planøkonomien Dette går helt klart fram av en langvarig brev-veksling mellom dem fra 1935 til 1964. I et brev til Hoff av 10.11 1941 oppsummerer Frisch sitt syn på følgende måte:

Personlig tror jeg at vi går inn i en periode hvor mer utviklete former for næringsregulering vil tvinge seg fram. De er uunngåelige og jeg mener riktige mottrekk mot de misforhold som hadde dannet seg. De groteske utslag vi hadde i 30-årenes depresjonsperiode: bevisst vareødeleggelse, permanent
arbeidsløshet og stillestående maskiner i en verden som led nød. De skyldtes nemlig etter min mening for en vesentlig del visse individualistiske trekk i de økonomiske system vi hadde.»(15)

Professor Frischs beundring for den økonomiske planleggingen i Sovjetunionen er vel kjent og blir stadfestet i et brev til Hoff så sent som sommeren 1958: «Den depresjon som USA og delvis de vestlige land for tiden gjennomgår er, etter min mening, et nytt bevis for den tekniske underlegenhet ved et meget fritt næringsliv. Det er grotesk at en i USA nå er sjeleglad over at nasjonalproduktet ikke direkte synker, mens Sovjetsamveldet har en sikker og konjunkturløs vekst på 7 a 8 pct. pr. år.»

Frisch var en stor beundrer av den sovjetiske planøkonomien, og kunne ikke være enig med Hoffs anbefalinger om en fri og desentralisert markedsøkonomi.

Frisch var altså overbevist om at den økonomiske veksten var vesentlig større i øst enn i vest. Senere er det blitt rimelig klart at den faktiske veksten i Sovjet var atskillig lavere enn de offisielle tallene ga uttrykk for, og at produksjonen av essensielle forbruksvarer som mat og klær var svært lite å skryte av.

Diskusjonen mellom dem om hvilket økonomisk system som var det mest effektive, fortsatte også på 1960-tallet. I det siste brevet fra Frisch til Hoff fra 1964 erkjenner Frisch at Norge ikke har fått så mye igjen fra våre store investeringer som vi burde, men dette er ikke planøkonomiens feil:

«Min konklusjon av dette er ikke at en rasjonell form for økonomisk planlegging er frikonkurransen underlegen. Det er en mengde problemer som frikonkurransesystemet aldri vil kunne løse og som bare kan løses gjennom en rasjonell form for økonomisk planlegging.»

Han gir «regjeringens udugelighet» skylden og det faktum at den går inn for «en ytterst naiv og fantasiløs form for økonomisk planlegging».

Professor Leif Johansen (1930–1982) tok over om bestyrer for Sosialøkonomisk Institutt etter Frisch og var som sin mentor overbevist om at planøkonomi var vesentlig bedre enn en såkalt fri markedsøkonomi. Han var en beundrer av Sovjetunionen og den økonomiske planlegging som foregikk der og hadde nok en viss følelsesmessig tilknytning til dette systemet. I senere år av sitt liv skrev han imidlertid artikler hvor han noe klarere presenterte fordelene ved en markedsøkonomi og problemene ved en sentralisert planlegging. (Johansen 1983)

Johansen var et fint og høyt respektert menneske og som fagmann var han åpenbart noe helt utenom det vanlige. På denne bakgrunn vakte det en viss oppsikt at han valgte å bli stående i Norges kommunistiske parti også etter at viktige deler av partiet var gått over i SV. NKP var i hele denne perioden sterkt knyttet til Sovjet. Johansen forsøkte aldri å indoktrinere sine studenter, formen var høyst nøktern og saklig, men han fremhevet sjelden forfattere med en mer kritisk holdning til sosialismen som f eks vår egen Trygve Hoff.

Virkningen av at avhandlingen ble glemt

Til dels som en konsekvens av dette kom den norske økonomiske politikken i årene etter andre verdenskrig til å bygge på stikk motsatte prinsipper av dem Hoff hadde anbefalt. Regjeringen forsøkte ikke å bruke markedsprisene som grunnlag for kalkyle og ressursallokering. Markedet som informasjonssystem ble nær-mest avskaffet i og med at prisene ble forsøkt låst fast på nivået som gjaldt ved krigens slutt.

Man gjorde dermed heller ikke noe forsøk på å finne fram til likevektspriser ved prøving og feiling slik Lange og Taylor hadde anbefalt. Myndighetene forsøkte i stedet å fordele ressursene ved direkte reguleringer. Frisch støttet denne politikken og den ble for en stor del gjennomført av hans egne elever.

Samme dag som tyskerne kapitulerte ved-tok Nygaardvold-regjeringen i London, ved provisorisk anordning av 8. mai 1945, en serie viktige bestemmelser, senere kalt «Lex Thagaard» etter opphavsmannen Wilhelm Thagaard. Anordningen formaliserte og utvidet myndighetenes kontroll over produksjon og handel, og den økonomiske handlefriheten ble dermed ytterligere innskrenket på selve frigjø-ringsdagen. Lex Thagaard åpnet for en sterk sentralisering av norsk økonomi og en vidtgå-ende regulering av næringslivet. Etter forslaget fikk Prisdirektoratet, der Thagaard selv var direktør, en svært viktig posisjon i norsk økonomi:

«Den virksomhet som hører under Prisdirektoratet er av den største betydning for gjenreisningen og utbyggingen av næringslivet etter frigjøringen. […] Foruten gjennom den egentlige prisregulering har Prisdirektoratet […] fullmakt til å kontrollere nyetableringer og sette i verk direkte regulering av produksjon og omsetning og andre erhvervsmessige forhold, dels for å motvirke mislige forhold, dels til å fremme en bedre organisasjon av næringslivet. Dette er skjedd i adskillig utstrekning under okkupasjonen, og virksomheten på disse områder vil sikkert bli enda større i den første tid etter frigjøringen, når næringslivet skal tilpasses nye forhold.»

Vi merker her en betydelig tro på egen evne til å styre og en ikke mindre vilje til bruke de nødvendige virkemidler. Beslutninger som tidligere helt selvfølgelig hadde vært overlatt til markedet, skulle nå treffes sentralt av landets myndigheter også i fredstid. Hvorfor fikk vi en så vidtgående fullmaktslovgivning som etter en vanlig oppfatning strider mot sentrale rettsstatsprinsipper? Flere forfattere har forklart dette med å vise til de ekstraordinære forholdene som rådet rett etter krigen. Men Norge hadde allerede et omfattende system for rasjonering og prisregulering, innført av Thagaard selv i 1939. Det fantes dessuten alternativer til detaljregulering. Et land som Belgia hadde avviklet det meste av krigsreguleringene allerede høsten 1944, mens Sverige og Danmark gjorde det mer gradvis. De spesielle forholdene rett etter krigen kan neppe forklare hvorfor Lex Thagaard ble beholdt omtrent uforandret, lenge etter at denne type reguleringer var blitt avskaffet i andre vestlige land.

Hvem vant debatten om sosialismen?

På den internasjonale arena var det som tidligere nevnt østerrikerne Mises og Hayek som ledet an i debatten om sosialismen, og som hevdet at økonomisk kalkulasjon ville være umulig i et sosialistisk samfunn fordi man manglet markedspriser. Som svar på dette kom Lange med sitt forslag om en sosialistisk markedsøkonomi som gjorde et meget godt inntrykk på økonomer flest, enten de var sosialister eller ikke. Hayek kom imidlertid tilbake i en rekke artikler og bøker og påpekte at Langes teori i beste fall kunne fungere i et statisk samfunn hvor kjennskapet til teknologien og menneskenes
behov kunne forutsettes å være kjent. Langes forslag om en sosialistisk markedsøkonomi kunne derfor ikke lykkes i praksis. Argumentasjonen til Hayek og vår egen Hoff synes imidlertid å prelle av som vann på gåsa. Den alminnelige oppfatning etter krigen var at Lange, Dickinson etc. hadde vunnet debatten.

I 1969 publiserte James Buchanan Cost and Choice hvor han utfordret den alminnelige oppfatning blant økonomene om at Lange hadde vunnet kalkulasjonsdebatten. Han hevdet at det i virkeligheten var østerrikerne som hadde vunnet siden de forsto kostnadenes subjektive natur i markert motsetning til markedssosialistene og krediterte Hayek «with providing a methodological basis from which the London School of Economics could flourish.» I 1972 publiserte George Shackle, en tidligere student av Hayek og en stor beundrer av Keynes, en bok om tid og forventninger Epistemics and Economics. Denne boken, som ble et viktig gjennombrudd for subjektiv teori, behandlet østerriksk økonomi med stor respekt, og peker på nye veier for forskning med utgangspunkt i østerriksk økonomi. I 1973 publiserte Israel Kirzner sitt hovedverk Competition and Entrepreneurship og samme år utkom boken Carl Menger and the Austrian School of Economics med John Hicks som redaktør. Disse bøkene stilte ikke bare viktige spørsmål, men medførte at typisk østerrikske temaer ble gjort respekta-ble og stuerene. Da Hayek fikk Nobelprisen i økonomi i 1974, var den østerrikske renessansen et faktum. Hayek var også den vestlige økonom som fikk størst betydning for opposisjonen i Øst-Europa. Et hovedpoeng for Hayek, Hoff og den østerrikske tradisjonen er at kunnskapen er subjektiv, spredt, underforstått eller implisitt og aldri perfekt.

«In the neoclassical paradigm, knowledge is conceptualized as objective with production possibilities, costs and revenues constituting knowable objective constraints given which economic agents make maximum decisions.… According to the Austrian School as it has crystallized today, the economic problem is not, as the neoclassical school maintains, simply a question of how to allocate limited resources with alternative uses to limitless wants; rather, the problem is how subjective, or tacit, knowledge, necessarily fragmented and dispersed, can be socially mobilized.» Adaman og Devine (1997 s. 60)

Berlin-murens fall i 1989 og sammenbruddet i de kommunistiske regimene i Øst-Europa og Sovjetunionen kom rimelig nok til å styrke den østerrikske posisjonen. Det var østerrikerne, med Mises, Hayek og vår egen Trygve Hoff som hadde trukket det lengste strå i debatten om sosialismen. Økonomisk kalkulasjon er svært vanskelig i sosialistiske samfunn.16

Referanser
Adaman, Fikret and Pat Devine (1997): Economic Discovery and Market Socialism., New Left Review 221.

Bakke, Egil (1995): Trygve J. B. Hoff – et hundre års minne, Kronikk i Aftenposten 12.11.

Barone, Enrico (1908): The Ministry of Production in the Collectivist State, Oversatt og trykket i Hayek [Ed.]: Collectivist Economic Planning.

Trond Bergh (1987): Storhetstid , bind 5 av Arbeiderbevegelsens historie, Oslo 1987.

Bergson, Abraham (1948): Socialist Economics i Howard S. Ellis (1948).

Brodersen, Arvid (1975): Forord til Trygve J. B. Hoff: Tanker og Idéer, H. Aschehoug & Co, Oslo.

Buchanan James M. (1969): Cost and choice : an inquiry in economic theor. Markham economics series, Chicago, Ill.

Dickinson, H. D. (1939): The Economics of Socialism,. Oxford University Press, Oxford.

Ellis, Howard S. [Ed.](1948) Survey of Contemporary Economics, Vol I. Blakiston, Philadelphia, Penn.

Furre, B. (1993): Vårt hundreår, Universitets-forlaget, Oslo.

Hayek, F. A. [Ed.](1935): Collectivist Economic Planning: Critical Studies on the Possibilities of Socialism, George Routledge and Sons, Ltd., London, New edition 1963.

Hayek, F. A. (1935): The nature and History of the Problem, kap. I og The Present State of the Debate, kap. V. i Hayek[Ed.]: Collectivist Economic Planning.

Hayek, F. A. (1940): Socialist Calculation: The Competitive Solution, Economica 7, May 1940. Trykket i Hayek 1948.

Hayek, F. A. (1948): Individualism and Economic Order. University of Chicago Press, London Hicks, John (1973):

Carl Menger and the Austrian School of Economics, Claredon Press, Oxford

Hoff, Trygve J. B. (1938): Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund. H. Aschehoug & Co , Oslo

Hoff, Trygve J. B. (1945): Fred og Fremtid Liberokratiets vei. H. Aschehoug & Co, Oslo.

Hoff, Trygve J. B. (1949): Economic Calculation in the Socialist Society. Oversatt av M. A. Michael. W. Hodge and Co. Ltd., London Hoff,

Trygve J. B. (1975): Tanker og Idéer . Samlet, redigert og med forord av Arvid Brodersen. H. Aschehoug & Co, Oslo.

Hoff, Trygve J. B. (1981): Economic Calculation in the Socialist Society. Liberty Press, Indianapolis

Lange, Even (1998): Samling om felles mål 1935–1970, Aschehougs norgeshistorie bind 11.

Lange, Oskar & Fred Taylor (1935): Om socialismens økonomiske teori , Finn Blytmanns Forlag, København 1974.

Johansen Leif (1966): Prissystemet i de østeuropeiske land. Statsøkonomisk Tidsskrift.

Johansen Leif (1977): Lecturers on Macroeconomic Planning. Part 1 General Aspects. North-Holland Publishing Co., Amsterdam.

Johansen Leif (1978): Lecturers on Macroeconomic Planning. Part 2 Centralization, Decentralization, Planning under Uncertainty. North-Holland Publishing Co., Amsterdam.

Johansen Leif (1983): Kriser og beslutnings-systemer i samfunnsøkonomien, Universitetsforlaget, Oslo.

Kirzner I. M. (1973): Competition and entrepreneurship. University of Chicago Press, Chicago.

Kirzner, I. M. (1979): The Perils of Regulation: A Market-Process Approach, An LEC Occasional Paper. Law and Economics Center, University of Miami School of Law. Republished as chapter six in Discovery and the Capitalist Process, University of Chicago Press 1985.

Lavoie, Don (1985): National economic planning: What is left?, Ballinger, Cambridge, MA..

Mises, L. (1920): «Economic Calculation in the Socialist Commonwealth». Gjennopptrykket i Hayek (1935).

Mises, L. (1936): Socialism, an economic and sociological analysis. Oversatt av J Kahane fra den tyske utgaven Die Gemeinwirtschaft: Untersuchungen über den Sozialismus (Jena: Gustav Fischer, 1922) Ny utgave. Liberty Classics Indianapolis, Ind 1981.

Robbins, L. (1934): The Great Depression, London. Books for Libraires, New York 1974.

Shackle, G. (1972): Epistemics and Economics: a critique of economic doctrines, University Press, Cambridge [Eng].

Søilen, E. (2002): Hvorfor gikk det galt? Statens rolle i utviklingen av norsk næringsliv etter 1945. Gyldendal Norske Forlag AS, Oslo.

Nasjonalbiblioteket: Brev veksling mellom Ragnar Frisch og Trygve J. B. Hoff 1935– 1964.

Taylor, F. M. (1929): The Guidance of Production in a Socialist State, American Economic Review Vol. XIX.

Vaughn, K. I. (1981): Introduction to Trygve J. B. Hoff» (1981): Economic Calculation in the Socialist Society.

Vaughn, K. I. (1994): Austrian Economics in America: the migration of a tradition. Cambridge University Press, Cambridge.

Noter
1. En spesiell takk til universitetsbibliotekar Tord Augland, Høgskolen i Agder og arkivar i Aschehoug forlag Anne Margrethe Jensen, som har ytet en stor innsats i å finne fram kildemateriale.

2. Tore Jørgen Hanisch – Professor i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Agder

3. Arild Sæther – Professor i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Agder.

4. Det 20de århundre: Mot dag nr. 7 1938, Oslo, Det norske arbeiderpartis forlag.

5. Oversatt til engelsk i «Economic Calculation in the Socialist Commonwealth» Hayek (1935).

6. Economic Journal, Vol 43, No 170, June 1933, side 237–250.

7. Vol. xxix, no.3 (September).

8. Band 50, Heft 1, Juli.

9. Vol. 50, June – September.

10. Tidens Tegn 14.03 1939. 11 Nasjonalbiblioteket. Brevsamling nr.761B 28.10 1938.

12. Vol 50, June-September, s. .270–274, Review of Hoff (1938).

13. En referee i Økonomisk forum sa dette med rene ord. Et slikt standpunkt er etter vår oppfatning klart urimelig og svært naivt sett fra et vitenskapsteoretisk ståsted.

14. Utvelgelsen av de som ble spurt var mer og mindre tilfeldig, men for å gjøre utvalget mer representativ tok vi kontakt med økonomer som hadde studert i hver femårsperiode.

15. Nasjonalbiblioteket. Brevsamling nr.761B 24.08 1964.

16. En lengre versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i History of Economic Thought (nr 2 2003). Vi ville imidlertid gjerne ha den ut på norsk og sendte derfor en ny versjon til Økonomisk forum. Redaksjonen oppfattet artikkelen som «svært kontroversiell» og forlangte «alle polemiske utsagn» fjernet. Vi valgte da i stedet å sende artikkelen til Praktisk økonomi og finans.

Sammenslutning av flere artikler

En falskmyntner i nabolaget

Tenk deg at du får en falskmyntner i nabolaget. Han trykker sine egne penger. Et digert hus kjøper han, luksus biler, flatskjermer og stereoanlegg på alle rom, mat på den beste restauranten, personlige tjenere et liv i sus og dus. Også det lokale næringslivet får et oppsving med økt salg og overskudd.

Er så falskmyntneren en gave til samfunnet? Tryller falskmynteren velstand ut av ingenting? La oss se på hva som skjer videre:

Den lokale byggherren må ansette flere snekkere og må tilby noen snekkere som jobber et annet sted høyere lønn. Flatskjermprodusenten trenger flere elektriske komponenter og må overby komponenter som ellers ville blitt brukt til andre ting. Restauranten må ansette en ny kelner og kokk og må overby deres eksisterende lønninger osv. osv.

Gradvis begynner prisene å stige.

De som aldri får disse pengene eller får dem sent opplever at ting blir dyrere og at de får mindre for sine penger. Den samlede effekten av falskmynterens aktivitet er at borgerne samlet får eksakt like mye varer, men de fordeles slik at de som får pengene først får mer mens resten får mindre.

Falsmyntneri er i dag legalisert. Professorer i økonomi, et samlet pressekorps og våre politikere forteller oss at falskmyntneri er en gave for økonomien og samfunnet. Det er en løgn. Falskmyntneri stimulerer noen deler av økonomien og noen mennesker på bekostning av andre deler.

Gode og dårlige penger

Falskmyntneriet gjør at pengenes verdi smuldrer bort mens du har dem i hendene. Penger blir dårlige. Et mottrekk mot dette ville vært å nekte å ta imot disse pengene så dette har staten forbudt ved lov § 14.

Dette forbudet umuliggjør nærmest alene private penger. For hvorfor skulle noen betale med gode penger når selger er lovpålagt til å ta i mot dårlige? For sikkerhets skyld er det i tillegg blitt forbudt å lage private penger  § 13.

Mange tror kanskje at det på en eller annen måte er nødvendig at staten tar seg av pengeproduksjonen, men nei det er ikke slik. Penger er en vare og private aktører kan tilby denne varen og gjøre fortjeneste på den:

Myntprodusenter kan lage mynter og selge dem med fortjeneste. (Myntproduksjon er en interessant vitenskap.)

Man kan også tenke seg at private aktører oppbevarer edle metaller for sine kunder og tar betalt for denne tjenesten. Selskapet utsteder kvitteringer for oppbevaringen til kundene og kundene bruker kvitteringen som betalingsmiddel. Oppbevaringsbedriften gjør sin profitt ved å kreve betaling for oppbevaringen av metallet.

Vi ser at statens pengemonomol ikke er noen nødvendighet, tvert om vi klarer oss mye bedre uten. Som Marx sier i det kommunistiske manifest: Innføringen av sentralbankene er despotisk og økonomisk uholdbart. Vi innfører det allikvel for å knuse borgerskapet.

Vi lider under pengemonopolet kun fordi staten kunne innføre det. Makten er sin egen rett.

Slik lager bankene penger

La oss nå anta at eieren av hvelvet får en *lys* ide:  «Jeg låner ut pengene mot rente, så tjener jeg noen kroner ekstra!» Han lager derfor ekstra gullkvitteringer og låner den ut mot et løfte om tilbakelevering med renter om en stund. Lånetakeren bruker kvitteringen som betalingsmiddel og vips så har det kommet flere penger i sirkulasjon.

Dette er en svindel som kan sette de opprinnelige eierne av gullet i en vanskelig situasjon. Dersom lånetaker bytter bort kvitteringen og ikke innfrir lånet har den opprinnelige eieren av gullet mistet en del av gullet sitt fordi det er flere kvitteringer en gull. Dess flere kvitteringener hvelveieren utsteder dess mere profitt kan han gjøre, men han utsetter samtidig eierne av gullet for stadig større risiko. Sikkerheten for kvitteringene får i stigende grad over fra å være håndfaste verdier, gull til å bli fagre løfter om fremtidig tilbakebetaling.

Banker i Norge, USA og resten av verden driver i dag sin virksomhet på samme måte som hvelveieren som skriver ut ekstra kvitteringer. Forskjellen er at det i hvelvet ikke er gull men kontanter og at bankene ikke skriver ut kvitteringer men bruker elektroniske kontoer. Pengene på konto gir deg rett til kontanter på samme måte som kvitteringene gir deg rett til gull.

Dersom eieren av et parkeringshus betraktet parkeringene som lån av bilene og drev en utleievirksomhet ble han raskt sperret inne. Bileierene har kun satt bilene til oppbevaring, de har ikke lånt bort bilen.

Når du setter penger på en vanlig konto er det hovedsakelig en oppbevaring. Du rår over pengene og kan når som helst ta dem ut. Allikevel betrakter domstolene innskudd som lånsom gir bankene rett til å drive forretningsvirksomhet med pengene. ( Kun innskudd på kontoer med uttaksbegrensninger har karakter av lån. Men da ser vi også at siden innskyter ikke kan ta ut pengene blir det ingen inflasjon.)

Rettsystemet har legalisert bankene svindel og gitt dem rett til å lage penger rett ut av løse lufta.

Valutakrig

Opprinnelig publisert i bloggform 31.mars 2009.

Vår sentralbank har den siste uken engasjert seg i valutakrigen. Et kappløp mellom de ulike sentralbanker om å redusere kjøpekraften til sitt lands valuta. Seierherren i dette kappløpet blir den som har gjort sin valuta verdiløs. Da har vi situasjonen i Zimbabve og Weimarrepublikken.

Begrunnelsen for å ødelegge valutaen er eksportindustrien. Vi skal altså treffe tiltak slik at vi får sendt varene våre ut av landet og får tak i det stadig mere verdiløse papiret som andre sentralbanker utsteder. Moderne økonomi er bakvendt og i strid med sunn fornuft.

En sterk valuta har viktige fordeler:

  • Vi får tak kjøpt varer fra utlandet billig. Ved siden av konsumvarer gjelder det også innsatsfaktorer til industrien. Dette kommer hele industrien til gode inkludert eksportindustrien.
  • Arbeiderne får mere for sine lønninger. Dette gir arbeidsinnvandring fra land med svakere valuta og økt konkurransekraft for hele industrien inkludert eksportindustrien.

Industrien som helhet har altså stor fordel av en sterk valuta og selv for eksportindustrien isolert oppveier fordelene mye av ulempene. Studerer man skoleeksemplet Weimarreplublikken kom da også eksportindustrien i problemer grunnet høye kostnader til innsatsfaktorer.

Et stabilt pengesystem har dessuten en rekke indirekte fordeler som kommer verdiskapningen til gode. Konsekvensen av Norges deltakelse i valutkrigen er å utarme landet.

Den østerrikske konjunkturteori

Grunnleggende rammeverket til den østerrikske skolen

Når vi studerer menneskelig samfunn, så er aktøren som utfører handlingene vi observerer individet.
Individet har både kapasitet i form av hjernen og kropp til å gjennomføre handlinger.
I tillegg til sin egen kropp, har individet andre objekter i sin ytre omgivelser til å gjennomføre handlinger.

Når vi omtaler samfunnet, så dreier det seg om helheten av alle individene og handlinger samfunnet består av.
Alle handlinger, relasjoner og institusjoner er dermed utfallet av handlinger initiert av konkrete individer.

Videre kan vi stadfeste det følgende påstående rent empirisk sett:
Mennesket har begrensninger i form av tid, kunnskap, evner og materielle ressurser.
Mennesker har imotsetning til dette teoretisk (praktisk sett) ubegrensede behov.

For å foreta handlinger for å tilfredstille behovene sine er de dermed nødt til å prioritere sine behov.

De høyeste prioriterte behovene vil dermed bli forsøkt tilfredstilt først og de minst senest.

Videre kan vi stadfeste at enhver bevisst, selv-initierte handling (altså om vi ignorerer reflekser ol.) er målorientert. Personen eller invidet utfører den for å oppnå et mål, et visst utfall.

Målorienterte handlinger er essensen av det menneskelige vesen og det er hva vi foretar oss hver dag når f.eks «åpner skuffen for å hente ut smørkniven», eller når vi «kjøper melk på butikken for å lage risgrynsgrøt».

For å nå våre mål så benytter vi midlene som kan nå oss dit vi ønsker å være. Når vi «åpner skuffen for å hente ut smørkniven» så er midlet vi bruker kroppen vår for både å utføre handlingen, og målet er å holde smørkniven å hånden. Om individet tilfeldigvis ikke hadde egne hender, men hadde en hushjelp så ville midlet individet brukte for å åpne skuffen være hushjelpen.
Likeså når vi «kjøper melk på butikken for å lage risgrynsgrøt», så er midlet vi benytter for å tilegne oss melk penger og midlet for å lage risgrynsgrøt er både melken, pengene, alle andre ingredienser og utstyr som vi benytter for å nå vårt mål som er å ha lagd ferdig risgrynsgrøt.

Alle midler utenom om oss selv, som vi benytter til å tilfredstille våre behov betegner vi som goder. Goder som tilbys for salg, betegner vi som økonomiske goder.

For at noe skal være et gode(for noen), krever det så et menneskelig behov som det tilfredstiller, at et menneske vet om hvordan det kan benyttes for å tilfredstille behovet sitt og at individet faktisk har tilgang eller kontroll over godet.

Konjunktursyklusen

Kreativ ødeleggelse vs kreativ skapelse

I utdanningen blant økonomer i Norge og Vesten generelt har Schumpeter lenge blitt hentet fram som en økonom som har påpekt svakheter ved den nyklassiske forståelsen av økonomien. Ett viktig konsept som eksemplifiserer Schumpeters tenkning er «kreativ ødeleggelse»(«Creative destruction»). I boken setter han innovasjon og stadige endringer som det sentrale elementet i konseptet «kreativ ødeleggelse»:

«The fundamental impulse that sets and keeps the capitalist engine in motion comes from the new consumers’ goods, the new methods of production or transportation, the new markets, the new forms of industrial organization that capitalist enterprise creates. […] The opening up of new markets, foreign or domestic, and the organizational development from the craft shop and factory to such concerns as U.S. Steel illustrate the same process of industrial mutation […] that incessantly revolutionizes the economic structure from within, incessantly destroying the old one, incessantly creating a new one. This process of Creative Destruction is the essential fact about capitalism. It is what capitalism consists in and what every capitalist concern has got to live in.»

Schumpeter som var fra Østerrike, var likevel ikke en østerriker fra økonomisk skole sett men hadde likevel både vært eksponert for det østerrikske tankesettet og det nyklassiske (spesielt i form av ).
Det som er viktig å påpeke her er at det er helt korrekt at:
– en kapitalistisk/fri økonomi er i stadig endring
– stadig vekk blir gamle måter å produsere, organisere og finansiere virksomheter endret
– i en økonomi med konkurranse så ville det være slik at bedrifter raskt kan lide tap og dens bruk av ressurser,både menneskelig og materielle, må allokeres til andre formål

Det østerrikske konseptet

Konseptet som sammenstilles i verkene til den østerrikske skolen (Mises, Hayek, Rothbard, Kirzner, Menger) er et hvor entreprenører ved å frata andre entreprenører markedsandeler erstatter mindre tilfredstillende måter å produsere og levere produktet eller tjenestene til kunden. Enten dette er i form av billigere priser, bedre kvalitet eller andre aspekter som kundene verdsetter.

Det kreative er den nye måten entreprenører produserer sine produkter eller tjenester. Det skapende er den ytterligere verdien som kundene får ut av å betale lavere priser eller få

Når entreprenører innen it-bransjen produserte datamaskiner som var bedre, billigere og enklere for kundene å bruke så var det flere industrier som ble rammet negativt av at flere konsumenter benyttet datamaskiner, istedenfor telefoner (for kommunikasjon), skrivemaskiner (for å lage dokumenter), . Men de industriene som ble rammet

Entreprenørskap og kriser

I sammenheng med konjunktursyklusen (altså de stadige tilbakevendende økonomiske krisene) så argumenteres det ofte av flere økonomer, fra nyklassikere, til uavhengige at vi behøver «kreativ destruksjon» nå i «krakk»-fasen. Med det mener de som regel at samfunnet og staten må til en viss grad tillate konkurser av de organisasjonene og individene.

Problemet med dette er at man da samstiller to ulike fenomener som oppstår i økonomien, altså effekten av fenomene ligner mens årsaken er ulik.
I begge tilfellene har entreprenører feilvurdert deres økonomiske situasjon og konsumentene behov.

Men når en konjunktursyklus forekommer som et resultat av kreditt ekspansjon eller kreditt inflasjon så er det andre grunner enn deres egen feilvurdering som har ultimatisk sett forårsaket aktørene i økonomien sin feilvurdering.

De har feilvurdert deres finansieringsevne på grunn av en rentepolitikk som gir en feilaktig lånerente til banker og dermed deres kunder.

De har feilvurdert deres konsumenter sine fremtidige behov, ettersom de konsumentene også har feilvurdert sin egen økonomiske situasjon (fremtidig inntekt, kredittverdighet osv.).

Effektene er også lignende.

Men mens økonomiske nedgangstider som har sin årsak i

Årsaken til at en bedrift går konkurs eller lider tap i økonomi generelt er at dens måte å organisere ressurser og produsere på har vært utført ved en feilvurdering av konsumentenes behov.
Årsaken til at mange bedrifter går konkurs eller lider tap i en økonomi samtidig som opplever nedgangstider er at de har også

Angående Japansyndromet

I Dagens Næringsliv sin gjestekommentar den 28. november skriver sjeføkonomen i Nordea, Steinar Juel, en artikkel om den japanske økonomien og kontrasterer den med hvordan andre finanskriser har blitt håndtert.

«Lav prisstigning eller mild deflasjon, lav økonomisk vekst og galopperende offentlig gjeld har preget japansk økonomi de siste par tiårene. Nå brer det seg en bekymring for at dette også blir skjebnen til Eurosonen, og kanskje til og med for USA.»

Hvorfor er lav prisstigning eller tom. fall i KPI et problem som tas med ?
Er japanere bedre stilt om de opplever «lav økonomisk vekst og galopperende gjeld» i tillegg til høy inflasjon som utraderer deres sparinger og lønninger eller om de bare opplevde «lav økonomisk vekst og galopperende gjeld» ?

Dette etablerte synet på deflasjon har blitt dekket tidligere.

«Selv om renten er nær null og bankene kan låne alt de ønsker i Den europeiske sentralbanken er den økonomiske veksten bare så vidt på plussiden. I USA er veksten i økonomien sterkere.
Men tross massive pengepolitiske stimulanser har gjeninnhentingen etter finanskrisen vært noe svakere enn det Sverige opplevde med høye renter etter bankkrisen tidlig på 1990-tallet.»

«Diskusjonen på konferansen IMF nylig avholdt til ære for den israelske sentralbanksjefen Stanley Fischer i forbindelse med hans avgang, viser den uro og usikkerhet som er i ferd med å bre seg. USAs tidligere finansminister Larry Summers sa i sitt innlegg at vi kanskje må leve med at en nominell rente på null er et for høyt nivå til å sikre stor nok etterspørsel i økonomien.»

«Kanskje langvarige perioder med ultralave renter svekker den potensielle veksten i økonomien ? Ingen etablerte økonom-miljøer har turt å reise det spørsmålet, for da måtte man retenke grunnlaget for pengepolitikken som har vært dominerende, de siste 20 årene.»

Det er helt feil at ingen «etablerte økonommiljøer» har tatt opp dette. Velkjente østerrikske økonomer som Mises, Hayek, Rothbard og flere har i lengre tid enn 20-årene påpekt hvorfor den nåværende pengepolitikken er skadelig for økonomien og hvorfor et annet pengesystem er å foretrekke.

Problemet er at de siterte ekspertene og økonomene tilhører nettopp det «etablerte økonomimiljøet» som har styrt verden inn i denne omfattende krisen.

Forord til Sosialøkonomi er sunn fornuft

Denne boken er en analyse av økonomiske feil­tagelser som etter hvert er blitt så alminnelige at de nesten er blitt en slags ny ortodoksi. Det eneste som har hindret dette er deres egne selvmotsigelser, som har splittet dem som godtar de samme premis­ser i hundrevis av forskjellige «retninger». Dette har skjedd av den enkle grunn at det er umulig å ta konsekvent feil i saker som har med det virkelige liv å gjøre. Men forskjellen mellom en ny retning og en annen er bare at én gruppe tidligere enn en annen innser de absurditeter som dens falske for­utsetninger driver den til. I det øyeblikk det skjer, blir gruppen inkonsekvent ved enten uforvarende å. forkaste sine egne falske premisser, eller ved å godta, slutninger trukket på grunnlag av dem, som er mindre foruroligende eller fantastiske enn de logik­ken skulle lede til.

Det er imidlertid ikke en eneste viktigere regje­ring i hele verden, hvis økonomiske politikk ikke påvirkes av eller nesten helt bestemmes av noen av disse villfarelsene. Den kanskje enkleste og sikreste måte å forstå sosialøkonomien på er å gjen­nomgå slike feil, og særlig den hovedfeil de springer ut av. Det er utgangspunktet for denne boken, og for dens noe fordringsfulle tittel.

Denne boken tar derfor først og fremst sikte på å fremstille. Den foregir ingen originalitet med hen­syn til noen av de hovedidéer den forklarer. Den forsøker heller å vise at mange av de idéer, som nå går for fremragende nydannelser og fremskritt, i virkeligheten bare er gjenopplivelser av gamle feil­tagelser, og nye bevis for den gamle sats at de som ikke kjenner fortiden er dømt til å gjenta den.

Jeg antar at denne essay i og for seg er ubluferdig «klassisk», «tradisjonell» og «ortodoks». I hvert fall vil vel de hvis feiltagelser blir analysert her prøve å avfeie den med slike tilnavn. Men den som prøver å tilegne seg så meget kunnskap som mulig vil ikke la seg skremme av slike adjektiver. Han vil ikke alltid søke etter noe nytt, noe revolusjone­rende i økonomisk tenkning. Hans sinn vil naturlig­vis være like åpent for nye idéer som for gamle; men han vil nøye seg med å legge til side det som bare er hvileløs eller ekshibisjonistisk streben etter nyhet og originalitet. Som Morris R. Cohen har be­merket:             «Den idé at vi kan avvise alle tidligere tenkeres synspunkter gir sannelig intet grunnlag for håp om at vårt eget arbeid vil vise seg å bli av noen verdi for andre.»*)

Fordi denne boken tar sikte på å fremstille har jeg benyttet meg rikelig — og uten detaljerte hen- visninger (med unntak av enkelte fotnoter og sita­ter) — av andres idéer. Dette er uunngåelig når en skriver på et felt der mange av verdens fineste ånder
*) Reason and Nature (1931).

 

har arbeidet. Men min gjeld til i det minste tre forfattere er av en så spesiell natur at jeg ikke kan gå forbi den uten å nevne den. Min største gjeld, når det gjelder det fremstillingsmessige grunnlaget som denne drøftelsen bygger på, har jeg til Fredrich  Bastiats essay Cc qu’ on voit et ce qu’ on ne vait pax, som nå er nesten et århundre gammel. Dette ar­beidet kan faktisk betraktes som en modernisering, utvidelse og generalisering av den innføringen i pro­blemene som Bastiats pamflett gir. Dernest må nevnes min gjeld til Philip Wicksteed. Særlig ka­pitlet om arbeidslønn og det avsluttende sammen­draget skylder meget til hans Common Sense of Political Economy. Min tredje gjeld er til Ludwig von Mises. Med alt det unevnt, som denne elemen­tære avhandling måtte skylde hans skrifter i sin alminnelighet, har jeg min mest spesielle gjeld til ham for hans fremstilling av den måte hvorpå den monetære inflasjonsprosess sprer seg.

Når jeg gjennomgår feilslutninger, har jeg funnet det ennå mindre rådelig å nevne spesielle navn enn når jeg ytrer anerkjennelse. Hvis jeg skulle gjøre det, hadde jeg måttet yte spesiell rettferdighet til hver enkelt av de forfattere jeg kritiserer, med eksakte henvisninger og sitater, med hensyn tatt til den særlige vekt han måtte legge på dette eller hint punkt, de forbehold han tar, hans personlige tvetydigheter, inkonsekvenser og så videre. Jeg hå­per derfor at ingen vil bli for skuffet fordi navn som Karl Marx, Thorstein Veblen, Major Douglas, Lord Keynes, Professor Alvin Hasen og andre ikke er nevnt på disse sidene. Hensikten med denne boken er ikke å fremstille enkelte forfatteres særlige feil, men sosialøkonomiske feiltagelser i deres hyp­pigste, mest utbredte og innflytelsesrike form. Vill­farelser blir i alle fall anonyme når de når det popu­lære stadium. De spissfindigheter eller uklarheter som kan finnes hos de forfattere som er mest an­svarlige for å ha fremmet dem, blir vasket av. En lære blir forenklet: Det spissfindige argument som rommer feiltagelsen, og som kan ha vært begravet i et nettverk av forbehold, tvetydigheter eller mate­matiske ligninger står bart igjen. Jeg håper derfor at jeg ikke skal bli beskyldt for urettferdighet på grunn av at en velkjent lære i den form jeg har fremstilt den ikke er nøyaktig lik lærebygningen slik den er blitt formulert av Lord Keynes eller noen annen spesiell forfatter. Det er det politisk innfly­telsesrike grupper tror, og som regjeringer handler etter, vi er interessert i her, ikke de historiske opp­hav for disse meningene.

Til slutt håper jeg at jeg vil bli tilgitt for å gi så få henvisninger til statistikk på de følgende sider. Hvis jeg skulle ha prøvd å legge frem statistiske bekreftelser med hensyn til virkningene av tollsatser, maksimalpriser, inflasjon, og kontroll med slike va­rer som kull, gummi og bomull, ville denne boken ha vokst langt utover det omfanget det var meningen å gi den. Dessuten — som aktiv avismann er jeg fullstendig klar over hvor raskt statistikk blir for­eldet og erstattet med nye tall. De som er interes­sert 1 særegne økonomiske problemer anbefales å lese pågående «realistiske» diskusjoner om dem, med Statistisk bevisføring. De vil ikke finne det van­skelig å tolke statistikken riktig på bakgrunn av de grunnleggende prinsipper de har lært.

Jeg har forsøkt å skrive denne boken så enkelt og med så stor uavhengighet av spesielle faguttrykk som det er mulig å forene med rimelig nøyaktighet, slik at den kan forståes fullt ut av en leser som ikke har noe kjennskap til sosialøkonomi fra før.

Da denne boken ble satt sammen til en enhet, var tre kapitler allerede trykt som egne artikler. Jeg vil gjerne få takke The New York Times, The Ame­rican Scholar og The New Leader for deres tillatel­ser til å trykke opp igjen stoff som opprinnelig ble offentliggjort i deres spalter. Jeg er professor von Mises takknemlig for at han leste gjennom manu­skriptet, og for verdifulle råd og vink. Ansvaret for de meninger som blir uttrykt ligger selvfølgelig i sin helhet hos meg.

New York, 25. mars 1946.

H. H.

Socialism Grips Norway


Socialization has become a foggy term, and so has
socialism. Most modern Socialists define socialism
by pointing to conditions considered desirable by
everybody. Such descriptions are useless as defini-
tions. The following definition has been accepted
by the advocates as well as by the opponents of
socialism. Socialism means (1) the abolition of
privat e ownership of the means of production; and
(2) centralized State direction of trade and busi-
ness. This definition is not as clear and unambigious as it might appear , because taxation and
other devices may undermine , and even eliminate,
the right of private ownership, even if such ownership still exists on paper .
Norwegian industry·is not formally socialized or
nationalized. It is true that the telegraph service
and the railways are State-owned, but this has
always been so in Norway. Few Europeans consider
State ownership of telegraph lines and railways as
socialization, though it is admittedly a step in that
direction. Even before the war Norway had State
monopolies for grain, wines and liquors. Since the
war the Labor gove rnment has established two
more monopolies - for medicines, and for fishinggear , nets and tackle.
Some State-Owned Industries
The Norwegian telephone companies used to be
partly State-owned and partly privately-owned.
Since the war there has been a tendency. for the
tate to buy the privately-owned telephone companies . The reason given is the necessity of coordination to attain higher efficiency.
Since the war the Labor government has also
tried to acquire holdings of shares in other private
companies. The opportunity present edit self very
conveniently when Germ'an lnterests in Norwegian
corporations , acquired during the occupation, were
confiscated as part of the war indemnity. In this
way the State has become the greatest stockholder
in Norway' s biggest corporation- the Norsk Hydro,
a nitrate company.
'The government has gone farther than. taking
over war indemnitie's. On June 1, 1952 the State
owned stocks in seventy-seven corporations , and
controlled a majority in forty-one of them. The
total share capital of these seventy-seven corpora-
tions was 496,000,000 kroner , of which the' State
owned 344,000,000. As a comparison, the total share
capital of all Norwegian stockholding companies
is calculated to be 3,000,000,000 krone r .
The sha r eholding interest of the State is considerably greater than the above amounts indicate .
The Vinmonopolet, for example, with its ware-
houses, stocks of wines and liquors , and retail
outlets all over the country, is obviously worth
much more than the share capital , a paltry 100,000
kroner .
With the unanimous consent of the Storting,
Norway' s Parliament , the government has started
building a big iron-works, Statens Jernverk, which
was calculated to cost 334,100,000 kroner but will
in fact cost three times as much. This may be'
described as a socialist undertaking, not because
it is State-owned but because it does not satisfy the
private prerequisite that it should be profitable.
Even according to the preHminary estimates it will
only cover it s expenses in boom years ; it will lose
money in normal as well as in depression years .

Limitation of Dividends
The Labor government has followed other prac-
tices which have brought Norway still nearer to'
socialism. One device is the limitation of dividends.
The general rule is that no stockholding company
may pay more than a 5 percent dividend. The
results are in some cases so absurd that dispensations are given. One effect of this limitation is that
stocks actually are not equities any more', repre-
senting real values, but nominal values of the same
category as bonds.
Considering the risky character of certain Nor..;
wegian industries , such as whaling, shipping, and
fur-farming, a limitation of dividends must
naturally reduce the supply of venture capital . It
has already done so. The number of stock-listed
corporations has fallen drastically.
A permanent limitation of dividends means of
course the permanent abolition of the shareholders '
right to private ownership of the means of production.
It may be added that most big enterprises in
Norway are limited joint - stock companies. Some
prominent lawyers assert that Norwegian Joint-
stock companies have already been socialized for
all practical purposes. In addition to the limitation
of dividends a ban has been imposed on the distribution of companies' funds ,
and on the dissolving of companIes, in order to prevent indirect payment
of dividends.
The financial benefits f rom the ownership of the
means of production have also been reduced in
othe r ways. Up to J anua ry 15, 1953, the r e existed a
ceiling on salaries . It was never quite' clear what
that maximum was, and the law was permitted to
expire.
It is still forbidden to pay corporation officers
higher salaries than in 1940. As the index of
wholesale prices is 276 and the official cost-of living index 222 (wi th 1938 r epr e s ent ing 100) ;
this ceiling can hardly be maintained. But it exists
today.
House-owners have been compelled to reduce pre-
warrents by 10 percent. It is a matter of definition whether residential houses are a means of
production, but this decision has at any rate' re -
duced the financial benefits of being a houseowner.
'The financial benefits of owning capital goods
have been· further undermined because the Price
Control Office has authority to place special levies
or dues on any branch of industry or any business,
corporative or not. These levie's are partly used for
reducing prices of any products that the Price
Directorate wants to subsidize. The due'S levied for
this purpose and the subsidies paid over the State
Budget have now re'ached such heights that they
equal the total amount of direct taxes .

	

Finansiell krise og resesjon

Den alvorlige finansielle krisen og resulterende verdensomspennende økonomiske resesjon som vi har prognosert i flere utløser endelig dens voldsomhet. Faktisk den uansvarlige politikken av en kunstig innskytelse av kreditt som sentralbanker (i ledetog av den amerikanske sentralbanken) har tillatt og stelt istand over de siste 15 årene kunne ikke endt på noen annen måte.

Den ekspansive syklen som nå har sluttet var satt i gang når den Amerikanske økonomien var på vei ut av sin siste resesjon i 1992 og den amerikanske sentralbanken(Federal reserve) utga seg på meget stor kunstig økning av kreditt og investeringer, en ekspansjon udekket parrallelt med en økning i husholdningers frivillig sparing.I mange år, vokste pengemengden i form av kontanter og bankinnskudd (M3) med en gjennomsnittlig rate på over 10 % i året.

The severe financial crisis and resulting worldwide economic recession we have been forecasting for years are finally unleashing their fury. In fact, the reckless policy of artificial credit expansion that central banks (led by the American Federal Reserve) have permitted and orchestrated over the last fifteen years could not have ended in any other way.

The expansionary cycle that has now come to a close was set in motion when the American economy emerged from its last recession in 1992 and the Federal Reserve embarked on a major artificial expansion of credit and investment, an expansion unbacked by a parallel increase in voluntary household saving. For many years, the money supply in the form of banknotes and deposits (M3) has grown at an average rate of over ten percent per year (which means that every six or seven years the total volume of money circulating in the world has doubled). The media of exchange originating from this severe fiduciary inflation have been placed on the market by the banking system as newly created loans granted at extremely low (and even negative in real terms) interest rates. The above fueled a speculative bubble in the shape of a substantial rise in the prices of capital goods, real-estate assets, and the securities that represent them and are exchanged on the stock market, where indexes soared.

Curiously, as in the «roaring» years prior to the Great Depression of 1929, the shock of monetary growth has not significantly influenced the prices of the subset of goods and services at the final-consumer level of the production structure (approximately only one third of all goods). The decade just past, like the 1920s, has seen a remarkable increase in productivity as a result of the introduction on a massive scale of new technologies and significant entrepreneurial innovations which, were it not for the «money and credit binge,» would have given rise to a healthy and sustained reduction in the unit price of the goods and services all citizens consume. Moreover, the full incorporation of the economies of China and India into the globalized market has gradually raised the real productivity of consumer goods and services even further. The absence of a healthy «deflation» in the prices of consumer goods in a period of such considerable growth in productivity as that of recent years provides the main evidence that the monetary shock has seriously disturbed the economic process.

Economic theory teaches us that, unfortunately, artificial credit expansion and the (fiduciary) inflation of media of exchange offer no shortcut to stable and sustained economic development, no way of avoiding the necessary sacrifice and discipline behind all voluntary saving. (In fact, particularly in the United States, voluntary saving has not only failed to increase, but in some years has even fallen to a negative rate.)

Indeed, the artificial expansion of credit and money is never more than a short-term solution, and often not even that. In fact, today there is no doubt about the recessionary consequence that the monetary shock always has in the long run: newly created loans (of money citizens have not first saved) immediately provide entrepreneurs with purchasing power they use in overly ambitious investment projects (in recent years, especially in the building sector and real-estate development). In other words, entrepreneurs act as if citizens had increased their saving, when they have not actually done so.

Widespread discoordination in the economic system results: the financial bubble («irrational exuberance») exerts a harmful effect on the real economy, and sooner or later the process reverses in the form of an economic recession, which marks the beginning of the painful and necessary readjustment. This readjustment invariably requires the reconversion of the entire real productive structure, which inflation has distorted.

The specific triggers of the end of the euphoric monetary «binge» and the beginning of the recessionary «hangover» are many, and they can vary from one cycle to another. In the current circumstances, the most obvious triggers have been the rise in the price of raw materials, particularly oil, the subprime mortgage crisis in the United States, and finally, the failure of important banking institutions when it became clear in the market that the value of their debts exceeded that of their assets (mortgage loans granted).

At present, numerous self-interested voices are demanding further reductions in interest rates and new injections of money, which permit those who desire it to complete their investment projects without suffering losses.

Nevertheless, this «flight into the future» would only temporarily postpone problems at the cost of making them far more serious later. The crisis has hit because the profits of capital-goods companies (especially in the building sector and in real-estate development) have disappeared due to the entrepreneurial errors provoked by cheap credit, and because the prices of consumer goods have begun to rise faster than those of capital goods.

At this point, an inevitable, painful readjustment begins, and in addition to a drop in production and an increase in unemployment, we are now seeing a very harmful rise in the prices of consumer goods (stagflation).

The most rigorous economic analysis and the coolest, most balanced interpretation of recent economic and financial events lead inexorably to the conclusion that central banks (which are in fact monetary central-planning agencies) cannot possibly succeed in finding the most advantageous monetary policy at every moment. This is exactly what became clear in the case of the failed attempts to plan the former Soviet economy from above.

To put it another way, the theorem of the economic impossibility of socialism, which the Austrian economists Ludwig von Mises and Friedrich A. Hayek discovered, is fully applicable to central banks in general, and to the Federal Reserve and (at one time) Alan Greenspan and (currently) Ben Bernanke in particular. According to this theorem, it is impossible to organize society, in terms of economics, based on coercive commands issued by a planning agency, since such a body can never obtain the information it needs to infuse its commands with a coordinating nature. Indeed, nothing is more dangerous than to indulge in the «fatal conceit» — to use Hayek’s useful expression — of believing oneself omniscient or at least wise and powerful enough to be able to keep the most suitable monetary policy fine-tuned at all times. Hence, rather than soften the most violent ups and downs of the economic cycle, the Federal Reserve and, to a lesser extent, the European Central Bank, have most likely been their main architects and the culprits in their worsening.

Therefore, the dilemma facing Ben Bernanke and his Federal Reserve Board, as well as the other central banks (beginning with the European Central Bank), is not at all comfortable. For years they have shirked their fiduciary responsibility, and now they find themselves in a blind alley. They can either allow the recessionary process to begin now, and with it the healthy and painful readjustment, or they can procrastinate with a «hair of the dog» cure. With the latter, the chances of even more severe stagflation in the not-too-distant future increase exponentially. (This was precisely the error committed following the stock market crash of 1987, an error that led to the inflation at the end of the 1980s and concluded with the sharp recession of 1990-1992.)

Furthermore, the reintroduction of a cheap-credit policy at this stage could only hinder the necessary liquidation of unprofitable investments and company reconversion. It could even wind up prolonging the recession indefinitely, as occurred in the Japanese economy, which, after all possible interventions were tried, ceased to respond to any stimulus involving credit expansion or Keynesian methods.

It is in this context of «financial schizophrenia» that we must interpret the latest «shots in the dark» fired by the monetary authorities (who have two totally contradictory responsibilities: both to control inflation and to inject all the liquidity necessary into the financial system to prevent its collapse). Thus, one day the Fed rescues AIG, Bear Stearns, Fannie Mae, and Freddie Mac, and the next it allows Lehman Brothers to fail, under the amply justified pretext of «teaching a lesson» and refusing to fuel moral hazard. Finally, in light of the way events were unfolding, the US government announced a $700 billion plan to purchase illiquid (i.e., worthless) assets from the banking system. If the plan is financed by taxes (and not more inflation), it will mean a heavy tax burden on households, precisely when they are least able to bear it.

In comparison, the economies of the European Union are in a somewhat less poor state (if we do not consider the expansionary effect of the policy of deliberately depreciating the dollar, and the relatively greater European rigidities, particularly in the labor market, which tend to make recessions in Europe longer and more painful). The expansionary policy of the European Central Bank, though not free of grave errors, has been somewhat less irresponsible than that of the Federal Reserve. Furthermore, meeting the requirements for admission to the euro currency bloc (convergence) involved a healthful and significant rehabilitation of the chief European economies. Only a few countries on the periphery, like Ireland and especially Spain, engaged in considerable credit expansion from the time they initiated their processes of convergence.

The case of Spain is paradigmatic. The Spanish economy underwent an economic boom that was due, in part, to real causes (liberalizing structural reforms which originated with José María Aznar’s administration). Nevertheless, the boom was also largely fueled by an artificial expansion of money and credit, which grew at a rate nearly three times the corresponding rates in France and Germany.

Spanish economic agents essentially interpreted the decrease in interest rates which resulted from the convergence process in the easy-money terms traditional in Spain: a greater availability of easy money and mass requests for loans from Spanish banks (mainly to finance real-estate speculation), loans which these banks have granted by creating the money ex nihilo while European central bankers looked on unperturbed. When faced with the rise in prices, the European Central Bank has remained faithful to its mandate and has decided not to lower interest rates despite the difficulties of those members of the Monetary Union which, like Spain, are now discovering that much of their investment in real estate was in error and are heading for a lengthy and painful reorganization of their real economy.

«The reckless policy of artificial credit expansion could not have ended in any other way.»

Under these circumstances, the most appropriate policy would be to liberalize the economy at all levels (especially in the labor market) to permit the rapid reallocation of productive factors (particularly labor) to profitable sectors. Likewise, it is essential to reduce public spending and taxes, in order to increase the available income of heavily indebted economic agents who need to repay their loans as soon as possible.

Economic agents in general and companies in particular can only rehabilitate their finances by cutting costs (especially labor costs) and paying off loans. Essential to this aim are a very flexible labor market and a much more austere public sector. These factors are fundamental if the market is to reveal as quickly as possible the real value of the investment goods produced in error and thus lay the foundation for a healthy, sustained economic recovery in a future that, for the good of all, we hope is not too distant.

Utdanning

1. Metode
Årsaksbasert tilnærming
The General Theory of the Good – Første kapittel i «Principles of Economics» av Carl Menger – http://mises.org/etexts/menger/one.asp
Causality as a requirement of Action – Første kapittel i «Human Action» av Ludwig Von Mises – http://mises.org/humanaction/chap1sec5.asp
What is a Causal-Realist Approach ? – Joseph T. Salerno – http://mises.org/daily/2740
Scarcity, Choice and Value – Forelesning av Joseph T. Salerno – http://www.youtube.com/watch?v=5aLYVsCbamk

Prakseologi
Praxeology: The Austrian Method – Hans-Hermann Hoppe – http://www.youtube.com/watch?v=BojfG6fmYEU

2. Markedsprosessen

3. Inngrep i økonomien

4. Normative anbefalinger for økonomisk politikk

5. Historien til Østerrikere

Kritikk av monetarismen og Chicago-skolen

Monetarismen/ Den mekaniske kvantitetsteorien

  1. http://mises.org/daily/2916 «The Velocity of Circulation» – Henry Hazlitt
  2. http://mises.org/daily/3808/The-Notion-of-Neutral-Money – Ludwig Von Mises
  3. http://mises.org/daily/3872/The-Specific-Value-of-Money – Ludwig Von Mises
  4. http://mises.org/daily/3733/Demand-for-Money-and-Supply-of-Money – Ludwig Von Mises
  5. http://mises.org/daily/3844/The-Anticipation-of-Changes-in-Purchasing-Power – Ludwig Von Mises
  6. http://mises.org/daily/3729/Gold-vs-Paper – Ludwig Von Mises
  7. http://mises.org/daily/5577 «The Lure of a Stable Price Level» – Murray N. Rothbard

 

Rasjonelle forventninger(ie. Robert Lucas, Edward Prescott, Finn Kydland osv.)

  1. http://mises.org/daily/2249 «What do Austrians Mean by «Rational» ?» – Michael Rozeff
  2. http://mises.org/daily/2673 «Why Dont Entrepreneurs Outsmart the Business Cycle ?» – Brian Stanley
  3. http://mises.org/journals/qjae/pdf/qjae10_4_4.pdf «A critique of adaptive and rational expectations» – Nikolay Gertchev(journalartikkel)
  4. http://mises.org/journals/qjae/pdf/qjae11_2_1.pdf «ABCT in light of Rational Expectations: The Role of Heterogeneity, the Monetary Footprint and Adverse Selection in Monetary Expansion» – Anthony J. Evans & Toby Baxendale(journalartikkel)
  5. http://mises.org/journals/rae/pdf/rae10_1_3.pdf «On Certainty and Uncertainty, Or: How Rational Can Our Expectations Be ?»

 

Jeg må benevne at «rasjonelle forventninger» kritikken av ABCT, i mine øyne, avslører en sjokkerende mangel på innsikt hos moderne økonomer i hvordan profitt-søkende entreprenører må operere i hensyn til konkurrenter, framtidig usikkerhet(ingen vet hva renten er om 2 år) og alternativ kostnaden ved venting. Kan også tillegge at alle «Ny-keynesianere» tror på dette og i det sans kunne stått under der.

 

Grunnleggende Chicago – Østerrike forskjeller

  1. http://mises.org/daily/5390 «Chicago vs Austrian School» – Robert P Murphy – Introduksjon til grunnleggende forskjeller
  2. http://mises.org/daily/4067 «Is Milton Friedman A Keynesian ?» – Roger W. Garrison (mitt korte svar er: JA!)

 

Lengre artikler:

 

Grunnleggende keynesiansk teori

  1. Aggregering
  1. Says lov
    •  «Understanding Says Law of Markets» – Steve Horwitz
  2. Keynesiansk «stimulering»

 

Spesifikke ideer

  1. Deflasjonær spiral
  1. Stive lønnsnivå
  1. Renter som «likviditetspreferanse»
  1. Etterspørsels «svikt» :

 

Post-keynesianere

  1. http://mises.org/daily/2787 «Does the Current Financial Crisis Vindicate the Economics of Hyman Minsky» – Frank Shostak
  2. http://mises.org/daily/2504 «Do Central banks Really Inflate ? No, Say the Post-keynesians» – Frank Shostak