Bokanmeldelse: Henry Hazlitt- Economics in one lesson

Economics in One Lesson kan leses online, og bestilles fra Mises Instituttet både på Norsk og Engelsk.

  • Forfatter: Henry Hazlitt (1894-1993).
  • Tittel: Economics in one lesson
  • Utgitt  første gang i 1946.
  • Forlag: Random House USA Inc
  • Norsk oversettelse: Økonomi på en-to-tre
  • Finnes også på lydbok og som pdf fil på internett.
  • Hazlitt er forfatter av 25 bøker og arbeidet som journalist for blant annet The Wall Street Journal.

Economics in one lesson ble utgitt for første gang i 1946 og er solgt i en million eksemplarer. Denne boken er ikke bare en god introduksjon til samfunnsøkonomi, den fremstår som et glimrende eksempel på klar økonomisk tenkning og den avslører mange økonomiske feilslutninger.

 

Henry Hazlitt har gitt boken en svært ambisiøs tittel, men han lykkes godt med utførelsen. Til tross for et beskjedent antall sider og en fullstending verbal fremstilling med et relativt enkelt språk, sitter leseren igjen med et inntrykk av at Hazlitt gir en objektiv fremstilling av fundamentale økonomiske sammenhenger.

 

Det knuste vinduet

Boken begynner med et kjent og enkelt eksempel: Feilslutningen om det knuste vinduet. En guttunge som driver med rampestreker kaster en stein gjennom ruten i et bakeri slik at det knuses. Gutten stikker av, og folk som har stoppet opp på gaten ser at bakeren oppgir jakten på gjerningsmannen. Bakeren er selvfølgelig i svært dårlig humør, men noen av tilskuerne kommenterer at denne hendelsen også har en positiv side. Bakeren må jo nå kjøpe nytt glass, og dermed har denne tilsynelatende negative hendelsen ført til økonomisk vekst og økt profitt for glassmesteren. Den knuste ruten ser altså ut til å ha ført til ført til noe positivt! Det er denne typen resonnementer Hazlitt vil til livs med sin one lesson.

 

Hazlitts poeng er at det er svært lett å glemme det man ikke kan se, det som alternativt kunne eksistert istedenfor det som faktisk eksisterer. Bakeren i historien hadde kanskje tenkt til å kjøpe en ny dress denne dagen, men nå måtte han bruke pengene på et nytt vindu. Han har altså bare et vindu, istedenfor en dress og et vindu. Tapet er åpenbart og i samsvar med sunn fornuft. Feilslutningen blir likevel begått, fordi tilskuerne på gaten ikke evner å tenke utover de umiddelbare konsekvensene av hendelsen. De tenker på glassmesteren som vil øke sin profitt, men glemmer skredderen som nå får solgt en dress mindre.

 

Det knuste vinduet i andre forkledninger

Dette relativt enkle prinsippet, å se på effekten for alle totalt sett og på lang sikt, er hva hele boken er dedikert til.  Gjennom 23 korte kapitler viser Hazlitt hvordan kompliserte versjoner av feilslutningen om det knuste vinduet forvirrer blant annet politikere og økonomer, noe som gjør at de benytter  ødeleggende økonomiske virkemidler i mange situasjoner. Dette skjer blant annet som følge av at grupper med særinteresser presser igjennom sine krav for å få fordeler på kort sikt, til tross for at det får negative konsekvenser for alle på lang sikt.

 

Ettersom det er over 60 år siden Economics in one lesson ble utgitt skulle man håpe at leksen nå var lært, og at det ikke lenger var behov for denne boken. For en del av anvendelsene som fremlegges i kapitlene er nok dette tilfellet. Hazlitt forklarer hvorfor ødeleggelse av verdier alltid er negativt, til tross for at det kan føre til høye vekstrater (for eksempel etter en krig). Han forklarer også hvorfor  maskiner og teknologiske nyvinninger alltid er en forbedring for menneskene. Prisen som må betales for slike nyvinninger er gjerne at en del arbeidskraft blir overflødig, og det er selvsagt ille for de det gjelder, men løsningen er selvfølgelig ikke å ødelegge maskinene. Samfunnet som helhet vil aldri tjene på dette på lang sikt. Disse to eksemplene er (forhåpentligvis) ikke lenger kontroversielle utsagn i vesten i dag, og slik sett er nok leksen lært på dette området.

 

Samtidig er det helt klart flere viktige ting å ta med seg fra Economics in one lesson. For det første er Hazlitt som sagt briljant når det gjelder å forklare og å få frem de viktige faktorene ved fenomenet han forklarer. Dette kan alle lære noe av. For det andre er selvfølgelig prinsippet om å se på konsekvensene for alle, på lang sikt, absolutt verdt ha i bakhodet til enhver tid, og ved å lese denne boken får man dette banket inn gang på gang gjennom de ulike applikasjonene. For det tredje er det også mange feilslutninger som lever i beste velgående, fordi man ikke klarer (eller ikke ønsker) å tenke helhetlig og langsiktig, men heller fokuserer på en gruppe som har særinteresser. For eksempel er Hazlitt kritisk til den manglende forståelse for viktigheten av profitt i en markedsøkonomi, og også til fagforeninger, minstelønn og mål om full sysselsetting. Dette er noen eksempler på fenomener som fremdeles har en svært sterk status, men som Hazlitt mener er kompliserte tilfeller av den samme feilslutningen som kommer frem i eksempelet med det knuste vinduet.

 

Den som forventer en rask introduksjon til faget slik det studeres ved universitetene vil nok bli skuffet av å lese denne boken. Imidlertid gir Hazlitt en innføring i hvordan en økonom bør tenke, og det er neppe mange bøker som gjør dette bedre enn nettopp denne. Ved å lære seg Hazlitts lesson kan man unngå å gå inn for tiltak som skader samfunnet totalt sett på lang sikt, og det er noe enhver økonom bør ha som mål. Economics in one lesson anbefales derfor på det sterkeste til alle med interesse for, eller ambisjoner innen, økonomi og politikk.

Optimal metode i økonomifaget- Har den østerrikske skolen noe å tilføre?

Studenter ved Økonomisk institutt går gjennom et studie hvor matematisk
metode står helt sentralt i analysen av økonomien. Økonomistudier over hele
verden foregår i dag på denne måten, men er dette den beste måten å studere
økonomi på? Det finnes de som er uenige, blant annet den østerrikske skolen.

Forskning dreier seg i stor grad om å bruke en bestemt metode for å analysere den komplekse
virkeligheten. Målet er først og fremst å forstå den verden vi lever i. Minst like viktig er det å
kunne si noe om hva som vil skje i fremtiden, slik at usikkerheten om det som ligger frem i tid
kan reduseres. Det er åpenbart at den metoden vi benytter for å analysere ulike fenomener er
av helt avgjørende betydning for hvilke konklusjoner vi kommer til å trekke.
En betydelig del av økonomiutdanningen går med til å studere metode, hovedsakelig
matematikk, statistikk, økonometri og spillteori. Dette er fag som i liten eller ingen grad lærer
oss økonomiske resonnementer, men det gir oss verktøyene til å studere økonomi. Når så mye
tid av utdanningen går med til å studere andre ting enn økonomi, bør det være en god
begrunnelse for dette.
Det kan få store konsekvenser å benytte en metode som ikke er optimal. Dersom vi baserer
våre konklusjoner på en studie av mennesket, markedet eller samfunnet som overser viktige
faktorer, kan vi få problemer med å nå de målene vi har for forskningen. Ikke bare kan vi
mislykkes i å forstå økonomien og predikere dens utvikling, vi kan i verste fall komme til å gi
ødeleggende politiske anbefalinger. Som følge av dette bør alle som studerer økonomi ikke
bare være klar over hvorfor vi bruker den metoden vi gjør, men også kjenne til de alternative
metodene og begrunnelsen for at de ikke benyttes. Mitt inntrykk er imidlertid at få studenter
fokuserer på disse problemstillingene. Disse viktige temaene ser rett og slett ikke ut til å være
prioritert i utdannelsen.
Jeg vil i denne artikkelen rette fokus mot metoden vi benytter for å studere økonomi. Dette vil
jeg gjøre ved å presentere en alternativ metode som benyttes av den såkalte østerrikske skolen
(Austrian school of economics). Først skal jeg forsøke å avgrense og å forklare hva som
menes med den østerrikske skolen. Deretter skal jeg analysere den østerrikske metoden, og
komme noe inn på hva som skiller den fra dagens dominerende nyklassiske (neoklassiske)
metode. Til slutt vil jeg drøfte om den østerrikske skoleretningens nåværende utbredelse kan
rettferdiggjøres.

Hva er den østerrikske skolen?

Å snakke om skoleretninger er i seg selv problematisk. Det er nesten umulig å komme opp
med en presis definisjon som fanger opp en hel gruppe av økonomer og deres felles
metodebruk. Samtidig kan det være verdifullt å fokusere på ulike skoleretninger bestående av
økonomer med visse likhetstrekk, fordi det dermed er mulig å danne seg en oppfatning av hva
som er kjernen i en skoleretning kontra en annen.
Den østerrikske skolen har, som navnet skulle indikere, sitt utspring i Østerrike, men de fleste
økonomene som i dag identifiserer seg med skoleretningen er amerikanske. Jeg vil i denne
teksten bruke ”østerrikere” som en betegnelse på økonomer tilhørende denne skoleretningen,
og ikke som en betegnelse på personer fra Østerrike.
Østerrikerne kan trekke sine historiske linjer tilbake til de spanske skolastikerne i Salamanca
på 1500-tallet, som igjen var inspirert av Aristoteles. Samtidig er det bred enighet om at
grunnleggeren av den østerrikske skolen er Carl Menger (1840-1921). Menger er en velkjent
skikkelse i økonomisk faghistorie, ettersom han, samtidig med William Jevons og Lèon
Walras, var kilden til den marginalistiske revolusjonen. Den marginalistiske revolusjonen
førte til at økonomisk teori i større grad ble basert på et mikroperspektiv. I tillegg ble begrepet
grensenytte etablert, samtidig som det mer bruk av matematikk, noe Jevons og Walras var
sterke talsmenn for.
Menger var ikke like overbevist som de to andre om nødvendigheten av matematikk i
økonomisk forskning. I sin viktigste bok, Grunnsetninger i samfunnsøkonomien (1871)
etablerte han i stedet den pris- og verditeorien som skulle bli kjernen i østerriksk økonomi.
Enda viktigere for Mengers etterfølgere var imidlertid den metoden som han benyttet i sine
teoretiske økonomistudier, ettersom dette la grunnlaget for hele den østerrikske tilnærmingen
til økonomistudiet. Dette er en metode som studerer økonomi gjennom logisk-deduktiv
analyse av menneskets handlinger, og som senere ble kalt praxeologi. Menger og hans
tilhengere deltok i denne sammenheng i en metodestrid i tiårene rundt århundreskifte. Denne
striden er ikke et tema i denne teksten, men den var en av grunnene til at den østerrikske
skolen etterhvert utviklet seg til å bli en egen skoleretning.
Menger fikk flere unge tilhengere i Østerrike, der Eugen von Böhm-Bawerk (1851-1914) og
Friedrich von Wieser (1851-1926) ble blant de mest kjente. Disse to representerer også en
splitt i den østerrikske skolen. Wieser fikk stor innflytelse på den senere så kjente
nobelprisvinneren Friedrich von Hayek (1899-1992). Wieser, Hayek og deres etterfølgere, blir
av dagens østerrikere sett på som en gruppe som har distansert seg noe fra Mengers tradisjon,
ved at de ikke i samme grad benytter den praxeologiske metoden. Slik sett står også Wieser
og Hayek nærmere den nyklassiske hovedstrømningen enn det dagens østerrikere
hovedsakelig gjør.
Böhm-Bawerk på sin side blir, av dagens østerrikere, i større grad sett på som en direkte
etterfølger av Menger. Böhm-Bawerk er hovedsakelig kjent for sin omfattende teori i
trebindsverket Kapital og kapitalrente, som utkom i 1884, 1889 og 1912 og totalt utgjør cirka
1200 sider. Her forklarer han blant annet hvordan rente henger sammen med tidspreferanser
og at renten er positiv fordi mennesker foretrekker å konsumere nå fremfor i fremtiden. I bind
1 kommer Böhm- Bawerk også med en elegant kritikk av Karl Marx’ merverditeori. Han
hevder her at Marx’ teori ignorerer tid i analysen av produksjonen, og at kapitalistene ikke
utnytter arbeiderne, men tvert i mot hjelper dem ved å gi dem lønn lenge før de selv kan motta
profitt fra virksomheten. Böhm- Bawerk hevdet videre at profitten kapitalistene får er en helt
legitim betaling for det konsumet de må oppgi for å kunne investere i den realkapitalen som i
fremtiden forventes å gi inntekter. Han tilbakeviste altså at det foregår utbytting av
arbeiderne, slik Marx i årenes løp har fått så mange til å tro.
Da Menger døde i 1921 var østerrikerne blant de dominerende økonomene. Både Menger,
Böhm-Bawerk og enkelte av deres elever var annerkjente i universitetsmiljøene i Europa og i
USA. I løpet av de neste tiårene ble imidlertid den østerrikske skolen nærmest utradert som
følge av flere faktorer vi skal komme tilbake til.
Ettersom Böhm-Bawerk slet med dårlig helse i sine siste leveår og døde relativt tidlig, var det
isteden Wieser som fikk størst innflytelse på Hayek og resten av neste generasjonen
østerrikere. Det var likevel en person som ikke bare opprettholdt, men i tillegg ekspanderte
Menger og Böhm-Bawerks tilnærming til studiet av økonomi. Dette var Ludwig von Mises
(1881-1973).
Mises har fremdeles en rolle i dagens økonomiske faghistorie, men han er da hovedsakelig
kjent i forbindelse med sin artikkel om kalkulasjonsproblemene i planøkonomier (1920), som
førte til den store systemdebatten. Mises har imidlertid en langt større rolle, og dagens
østerrikere gir han i stor grad hovedæren for at den østerrikske skolen overlevde i perioden
1930 til 1950. Fra å ha en relativt stor innflytelse på økonomisk teori, ble den østerrikske
skolen avskrevet og marginalisert kraftig gjennom disse årene. Det var som nevnt en rekke
grunner til dette. Allerede før krigen var det østerrikske miljøet i forfall, og med den tyske
invasjonen av Østerrike ble denne utviklingen forsterket. Etter noen år i Genevè flyktet Mises
til Usa i 1940. På den andre siden av Atlanteren måtte Mises, uten noen universitetsstilling,
begynne nærmest fra bunnen. Han fikk likevel etter hvert en del amerikanske tilhengere som
følge av et seminar han holdt ved New York University. I 1949 ga Mises ut sitt hovedverk,
Human action, hvor han systematiserte den østerrikske metoden, og ga den betegnelsen
praxeologi.
Mises hovedverk bidro etterhvert i enda sterkere grad til at østerrikerne fikk flere tilhengere,
hovedsakelig unge amerikanere. Den viktigste av disse var Murray Rothbard (1926- 1995),
som ga ut sitt eget verk, Man, economy and state (1963), med den hensikt å forbedre Mises’
Human action og forsterke analysen. Etter disse to viktige bøkene fikk østerrikerne nok en
opptur som følge av Friedrich von Hayeks nobelpris i 1974.
I de senere år har skoleretningen hovedsakelig blitt promotert av diverse organisasjoner, som
forsøker å spre de østerrikske ideene. Den kanskje viktigste av disse organisasjonene er
Ludwig von Mises institutt i USA, som ble grunnlagt i 1982. En rekke østerrikske økonomer,
med professorstillinger ved andre universiteter, er tilknyttet dette instituttet. De arrangerer en
rekke kurs og konferanser med basis i østerrikske økonomi, og har en svært omfattende
webside (www.mises.org) med store mengder informasjon om skoleretningen.
Til tross for denne fremgangen er østerriksk økonomi fremdeles marginalisert, og har liten
innflytelse på økonomifaget. Det er likevel av interesse å kjenne til den praxeologiske
metoden, i det minste for å kunne se den nyklassiske teorien i et nytt lys. Vi skal derfor se
nærmere på hva praxeologi egentlig er.

Praxeologi – Menneskelig handling som utgangspunkt for økonomisk teori

Når vi benytter praxelogi, benytter vi en bestemt metode for å kunne håndtere, systematisere
og forenkle det komplekse fenomenet vi er interessert i å forstå bedre. Praxeologi er altså en
slik metode for å forstå økonomien. Kort sagt er praxeologi basert på det enkle aksiomet- altså
en selvinnlysende påstand som ikke trenger bevis- at mennesket handler, og benytter midler
for å oppnå valgte mål. I tillegg kommer også noen ekstra aksiomer, blant annet det faktum at
individer forandrer seg og at mennesker ser på fritid som et verdifullt gode. Fra dette
utgangspunktet benyttes så logiske slutninger for å utlede økonomiske lover, og til sist en
fullstending økonomisk teori. I utgangspunktet virker det kanskje håpløst å skulle bygge en
hel økonomisk teori på et slikt grunnlag, men det holder å minne om hvor omfattende
matematikk er blitt, også basert på noen enkle aksiomer.
Østerrikerne mener altså at studiet av økonomien i hovedsak skal handle om å drøfte hvilke
logiske slutninger som kan trekkes basert på de nevnte påstandene og de logiske slutningene
man allerede har trukket. Praxeologien kan dermed karakteriseres som en logisk-deduktiv
metode. En annen sentral karakteristikk av praxeologi er metodologisk individualisme, som
viser seg i handlingsaksiomet. Dette innebærer at østerrikerne ikke ser det som nødvendig å
fokusere på noe annet enn individets fysiske handlinger når vi studerer økonomi. De benekter
altså at økonomiske fenomener er sosiale krefter som bare kan oppdages ved å studere
samfunnet som helhet, selv om enhver aktør påvirkes av andre.
Handlingsaksiomet impliserer også en del andre fakta. Det at vi alltid handler må for
eksempel bety at vi aldri kan dekke alle behov eller nå alle mål, vi har med andre ord
knapphet. Videre kan handling også forklare at mennesker har tidspreferanse ettersom
individer handler fordi de ønsker å oppnå mål heller før enn senere. Dette følger av at
menneskene hele tiden utfører handlinger i nåtiden istedenfor å utsette dem.
For å vise hvordan praxeologien fungerer i praksis kan vi se på hvordan Rothbard utleder
noen umiddelbare slutninger fra aksiomene. For det første impliserer handling at individers
oppførsel har et formål, og at de målene som handlingen er rettet mot har en verdi for det
individet som handler. Merk at det ligger utenfor praxeologien å vurdere om disse målene er
gode eller dårlige. For det andre må alle handlinger foregå gjennom tid ved at de utføres i
nåtiden, og er rettet mot et fremtidig mål. For det tredje impliserer handling dessuten at den
handlende aktøren tror at han kan utgjøre en forskjell gjennom sin handling. Individet tror
altså at han eller hun heller vil foretrekke en situasjon hvor handlingen er utført, fremfor en
situasjon hvor dette ikke er tilfellet. Dette resonnementet impliserer at mennesket ikke er
allvitende om fremtiden, men at vi lever i en verden med usikkerhet.

Østerriksk kritikk av matematikk og økonometri i økonomisk analyse

Østerrikerne hevder at konklusjonene som nås gjennom en logisk deduktiv analyse, som vi
nettopp så, er teoretiske fakta som ikke kan motbevises ved å vise til historie eller statistikk.
Selv om det kan være situasjoner hvor konklusjonene ikke samsvarer med de resultatene som
finnes i en gitt historisk situasjon eller i en gitt analyse av et marked, vil ikke dette falsifisere
de praxeologiske sammenhengene. Dersom for eksempel 10% av Asias risavling ble ødelagt i
1977, og en statistiker eller historiker påviser at prisen på ris faktisk likevel gikk ned i
Malaysia dette året, så vil ikke dette endre på den positive sammenhengen mellom knapphet
og pris. Selvfølgelig kan det være andre faktorer som spiller inn på et gitt sted og til et gitt
tidspunkt, men i følge Østerriksk lære gjelder de isolerte praxeologiske sammenhengene
uansett. En østerriker vil derfor kun la seg overbevise gjennom teoretisk argumentasjon, og
ved at logiske feilslutninger i resonnementet påpekes.
Dette eksempelet indikerer et av mange skiller mellom den nyklassiske og den østerrikske
metoden. Generelt sett er østerrikerne avvisende til positivismen, det vil si tanken om at det er
mulig å avgjøre sannhetsverdien av enhver påstand basert på sanseerfaringer, og at alle
vitenskaper bør forsøke å finne lovmessigheter mellom sansbare fenomener. Positivister
hevder at det ikke er noen avgjørende logisk eller metodologisk forskjell mellom
vitenskapene, og at man derfor kan studere samfunnsøkonomi på samme måte som
naturvitenskapene. Denne tankegangen har hatt stor innflytelse og er sannsynligvis en viktig
grunn til økonometriens sterke posisjon i nyklassisk metode. Østerrikerne hevder imidlertid at
det er en fundamental forskjell mellom utgangspunktet for naturvitenskapelig og
samfunnsvitenskapelig forskning. Mens naturvitenskapelige hypoteser starter med
generaliserte fakta som skal testes, begynner samfunnsvitenskapelige forskere direkte fra
kjente empiriske elementer og bruker disse for å finne regelmessigheter i den komplekse
virkeligheten.
Ettersom østerrikerne avviser positivismen er det naturlig at praxeologien ikke gir matte og
økonometri en sentral plass i studiet av økonomi. Praxeologien består av påstander i en logisk
sammenheng, der hver enkelt påstand i seg selv gir mening i en økonomisk forstand, noe som
ikke er tilfellet ved bruk av matematikk. Det er med andre ord vanskeligere å holde følge med
de økonomiske sammenhengene i et matematisk resonnement enn i et verbalt. Ved bruk av
matematikk risikerer forskeren dessuten å gå glipp av viktige poenger dersom disse ikke
enkelt kan tilpasses det matematiske språket, i tillegg til at matte selvfølgelig er svært
tidkrevende å lære for de aller fleste. Østerrikerne hevder derfor at matematikk ikke er et
optimalt verktøy for å studere menneskets handlinger.
Den østerrikske kritikken av økonometri er hovedsakelig basert på Mises’ distinksjon mellom
teori og historie. Som nevnt mener østerrikerne at empiri aldri kan bevise eller motbevise et
økonomisk resonnement, og at det derfor ikke er en tilfredsstillende måte å studere
økonomiske sammenhenger på. Økonometri dreier seg om å benytte data fra fortiden for å gi
innhold til økonomisk teori og for å eventuelt kunne falsifisere teoriene. Mises hevdet
imidlertid at det verken er nødvendig eller mulig å teste økonomisk teori ved hjelp av empiri.
Mises’ poeng er at historiske hendelser er kompliserte og at de aldri gjentar seg. Hver
hendelse er en sammensetning av en uendelig mengde faktorer, og det er derfor umulig å
bruke historien til å lage lovmessigheter enten de er økonomiske, historiske eller på annen
måte basert på menneskelige handlinger. Til tross for at mange historiske hendelser og
situasjoner ligner på hverandre er de aldri homogene, og det er derfor heller ikke mulig å
utlede lover fra dem. Østerrikerne benytter likevel også økonometri, men kun for å illustrere
de praxeologiske konklusjonene og aldri for å verifisere eller falsifisere økonomiske
sammenhenger.
Mises hevdet altså at det ikke finnes konstanter i studiet av økonomien og mennesket, og
dermed er det heller ikke mulig å benytte matematikk og økonometri for å utvikle økonomisk
teori på en hensiktsmessig måte. Det er selvfølgelig likevel fullt mulig å drive med
økonometrisk analyse, men en økonometriker som finner en priselastisitet på en bestemt vare
har ikke funnet en almenngyldig priselastisitet. Forskeren har kun kartlagt et historisk faktum,
nemlig hva priselastisiteten til en vare var på et bestemt sted til en bestemt tid. Ifølge Mises
vil de stadige endringene i uendelig mange variabler, som for eksempel individuelle
kunnskaper, ønsker og verdier, forhindre at økonometri kan gi viktige bidrag til økonomisk
teori.
Et motargument mot Mises og Rothbards angrep på økonometrien vil være at de fleste
relevante variablene sjelden vil variere mye, og at de dermed kan antas å være konstante.
Rothbards svar på denne kritikken er imidlertid at det er umulig å vite på forhånd når de
antatt stabile variablene endrer seg, dette er noe den økonometriske analysen først vil vise i
ettertid. En økonometriker kan vise til at en variabel har vært relativt stabil i fortiden, men
slike historiske konstanter er, ifølge Rothbard, noe helt annet enn de naturvitenskapelige
konstantene som fysikerne opererer med. Det er derfor ikke mulig å benytte historiske data til
å lage samfunnsvitenskapelige lover.

Kalkulasjonsdebatt, krig og Keynes- hvorfor forsvant østerrikerne?

Etter at vi nå har fått en liten smakebit på den østerrikske metoden og vært gjennom noe av
østerrikernes kritikk mot nyklassisk metode, er det på sin plass å vurdere hvilken rolle
østerrikerne bør ha i samfunnsøkonomiens intellektuelle verden. Noe av det aller viktigste for
en økonom er å finne frem til den metoden som i størst grad gjør at vi kan forstå og predikere
økonomien på best mulig måte. Vi ønsker at den metoden som har størst prediksjons- og
forklaringsevne skal være den mest utbredte. Noen vil kanskje også hevde at det er en
automatikk i at den mest utbredte metoden gjerne er den beste, som om den nyklassiske
tilnærmingen har blitt den dominerende som følge av en slags darwinistisk prosess. Historien
inneholder imidlertid mange eksempler på hvordan en utbredt oppfatning blant majoriteten
har vært feil, så det vil være galt å avvise praxeologien på et slikt grunnlag. Østerrikerne
hadde som nevnt relativt stor innflytelse på økonomisk teori i storhetstiden mellom den
marginalistiske revolusjonen og 1.verdenskrig. Siden den gang har østerrikerne blitt skjøvet ut
av universitetsmiljøene, og blir av til en viss grad ikke tatt seriøst. Jeg skal i denne
sammenheng avslutte artikkelen med å se på noen årsaker til den østerrikske skolens
tilbakegang.
Er den østerrikske skolen redusert som følge av at det er en overflødig og/eller feilslått
tilnærming til studiet av økonomi? Eller er østerrikernes tap av innflytelse isteden en delvis
eller helt unaturlig situasjon der samspillet mellom uheldige faktorer har medvirket til
tilbakegangen? Hvilken av disse forklaringene som er korrekt er et viktig spørsmål, fordi det
avgjør om den østerrikske skolen bør få en langt større plass ved fremtidens universiteter,
eller om skoleretningen heller bør henvises til historiebøkene for godt. Jeg skal i det følgende
nevne fem faktorer som etter min mening alle bidro eller bidrar til å redusere østerrikernes
innflytelse.
For det første er som sagt Mises i stor grad kjent for kalkulasjonsdebatten som foregikk på
1920 og -30 tallet. Mises og Hayek argumenterte for umuligheten av å ha rasjonell økonomisk
statlig planlegging i et samfunn uten frie markeder. Årsaken er at markedsprisene er helt
nødvendige for å kunne foreta essensielle økonomiske beslutninger. Oskar Lange, Abba
Lerner og andre sosialistiske økonomer argumenterte i mot dette synet, og kom opp med
forslag til hvordan problemet kunne løses. For oss som i ettertid har kunnet observere følgene
av at Sovjetunionen, og andre planøkonomier, ignorerte markedets informasjonsfunksjon,
synes det åpenbart at Mises og Hayek hadde rett. Likevel var faktisk den vanlige oppfatningen
i lang tid etter debatten, at Lange og Lerner hadde vunnet denne intellektuelle striden. Det er
grunn til å tro at østerrikerne mistet mye status som følge av at de fremsto som debattens
tapere.
For det andre benytter altså østerrikerne en metode nærmest fri for matematikk. Når
matematiseringen av samfunnsøkonomien virkelig skjøt fart på 1930- tallet, ble den verbale
fremgangsmåten sett på som umoderne og upraktisk. I dag er det nærmest utenkelig å drive
med økonomi uten å også drive med matte. Dette setter østerrikerne i en vanskelig situasjon.
Det at bruken av matematikk er så utbredt, er likevel ikke noe bevis for at verbale analyser,
slik som praxeologien, ikke kan ha stor prediksjons- og forklaringsevne.
For det tredje ble det østerrikske miljøet, som nevnt, i stor grad ødelagt av nazismens
fremmarsj i Europa. Mises klarte som nevnt å flykte, og fikk integrert praxeologien i sitt
storverk Human action. Dette var muligens den eneste årsaken til at skoleretningen i det hele
tatt overlevde, men mange av de europeiske tilhengerne kom selvfølgelig bort fra miljøet
rundt Mises, ettersom også de måtte flykte eller ble arrestert.
For det fjerde ble som kjent John Maynard Keynes’ (1883- 1946) General theory utgitt i
1936, noe som hadde svært store konsekvenser for makroøkonomisk tenkning. I denne
forbindelse ble den østerrikske makroøkonomiske teorien nærmest fullstendig glemt, til tross
for at Mises og Hayek var to av få økonomer som predikerte depresjonen på 1930- tallet. Da
Hayek fikk nobelprisen i 1974 var hans konjunkturteori om sammenhengen mellom økt
pengemengde og feilinvesteringer en av de viktigste begrunnelsene fra nobelkomiteen. Til
tross for dette har den østerrikske makroøkonomiske teorien liten innflytelse i dag. Mange av
østerrikerne vil for eksempel gå tilbake til gullstandarden og fjerne sentralbankene, et syn som
i dagens universitetsmiljøer ser ut til å ignoreres fullstendig.
Den siste potensielle årsaken til østerrikernes skyggetilværelse som jeg skal ta med her, er
østerrikernes politiske standpunkter. Hayek regnes av mange for å være en markedsliberalist,
men han er faktisk langt mer moderat enn Mises og Rothbard. De sistnevnte mener i stor grad
at markedet kan løse så og si alle problemer, og at staten i stor grad er en ødeleggende
institusjon. En av begrunnelsene er at staten domineres av maktkampen mellom ulike
særinteresser som forsøker å oppnå gevinster på bekostning av andre. Politiske konklusjoner
er det som alltid delte meninger om, men det som er interessant i denne sammenheng er i
hvilken grad slike radikale standpunkter kan ha skadet Mises, Rothbard og andre østerrikerne.
Det kan ikke være noen tvil om at samfunnsøkonomer har en interesse av å argumentere for at
de kan styre samfunnets økonomi på en måte som gir bedre resultater enn om det ikke gripes
inn i økonomien. Mises hadde samtidig ingen tro på mulighetene for å drive med planlegging
av økonomien i samfunnet, og det er ikke umulig at dette kan ha gjort ham upopulær blant
andre økonomer. Mises var for eksempel aldri fullverdig professor ved noe universitet. Også
dagens østerrikere har svært stor tro på markedet. De hevder dessuten at nyklassiske
økonomers overdrevne tro på at de kan gjøre ting bedre enn markedet, er en konsekvens av en
rekke feil som blir gjort ved bruken av kvantitativ metode.
Kalkulasjonsdebatten, matematiseringen, krigen, den keynesianske revolusjonen og
østerrikernes radikale politiske standpunkter er alle, som vi nettopp har sett, potensielle
årsaker til at østerrikerne ble marginalisert. Ingen av disse årsakene er imidlertid gode
begrunnelser for at denne skoleretningen bør være i en slik situasjon, fordi de alle er
irrelevante for en vurdering av praxeologiens prediksjons- og forklaringsevne. Dersom vi
ønsker å være objektive og dyktige økonomer holder det ikke å avvise argumenter kun fordi
forfatteren har en annen politisk oppfatning eller benytter en metode vi ikke liker. Det kan
derfor være tilfellet at praxeologien har gått i glemmeboken som følge av tilfeldigheter og
ignoranse, og ikke fordi metoden nødvendigvis er en dårligere tilnærming til økonomistudiet
enn den nyklassiske.

Er det greit at den østerrikske skolen er marginalisert?

Fra østerrikerne kommer det en radikal og voldsom kritikk av den vanlige måten å studere
økonomi på, samtidig som et interessant alternativ presenteres. Det er uklart i hvilken grad
neglisjeringen av østerrikerne kan rettferdiggjøres, men det er likevel ingen tvil om at
årsakene jeg har gjennomgått ikke kan forsvare at praxeologien bør forkastes. Hvorfor den
østerrikske måten å studere økonomi på er dårligere enn den som i dag dominerer er slett ikke
åpenbart.
På bakgrunn av dette er jeg overbevist om at det er helt nødvendig å utfordre metoden vi
benytter, slik at vi tvinges til å tenke over årsakene til at vi studerer økonomi ved hjelp av en
bestemt metode, og hvorfor denne metoden nødvendigvis er bedre enn andre metoder. Vi må
ikke glemme at det hjelper oss lite å gjøre ting riktig hvis vi ikke gjør de riktige tingene.

Den glemte økonomen: Trygve J.B. Hoff – En motpol til Frisch

Opprinnelig publisert av Observator UiO Mars 2007 & Farmann 23.juni 2007

Faghistorie er for tiden særlig aktuelt i forbindelse med Agnar Sandmos nye bok ”Samfunnsøkonomi – en idéhistorie”. Ifølge Aanund Hyllands anmeldelse av boken gir Sandmo tre begrunnelser for å bruke tid på faghistorie: ”Det er rett og slett interessant, det er en del av den faglige allmenndannelsen, og det gir en klarere forståelse for at samfunnsøkonomi er et fag i stadig utvikling, og dermed en dypere innsikt i hva forskning består i” (Sandmo, sitert av Hylland i Økonomisk forum 2006:39). Etter at jeg har studert ved Økonomisk Institutt i fem semestre har jeg lært mye om mye forskjellig, men hørt svært lite om faghistorie. Dette er synd, særlig fordi ØI ved Universitetet i Oslo ser ut til å ha hatt en rekke interessante og dyktige økonomer i tidligere år, som nok fremdeles preger det vi lærer her ved universitetet: Mange har vel hørt om Ragnar Frisch, Leif Johansen og Trygve Haavelmo. Internasjonalt anerkjente økonomer som, etter hva jeg har lest, tilførte økonomisk teori mye, men som samtidig (spesielt i de to førstnevntes tilfeller) hadde sympati for det sovjetiske systemet med reguleringer av økonomien – planøkonomi. Et syn som nok må ha preget utdannelsen av økonomer ved UiO i en viss grad (Professor Jon Vislie sa på en forelesning i høst noe sånt som at ”da vi studerte her på 70-tallet lærte vi å bli gode planøkonomer”). I dag, over 15 år etter Sovjetunionens endelige oppløsning, kan det, i tråd med den faghistoriske aktualiteten, være interessant å stille spørsmålet om det kan ha vært andre økonomer ved UiO som hadde et annet syn på forholdet mellom plan og marked, og på det sovjetiske systemet, enn de økonomer som kom til å prege utviklingen. Svaret på dette spørsmålet er at det ved UiO fantes i hvert fall en annen økonom med et annet syn på disse spørsmålene: Trygve Jacob Broch Hoff. Denne artikkelen handler derfor om ham.

Før og etter Farmand

Trygve J.B. Hoff, født 12.november 1895, ble ferdig utdannet statsøkonom ved UiO i 1916, og dro deretter til Frankrike og USA hvor han studerte bank- og finansvirksomhet. På 1920- tallet var Hoff finansmedarbeider i Dagbladet hvor han skrev kommentarer om økonomiske spørsmål. Mest kjent er han imidlertid som redaktør for forretningsbladet Farmand, som han overtok i 1935. Hoff gjorde det helt fra begynnelsen klart at Farmand skulle være et upolitisk organ for næringslivets frihet, og han skriver i programartikkelen fra 1935 at ”Vi ser ikke kun på denne kamp for næringslivets frihet fra et økonomisk standpunkt. Vi betrakter den som et ledd i kampen for den personlige frihet og talefriheten. Både i diktaturstatene og her hjemme går kampen mot næringslivets frihet hånd i hånd med kampen mot den personlige frihet og ytringsfriheten” (Hoff 1975:21)

Frem mot krigsutbruddet fremla Hoff kommentarer og prognoser i Farmand, som i ettertid viste seg å være korrekte både når det gjaldt krigens forløp og omfang, og når det gjaldt katastrofene både kommunismen og nazismen skulle føre til. Hoff var, i motsetning til mange andre i mellomkrigstiden, motstander, ikke bare av kommunismen eller nazismen, men av begge samfunnssystemer. Han så hvordan disse ideologiene ofrer individet på bekostning av et høyere mål, henholdsvis klassen eller rasen. Under Hoffs ledelse ble Farmand, til tross for at bladet i liten grad ble markedsført, trykket i et opplag på ca 30 000. Innholdet i bladet ble regnet som et tilstrekkelig salgsargument i seg selv, derfor ble omslaget frem til 1980- årene brukt til helsides annonser istedenfor redaksjonelt stoff.

Økonomen Trygve J.B. Hoff

Hoffs liv og virke som redaktør for Farmand kunne i seg selv vært tema for en artikkel som denne, men for oss som studerer samfunnsøkonomi er det enda mer interessant at Hoff også var en ”betydelig” økonom. Som en av de første tok han doktorgraden i sosialøkonomi ved UiO for avhandlingen ”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund.” Den 28.oktober 1938 sendte Hoff boken til Ragnar Frisch, og fikk brev med følgende innhold tilbake:

”Fikk nettopp levert boken ved døren, takk for den. Jeg åpnet den og ble sittende og bla – lenge – på tross av at bordet lå fullt av ting som burde vært ekspedert. Jeg synes det ligger en meget behagelig duft over boken. Selv om jeg ikke kan garantere at jeg ikke senere med nøyere lesning vil finne meget å kritisere, må det foreløpige hovedinntrykk være meget behagelig. Jeg hadde lyst til å la Dem vite det med en gang. Jeg synes De burde innlevere den som doktoravhandling” (Brev fra Frisch til Hoff datert 28.10.1938)

Hoff ble naturlig nok svært glad for dette. Den 25.november 1939 fulgte han oppfordringen og forsvarte avhandlingen med stor suksess. De tre medlemmene av vurderingskomiteen; Frisch, Wilhelm Keilhau og Gunnar Jahn, var alle enige om at avhandlingen tilfredsstilte kravene til doktorgraden.

Ifølge Egil Bakke hadde Hoff lenge interessert seg for hvordan sosialistiske økonomier, der staten eier produksjonsmidlene og der man ikke har frie markeder med ordinær prisdannelse, vil klare å bruke ressursene på en effektiv måte. Avhandlingen ble derfor ”et forsøk på å belyse behovet og mulighetene for økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund” (Hoff 1938:Forord), der et sosialistisk samfunn er definert som et samfunn hvor, for det første, privat eiendomsrett til produksjonsmidlene er opphevet, og, for det andre, hvor det forretningsmessige inititativ ligger hos en sentral ledelse som alene dirigerer næringslivet.

I første kapittel gjør Hoff rede for andre økonomers behandling av det tekniske spørsmålet om muligheten for kalkulasjon. Problemet ble ifølge Hoff behandlet av flere (blant annet Vilfredo Pareto og Enrico Barone), men debatten kom først i gang for alvor da østerrikeren Ludwig von Mises i 1920 hevdet at priser (både på konsumvarer, halvfabrikata og produksjonsfaktorer) uttrykt i penger, var den nødvendige forutsetning for økonomisk kalkulasjon. På Mises side i debatten sto blant annet hans velkjente elev fra ”østerriker-skolen” Friedrich von Hayek, mens Oskar Lange og Alva Lerner er de mest kjente navnene blant dem som mente at effektiv bruk av ressursene var mulig i en planøkonomi. Hoffs avhandling var altså et bidrag til en betydningsfull, internasjonal økonomisk debatt.

”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund”

Avhandlingen om kalkulasjon i sosialistiske samfunn er også i dag grei å lese (selv for en bachelorstudent som meg selv). Årsaken er for det første at Hoff sto for en ”verbalisme” som er langt mindre utbredt i dag, ettersom matematikken er blitt en så viktig del av faget. I hele avhandlingen er det faktisk kun ett regnestykke, og derivasjon nevnes ikke. For det andre er Hoff også en svært grundig, ryddig og nøyaktig skribent, som blant annet bruker de første tre av 15 kapitler på å forklare emnets tidligere behandling, metode, definisjoner og problemstilling.

Etter å ha dannet dette grunnlaget går Hoff videre til å undersøke mulighetene for kalkulasjon innen flere ulike varianter av et sosialistisk samfunn som faller under hans definisjon av sosialisme (uten privat eiendomsrett og med sentralledelsen som eneste intitativtaker i økonomien): Fra en naturalhusholdning med tvangsarbeid, til et samfunn med utviklet pengehusholdning og fritt valg av yrker og forbruksgoder. Hoff finner det naturlig å begynne med det pengeløse naturalsamfunn, fordi det på 30-tallet sto som et ideal for mange sosialister. I februar 1932 skal finanskomissæren i Sovjet ha uttalt at finansdepartementets politikk tok sikte på å forberede den dag da penger kan overlates til museene (Hoff 1938:46).

Hoff kommer frem til at en naturalhusholdning ikke kan skaffe den nødvendige fellesnevner for å foreta en rasjonell økonomisk kalkulasjon, altså trengs priser for å få nødvendig informasjon. Hoff forklarer imidlertid grundig hvorfor heller ikke prisene i et sosialistisk samfunn, kan sørge for at ”det økonomiske prinsipp” (best mulig resultat, for gitt innsats) kan følges, fordi det vil være svært vanskelig for en sentralledelse å hele tiden skaffe seg de data som avgjør hva prisene bør være for å nå målet om å dekke mest mulig behov ved bruk av en gitt mengde ressurser.

Etter å ha argumentert for at kalkulasjon er svært vanskelig i ulike former for sosialistiske samfunn, går Hoff over til å behandle ”faktorer som sentralledelsen må ta med i sine kalkulasjoner og omkostningsberegninger, så sant ”det økonomiske prinsipp” skal følges” (Hoff 1938:185): Rente, grunnrente (jordrente) og amortisasjon (kapitalslit). Han kommer frem til at disse faktorene ”var vanskelige, til dels umulige, å bestemme uten priser på produksjonsmidler”(Ibid).

I resten av avhandlingen redegjør Hoff for – og drøfter – ulike økonomers forslag til løsninger på Mises’ påstand om at sosialisme (uten privat eiendomsrett og med sentralledelsen som eneste initiativtaker i produksjonen) ikke er gjennomførbart på grunn av fraværet av markeder og priser, som gjør det umulig å bruke ressursene effektivt. Han tilbakeviser de ulike løsningene med at de enten ikke er tilfredsstillende, eller fordi de innebærer at det åpnes opp for forhold som bryter med sosialismen slik den er definert (for eksempel dersom det innføres konkurranse).

Etter grundig gjennomgåelse av bidragene til de viktigste deltakerne i debatten, konkluderer Hoff avhandlingen med at det selvsagt ikke er umulig for et sosialistisk samfunn å eksistere, og å produserere goder som er etterspurt. Imidlertid kreves det, for å oppnå ”maksimal behovsproduksjon – et apparat med priser og omkostninger – og det er på dette punkt at det i praksis gjør seg særegne vanskeligheter gjeldende for socialistiske samfund” (Hoff 1938:277).

Det er vel liten tvil om at de triste forholdene man i praksis har sett i de samfunn, som (helt eller nesten helt) har falt innenfor den anvendte definisjonen av sosialistiske samfunn, er i tråd med denne konklusjonen.

Hvorfor ble Hoff og avhandlingen glemt?

Hoff var, såvidt jeg vet, aldri ansatt ved noe universitet, og det var hovedsaklig som redaktør han fortsatte å gjøre seg bemerket. Det er da kanskje ikke så rart at jeg, som nevnt, ennå ikke har hørt Hoffs navn nevnt ved UiO? På den ene siden er jo tross alt ikke avhandlinger så sjeldne at alle kan omtales, og det begynner jo også å bli veldig lenge siden Hoff skrev sin.

På den annen side er det mye som taler for at avhandlingen, og Hoff selv, var noe utenom det vanlige. Egil Bakke skriver for eksempel: ”Etter min mening var hans doktoravhandling forbilledlig i sin avbalanserte redegjørelse for de argumenter som ble ført i marken…. Den gir en bred oversikt over et betydningsfullt kapittel i den økonomiske idéhistorie” (Bakke 1995).

I tillegg ble Hoffs avhandling og hans navn, lagt merke til i utlandet. Ifølge Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæter, professorer i samfunnsøkonomi, ble avhandlingen anmeldt av flere utenlandske tidsskrifter, og forlagsrettighetene solgt både til et britisk og et fransk forlag (den engelske oversettelsen ble imidlertid utsatt, mens den franske aldri fant sted, som følge av krigen).

Det som imidlertid kanskje var mest betegnende for at Hoff var noe utenom det vanlige skjedde i 1947, da Friedrich von Hayek, en av de mest kjente økonomer i det forrige århundre, inviterte til en konferanse på toppen av Mont Pelerin i Sveits. Hayek var bekymret for utviklingen, og anså sosialistiske idealer og planøkonomi som trusler mot friheten. Han samlet derfor 36 personer (for det meste økonomer) som han anså for å være gode intellektuelle og som forsto markedsøkonomien. Blant dem Hayek inviterte var Milton Friedman, Ludwig von Mises, Karl Popper, og, som den eneste fra Norge: Trygve J.B. Hoff. Forøvrig kan det nevnes at ”The Mont Pelerin Society”, som fremdeles eksisterer, har hatt åtte vinnere av Nobels ”minnepris” i økonomi.

I Norge er det få som ser ut til å ha hatt samme tiltro til Hoff som det Hayek hadde. Søker man for eksempel etter Hoff på internett, er det lite hjelp å få, med unntak av en artikkel av Hanisch og Sæter som nettopp omhandler ”Den glemte doktoravhandling”. Forfatterne av denne (leseverdige) artikkelen foretok en spørreundersøkelse ved ØI ved UiO for å undersøke hvor godt kjent man var med Hoff. Selv om alle kjente til Hoff og Farmand, var det ingen som visste at han hadde skrevet en avhandling i samfunnsøkonomi, eller hva temaet var. Dette til tross for at de spurte hadde vært studenter ved instituttet i tidsrommet 1945-85.

På bakgrunn av hva som er skrevet i denne artikkelen, er det på sin plass å stille spørsmålet om hvorfor Hoff er endt opp med å bli en glemt økonom i et lite land med et lite fagmiljø. Både krigsutbruddet og det faktum at Hoff ikke var ansatt som forsker, er nærliggende årsaker som allerede er nevnt. Hanisch og Sæter legger i tillegg frem en annen sannsynlig forklaring: ”det (er) rimelig klart at verken form, innhold, eller konklusjon (i avhandlingen) passet særlig godt i forhold til de planer Frisch hadde for Sosialøkonomisk Institutt etter krigen” (Hanisch og Sæther: 2005).

 Når det gjelder form, var som nevnt Hoffs avhandling verbal, fri for matematikk. Frisch hadde liten tro på dette, og dermed fremsto vel ikke Hoffs bok som den første han trakk frem for studentene. I tillegg var det en stor politisk uenighet mellom de to. Begge ønsket et fritt ”åndsliv” med personlig frihet og ytringsfrihet, men når det gjaldt næringslivet var de sterkt uenige, noe som også fremgår i en interessant brevveksling mellom de to, høsten 1941. Frisch hadde i begynnelsen av 30-årene ganske stor tro på ett fritt marked, men han la seg snart på linje med Arbeiderpartiets Ole Colbjørnsen, og utviklet en sterk tro på muligheten og behovet for planlegging av økonomien. Frisch var  sentral i utformingen av Aps økonomiske politikk etter krigen, men den 24.august 1964,  uttrykte han (i et brev til Hoff) skuffelse over at ”Norge har ikke fått så mye igjen for sine store investeringer som vi burde ha fått…. DNA har gått inn for en ytterst naiv og fantasiløs form for økonomisk planlegging.” Frisch skal også, på begynnelsen av 60-tallet, ha uttalt at han aldri mer ville stemme på Arbeiderpartiet, og han ble etter det en bombastisk tilhenger av Sosialistisk Folkeparti (Njølstad 2005: 342).

Også andre velkjente økonomer ved UiO hadde et helt annet politisk syn, og en helt annen tro på det sovjetiske systemet, enn hva Hoff hadde. Jeg tenker da først og fremst på Leif Johansen. Det er kanskje ”urettferdig” overfor Johansen å trekke ham frem i denne sammenheng, ettersom alle som omtaler Johansen i litteraturen beskriver ham som en politisk nøktern og svært dyktig økonom som, særlig i sine siste leveår, fremhevet fordeler og ulemper ved både marked og regulering. Imidlertid kan det nevnes – for å fremheve hvor langt Hoff sto fra hovedstrømningene ved Sosialøkonomisk Institutt i Oslo – at Johansen, i tillegg til å være medlem av Norges Kommunistiske Parti hele sitt liv, også skal ha regnet ut ”århundrets regnestykke” i 1960. Spørsmålet var: ”Når vil Sovjet nå igjen USA i samlet produksjon eller produksjon per innbygger, om det ikke skjer drastiske endringer i ett eller begge land?” Johansens svar var henholdsvis 10-11 år og 17-18 år (Thalberg 2000:136-137). Til Johansens forsvar skal det imidlertid sies at han langt fra var den eneste økonomen som kom til feilaktige konklusjoner på dette punkt.

Hoff var altså en motpol til Frisch og de toneangivende økonomer i Norge i etterkrigstiden. Det er nok vanskelig å argumentere mot at dette var en viktig årsak til hans relativt anonyme status. Samtidig gjør dette ham til en interessant person, særlig for oss som studerer ved det universitet hvor han fikk sin doktorgrad.

Hvorfor bry seg om Hoffs avhandling?

Det er nå ca. 70 år siden Hoff skrev sin avhandling og forklarte hvorfor det er umulig å følge ”det økonomiske prinsipp” – best mulig resultat, for gitt innsats – i et sosialistisk samfunn. I dag er de aller fleste klar over dette, og det er i dag svært få som argumenterer for at en sentralledelse alene bør bestemme hva som skal produseres i et samfunn. Er det da noe poeng i å bry seg om Hoff og hans avhandling? I innledningen henviste jeg til tre generelle argumenter for å bruke tid på faghistorien, og etter min mening gjelder disse også for Hoff og hans avhandling: Det er interessant, det er en del av den faglige allmenndannelsen, og det gir en klarere forståelse for at samfunnsøkonomi er et fag i stadig utvikling, og dermed en dypere innsikt i hva forskning består i.

I tillegg mener jeg at det er minst tre argumenter for hvorfor spesielt Hoffs avhandling er interessant: For det første vil det være for enkelt å ignorere avhandlingen med den begrunnelse at samfunnssystemet Hoff kritiserte, i dag har minimal oppslutning. Jeg mener det er naivt å tro at de samfunnssystemer som i dag anses for å være/ikke være aksepterte, aldri vil kunne endre status i fremtiden. Dersom f.eks. troen på det kommunistiske system igjen skulle øke etterhvert som Sovjets fall (og de andre mislykkede forsøkene på planøkonomi) kommer mer på avstand, vil Hoffs arbeid igjen være svært aktuelt.

For det andre kan avhandlingen også være en viktig påminnelse for økonomer, politikere og andre, i sosialdemokratiske og sosialliberale samfunn, om at inngrep i samfunnets ”trafikklys” – prisene – ikke er uproblematisk, dersom man ønsker å få mest mulig ut av ressursene.

For det tredje, og kanskje viktigst, for oss som ønsker å forstå økonomien og verden bedre, er det all grunn til å være oppmerksom på Hoff, ettersom hans prediksjonsevne i ettertid har vist seg å være så sterk. En samfunnsforsker som evner å predikere vil sannsynligvis ha gjort mange ting riktig når det gjelder metode, tema og forutsetninger. Planøkonomiens kollaps i slutten av forrige århundre skjedde blant annet som følge av de forhold Hoff advarte mot. Avhandlingen fremstår som et eksempel på hvordan en systematisk og grundig økonomisk analyse kan fremlegges verbalt på en svært ryddig og fruktbar måte. Det er all grunn til å ”bry seg om” Trygve J.B. Hoff – en mann som svært tidlig forsto problemene med planøkonomien, men som selv ble forstått i langt mindre grad i Norge, enn det viste seg å være grunn til.

Tord Kopland Eid har en master i samfunnsøkonomi fra UiO og en master i økonomisk historie ifra London School of Economics. 

Skriftlige kilder:

  • Bøker/tidsskrifter:
    • Hoff, Trygve J.B. (1938): ”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund”. Aschehoug, Oslo.
    • Hoff, Trygve J.B. (1975): “Tanker og ideer”. Aschehoug, Oslo.
    • Thalberg, Bjørn (2000): ”Leif Johansen 1930-82“. Spesialnummer av Statsøkonomisk tidsskrift.
    • Bjerkholt, Olav (1994): ”Ragnar Frisch 1895- 1995”. Statistisk sentralbyrå.
    • Munthe, Preben (1999): ”Populister og originale økonomer”. Aschehoug.
    • Njølstad (Redaktør), Olav (2005): ”Norske nobelprisvinnere: Fra Bjørnson til Kydland.” Universitetsforlaget.
    • Økonomisk Forum nr 9, 2006.
  • Artikler/brev:
    • Hanisch, Tore Jørgen og Arild Sæther (2005): ”Den glemte avhandling: Trygve J.B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund.” (I Praktisk økonomi og finans- nr 2, 2005).
    • Bakke, Egil (1995): ”Trygve J.B. Hoff – Et hundreårsminne.” (I Aftenposten morgen 12.11.1995).
    • Sørensen, Øystein: ”Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer.” (I Ideer om frihet nr 1-2, 1991). Nettadresse:http://www.ideeromfrihet.no/1991-7-sorensen.php
    • Garmann Johnsen, Hans Christian: ”`Østerrikerne` i Norge.” (I ideer om frihet nr 4, 1984).
    • Munthe, Preben (1995): ”Ragnar Frisch – ved hundreårsminne”. (I Aftenposten 05.03.1995)
    • Hansen, Hans Petter: ”Johan Galtung versus Leif Johansen”. (I Friheten). Nettadresse:http://www.friheten.no/lang/2000/12/leifj.html
    • Slotnæs, Marit (1999): ”Skrullete økonomer”. (I Universitas 20.10.1999).
    • Brevveksling mellom Ragnar Frisch og Trygve Hoff, 1935-64. Nasjonalbiblioteket.
  • Nettsider:
  • Film:
    • Commanding Heights: The Battle for the World Economy (2002), del 1