Det nazistiske trygdesystemet

Opprinnelig publisert på blogg 24.februar 2009

Ser man på velferstatens historiske utvikling finner man en gradvis overgang fra at den enkelte tar vare på seg selv til at staten overtar ansvaret. Som Robert Ley (http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Ley ) sa i en tale høsten 1933: “Den gamle staten hadde vært en nattvekterstat. Den nye nasjonalsosialistiske staten skulle være en oppdragende stat og en faderlig venn. Staten skal ta seg av folk fra “vuggen til graven”

Bismarck innførte en rekke velferdsordninger og Tyskland kan kalles velferdstatenes fødested. Bismarcks ytelser var i stor grad basert på forsikringprinsippet. Før 1933 betalte den enkelte borger i Tyskland lovbestemt inn premier til ulike trygdekasser. Fascistene i Itala kopierte Tysklands system. I 1927 kom “Carta del lavoro” arbeidets grunnlov som blandt annet spesifiserte ulike trygder. Dette systemet var lovbestemt og basert på forsikringsprinippet. Arbeidstaker, arbeidsgiver og staten bidro i varierende forhold.

I begynnelsen av 1939 fikk Robert Ley og Deutsche Arbeitsfront (DAF) i oppdrag av Gøring å lage en plan for helsevesen og alderspensjon. Ley satte planleggingsavdelingen i DAF Arbeitswissenschaftliches Institut (AWI) på jobben. AWI utvidet etterhvert perspektivet til et generelt sosialt trygdesystem i Tyskland “Versorgungsverk des deutschen Volkes”. I en rekke notater ble det trukket opp grundige planer for trygdesystemet som sammen med lønnspolitikk, utdanningspolitikk og boligpolitikk skulle utgjøre et fremtidig “Sozialwerk”. Dette sozialwerk skulle virkeliggjøre NSDAP’s partiprogram for samfunnsolidaritet “volksgemeinschaftlicher Solidaritet”.

AWI tok et prinipielt oppgjør med Bismarck/Mussolinis ideer om obligatoriske sosialforsikringer. Denne ordningen fra “liberalistisch-kapitalistischen” epoken ble oppfattet som en ansvarsfraskrivning fra staten ved at staten ikke tok det videre ansvar for folks skjebner. I stedet for forsikring ville AWI ha “Versorgung”. Fremtidens “Sozialordnung” skulle ausschliesslich nach nationalsozialistischen Grundsatzen entwickelt und aufgebaut werden”.

Det innebar at det nye sosiale trygdesystemet skulle være enhetlig og standardisert. Det gamle lappeteppet av ulike forsikringskasser skulle fjernes. Hele trygdesystemet skulle finaniseres gjennom alminnelige skatter. Prinsippet for alderstrygden ble i tråd med dette at hver arbeidende generasjon skulle avgi en del av sin inntekt til pensjonistene.

Tyskland tapte krigen og 1000 års riket gikk under. Hjemme i Norge førte kostnadene ved krigen til at Nasjonal Samling kun fikk innført barnetrygd og krigskadetrygd samt utvidet arbeidsledighetstrygden. Men Nazistenes sosiale visjoner levde videre.

1 januar 1967 fikk Norge folketrygden. Hitler, Gøring og Ley fikk ikke leve men de ville nok bli rørt til tårer over dette.

For utfyllende lesing om velferdstatens forhistorie anbefaler jeg boken “Solkors og Solidaritet” av Øystein Sørensen.

Fordeler med å overlate oppgavene til Norges bank til det sivile liv

Opprinnelig skrevet på blogg 19.februar 2011

Jeg fikk denne kronikken refusert av Dagens Næringsliv for en ukes tid siden. Jeg fikk også min forrige kronikk refusert. Jeg kontaktet dagens næringsliv i forbindelse med at de ikke dekket demonstrasjonen mot sentralbanksystemet den 17 februar. Begrunnelsen var at temaet var for “smalt for Dagens Næringsliv”. Sentralbanken og pengepolitikken er imidlertidig ikke smalere enn at politisk redaktørpolitisk Sofie Mathiassen  i avisen takker ja til middagsinvitasjon fra sentralbanksjefen.

I anledning av sentralbanksjefens årstale 17 februar markerer Tea Party-bevegelsen at bankreguleringene er skadelige for økonomien. Denne kronikken presenterer argumenter for å avvikle Norges Bank, Kredittilsynet, Bankenes Sikringsfond og lignende statlige institusjoner og isteden regulere bankvesenet av allmenn eiendoms og kontraktsrett uten statlig innblanding.

Norges banks oppgaver kan overlates til det sivile liv. Funksjon som pengeprodusent forsvinner dersom edelmetallene tas i bruk som penger. Elektronisk betaling kan skje som før ved at bankene overfører metallet seg i mellom på baksiden. Behovet for nødhjelp fra sentralbanken og bankenes sikringsfond forsvinner dersom bankene avkreves full dekning for innskuddene. Behovet for tilsyn blir da også kraftig redusert. Rentefastsettelsen overlates best til aktørene i markedet.

Det er en umiddelbar besparelse i avviklingen av unødvendig byråkrati. Også bank og finans sektoren vil bli kraftig redusert. Men den kanskje viktigste fordelen er at sparing og investeringer bringes i harmoni slik at man unngår de tilbakevendende økonomiske krisene;

Kravet om full dekning for innskudd medfører at utlån kun kan skje etter beslutning fra innskyter om å overføre pengene til lånetaker. Pengene blir derved utilgjengelig for utlåner. Derved kan økonomiske innsatsfaktorer overføres fra utlåners kortsiktige konsum til lånetakers langsiktige prosjekt.

I dagens regime låner bankene, til forskjell, ut penger som ikke er spart. Dermed konsumeres det som før og det blir kamp om innsatsfaktorene for kortsiktige og langsiktige prosjekter. Prisene på innsatsfaktorer stiger og det viser seg at flere av de langsiktige prosjektene ikke kan ferdigstilles innenfor de opprinnelige rammer. Noen prosjekter må kanselleres eller reduseres, andre krever ytterligere lån med høyere rente siden risikoen i prosjektene er økende og bankenes sikring synkende. Til slutt viser det seg at det har blitt overinvestert i langsiktige prosjekter. Når lånekundene kommer i vankeligheter får også bankene vanskeligheter og krisen kommer til syne som en finanskrise.  Krisen er over når feilinvesteringene er korrigert og industri og tjenesteproduksjonen igjen er synkronisert med etterspørselen.

I dagens pengesystem vokster pengemengden kraftig under oppgangstiden og har tilsvarende fallhøyde i krisetider når lån nedbetales eller misligholdes. Metaller forsvinner ikke og ett 100% dekning metallbasert pengesystem gir stabil pengemengde og derved stabil økonomi.

Stigende kjøpekraft av penger sammen med synkende priser på boliger og hytter vil redusere spekulasjonen i eiendomsmarkedet betydelig. Aksjeindeksene vil være omtrent konstante og det blir kun mulig å tjene penger på enkeltaksjer. Med bortfallet av forretningssyklusen forsvinner muligheten for å spekulere i de regelmessige svingingene i aksje og boligmarkedet. Nominell avkastning på kapital vil fordre industrielt vellykkede prosjekter.

En fri økonomi vokser vanligvis raskere (2-3%) enn verdens beholdning av gull og sølv (1-2%). Alle får således et automatisk lønnspålegg i form av økt kjøpekraft på sin lønn. Dermed forsvinner behovet for kollektive forhandlinger for å kompensere for den lovbestemte prisstigning på 2,5%.

En opphevning av  bestemmelsen om nasjonale tvungne betalingsmidler vil resultere i noen få internasjonale valutaer (gull, sølv, platina) og være en lettelse for næringslivet. Norge bør være et foregangsland og legalisere metallene som betalingsmidler.

Finansieringen av statsfinansene gjennom pengeproduksjon og underskuddsbudsjettering reiser demokratiske problemstillinger. Inflasjonen virker som en skatt, men størrelsen på denne er ukjent for de fleste.

Man ser at fordelene med et sivilt organisert bankvesen er omfattende. Samtidig bør de alvorlige konsekvensene av bankenes gjeldsproduksjon i disse dager være klare for enhver. Det er på tide å tenke nytt, eller kanskje heller gammelt. Edelmetallene har vært brukt som betalingsmiddel i alle større sivilisasjoner og forsvunnet ut av sirkulasjon i perioder med barbari og primitiv byttehandel.

Hvorfor nordmenn hadde vært bedre tjent uten oljen og oljefondet

Jeg holdt dette foredraget under «Kontra» i Larvik 20.04.2013


Oljefondet - regimet copy

Vi er vokst opp til å tro at oljen og oljefondet er en velsignelse for landet. Jeg vil nå slå kontra mot en del myter som ligger bak dette synet.

Første myte: Naturressurser er spesielt verdifulle.

Det er litt sånn: Yeah Norge har vannkraft, fisk og olje. Vi er rike! Ikke sant?

Alle sluttprodukter produseres i mange produsentledd. Hvert ledd legger verdi til varen og tar ut en viss profitt. Som et eksempel utgjør salgsverdien av råvarene i denne telefonen en liten brøkdel av telefonens salgsverdi. Profitten er ikke større i råvareutvinningen enn i sluttproduktene. Tvert om er profitten i råvarer ofte mindre siden sluttproduktene er forholdsvis unike og kan selges fra en delvis monopolsituasjon mens råvarene er like og selges i hard global konkurranse.

Dette faktum utrykkes ofte i forretningslivet ved å si at en vare eller tjeneste er blitt en ”Commodity” hvilket betyr at det er stort prispress og små marginer.  Det motsatte fenomenet er når noe er ”hot”, Da er varen unik og folk er villige til å betale ekstra.

Den første iphonen var hot. Nå er smart-telefoner i ferd med å bli commodities de også og prisene presses ned. Olje og naturgass blir aldri hot. (med mindre du tenner på da, men det blir ikke helt det samme). Det er ingen garanti for suksess å være spesiell. Men i snitt er det bedre enn å være lik de andre.

I virkeligheten er det også slik at byene, som ikke har naturressurser er de rikeste områdene på jorden med Hong Kong og Signapore som fremtredende eksempler (selv om det er flere årsaker til dette).

Andre myte: Eierskap til produksjonsmidler og ressurser er nødvendig for å få del i verdiskapning.

Det er litt sånn ”Jippi for oljen vår” Men det er to forhold som gjør at folket har nytte av produksjonsmidler uten å eie dem.

Det ene er billige varer og tjenester.

Når det gjelder tjenesteproduksjon er det opplagt.  Når du tar en flytur, bestiller time på verkstedet, har telefonabonnement osv. så har leverandøren fullt eierskap til produksjonsmidlene mens kjøper nyter stor fordel av produsentens utstyr. Folk finner det bedre med et telefonabonnement enn en langbølgesender. Når man kjøper en tjeneste ønsker man fordelen ved produksjonsmidler uten eierskap og risiko overhodet.

Det samme gjelder, litt mindre opplagt for varer.  Andres produksjonsutstyr setter deg i stand til å kjøpe varer og tjenester du aldri ville kunnet frembringe på egenhånd. Dess bedre og mer produksjonsutstyr andre har dess billigere og bedre varer får du til samme pris. Som eksempel kan tas bilindustrien. Dersom biler produseres i et lite antall primitivt utstyrte verksteder blir de mye dyrere i salg enn om det finnes en stor bilindustri med roboter og annet moderne utstyr.

Effekten av dette er at det er viktigere at andre har produksjonsmidler enn at man har dem selv. For eksempel kan en som utfører enkelt manuelt arbeid reise billig, med Ryanair for eksempel, til en storby, eie avanserte verktøy som smarttelefoner, vaskemaskin og bil. Motsatt ville en milliardær leve et meget primitivt liv om det ikke ble lagt varer og tjenester ut for salg.

Den andre nytten av produksjonsmidler er arbeidsplasser

En velutstyrt arbeidsplass betyr høye salgsinntekter og arbeidsgiveren kan tilby gode arbeidsforhold og høye lønninger.

Og spesifikt i forhold til det norske folk er effektiv oljeutvinning, følgelig lave oljepriser og gode arbeidsplasser langt viktigere enn å være medeier i oljevirksomheten.

Tredje myte: Statsdrift er like godt som sivil drift.

Jeg har nå argumentert for at andres produksjonsmidler er det viktigste for oss alle. Jeg vil nå argumentere for at produksjonsmidlene bør være sivilt eiet. Det er to årsaker til at sivilt eierskap er bedre enn statsdrift:

Økonomisk kalkulasjon

Det største problemet med statsdrift er problemet med rasjonell økonomisk kalkulasjon. Det vil si å bruke begrensede økonomiske ressurser der de gjør mest nytte. I et marked skjer kalkulasjonen med penger som enhet og regnskap med dobbeltbokføring som verktøy. De som produserer varer og tjenester det er behov for får profitt og kan utvide virksomheten. De som produserer ting som folk ikke vil ha tvinges på sin side til å innskrenke. Det er prisene som koordinerer aktiviteten til mange milliarder mennesker i den globale økonomien som ellers vet svært lite om hverandre.

Med statsdrift uten reelle priser famler administratorene i blinde. Skal vi bygge den eller den veien eller kanskje tog eller satse på utdanning? Det finnes intet rasjonelt alternativ til markedet. Det er enten ressursallokering basert på priser og profittmotivet eller tildelinger i hytt og pine med kaos og sløsing som resultat. Prisene er Adam Smith’s usynlige hånd. Markedsøkonomi er planøkonomi. Mens planøkonomi er anarki og kaos. For de som er interessert:  Det var Ludwig von Mises som først påpekte at økonomisk kalkulasjon er umulig uten priser og profitt i 1920.

(En digresjon: Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med ”stykkprisfinansiering”. Da lager politikerne et ”lekemarked”. Men dette løser ikke problemene i f.ex helsesektoren siden prisene ikke er reelle og derfor ikke reflekterer kundenes reelle behov. )

Dyktige ledere

Et marked er en form for økonomisk demokrati der kjøperne daglig med sine ”kjøp” og ”ikke-kjøp” bestemmer hvilke eiere av produksjonsmidler som skal synke ned i rekken av lønnsmottakere og hvem som skal utvide sin virksomhet.

Denne prosessen sikrer at de dyktige produsentene over tid styrer økende mengder produksjonsmidler mens de mindre dyktige taper sin andel. I byråkratiet under statsdrift uten profitt og tap er det ingen slik utvelgelse og administratorene vil nødvendigvis bli dårligere.

(Som en digresjon igjen. Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med konkurranseutsetting).

Fjerde myte. Profitten fra oljevirksomheten må investeres utenlands.

Pengeforskriften

-Dersom man har klart for seg nytten av produksjonsmidler ligger både i billige varer og i arbeidsplasser ser man galskapen i at pengeforskriften foreskriver investeringer i utlandet.

Borgerne mister derved fordelen av å ha produksjonsmidler i nærheten. Det betyr lavere lønninger og høyere priser på tjenester og varer som må transporteres til Norge. Norge gjøres i økonomisk forstand til en utmark. Innbyggerne i utmarken har glede av sivilisasjonen langt der borte, men alt er litt dyrere og noe blir ikke å få tak i overhodet og lønningene blir lave siden inntjeningen i næringslivet er lav.

Årsaken til at forskriften er som den er nok en erkjennelse av at økonomiske ressurser brukt innenlandsk vil bli sløst bort på stemmekjøp av maktsyke politikere mens plasseringer i utlandet (i større grad) er utenfor politikernes domene og således blir fornuftig investert.

Femte myte: De unge må forsørge de gamle.

Det er ikke det samme om den enkelte sparer til egen pensjon eller om de unge betaler for de gamle. Jeg skal nå forklare forskjellen;

Når du betaler inn penger på din polise har du produsert en vare eller en tjeneste som du velger å ikke konsumere. Si at du velger å ikke ta en restaurantbesøk og isteden betale til  en pensjonskasse som investerer i et vei prosjekt. Dermed går restaurantbransjen litt dårligere og veibyggingsbransjen litt bedre i forhold til om du hadde gått på restaurant.

Dersom mange oppfører seg på samme måte blir det en vridning av økonomisk innsats fra reiseliv, forbruksvarer osv. til prosjekter som med tiden øker produksjonskapasiteten (industri, utdanning, infrastruktur..).

Med statlig skattefinansiert pensjon konsumeres de innbetalte skattene til de unge vekk av de gamle og skjer ingen kapitalakkumulasjon som kan forsørge de unge når de blir gamle.

Dette er ikke en direkte kritikk av oljefondet, men av underdekningen i fondet og den delen av fondet som er utgjøres av statsobligasjoner som er en fordring mot fremtidens unge.  Det er også en tendens til at sivile pensjonsfond lovpåbys å ha statsobligasjoner i porteføljen med samme konsekvens at det ikke etableres nye produksjonsmidler.

Infrastruktur som brygger, veier, flyplasser, vann og kloakk o.l. perfekte investeringsobjekter for pensjonsfond. Isteden ser vi at infrastruktur forfaller eller at sentral infrastruktur utvikles i langsomt tempo mens staten sløser bort penger på løpende konsum.

Med sivile pensjoner løses det demografiske problem «at det blir for få til å forsørge de gamle» siden en stor aldrende generasjon overlater en stor mengde produksjonsmidler til neste generasjon. De gamle lever av den ekstra produksjonskapasiteten i disse produksjonsmidlene.

 

Sjette myte: Det er viktig at Norge håndhever råderetten over naturressursene.

Håndhevingen av det nasjonale eierskapet til oljen gir en betydelig militær, diplomatisk og bosetningspolitisk kostnad som må dekkes inn av folket. Som vi har sett er det til folkets fordel om ressursene blir utnyttet uten statlig innblanding. Staten Norge burde derfor ikke håndheve råderetten over f. ex oljen overhodet.

Nasjonal kontroll over naturressurser har historisk vært en viktig kilde til krig. Dette tankegodset er årsak til at man holdt seg med kolonier, Hitlers lebensraum-ideologi og det globale aspektet ved konfliktene i Midt Østen.

( Avrunding. )

Jeg vil avrunde med å diskutere årsaken til at staten har tatt kontroll med oljeutvinningen. Også andre naturressurser som fiske, vannkraft og landbruk er kraftig regulert. Årsaken er den samme som årsaken til at Larvik i 1665 ble gjort til ladested og fikk handelsprivilegier. Årsaken er skatt. Fysisk fast lokalisert verdiskapning er enklere å skattlegge enn mobil verdiskapning. Denne skatteinngangen er en fordel for staten som øker sin makt men ikke for folket som får mindre velstand og må tigge velferdsgoder tilbake fra byråkrater og politikere.

Jeg vil også nevne skadeeffekten i forhold til innovasjon og nyskapning. Vi har et statlig pensjonsfond på 4000 milliarder. Med sivile pensjoner vil mange velge å legge pensjonen sin i egne virksomheter, familiebedrifter og egne investeringsporteføljer. Statlige pensjoner tenderer til å bli plassert i større etablerte virksomheter.

I tillegg har bankene gjeldsbelagt folket med ca 2000 milliarder og vi har skattinnkreving på ca 1000 milliarder i året. Det sivile samfunn nærmest støvsuges for kapital. Det finnes snart ikke selveiende gjeldsfrie bedriftsledere i Norge.

Mest alvorlig er kanskje at fellesøkonomien er en evig kilde til splid i folket. Tildelingen av konsesjoner og oppdrag er en kilde til sinne hos de som blir forfordelt og innbyr til korrupsjon.

Men enda mer omfattende er støyen som følger med bruken av pengene. Alle slåss om å få penger til seg og sine eller sine fanesaker.  Man så det sist nå i forbindelse med fremleggingen av Nasjonal Transportplan. Folket krangler så busta fyker om tildelingen til sine kjepphester. Dette i kontrast til det sivile samfunn der alle er glade når det kommer et nytt tilbud men ingen er sinte om det ikke gjør det.

Endelig er felles pensjon og annen statsvelferd kilde til fremmedhat og rasisme i det fremmede mistenkes å ville naske i de innfødtes opparbeidete rettigheter.

Vi er lært opp til å tro at oljen og pensjonsfondet er en velsignelse for folket. Realiteten er at oljen er en velsignelse for staten og en forbannelse for folket.  Dersom vi ikke hadde hatt oljen ville vi livnært oss med noe annet. Og dersom folket selv fikk forvalte sin kapital ville den gitt bedre avkastning og folket kunne sette alderdommen tryggere i møte og vi ville hatt et mer harmonisk samfunn.

Min alternative årstale

Opprinnelig skrevet for Demonstrasjonen mot Sentralbanksystemet 17.februar 2011. 

Mine damer og herrer. Kjære tilhengere av fred og frihet.

Det er den 17. februar dagen for Sentralbanksjefens årstalen. Jeg har endt opp som en slags antisentralbank sjef, men jeg er ingeniør som nylig har fattet interesse for økonomi. Jeg har lenge interessert meg for samfunn og filosofi på fritiden.

Det er en dyp sammenheng mellom økonomi og samfunn. Mises stilte spørsmålet. Hvorfor lager menneskene samfunn? Hvorfor klumper vi oss sammen i byer? Hvorfor lever vi ikke spredd utover landet i små familier og stammer? Svaret er er at arbeidsdelingen eller kanskje snarere kunnskapsdelingen er mer effektiv enn å kunne og gjøre alt selv. Samfunnet slik vi ser det i dag er en konsekvens av at millioner av mennesker, over generasjoner, har sett fordelen av å samarbeide. Fordelene med arbeidsdelingen er altså årsaken til at vi lager byer, språk, lover, bruker penger, handle sammen alt det som omfatter en sivilisasjon. Arbeidsdelingen er selv limet i samfunnet. Pengene er blodet.

En følge av dette er er at når økonomien bryter sammen så bryter også sivilisasjonen sammen. Min påstand at undergangen til alle større sivilisasjoner kan forklares i økonomiske forhold. På sammen måte som folk ser seg tjent med å søke sammen for å samarbeide vil folk trekke seg tilbake og ut av samfunnet dersom de ser seg tjent med dette. Eksempler på desivilisasjon er fremveksten av svart økonomi, immigrasjon til friere og fredligere land, og at innovasjon og entrepenørskap stanser fordi folk ser at gevinsten ved arbeid og risiko ikke står i stil med innsatsen. Gevinsten skattes vekk og innsatsen blir høy grunnet reguleringer og byråkrati.

Like før finanskrisen, bestemte jeg meg for å sette meg grundigere inn i økonomi og skaffet meg en utgave av George Reisman’s Capitalism. Noen få måneder senere, i september, braste finanskrisen løs. Jeg hadde fått en grunnforståelse av bankenes betydning for dette og bare ventet på at pressen skulle til systemkritisk angrep på bankvesenet som årsak til krisen. Månedene gikk, men oppgjøret kom aldri. Jeg finner det bemerkelsesverdig. Norges bank har i likhet med de andre sentralbankene organisert seg under IMF og BIS ”Finansiell Stabilitet” i sin formålsparagraf. Så kommer verden globalt inn i en verdensomspennende ustabilitet. Det skriker mot oss at IMF, BIS og sentralbankene ikke har levert varen. Allikevel er systemkritikken i pressen totalt fraværende.

Man finner daglig kritikk av staten i pressen. Det klages over veiene, skolene, helsevesenet, eldreomsorgen, barnehagene osv. Men kritikken går alltid en vei pressen krever mer stat og mer penger. Det samme gjelder finanskrisen. Pressen har forlangt flere og strengere reguleringer.  Problemet med finanskrisen er nettopp statens innblanding i form av pengemonopol og statlig fastsettelse av pengemengde og rente. Løsningen er deregulering. Om dette er pressen stille. Det er en klar tendens i pressen å bevege Norge i totalitær retning.

Situasjonen minner om den som er beskrevet i boken ”Litt Fascisme Hr Statminister” av Tormod Valaker. Han gikk i gjennom de borgelige hovestadsavisene på 30-tallet og deres omtale av de. Det er rystende lesing. Norsk main presse var ivrig heiagjeng for Hitler og Mussolini. Som eksempler kan nevnes at verken opposisjonen mot Mussolini i Italia eller flyktningene fra Hitler Tyskland i Norge ble omtalt overhodet. Vi snakker altså om 5 aviser over en 10 års periode.  Det er et omfattende antall artikler. Den redaksjonelle tendensen var klar både i redaksjonell linje og leserinnlegg som kom på trykk. Den samme tendensen ser vi i omtalen av finanskrisen. Den liberalistiske anti totalitære opposisjonen kommer ikke til orde.

Dere vil kanskje spørre om sammenhengen. Jeg kan referere til forordet i den tyske utgaven av ”The General Theory” som kom ut i 1936. ”Mine teorier passer best i en totalitær stat” var Keynes budskap til tyskerne.  Karl Marx forlangte opprettelsen av en sentralbank idet kommunistiske manifest i 1848. Nazistene programfestet frihet fra rentetyranniet i 1920. Sentralbanken hører hjemme i et totalitært samfunn.

Det var med stigende frustrasjon at jeg opplevde krisen utfolde seg uten systemkritikk. Det er viktig at krisen blir forklart ellers får uskyldige skylden. Richard Evans sporer det moderne jødehatet i Tyskland tilbake til krisen i 1873. Jødene fikk skylden for krisen. Den egentlige årsaken var demonetariseringen av sølv under innføringen av gullstandarden.

Når stillingen som sentralbanksjef, med offentliggjøring av kandidatene, ble utlyst så jeg muligheten for å komme til orde og jeg fikk inn et innlegg i dagens næringsliv. Sentralbanksjefens årstale i dag med pressedekning ble en ny mulighet.

Statens symbiotiske liv med bankene har en lang historie. Myndighetene har sett på bankene som en finansieringskilde mens bankene har søkt statlige privilegier for å kunne drive sin lukrative virksomhet med å lage penger ut av ingenting for utlån med rente.  Bankene har f.ex fått stanse innløsingen av metaller uten å bli slått konkurs. Bankens krav mot lånekundene har blitt håndhevet mens innskyternes krav mot banken ikke har blitt håndhevet. En klar forskjellbehandling og eksempel på et rettslig privilegier.

Staten har også yndet å gi seg selv monopol på pengeproduksjon. Dersom du har monopol på penger kan du kjøpe alt. I tidligere tider tynnet staten ut metallene i myntene eller klippet dem og forlangte å få pålydende for myntene. Papirpenger kom til England i 1694 og til Norge i 1695, begge steder stanset innløsningen raskt og sedlene ble trukket tilbake.

Sedler ble introdusert på nytt i 1713 for å finansierer den store nordiske krig (1713-1720) og siden trukket tilbake. I 1737 ble den såkalte Courantbanken opprettet og utstedte sedler. Den utviklet seg til å bli en finansieringskilde for staten. I 1757 ble innløsningsplikten opphevet og sedlene ble tvungent betalingsmiddel. Dermed kunne seddelpressen løpe fritt. I løpet av syvårskrigen (1756-17643) ble seddelmengden 3 doblet.

Napoleonskrigene medførte en dramatisk økning av statsutgiftene og seddelpressen løp på nytt. Ole Feldbæk skriver i sin Norgeshistorie: » tilbage stod kun at lade seddelpressen arbeide stadig hurtigere. En tid lykkedes det at holde igjen på seddelpressen. Men i 1812 vidste selv ikke finansministeren hvor mange sedler som var i omløp.»

Etter Napoleonskrigen og selvstendigheten forsøkte staten å rydde opp i det pengemessige kaoset og i 1842 ble det full innløsning i sølv av sedlene. Dermed var en periode på 85 år uten innløsing brakt til ende. Man hadde dårlige erfaringer med papirpenger ellers i Europa også. I England bestemte parlamentet i Peels act av 1844 at det skulle være 100% dekning for papirsedlene og etableringen av en statlig bank med monopol på utstedelse av sedler som garanti for dette.

Etter Napoleonskrigene var det imidlertidig bankkontoer begynt å komme i bruk. Bankkontoer virker nøyaktig som penger. Istedenfor at en seddel eller mynt skifter hender under transaksjonen overføres penger mellom kontoene. Kravet om 100% dekning gjaldt ikke kontoer og inflasjonen fortsatte derfor som før ved at bankene opprettet bankkontoer uten dekning.

Den første krisen kom i 1847. Karl Marx skrev det kommunistiske manifest i 1848 blant annet med krav om opprettelsen av en sentralbank for utstedelse avkreditt. Marx må ha opplevd deflasjonen som kommer etter en kredittekspansjon. Som følge av krisen og vanskelighetene fikk Marxismen oppslutning og innflytelse fra starten. Marx tankegods er dominerende den dag i dag. Entreprenørene og kapitalistene fikk skylden, men den virkelige årsaken til problemene var feilreguleringer.

Den norske stat gikk over på gullstandard i 1874. De fleste andre land gikk over til gullstandard på samme tid. Inflasjonen fortsatte. Dekningen for pengene var ca 50% i 1870 og ca 10 % ved inngangen til første verdenskrig da gullinnløsningen ble avsluttet. Med stadig synkende gulldekning var det bare et tidspunkt før gullinnløsningen ville stanses uansett. Man så tendensen bl.a.ved at Deutschmark papir pengene ble gjort til legal tender i 1910.

Jeg innledet med å diskutere hvordan institusjoner dannes som en konsekvens av enkeltindividers valg ut i fra hva de ser seg best tjent med. Jeg skal nå diskutere noen av institusjonene og vanene som dannes p.g.a. inflasjon altså den stadige svekkelsen av pengenes kjøpekraft og verdioverføringen til staten og bankene.

Papirpengene kom i bruk utover 1700 tallet. Samtidig utviklet kongemakten og nasjonalstaten utviklet seg på bekostning av lokalstyret. Sentralmaktens kontroll med penge og banksystemet og derved finansiering var en viktig faktor i denne utviklingen. Nasjonalstaten og nasjonalistiske ideologier er en logisk konsekvens av inflasjon. Man ser en rød tråd fra introduksjonen av papirpenger på 1700 tallet frem mot de nasjonalistisk motiverte masseslakteriene under 1 og 2 verdenskrig. Vi så også nettopp at finanskrisen i 1873 var medvirkende til utviklingen av jødehatet. Også i dag har vi den samme effekten mot sentralstyre på bekostning av lokalstyre og individ styre. Inflasjonen drar beslutningene vekk fra de som berøres. Ordningen med nasjonale valutaer er en form for nasjonal sosialisme.

Papirpengene kom i sirkulasjon for å finansiere kriger. Den store nordiske krig, 7 års krigen, napoleonskrigene, alle ble finansiert ved bruk av papirpenger. Det samme gjaldt den amerikanske borgerkrigene som ble finansiert med såkalte ”War bonds”, statsobligasjoner kjøpt opp av penger produsert av seddelpressen. Det samme gjaldt 1 og 2 verdenskrig som ble finansiert ut av seddelpressen. Vietnam krigen gjorde det endelig av med gullstandarden i 1971. Det er ingen tilfeldighet at perioden med total langvarig  krig sammenfaller med perioden med statlig pengemonopol og kontroll med bankvesenet. Seddelpressen bidrar til å utsette krigstrettheten og krigene blir dyrere og lengre enn folk ønsker.

Inflasjonen har også en dyp effekt på forretningslivet. Tilgangen på billig kreditt gjør at gjeldsgraden i bedriftene vokser på bekostning av egenkapitalen. Effekten av dette er at bankene blir stående med en betydelig andel av kapitalen i bedriftene. Dersom banken eier 90% av kapitalen i en bedrift er det banken som tar mange av de viktigste beslutningene på og ikke entreprenørene. Beslutningsprosessene i næringslivet blir mer sentralisert enn de ellers ville vært. Antallet ekte entreprenører som har egne penger som sin kapital blir redusert.

En annen effekt av at bankene er så tungt inne med kapital i eksisterende industri er at innovasjon blir motarbeidet. Innovasjon er en trussel mot bankenes eksisterende plasseringer og de har som gruppe, liten interesse av å finansiere truende nykommere.

Inflasjonen har også effekt på kvaliteten. Det er vanskelig å selge det samme produktet til høyere pris på et senere tidspunkt. Løsningen på det problemet er å kompromisse med kvaliteten.

En siste effekt av inflasjonen er at vi får flere overtakelser enn vi ellers ville hatt siden overtakelsen finansieres med banklån. Topplederne i store bedrifter med enkel tilgang til kapitalmarkedene kan lettere gjøre store risikofylte grep. Vi får hyppigere fusjoner og mindre organisk vekst i bedriftene.

Mye av de samme som gjelder bedrifter gjelder privatpersoner. Noen blir fristet til å ta opp gjeld fordi det er så billig og mange tar opp gjeld i ung alder i eiendom for å få gevinst av inflasjonen alle vet at boligprisene stiger og stiger.  Effekten av familenes huslån kan ikke undervurderes. Veldig mange er usikre, gjeldsslaver istedenfor selvsikre uavhengige individer. Vi er redde for å miste jobben og organiserer oss i fagforeninger og blir forsiktige med å starte egen virksomhet på grunn av gjelden.

Inflasjonen styrker også fagforeningene ved at den lovbestemte prisstigningen gjør det nødvendig med regelmessige lønnskorreksjoner for alle. Med et metallbasert pengesystem får alle et lønnspålegg i form av økt kjøpekraft og ingen nominelle tillegg er nødvendige.

Samtidig forsvinner kjøpekraften til kontanter. En kroneis som i 1970 kostet 1 kr koster i dag 20 kroner. Man blir nødt til å plassere pengene sine på andre måter og vi får en forvokst bransje av finansinstitusjoner som forvalter folks penger og nyder godt av forvaltningshonorarene. Disse plasseringene gjør også at folk blir mer opptatt av penger enn de ellers ville vært siden investeringene er i våre tanker.

Usikkerheten med våre sparepenger som blir forsterket av de gjentakende krisene som i løpet av få måneder eroderer vekk store deler av folks plasseringer.Usikkerhet gjør at folk arbeider lenger enn de ellers ville gjort for å sikre seg. Vi møter alderdommen med frykt og søker trygghet i velferdstaten.

Til sist er det klart at velferdsstaten i stor grad er finansiert med inflasjon. Nasjonalstatene drukner i gjeld. Utdannelse, eldreomsorg, barnepass, en hjelpende hånd i trange tider disse oppgavene er tatt over av staten. Inflasjonen har redusert familiens og naboskapets betydning. Samfunnet er blitt mer sterilt og kaldt i prosessen. I tillegg er velferdsstaten en meget økonomisk inneffektiv måte å organisere disse oppgavene på. Det er derfor den er skattefinansiert. Vi blir alle fattigere.

Det ble tatt et krafttak for å rydde opp i pengesystemet omkring 1840. Siden har det i store trekk gått jevnt nedover via sentralbankorganisert gullstandard før første verdenskrig til gullinnløsningen av dollaren under Bretton Woods opphørte i 1971 og dagens papirbasert elendighet med dyp økonomiske krise og o% rente. Det er nå på tide med ett nytt krafttak og en ny vanntett bankreform. Jeg håper vårt budskapet når ut til det norske folk og politikere og at de nødvendige grep tas raskt.

Takk for oppmerksomheten!

Om å foregi å ha kunnskap

Opprinnelig publisert på blogg 24.November 2010


– Den amerikanske sentralbanksjefen, Ben Bernanke og Øystein Olsen, den norske sentralbanksjefen.

Denne kronikken ble ikke funnet verdig spalteplass i Dagens Næringsliv. Jeg er nokså fornøyd med den og gjengir den derfor:

Den nye sentralbanksjefen har bakgrunn fra statistisk sentral byrå (SSB).  SSB lager statistikker som Norges Bank foregir å bruke til å styre økonomien presist på vitenskapelig vis. Målet til sentralbankene er økonomisk stabilitet. Realitetene er motsatte. Nyhetsbildet er preget av en finanskrise som kom uventet, stigende arbeidsledighet, redningspakker, krisepakker og noen hver kan komme i tvil om planleggernes kompetanse.

En gjennomgang av Norges Bank’s pressemeldinger fra rentemøtene underbygger tvilen. Frem til sommeren 2007 varslet Norges Bank om vekst, den første indikasjon på at utsiktene er usikre finner man i august 2007. Først i desember 2008 annonserer banken at verdensøkonomien var i nedgangskonjunktur. I ettertid er det klart at krisen bygget seg opp over en årrekke usynlig for de som foregir å være eksperter.

De sosiale vitenskapene, som økonomi, skiller seg fra naturvitenskapene i at de omhandler mennesker som har fri vilje og således opptrer på en måte som er vanskelig kvantifiserbar. Hvordan skal man beregne folks preferanser for ulike varer og tjenester? Hvordan måler man folks fremtidsplaner? Man kan ikke imitere den naturvitenskapelige metode i økonomifaget.

Med denne innsikt leverte Friedrich von Hayek’s i sitt Nobelforedrag i 1974 ” The pretence of knowledge ” knusende kritikk av de som foregir å ha detaljert kunnskap om økonomien; Verdensøkonomien har omkring 5 milliarder sluttkonsumenter og hundrevis av millioner produsenter og konsumenter organisert i dype næringskjeder. Alle aktørene har relasjoner til mange andre og forandringer i priser på en vare påvirker samtidig prisene på en rekke andre varer. Informasjonen finnes samlet blant aktørene, men det er umulig for en institusjon å samle den. Dersom noen hypotetisk, i et gitt øyeblikk, skaffet seg oversikt  blir kunnskapen i det neste øyeblikk utdatert.

Stilt overfor kompleksitet og ikke-kvantifiserbare størrelser kan det utvikle seg en tendens til at økonomene tar fatt i enkle forhold som det er mulig å kvantifisere og beregne men som ikke nødvendigvis fanger opp viktige forhold i økonomien. Falsk teori kan bli akseptert fordi den tilsynelatende er mer vitenskapelig enn en den korrekte teori som ikke kan belegges med tall.

Etter at «dot com»-boblen sprakk og terrorangrepene i 2001 holdt sentralbankene, deriblant Norges Bank, rentene svært lave til de begynte å sette opp rentene i 2007. Kreditten skapt av banksystemet økte pengemengden M2 med ca 50 % fra 900 milliarder 1300 milliarder. Bakgrunnen for denne politikken er en formening om det er for liten samlet etterspørsel etter arbeid og produkter. Sentralbanken forsøker derfor å øke etterspørselen ved kredittekspansjon vitenskapelig utført basert på tallstørrelser som prisvekst, BNP, valutakurser, renter, ulike indekser m.m

Men hva om problemet ikke er lav etterspørsel, men snarere at produksjonsapparatet ikke er tilpasset folks preferanser? Det ligger i sakens natur at det er umulig å kvantifisere hva som er korrekt tilpasning. Men man vet at måten å gjennomføre tilpasningen er å la markedene virke. Redningspakker, subsidier, arbeidervern, tollbeskyttelse o.l vil derimot sementere feiltilpasningen og gjøre krisen kronisk.

Når krisen endelig dukket opp på ekspertenes radar har reaksjonen vært å senke renten endog under renten vi hadde hatt i årene mens krisen bygget seg opp. Dersom årsaken til feiltilpasningen av kapitalstrukturen er praksisen med utlån av penger som ikke er spart vil dagens kredittekspansjon gi grunnlaget for enda mer omfattende problemer i fremtiden. Det er et betimelig spørsmål om eksakt samme politikk som bygget opp krisen, lave renter og stor pengeproduksjon, er den riktige til å føre oss ut av den. Det er også på tide å stille grunnleggende spørsmål om det er mulig for en sentralisert organisasjon å bestemme type og mengde av penger og kreditt på en forsvarlig måte.