Nazistisk boligpolitikk

Opprinnelig publisert på blogg 25.februar 2009

Den italienske fagforeningsloven av 1926 krevde at staten måtte godkjenne fagforeninger som skulle forhandle på vegne av partene i arbeidslivet. Noe av det første nasjonalsosialsistene i Tyskland gjorde når de kom til makten var å oppløse de gamle fagforeningene og stifte Deutsche Arbeitsfront (DAF) som samlet både arbeidsgivere og arbeidstakere. Hensikten var å harmonisere forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker innenfor den nasjonalsosialistiske rammen.

Når NS fikk makten i Norge forsøkte de på samme måte å samle og kontrollere fagforeningene. Det ble nedsatt et utvalg, “Østrem utvalget” som skulle lage et utkast til en norsk arbeidetslov. Det inneholdt blandt annet følgende forslag:

c) Skrittvis å ordne de frittstående faglige organisasjoners organisatoriske tilpasning til hovedorganisasjonene for å få enkelte sentralorganisasjoner.

d)Skrittvis å tilstrebe en sentralisering av disse hovedorganisasjonene, med delvis opphevelse av enkelte ledds organisatoriske selvstendighet.

e) Å fremme en ombygging slik at LO’s formann ble leder for hele sentralorganisasjonen

g) Arbeide for indre rasjonalisering og forenkling av hele den faglige organisasjonen gjennom sammenslutning av forbund og organisasjoner til større enheter.

h) Gradvis oppbygging av arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene etter ensartede, forenklede linjer og med innpasning av utenforstående organisasjoner, for at organiasjonene kan innpasses naturlig i en korporativ stat.

I tråd med dette ble de mange små fagforbundene i LO slått sammen under krigen. Når krigen sluttet ble den gamle ordningen med mange små fagforbund gjenninført. De nazistiske ideene hadde imidlertidig slått rot og sammenslåingen i større fagforbund ble snart tatt opp igjen. Proseesen kuliminerte i Fellesforbundet i 1980 årene. Den samme utviklingen har vi hatt på arbeidsgiver siden med samling av arbeidsgiverne i NAF.

Arbeidsdirektoratet ble opprettet i juli 1941 for å håndtere alle spørsmål vedrørende arbeidsgiver og arbeidstaker organisasjonene. Direktoratet finnes den dag i dag som en bauta over nazismen i Norge.

The Golden Constant

Opprinnelig publisert på blogg 20.januar 2009

Roy Jastram publiserte i 1977 en undersøkelse der han hadde hadde gjennomgått prisdata for gull og varer i Storbritania og USA gjennom mere enn 400 år for å måle kjøpekraften til gull. Han gikk frem ved å finne prisene for ulike varer i dollar og pund og prisene for gull i dollar og pund for å finne hva gull kunne kjøpe av ulike varer på ulike tidspunkter.

Det oppsiktsvekkende resultatet var at kjøpekraften har vært tilnærmet konstant! Det vil si at en bestemt mengde gull kjøpte omtrent den samme handlekurven i 1560 som i 1970 og altså hele tiden i den mellomliggende periode. En kilo mel ville altså koste omtrent det samme i 1560 og 1970, en grei jakke vil koste omtrent det samme i 1860 og 1950 en grei bil omtrent det samme i 1930 og 1970 osv. ( Sammenlikn dette med prisen på kjente varer som hobbysjokoladen og kroneisen som har blitt omkring 15 doblet på ca 30 år)

Dersom man tenker etter er ikke dette så merkelig allikevel. Flere ting stabiliserer gullprisen:

  • Gull er en råvare som andre råvarer. Det er krevende å utvinne den. Etter som den teknologiske utviklingen har gått fremover har det blitt omtrent like mye lettere å utvikle gull som andre varer.
  • Gull er penger. Når man har fått mye varer for pengene har det blitt interressant for flere å sette i gang med gullutvinning.
    Da øker gullproduksjonen relativt til andre varer og prisene synker. Etter en tid fpr man mye varer for pengene og noen gullprodusenter har valgt vareproduksjon og gullproduksjonen har sunket relativt til andre varer igjen.
  • Gull er ikke forgjengelig, det er edelt og konsumeres ikke. Det betyr at nesten alt gullet som noen sinne er produsert fortsatt finnes. Økning og minsking i gullproduksjonene vil derfor bare langsomt påvirke prisene på gull.

Denne stabiliteten har flere fordeler.

  • Rentene, gebyret for å låne vekke penger, blir lave. Dette fordi lånegiver kun trenger å ta hensyn til kredittrisiko og ikke verdiforringelse som følge av inflasjon av pengene i lånetiden. Rentene blir også stabile. Typisk rente med gull er 3-5% avhengig av utviklingsnivået i økonomien.
  • Gull som valuta gjør internasjonal handel forutsigbar i motsetning til dagens valutasystem der kursene kan svinge voldsomt i løpet av få dager.
  • Man unngår inflasjon, sirkulasjon av gjeld som penger og deflasjon penger som forsvinner. Gull forsvinner ikke.

Gull er på alle måter overlegent dagens tvungne betalingsmidler. Det er nettopp derfor gull er forbudt: For å tvinge folk til å bruke de tvungne statlige monopol pengene. Kostnadene ved dette er altså mange. Lavere økonomisk vekst, mindre handel og stadige finanskriser.

Legaliser gull!

Slik lager bankene penger

Opprinnelig publisert på blogg 22.december 2008

Jeg har tidligere påstått at bankene driver legalisert falskmyntneri. Jeg vil nå forklare hvordan dette skjer.

Vi så i forrige bloggpost at kvitteringer på oppbevaring av gull kunne brukes som penger. La oss nå anta at eieren av hvelvet får en *lys* ide:  «Jeg låner ut pengene mot rente, så tjener jeg noen kroner ekstra!» Han lager derfor ekstra gullkvitteringer og låner den ut mot et løfte om tilbakelevering med renter om en stund. Lånetakeren bruker kvitteringen som betalingsmiddel og vips så har det kommet flere penger i sirkulasjon.

Dette er en svindel som kan sette de opprinnelige eierne av gullet i en vanskelig situasjon. Dersom lånetaker bytter bort kvitteringen og ikke innfrir lånet har den opprinnelige eieren av gullet mistet en del av gullet sitt fordi det er flere kvitteringer en gull. Dess flere kvitteringener hvelveieren utsteder dess mere profitt kan han gjøre, men han utsetter samtidig eierne av gullet for stadig større risiko. Sikkerheten for kvitteringene får i stigende grad over fra å være håndfaste verdier, gull til å bli fagre løfter om fremtidig tilbakebetaling.

Banker i Norge, USA og resten av verden driver i dag sin virksomhet på samme måte som hvelveieren som skriver ut ekstra kvitteringer. Forskjellen er at det i hvelvet ikke er gull men kontanter og at bankene ikke skriver ut kvitteringer men bruker elektroniske kontoer. Pengene på konto gir deg rett til kontanter på samme måte som kvitteringene gir deg rett til gull.

Dersom eieren av et parkeringshus betraktet parkeringene som lån av bilene og drev en utleievirksomhet ble han raskt sperret inne. Bileierene har kun satt bilene til oppbevaring, de har ikke lånt bort bilen.

Når du setter penger på en vanlig konto er det hovedsakelig en oppbevaring. Du rår over pengene og kan når som helst ta dem ut. Allikevel betrakter domstolene innskudd som lånsom gir bankene rett til å drive forretningsvirksomhet med pengene. ( Kun innskudd på kontoer med uttaksbegrensninger har karakter av lån. Men da ser vi også at siden innskyter ikke kan ta ut pengene blir det ingen inflasjon.)

Rettsystemet har legalisert bankene svindel og gitt dem rett til å lage penger rett ut av løse lufta.

Handelskrig

Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv X. Oktober 2010.

Kina og USA er nå i ferd med å komme i handelskrig der målet er en positiv handelsbalanse. Dette er i følge rådende økonomiske teorier gunstig, i realiteten er det motsatt. I handel ønsker partene å bytte mindre verdier mot større verdier hvilket er til partenes fordel. Når handelen skjer over landegrensene blir handelsbalansen negativ. Politikernes inngrep for å bedre handelsbalansen er et angrep på den internasjonale arbeidsdelingen.

Noen eksempler illustrerer poenget:

En handelsmann tar tørrfisk verdt 1 millioner ut av landet til Brasil. Tørrfisken selges med profitt for 1.2 millioner. Handelsmannen kjøper kaffe for sin kapital som han tar hjem og selger for kr 1.4 millioner. Denne transaksjonen har gitt Norge en negativ handelsbalanse 0.4 millioner. Nordmennene sitter nå med kaffe som de verdsetter høyere enn tørrfisk og brasilianerne sitter med tørrfisk de verdsetter høyere enn kaffe. Alle transaksjonene er gjort opp.  Den negative handelsbalansen er fordelaktig.

Dersom derimot handelsmannen kom hjem med kaffe som var mindre verdt enn fisken ville vi ha byttet bort fisk mot mindre verdifull kaffe og sittet fattigere igjen. De eneste som gleder seg over dette er økonomene som beregner positiv handelsbalanse.

Man kan tenke seg et helt øde område som tiltrekker seg investeringer. Området får en kraftig negativ handelsbalanse. Dette er gunstig og ikke skadelig.

Tiltak for å støtte eksportindustrien er skadelige. Dersom eksportbedrifter får problemer med lønnsomheten er det fordelaktig om det legges ned slik at ressursene blir kanalisert til innenlands produksjon.  Dess mer varer som akkumuleres innenlands dess rikere er vi. Varer som importeres gjør oss rikere. Varer som produseres innenlands gjør oss rikere. Varer som sendes ut av landet gjør oss fattigere.

Politikken for å sikre positiv handelsbalanse kan i moderne tid spores til merkantilismen som var det rådende økonomiske tankesett fra 1500-tallet til sent på 1700-tallet. Merkantilismen kan sees på som en form for økonomisk nasjonalisme.

Sentrale forestillinger i merkantilismen er at handel er et nullsum-spill og at verdier består i penger ( og ikke varer). For å sikre flyt av gull inn til landet forsøkte man å tilstrebe en flyt av varer ut av landet. Det kunne være forbud mot utførsel av gull, toll, importforbud av varer som kunne produseres innenlands og eksportsubsidier. Merkantilismen førte til imperialisme der kolonimaktene sikret seg kolonier. Disse var kilde for råvarer og sikret avsetning for industrivarer ved at moderlandet fikk monopol på handel med kolonien. Slike reguleringer var årsaken til den amerikanske uavhengighetskrigen.

Ledet av merkantilistiske ideer involverte myndighetene seg dypt i næringslivet med detaljerte forordninger om hva som skulle produseres hvor, utdeling av handelsprivilegier og opprettelse av monopoler. Mange av krigene i perioden hadde årsak i nasjonenes kamp om handel og kolonier.

Årsaken til merkantilismens fremvekst var statens ønske om inntekter. Skatteinnkrevingen ble lettet gjennom utdeling av handelsprivilegier og generell kontroll av næringslivet. Toll ga gode inntekter og statene kunne beskatte egen eksportindustri men ikke industri i utlandet. Staten så en stor innenlandsk gullbeholdning som en garanti for evnen til å finansiere kriger.

Merkantilismens feilslutninger ble tilbakevist av de klassiske økonomene fra Adam Smith publiserte “Wealth of the nations” i 1776 og teoriene fikk redusert praktisk betydning.  Men fra slutten av 1800 tallet vokste nasjonalismen med nye ideologier og økonomiske teorier frem. Depresjonen på 30-tallet var preget av omfattende handelskrig.

I disse dager er merkantilistiske teorier igjen på moten. Det er viktig at økonomene punkterer disse feilslutningene en gang for alle. Mennesket danner samfunn for å delta i arbeidsdelingen. Arbeidsdeling er selve limet i samfunnet. Når politikerne nå går til angrep på handelen er det et angrep mot vår sivilisasjon.

The Day the Dollar Died

Opprinnelig publisert på blogg 22.mars 2009

USA’s sentralbank lovet den 18.03 at de vil fortsette politikken med å trykke opp penger for å kjøpe statens og bankens gjeld. Dette er ikke noe nytt. Det er derfor vi har tvangspenger, for at staten skal kunne drive med underskudd uten at kostnadene blir synlige i form av skatter.

Grunnlaget for den katastrofale hyperinflasjonen under Weimarreplublikken, ble lagt ved at sedler ble gjort til tvungent betalingsmiddel (dvs at man ikke kunne forlange betaling for varer i gull) i 1910. Siden ble krigen finansert ved låneopptak og ikke ved skatter. Lånene ble betalt med penger rett fra seddelpressen. Etter krigen ble statens enorme utgifter til krigserstatning og subsidier av bl.a. kull og transport dekket inn ved enda mer lån og katastrofen utviklet seg.

USA’s økonomiske situasjon er på mange måter lik WeimarRepublikken. USA har allerede enorme gjeldsforpliktelser og dessuten enorme kostnader til redningspakker og en svulmende velferdstat. Indekking ved skatter er umulig, låneopptak i utlandet er snart umulig. Seddelpressen er eneste alternativ. Lederne av det amerikanske voldsmonopolet viser i ord og handling at de vil fortsette å ødelegge det amerikanske pengesystemet og derved amerikansk økonomi. Dette er svært alvorlig. Vesten har ideologisk og intellektuellt beveget seg mot middelalderen siden ca 1880. Vi har allikevel opplevet økt materiell velstand bygget på forhold som delvis oppretholdelse av opplysningstidens rettstat,  opplysningstidens vitenskap og utdyping av verdenshandelen. Nå ser det ut til at den materielle fremgangen er over. Vi vil fremover bevege oss også materiellt bakover mot middelalderen.

En konsekvens av den intellektuelle bankrott viser seg blandt en gruppe mennesker som omtales som økonomer. Noen av disse mener vi bør reagere på dollarfallet ved å øke hastigheten på vår egen seddelpresse. Konsekvensen av dollarens fall er at det blir billigere å få varer INN i landet, mens det blir dyrere å få dem UT. Dette er for disse menneskene uakseptabelt. VI må for all del bli kvitt varene (mat, råvarer, industriprodukter..) våre slik at vi kan få tak i det stadig mere verdiløse papiret (brenner dårlig, uegnet som tapet osv) som Bernanke trykker opp. Denne politikken kalles merkantilisme. Man kan kanskje forstå at merkantilistene den gangen gull var penger selv om det var misforstått. Det er ikke gull man vil ha det er varer. Men med dagens papirpenger er det 100% uforståelig at noen kan forsvare en slik politikk. Løsningen på alle problemer og det deiligste som finnes er øyensynlig nytrykt glanset papir.

Fremtidsutiktene blir stadig dystrere. Det er klart at USA’s økonomi vil bli kjørt i grøfta de nærmeste årene. Det er også grunn til å frykte at lederne av vårt hjemlige voldsmonopol vil gi gass utfor stupet. Håpet ligger i det amerikanske presidentvalget i 2012. Det finnes en intellektuell opposisjon i USA. USA ble grunnlagt på individuelle menneskerettigheter og frihet. Kan det amerikanske folk virkelig se på at Amerika og vesten går under?

Man bør ha et langsiktig perspektiv på sitt liv. Dersom utviklingen fortsetter vil pengesystemet bryte sammen. Da får man ikke tak i mat og andre nødvendighetsartikler. Under hyperinnflasjonen i Weimar replublikken skjedde det utstrakt salgt av inventar, klokker, smykker o.l. Man bør allerede nå forberede seg ved å skaffe seg omsettlige gjenstander som gullmynter. Et matlager er selvsagt ogsålurt. En jordlapp til dyrking av mat med hensyn på selvforsyning kan redde liv. Man bør også begynne å undersøke ulike freestate alternativer.

Verden har på ingen måte gått under. Men det blir et stadig mer presserende behov for reformer. Sentralbankloven må endres slik at kontrakter i gull overholdes og man må kunne nekte å ta i mot norske penger. Fra et økonomisk synspunkt er staten en stor utgiftspost som må reduseres dramatisk. Det må skje ved at ulike oppgaver som samferdsel, helse, undervisning og pensjoner tas over av private.

Jeg er klar over at dette er mindretallsynspunkter, flertallet styrer og de styrer i grøfta. Flertallet i Norge lever i et demokrati. Mindretallet lever i et fascistisk diktatur. Jeg vil leve alderdommen i materiell trygghet. Jeg vil ikke at barna mine skal leve i fattigdom og anarki eller diktatur. Jeg er hjelpesløst vitne til at den verden jeg elsker i sakte kino går under. Våkn opp! Stans galskapen!

Sammenslutning av flere artikler

En falskmyntner i nabolaget

Tenk deg at du får en falskmyntner i nabolaget. Han trykker sine egne penger. Et digert hus kjøper han, luksus biler, flatskjermer og stereoanlegg på alle rom, mat på den beste restauranten, personlige tjenere et liv i sus og dus. Også det lokale næringslivet får et oppsving med økt salg og overskudd.

Er så falskmyntneren en gave til samfunnet? Tryller falskmynteren velstand ut av ingenting? La oss se på hva som skjer videre:

Den lokale byggherren må ansette flere snekkere og må tilby noen snekkere som jobber et annet sted høyere lønn. Flatskjermprodusenten trenger flere elektriske komponenter og må overby komponenter som ellers ville blitt brukt til andre ting. Restauranten må ansette en ny kelner og kokk og må overby deres eksisterende lønninger osv. osv.

Gradvis begynner prisene å stige.

De som aldri får disse pengene eller får dem sent opplever at ting blir dyrere og at de får mindre for sine penger. Den samlede effekten av falskmynterens aktivitet er at borgerne samlet får eksakt like mye varer, men de fordeles slik at de som får pengene først får mer mens resten får mindre.

Falsmyntneri er i dag legalisert. Professorer i økonomi, et samlet pressekorps og våre politikere forteller oss at falskmyntneri er en gave for økonomien og samfunnet. Det er en løgn. Falskmyntneri stimulerer noen deler av økonomien og noen mennesker på bekostning av andre deler.

Gode og dårlige penger

Falskmyntneriet gjør at pengenes verdi smuldrer bort mens du har dem i hendene. Penger blir dårlige. Et mottrekk mot dette ville vært å nekte å ta imot disse pengene så dette har staten forbudt ved lov § 14.

Dette forbudet umuliggjør nærmest alene private penger. For hvorfor skulle noen betale med gode penger når selger er lovpålagt til å ta i mot dårlige? For sikkerhets skyld er det i tillegg blitt forbudt å lage private penger  § 13.

Mange tror kanskje at det på en eller annen måte er nødvendig at staten tar seg av pengeproduksjonen, men nei det er ikke slik. Penger er en vare og private aktører kan tilby denne varen og gjøre fortjeneste på den:

Myntprodusenter kan lage mynter og selge dem med fortjeneste. (Myntproduksjon er en interessant vitenskap.)

Man kan også tenke seg at private aktører oppbevarer edle metaller for sine kunder og tar betalt for denne tjenesten. Selskapet utsteder kvitteringer for oppbevaringen til kundene og kundene bruker kvitteringen som betalingsmiddel. Oppbevaringsbedriften gjør sin profitt ved å kreve betaling for oppbevaringen av metallet.

Vi ser at statens pengemonomol ikke er noen nødvendighet, tvert om vi klarer oss mye bedre uten. Som Marx sier i det kommunistiske manifest: Innføringen av sentralbankene er despotisk og økonomisk uholdbart. Vi innfører det allikvel for å knuse borgerskapet.

Vi lider under pengemonopolet kun fordi staten kunne innføre det. Makten er sin egen rett.

Slik lager bankene penger

La oss nå anta at eieren av hvelvet får en *lys* ide:  «Jeg låner ut pengene mot rente, så tjener jeg noen kroner ekstra!» Han lager derfor ekstra gullkvitteringer og låner den ut mot et løfte om tilbakelevering med renter om en stund. Lånetakeren bruker kvitteringen som betalingsmiddel og vips så har det kommet flere penger i sirkulasjon.

Dette er en svindel som kan sette de opprinnelige eierne av gullet i en vanskelig situasjon. Dersom lånetaker bytter bort kvitteringen og ikke innfrir lånet har den opprinnelige eieren av gullet mistet en del av gullet sitt fordi det er flere kvitteringer en gull. Dess flere kvitteringener hvelveieren utsteder dess mere profitt kan han gjøre, men han utsetter samtidig eierne av gullet for stadig større risiko. Sikkerheten for kvitteringene får i stigende grad over fra å være håndfaste verdier, gull til å bli fagre løfter om fremtidig tilbakebetaling.

Banker i Norge, USA og resten av verden driver i dag sin virksomhet på samme måte som hvelveieren som skriver ut ekstra kvitteringer. Forskjellen er at det i hvelvet ikke er gull men kontanter og at bankene ikke skriver ut kvitteringer men bruker elektroniske kontoer. Pengene på konto gir deg rett til kontanter på samme måte som kvitteringene gir deg rett til gull.

Dersom eieren av et parkeringshus betraktet parkeringene som lån av bilene og drev en utleievirksomhet ble han raskt sperret inne. Bileierene har kun satt bilene til oppbevaring, de har ikke lånt bort bilen.

Når du setter penger på en vanlig konto er det hovedsakelig en oppbevaring. Du rår over pengene og kan når som helst ta dem ut. Allikevel betrakter domstolene innskudd som lånsom gir bankene rett til å drive forretningsvirksomhet med pengene. ( Kun innskudd på kontoer med uttaksbegrensninger har karakter av lån. Men da ser vi også at siden innskyter ikke kan ta ut pengene blir det ingen inflasjon.)

Rettsystemet har legalisert bankene svindel og gitt dem rett til å lage penger rett ut av løse lufta.

Hvorfor forutså ikke pressen finanskrisen?

Opprinnelig publisert i bloggform 30.januar 2009.

Audun Stanghelle stiller spørsmålet. Hvorfor sviktet pressen i å forutsi finanskrisen http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/stanghelle/article2894422.ece

Dersom Norge hadde vært en rettstat som håndhevde eiendomsrett og kontraktsrett ville vårt banksystem sett helt annerledes ut: Gull (muligens sammen med sølv) ville vært betalingsmiddelet. Betaling ville skjedd enten direkte med metall eller vet at kundene oppbevarte sitt metall i banken med mulighet for sedler og elektronisk betaling. Bankenes utlån av innskyters gull uten eksplisitt godkjenning fra innskyter ville vært forbudt.

I steden har vi fått tvungent betalingsmiddel. Gullet er erstattet med en printer hos sentralbanken. Verdien av tvangspengene er i stor grad offentlig gjeld som kjøpes for nyprintede penger og lånetakeres gjeld når bankene lager nye penger til lån.

Gull er en vare. I stedet for å få varepenger har vi fått gjeld i sirkulasjon som tvungent betalingsmiddel. Utlån skjer uten innskyters tillatelse med borgerne som påtungne garantister. Bankene er organisert i et statlig kartell organisert av sentralbanken som tillater og påtvinger dem å drive ekstremt dårlig uten konkurranse. Staten håndhever ikke kontrakter i gull. ( http://www.lovdata.no…Sentralbanklovens 13&14)

Statens inngripen har totalt ødelagt bankvesenet verden over. Organiseringen av pengevesenet er en elefant som oversees av journlistene. Hvorfor det?

For den som har lest Stanghelle en tid er svaret klart: Stanghelle og flertallet av journalistene er venstreorienterte. Deres utgangspunkt er at «markedene har sviktet». Oversatt fred og fordragelighet har sviktet. Det er på tide å forsøke vold. Tanken på at det er voldsbruken som er problemet ramler dem ikke inn et sekund. Stanghelle vil derfor aldri stille spørsmålstegn ved tvungne betalingsmidler, tvungne innskudsgarantier og forbud mot gull. Vold er godt. Staten er god og klok. Fred virker ikke og fører til katastrofe.

Med dette utgangspunktet vil Stanghelle og de øvrige journalistene aldri være i stand til å forstå økonomi. Skadeeffektene av voldsbruk ignoreres- Journalistene driver selvsensur. Stanghelle &co er kun interessert i å lete etter skadeeffektene av fred og fordragelighet som et springbrett for ytterligere voldsbruk.

Dette bekrefter han igjen i denne artikkelen. Han tar for gitt at årsaken til problemet er finans og forretningsfolkene og mener at årsaken til at journalistene ikke varselet krisen var for tette bånd til disse. Den reele årsaken er journalistene i all hovedsak er influert av Marxististiske ideer. Marxistene klødde seg i hodet når kommunismen sviktet, de klør seg også i dag når deres sentralplanleggingsøkonomi svikter.

De økonomiske skadeeffektene av voldsbruk (toll, skatt, reguleringer tvangspenger, inflasjon..) har vært kjent av økonomene lenge.

Valutakrig

Opprinnelig publisert i bloggform 31.mars 2009.

Vår sentralbank har den siste uken engasjert seg i valutakrigen. Et kappløp mellom de ulike sentralbanker om å redusere kjøpekraften til sitt lands valuta. Seierherren i dette kappløpet blir den som har gjort sin valuta verdiløs. Da har vi situasjonen i Zimbabve og Weimarrepublikken.

Begrunnelsen for å ødelegge valutaen er eksportindustrien. Vi skal altså treffe tiltak slik at vi får sendt varene våre ut av landet og får tak i det stadig mere verdiløse papiret som andre sentralbanker utsteder. Moderne økonomi er bakvendt og i strid med sunn fornuft.

En sterk valuta har viktige fordeler:

  • Vi får tak kjøpt varer fra utlandet billig. Ved siden av konsumvarer gjelder det også innsatsfaktorer til industrien. Dette kommer hele industrien til gode inkludert eksportindustrien.
  • Arbeiderne får mere for sine lønninger. Dette gir arbeidsinnvandring fra land med svakere valuta og økt konkurransekraft for hele industrien inkludert eksportindustrien.

Industrien som helhet har altså stor fordel av en sterk valuta og selv for eksportindustrien isolert oppveier fordelene mye av ulempene. Studerer man skoleeksemplet Weimarreplublikken kom da også eksportindustrien i problemer grunnet høye kostnader til innsatsfaktorer.

Et stabilt pengesystem har dessuten en rekke indirekte fordeler som kommer verdiskapningen til gode. Konsekvensen av Norges deltakelse i valutkrigen er å utarme landet.

Fra vuggen til graven

Opprinnelig publisert i bloggform 13.mars 2009.

Nazistene kom til makten i 30 årene i en medgangsbølge båret frem av ideene om et styrt samfunn der staten tok seg av og planla alle sider ved borgernes liv.

Rober Ley sa det slik i en tale høsten 1933.

«Staten skulle være en oppdragende stat, en faderlig venn. Staten skulle ta seg av folk fra vuggen til graven.»

Ved en annen anledning sa han at «den eneste som fortsatt hadde et privatliv i Tyskland er en som sover».

Disse ideene ble satt i praksis gjennom blandt annet DAF som kontrollerte borgernes arbeide og KdF som organiserte borgernes i fritid.

Hvordan har så utviklingen gått her hjemme?
Hvordan har det gått med skillet mellom stat og privatliv?
Hvordan er skillet mellom hva som skal tvinges igjennom ved bruk av politistyrkene og hva borgerne tillates å ordne seg i mellom på fredelig vis?
Nedenfor er noen politikker jeg kom på. (Kommer du på fler?)
Er det noen områder av våre liv som er hellig for planleggerene?

Alkoholpolitikk
Arbeidsmarkedspolitikk
Barnehagepolitikk
Bibliotekpolitikk
Boligpolitikk
Distrikspolitikk
Dyrepolitikk
Eldrepolitikk
Energipolitikk
Familiepolitikk
Fedmepolitikk
Finanspolitikk
Fiskeripolitikk
Fjernsynspolitikk
Forbrukerpolitikk
Forskningspolitikk
Friluftspolitikk
Fødselspolitikk
Genpolitikk
Handelspolitikk
Helsepolitikk
Homopolitikk
Idrettspolitikk
Innkluderingspolitikk
Inntektspolitikk
Jordbrukspolitikk
Klimapolitikk
Kompetansepolitikk
Kostholdspolitikk
Kremasjonspolitikk
Kulturpolitikk
Likestillingspolitikk
Luftfartpolitikk
Lønnspolitikk
Matpolitikk
Mediepolitikk
Miljøpolitikk
Musikkpolitikk
Narkotikapolitikk
Oljepolitikk
Omsorgspolitikk
Pengepolitikk
Pensjonspolitikk
Polarpolitikk
Prostitusjonspolitikk
Regionalpolitikk
Reiselivspolitikk
Reklamepolitikk
Røykepolitikk
Samepolitikk
Samferdselspolitikk
Sexualpolitikk
Skolepolitikk
Sosialpolitikk
Sykehuspolitikk
Utdaningspolitikk
Utviklingspolitikk
Velferdspolitikk

Nazistenes arbeidsrettigheter

Mussolinis regime innførte en rekke arbeider rettigheter. I 1925 ble arbeidstiden fastsatt til 48 timer pr uke. I 1937 ble det innført 40 timers uke. En lov av 1939 satte pensjonsalderen ned fra 65-60 år for menn og til 55 for kvinner. Arbeidets grunnlov Carta del lavoro (1927). Inneholdt en rekke punkter om akkord og nattarbeid, garanti mot usaklige oppsigelser og krav om årlig betalt ferie.

I tyskland ble 1 mai nasjonal høytidsdag fra 1933. En del av Deutsche Arbeitsfront (DAF) Kraft durch Freude KdF ga arbeiderne tilbud om kultur, utflukter, idrett m.m. etter mønster av den fascistiske Opera Nazionale Dopolavoro.

En underavdeling av Schönheit der Arbeit SdA befattet seg med arbeidsmiljø og trivsel på arbeidsplassene. Arbeidsplassene skulle være rene, lyse og godt ventilerte. Toalettene skulle være hygieniske og det skulle serveres varm mat i kantinen. Det ble sendt ut SdA inspektører som påtalte mangler.

NS klarte å realisere en slags norsk utgave av Schönheit der Arbeit med visse innslag fra Kraft der Freude. En artikkel i LO’s meddelelsesblad siterte Hitlers ord om at «arbeidets skjønnhet er den edleste form for sosialisme.» Enhver arbeidsplass måtte være «arbeidsteknisk formålstjenlig, lys, luftig, rommelig, ren, vennlog og sikret mot ulykkestilfelle.»

Organisasjonen Sol i Arbeid ble stiftet i 1943 med kino, kunstopptredner og idrettaktivitet (utspringet til dagens bedriftsidrett? ). Videre var det påpekning av uheldig trekk ved arbeidsmiljøet og tannlegehelsetjeneste.

NS rakk ellers ikke å innføre så mange av sine ideer i praktisk politikk men arbeidet ble videreført i etterkrigstiden i form av arbeidsmiljøloven og arbeidstilsynet.