OECD-topp: Økonomien er ikke en maskin

Opprinnelig publisert 5.februar på theboombust.blogspot.com.

I en veldig bra artikkel på dn.no kan man i dag lese om styrelederen i OECD, William B. White, som sier at «sentralbankene i dag ikke vet hva de holder på med.» Veldig mye av det White sier er ting jeg har skrevet opp og ned om på denne bloggen siden begynnelsen. Dette er en artikkel du bør lese.

Noen utdrag fra dn.no:

– Sentralbankene i dag vet ikke hva de holder på med. Sentralbankene har aldri visst hva de har holdt på med, sier styreleder Bill White (70) i OECD.

– Pengepolitikk er ikke en vitenskap, sier White.

– Økonomien er ikke en maskin, det er en skog, sier toppøkonomen. Likevel opptrer verdens sentralbanker som om den er nettopp en maskin. Problemet er at sentralbankenes handlinger er basert på “overbevisninger”, ikke kunnskap, mener White,.

Samtidig er de økonomiske strukturene, som overbevisningene, i konstant endring, ifølge ham.

Toppøkonomen mener at den største feilen med det økonomiske faget er jaget etter produktivitet og at man ser på økonomien som en maskin. I stedet er økonomien bare ett av mange komplekse systemer, mener han.

– Kompleksitet er loven om utilsiktede konsekvenser, sier White.

Noen ganger skjer det ting som ikke burde hende, og ikke fullt så ofte skjer det ting som virkelig ikke burde skje, og så finnes det variasjoner av dette. Moralen er at det skjer, påpeker økonomen.

– Det er bokstavelig talt umulig å spå. Hva som helst kan gå galt. Komplekse systemer er umulig å forutse, og disse systemene har per definisjon ikke noe likevektpunkt, sier White.

Jeg synes White sier uforskammet mye fornuftig her. Som White, så mener jeg at økonomien ikke er en maskin som kan fungere akkurat slik noen sentralplanleggere vil og tror. Ei heller kan utviklingen i økonomien estimeres ved hjelp av avansert modellering. Å tro at dette lar seg gjøre er i mine øyne en feilslutning som alt for mange mennesker gjør. La meg gjengi noe av hva jeg skrev i innlegget Sjevøkonomer helgarderer seg om boligprisutviklingen:

Ingen økonomer evner å ta inn over seg at morgendagen ikke nødvendigvis blir som i dag. De kunne like gjerne brukt en linjal for å lage sine prognoser. En flat strek som ekstrapolerer den til enhver tid gjeldende trenden fremover i tid.

Det de ikke ser ut til å akseptere er at ting endrer seg hele tiden. Verden er ikke statisk. Vi lever i en verden av kaos som ikke lar seg estimere med fancy økonometriske regnemodeller. De økonometriske regnemodellene forutsetter at historiske sammenhenger forblir konstante. Det finnes ikke noen sammenhenger som forblir konstante. Sjevøkonomene hviler seg helt og holdent på sine modeller når de skal si noe om fremtiden. Derfor kan du også legge merke til at mange sjevøkonomer kommer til å rive seg i håret bare ved tanken på at nedstengningen av offentlige departementer i USA kan føre til at enkelte økonomiske nøkkeltall ikke vil publiseres som normalt. Disse sjevøkonomene er så kåte på økonomiske nøkkeltall at det er på grensen til patetisk. De skifter mening for hvert nye nøkkeltall som kommer, like ofte som folk flest skifter sokker.

Hva mener så White fremtiden vil by på? Jo, mye av det samme som du har lest om på The Boom Bust gang på gang. Fra artikkelen:

Han spår derfor en mer usikker fremtid med valutakriger, større kapitalkontroller og at det vil vokse frem et nytt internasjonalt pengepolitisk system. 

La oss bare håpe et nytt pengesystem endres til det bedre, og ikke til det verre, slik jeg advarte om i et tidligere innlegg.

et annet intervju jeg kom over sier White at «analytical models used by most forecasters fail to recognise the importance of financial developments and the nature of credit cycles. Thus, they inevitably miss the development of ‘booms’ and ‘busts’.» Boom og bust altså. Ja, han peker faktisk her på selve opphavet til denne bloggens navn. I en rapport White skrev for Federal Reserve Bank of Dallas i 2012 åpnet han bl.a. med å gjengi et sitat fra ingen ringere enn en av hovedpersonene bak den økonomiske tenkemåten som kalles for den østerrikske skole, nemlig Ludvig von Mises:

“No very deep knowledge of economics is usually needed for grasping the immediate effects of a measure; but the task of economics is to foretell the remoter effects, and so to allow us to avoid such acts as attempt to remedy a present ill by sowing the seeds of a much greater ill for the future.”

White skrev bl.a. videre:

There is, however, an alternative perspective that focuses on how such policies can also lead to unintended consequences over longer time periods. This strand of thought also goes back to the pre War period, when many business cycle theorists focused on the cumulative effects of bank‐created‐credit on the supply side of the economy. In particular, the Austrian school of thought, spearheaded by von Mises and Hayek, warned that credit driven expansions would  eventually lead to a costly misallocation of real resources (“malinvestments”) that would end in crisis. Based on his experience during the Japanese crisis of the 1990’s, Koo (2003) pointed out that an overhang of corporate investment and corporate debt could also lead to the same result (a “balance sheet recession”).

The Austrian conclusion was that credit created by the banking system, rather than the on lending of genuine savings, would indeed spur spending but would also create misallocations of real resources (“malinvestments”). These supply side misallocations would eventually culminate in an economic crisis. Moreover, they concluded that the magnitude of the crisis would be closely related to the amount of excess credit created in the previous upswing. Jorda, Schularick and Taylor (2012), using data from 14 AME’s dating back to the 1870’s, provide convincing empirical evidence that this intuition was essentially correct. A similar conclusion arises from the historical data used by Reinhart and Reinhart (2010), and from recent US data based on differences in local market economic conditions.

Hva er så dette «austrian school of thought»? Vel, det er i praksis det stikk motsatte av hva vi alle har blitt servert som økonomisk fasit opp gjennom alle våre år på skolebenken og fra dagens media og sjevøkonomer. White forklarer det slik:

Laidler (1999) has a particularly enlightening chapter on Austrian theory, and the main differences between the Austrians and Keynesians. He then notes (p.49) “It would be difficult, in the whole history of economic thought, to find coexisting two bodies of doctrinewhich so grossly contradict one another.”

Se disse to glimrende musikkvideoene om østerrikerne vs. keynesianerne – Hayek vs. Keynes:

TheBoomBust er en blogg av en som arbeider innen finansbransjen, som kommenterer nyheter og økonomien anonymt.

Inflasjonens effekt på samfunnet og økonomien

Opprinnelig publisert 2.august 2012 på theboombust.blogspot.com

 «It is the nature of inflation to give birth to a thousand illusions.» – Henry Hazlitt

Etter mitt forrige innlegg kom det inn en del kommentarer som stilte spørsmål ved mitt fokus på «nominelle størrelser som kroneverdien.» For veldig mange vil mitt fokus fremstå som rart, og faktisk feilaktig. Jeg kan forstå at mange sitter med dette inntrykket, men årsaken til mitt syn på inflasjon er mangfoldig og høyst begrunnet. La meg utdype litt mer om mitt syn.

Først: hva er inflasjon i.h.t. den østerrikske skole? Ludwig von Mises sier følgende:

«Inflation, as this term was always used everywhere and especially in this country, means increasing the quantity of money and bank notes in circulation and the quantity of bank deposits subject to check.»

Inflasjon er altså en betegnelse på en økende mengde penger, og ikke på stigende priser. Stigende priser er derimoten konsekvens av inflasjon. Dagens økonomer har misforstått dette, og tror stigende priser er inflasjon. Denne misforståelsen har således også bredt seg ut blant befolkningen, hvilket kanskje ikke så rart, når vi tar i betraktning at staten gjennom sentralbanken har definert inflasjon til å være følgende:

«Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks.»

Norges sentralbank, Norges Bank, har som et lovfestet mål å øke «inflasjonen» med 2,5% hvert år:

«I henhold til forskrift for pengepolitikken, er målet for pengepolitikken en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2½ prosent.»

Så da har vi først startet med å definere hva inflasjon er – og ikke er. La oss så gå videre.

En mer eller mindre fast mengde penger uten innblanding fra sentralbanken skulle tilsi at den naturlige prisutviklingen for varer og tjenester vil være nedadgående, da produktivitetsøkninger vil bidra til at varer og tjenester produseres billigere og i større antall. Dette øker også folks levestandard. Det oppmuntrer til sparing da penger beholder, og til og med øker, sin kjøpekraft over tid. Økt sparing vil øke tilgangen på kapital for bedrifter som ønsker å ta opp lån for å investere. Høy sparing skulle normalt gitt lave renter, da tilbudet av kapital var høyt. Slik sett skulle man også sett en direkte relasjon mellom hva som ble spart og som ble investert. Med dagens pengetrykking og sentralbankpolitikk er dette dog ikke tilfellet. Bak de rekordlave rentene ligger det svært lite reell sparing. Det økte tilbudet av kapital stammer i all hovedsak fra bankenes og sentralbankenes produksjon av penger. Det er viktig å tenke på at sparing rett og slett er et utsatt konsum. Man underkonsumerer nå og sparer penger for å kunne bruke pengene i framtiden, f.eks. som et buffer for usikre tider. Økt sparing skulle da gitt lavere renter som skulle gjort at bedrifter fikk bedre tilgang på kapital for å gjøre investeringer, som igjen var ment å tilfredsstille det utsatte konsumet som sparingen tilsa. I dag ser vi rekordlave renter, og bedrifter og enkeltpersoner som låner enormt mye penger, men uten at det ligger et underliggende utsatt konsum til grunn.

Inflasjon fører til stigende priser. De stigende prisene forekommer ikke med identisk hastighet for alle varer og tjenester. Enkelte ting stiger raskere i pris enn andre. Dette får også sine konsekvenser på folks levestandard, og samfunnets grupper berøres i ulik grad. Murray Rothbard sier følgende om dette i sin bok What Has Government Done To Our Money:

«As the new money spreads, it bids prices up—as we have seen, new money can only dilute the eff ectiveness of each dollar. But this dilution takes time and is therefore uneven; in the meantime, some people gain and other people lose. In short, the counterfeiters and their local retailers have found their incomes increased before any rise in the prices of the things they buy. But, on the other hand, people in remote areas of the economy, who have not yet received the new money, find their buying prices rising before their incomes. Retailers at the other end of the country, for example, will suffer losses. The first receivers of the new money gain most, and at the expense of the latest receivers. Inflation, then, confers no general social benefit; instead, it redistributes the wealth in favor of the firstcomers and at the expense of the laggards in the race. And inflation is, in effect, a race—to see who can get the new money earliest.«

Hvem taper på denne ujevne takten i prisutviklingen på varer og tjenester? Rothbard forklarer videre:

«The latecomers—the ones stuck with the loss—are often called the “fixed income groups.” Ministers, teachers, people on salaries, lag notoriously behind other groups in acquiring the new money. Particular sufferers will be those depending on fixed money contracts—contracts made in the days before the inflationary rise in prices. Life insurance beneficiaries and annuitants, retired persons living off pensions, landlords with long term leases, bondholders and other creditors, those holding cash, all will bear the brunt of the infl ation. They will be the ones who are “taxed.”»

Hvem drar typisk da nytte av inflasjon? Dette vil typisk være industrier og personer med tilknytning til kilden for de nye pengene. Se på et eksempel som USA. Her har den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, kjøpt enormt mange statsobligasjoner de siste årene. I praksis betyr dette at sentralbanken har finansiert statens pengebruk. Dette vil få den effekt at staten mottar pengene først, og at pengene deretter finner sin vei fra politikernes budsjetter videre inn i samfunnet. Typisk vil f.eks. være at leverandører av varer og tjenester til staten mottar de nye pengene først. Det man også i vil se er at disse leverandørene etablerer seg i nærmiljøet til politikerne, der de kan fortsette å påvirke politikerne og influere deres videre pengebruk. Således kan man også se at prisene kan stige mer enn gjennomsnittet i områdene disse menneskene oppholder seg. La meg her gi et ganske simpelt eksempel, bensinpriser i Washington:

Dette kommer av helt andre ting enn inflasjon sier du kanskje. Raffinerikapasitet, manglende konkurranse mellom bensinstasjoner, osv. Men la meg ta et nytt eksempel. Washington var blant de stedene i USA der prisen på boliger steg mest fra april til mai i år (kilde her). Det er mer enn tilfeldigheter som forårsaker prisene på varer og tjenester i Washington til å stige mer enn andre steder.

Man vil altså se er at næringer som er avhengig av salg til staten vokser seg store og fete når vi har inflasjon. Krigsindustrien i USA og verden for øvrig er et eksempel. Kriger har for øvrig gjennom hele historien hatt for praksis å bli finansiert med trykking av nye penger, og inflasjon har således vært den beste støttespilleren for krigføring. Sist men ikke minst, så kan du spørre deg hvilken næring som har blitt rikere og rikere med årenes løp. Svaret er: finansnæringen. Disse sitter nærmest honningkrukken, og slik sentralbankene har proppet verdensøkonomien full av penger i stadig økende grad de siste årene, dess mer beriket har denne næringen blitt på resten av samfunnets bekostning. Bankene nyter enkel tilgang på nye penger fra sentralbankene, og tillates å øke sine utlån til kunder i stor stil.

Som beskrevet over fører altså inflasjon til at enkelte industrier vokser mer enn andre. Henry Hazlitt sier følgende i sin bok Economics in One Lesson:

«Even a relatively mild inflation distorts the structure of production. It leads to the overexpansion of some industries at the expense of others. This involves a misapplication and waste of capital. When the inflation collapses, or is brought to a halt, the misdirected capital investment—whether in the form of machines, factories or office buildings—cannot yield an adequate return and loses the greater part of its value.»

Jeg har ofte undret meg over hvor lite folk forstår at de faktisk påvirkes av inflasjonen. Gitt at staten beskatter din (nominelle) formue og stigninger i (den nominelle) verdien av dine formuesgjenstander, så vil inflasjon føre til at du beskattes selv uten at realverdien på din formue har økt. Si at du kjøper en aksje til 100 kr. Denne stiger så til 110 kr i løpet av ett år. Si si at også prisen på alle andre varer og tjenester i samfunnet stiger med 10%. Du har da hatt 10% nominell verdistigning på din aksje, men 0% reell prisstigning sett i forhold til andre varer og tjenester. Staten vil likevel beskatte deg for din 10% nominelle verdistigning. Resultatet er at din formues verdi reelt sett reduseres fra foregående år. Det er rett og slett tyveri fra staten. Ran på høylys dag! Rothbard sier:

«Stockholders and real estate holders will acquire capital gains during an inflation that are not really “gains” at all. But they may spend part of these gains without realizing that they are thereby consuming their original capital.»

Inflasjon vil også medføre en forringelse av kvaliteten på varer og tjenester. (Dette har jeg omtalt her tidligere, så jeg sier ikke mer om dette.)

Noen vil si 2,5% inflasjon (og da mener de prisstigninger) er et fornuftig nivå, og at dette ikke på noen måte er skadelig. Dette er feil. Som allerede nevnt: Prisstigningene er som sagt ikke identiske for alle varer og tjenester. Noen varer og tjenester vil stige mye mer i pris enn andre. Her kommer vi inn på noe som er ekstremt viktig: Inflasjon påvirker og ødelegger for riktig kalkulasjon av etterspørsel, inntekter, kostnader og profitt, og er således særs destruktivt for industrier og privatpersoner. En prisstruktur basert på reell etterspørsel er kritisk for økonomien og samfunnet. Inflasjon er med på å ødelegge prisstrukturen. Dette fører til ekspansjon av industrier som egentlig ikke er levedyktige og bærekraftige, på bekostning av andre industrier. Hazlitt sier følgende som illustrerer prisstrukturens viktighet:

«How is the problem of alternative applications of labor and capital, to meet thousands of different needs and wants of different urgencies, solved in such a society? It is solved precisely through the price system. It is solved through the constantly changing interrelationships of costs of production, prices and profits.»

«Prices are fixed through the relationship of supply and demand and in turn affect supply and demand. When people want more of an article, they offer more for it. The price goes up. This increases the profits of those who make the article. Because it is now more profitable to make that article than others, the people already in the business expand their production of it, and more people are attracted to the business. This increased supply then reduces the price and reduces the profit margin, until the profit margin on that article once more falls to the general level of profits (relative risks considered) in other industries.»

«It is precisely in this way that the relative supply of thousands of different commodities is regulated under the system of competitive private enterprise. When people want more of a commodity, their competitive bidding raises its price. This increases the profits of the producers who make that product. This stimulates them to increase their production. It leads others to stop making some of the products they previously made, and turn to making the product that offers them the better return. But this increases the supply of that commodity at the same time that it reduces the supply of some other commodities. The price of that product therefore falls in relation to the price of other products, and the stimulus to the relative increase in its production disappears.»

Også her har Rothbard et bidrag til forståelsen. Han poengterer også hvordan inflasjon ødelegger bedrifters og individers evne til å gjøre riktige beregninger av etterspørsel, kostnader og inntekter:

«Inflation has other disastrous effects. It distorts that keystone of our economy: business calculation. Since prices do not all change uniformly and at the same speed, it becomes very difficult for business to separate the lasting from the transitional, and gauge truly the demands of consumers or the cost of their operations. For example, accounting practice enters the “cost” of an asset at the amount the business has paid for it. But if inflation intervenes, the cost of replacing the asset when it wears out will be far greater than that recorded on the books. As a result, business accounting will seriously overstate their profits during inflation – and may even consume capital while presumably increasing their investments.»

George Reisman sa under en forelesning hos Ludwig von Mises Institute følgende:

«Inflation destroys (…) the real value of stocks and family businesses. It undermines all business investment, by virtue of the fact that it both artificially boosts business profits, and at the same time the replacement prices of the assets which are used up in earning those profits, with the result that the far greater part of the additional profits is required for the replacement of assets at higher prices. However the additional profits are treated by the government as ordinary income and are thus largely taxed away, which makes funds available for the replacement of the assets insufficient.»

Noen vil argumentere for at «litt inflasjon» er bra, at det fungerer «som olje i maskineriet«, og at det bidrar til økt sysselsetting. Dette er også feil. En feilaktig fordreining av prisstrukturen i samfunnet er ingen «olje i maskineriet», men heller det stikk motsatte. Ei heller vil mer kreditt gi mer og bærekraftig sysselsetting. Bærekraftig sysselsetting fordrer jobber som er tuftet på en reell etterspørsel, og man må produsere før man kan etterspørre og konsumere. Det er heller ikke slik at folk plutselig kan etterspørre og kjøpe 50% mer varer enn før uten at det eneste utfallet blir at prisene stiger, så fremt ikke noen fra før av faktisk har produsert disse varene som skal kjøpes. Fokuset må altså ligge på produksjon og ikke på etterspørsel.

En annen ting man skal være klar over, er at «inflasjonspusherne» sjelden nøyer seg med 2,5%. Straks økonomien svikter (som følge av deres elendige økonomiske teorier!) så kommer de med krav om enda mer prisstigninger for å få økonomien i orden igjen. «Vi trenger mer inflasjon» sier de. «Ikke så mye, bare litt mer!» Dette var da også det Paul Krugman skrev i sin blogg nylig:

«Indeed, a bit more inflation would be a good thing, not a bad thing. []would a rise in inflation to 3 percent or even 4 percent be a terrible thing? On the contrary, it would almost surely help the economy.»

Kravene om mer pengetrykking og inflasjon, og dermed mer prisstigninger, vil aldri ta slutt med «bare 2,5%». 2,5% er ikke noe man bør søke å oppnå, og det vil stadig kreves mer etterhvert som økonomien kommer i mer ulage. Ludwig von Mises har sagt følgende:

«The worst conceivable threat imposed by inflation is the destruction of money, however remote this possibility seems at the present moment.»

Det man ofte ser når prisene begynner å stige over sentralbankenes egne målsetninger er at sentralbankene kaller de store prisstigningene «midlertidige». Dette gjør de så lenge de kan. De sterke prisstigningene i Storbritannia de siste årene er et godt eksempel på dette (les f.eks. her).

Hvor kom forresten dette målet om 2,5% fra? Hvorfor har Norges Bank som mål å øke det gjennomsnittlige prisnivået i landet vårt med akkurat 2,5%? Da sentralbanksjef Øystein Olsen i april snakket hos Polyteknisk Forening i Oslo (omtalt her tidligere) forklarte han dette:

«Hvorfor har vi et inflasjonsmål på 2,5%? Dette er et mandat fastsatt av kongen. Da jeg jobbet i Finansdepartementet var jeg rådgivende for målet. Norges historie pekte mot at det normale var 2,5%. Vi så også at USA lå ca. der. ECB har et mål om 2%. Erfaringene siden da gjør meg ydmyk, og vi kunne helt sikkert hatt et mål på 2%…»

Målet på 2,5% prisstigninger er altså ikke noe naturvitenskaplig og logisk tall. Det er derimot beregnet av byråkrater til å være det nivået på prisstigninger som best passer deres syn på økonomiens utvikling. Det er ingen god økonomisk tankegang som tilsier at det er bra med inflasjon og stigende priser. Byråkratene, herunder den mannen som idag er satt til å forvalte dette målet i Norge, har rett og slett bare bestemt at det skal være slik. Det er det samme som om byråkrater og politikere «vitenskapelig fastslo» at høye skatter og avgifter er bra for økonomien, og så satt seg og sine venner i godt betalte jobber i staten finansiert av disse skattene og avgiftene. Hey, vent litt nå…jeg påstår vel ikke at politikere og sentralbanker utøver en politikk basert på egeninteresser?! Noe så uhørt…

Vi kommer nok dessverre til å fortsette å se økonomer, politikere og media fortsette å strebe etter mer pengetrykking og bloddoping av økonomien vår. Vi er blitt som narkomane som stadig må ha nye skudd for å holde oss gående. Denne stadige inflasjonen står derimot for fall. Før eller siden vil tidevannet trekke seg ut, og det blir åpenbart for alle hvor mange rundt oss som bader nakne.

«Inflation is the opium of the people.» – Henry Hazlitt

Hvor ble folks nøysomhet av ?

Opprinnelig publisert 4.september 2014 på bloggen til Bom Bust Blogspot.

Ofte tenker jeg på hvordan folk i dag ser ut til å spare mindre enn i gamle dager. Jeg husker tilbake til hvordan mine besteforeldre var nøysomme og sa man måtte spare og tenke på fremtiden. Dette var også noe jeg ble opplært til. Sparegrisen var en viktig del av min barndom. Mitt inntrykk er at denne tankegangen er noe som er i ferd med å forsvinne. Nå er det nær sagt en selvfølge å ta på seg store lån i veldig ung alder. Folk snakker ofte om å låne penger og gjøre raske penger. Faktisk har det gått så langt at mange folk ser på deg som en tulling hvis du ikke har noe gjeld. På noen få generasjoner har man gått fra en mentalitet om sparing og nøysomhet til en mentalitet om belåning og konsumering.

Er det bare meg, eller har fokuset på sparing og nøysomhet blitt borte med årene? Er det bare meg, eller har fokuset på å låne penger og gjøre raske penger økt med årene? Vel, jeg gjorde for moro skyld noen søk i bøkene som Google har digitalisert. Hvor ofte har ordene «thrift» (norsk: nøysomhet, sparsomhet), «leverage» (norsk: belåning) og «fast money» (norsk: raske penger) forekommet i disse bøkene i perioden mellom 1800 og 2008 (som er siste registrerte årstall i statistikken)? Vel, som du ser av grafene under, så tilsier statistikken at det ikke bare er meg.

Her er søkeresultatene på de ulike ordene, og definisjonene på ordene hentet fra Merriam-Webster ordbok.

«Thrift«: «careful use of money so that it is not wasted»

«Leverage«: «the use of credit to enhance one’s speculative capacity»
«Fast money«: (ingen formell definisjon, men betyr ofte å tjene penger raskt)

 

I dag ser vi stadig at sentralbankene her hjemme og i utlandet senker rentene og/eller trykker penger i ulike former for «krisetiltak.» De har lovfestet et formål om at penger skal miste en del av sin verdi hvert eneste år (inflasjonsmålet). Mennesker oppfatter dermed at det er bedre å bruke penger nå enn å spare. De lærer at det er bra å låne penger og konsumere nå, og setter sin lit til at inflasjonen skal spise opp realverdien av lånet slik at de i praksis slipper å gjøre opp for seg når lånet forfaller. De lærer at det ikke lønner seg å spare, fordi pengene uansett mister sin verdi over tid. Inflasjonen har som jeg har skrevet om tidligere en destruktiv effekt på samfunn og økonomi.Språkbruken i samfunnet gir oss en pekepinn på hvordan mentaliteten hos mennesker har endret seg med årene. Bak det hele, som en underliggende årsak, finner vi pengepolitikk, sentralbanker og bankvesenet.

Norges BNP øker med et trylleslag!

Opprinnelig publisert på The Boom Bust Blogg 30.september 2014.

Norges_BNP_kes

I dagens utgave av Finansavisen kan vi lese ovenstående overskrift. Saken handler om at det på grunn av nye internasjonale regler vil gjøres revideringer opp i de historiske tallene for Norges brutto nasjonalprodukt («BNP»). For den som ev. ikke er kjent med hva BNP er, så er det et tall som i teorien skal måle verdiskapningen i et land i løpet av ett år. Litt av problemet med BNP er som jeg har påpekt mange ganger tidligere (f.eks. her, her, her og her), at det er mye teori, men ikke fullt så mye fornuft. Tallet kan være, og er i mange sammenhenger, svært misvisende og lite egnet for bruk. Det hyggelige med avisartikkelen er at man for en gangs skyld påpeker at BNP ikke nødvendigvis er et godt måltall.

Først, her er litt av hva jeg har skrevet om BNP som måltall tidligere. Fra Hvorfor BNP kan være et dårlig måletall:

Mange mennesker forbinder BNP med hvordan velstanden til folk er og hvor bra man har det økonomisk i samfunnet. Dette skal man vokte seg vel for. BNP er nemlig et endrings-tall, ikke et nivå-tall. Med det mener jeg at det måler aktivitet over en gitt periode, ikke hvor høy kvalitet eller bra noe er på et gitt tidspunkt. Det vil altså vise at man har økonomisk vekst hvis man sprenger en by og bygger den opp igjen til slik den var fra før av.

Ta altså ikke BNP-tall og henvisninger til økonomisk vekst for god fisk. Et høyt BNP-tall betyr ikke nødvendigvis at ting går på skinner i en økonomi. Tallene kan være svært misvisende og gi deg et feilaktig inntrykk av hvordan en økonomi og et samfunn utvikler seg. Dette har så klart gått de fleste SJEVøkonomer hus forbi, men for oss andre som skjønner litt god økonomisk fornuft og ikke har blitt helt ødelagt i hodet av tullete økonomiteori så er det egentlig ganske logisk og forståelig. 

Fra Hva er økonomisk vekst?:

Hva er egentlig økonomisk vekst? Dette spørsmålet stilles sjelden, for blant de allmektige økonomer og bedrevitere er det nemlig en unison enighet om at det statistiske tallet brutto nasjonalprodukt («BNP») måler den økonomiske veksten i vårt samfunn. Er det nå virkelig så enkelt som dette? Slettes ikke!

BNP som måltall ble utviklet under den store depresjonen i USA på 1930-tallet av Simon Kuznets. Siden da har begrepet dannet grunnlaget for alt av politiske og økonomiske beslutninger i verden. Bare tenk på det: hva skjer hvis BNP (eller gud forby: inflasjonen!) utvikler seg negativt et år? Jo, politikere og økonomer blir totalt paniske og krever at det gjennomføres store politiske tiltak og sentralbankoperasjoner. Rentene kuttes. Det iverksettes infrastrukturprogrammer. Bankene får beskjed om å låne ut mer penger. Alt mulig idioti gjennomføres for å få landet ut av det man omtaler som den «negative BNP-veksten». (Bare det at man kaller en nedgang i BNP for negativvekst er jo på grensen til latterlig. Man har blitt totalt livredd for å kalle en spade for en spade, eller rettere sagt, en reduksjon for en reduksjon.)

Fra India øker BNP med et trylleslag:

De fleste tar for gitt at BNP er fasit på hvor bra en økonomi er og utvikler seg. De later til å tro at dette tallet er en eksakt vitenskapelig beregning. Virkeligheten er derimot en ganske annen. Faktisk kan myndigheter enkelt justere disse tallene slik de vil.

For vanlige individer og bedrifter så måles underskudd og gjeld oftest som en andel av inntektene. Dette gir en bedre pekepinn på i hvor stor grad man evner å bære underskuddet og/eller gjelden over tid. Denne logikken som tas for gitt ellers, brukes nær sagt aldri når man snakker om land. Da sammenligner man heller underskudd og gjeld med BNP. Slik jeg ser det er dette egentlig ikke veldig hensiktsmessig. Det blir enkelt å forstå når man ser hvor lett et land kan endre måten BNP måles på. Nær sagt med et trylleslag måles altså BNP mye større, og både underskudd og gjeld som en andel av BNP virker tilsynelatende mye bedre. 

Så over til et utdrag fra artikkelen i Finansavisen, hvor litt av idiotien med BNP riktig og godt påpekes. Faktisk viser det seg at den kan føre til at Norge må betale enda mer penger til EU gjennom EØS-avtalen og øke andre budsjettposter som f.eks. bistand og oljepengebruk:

 Har vi blitt rikere?

– Nei, vi har de pengene vi har, sier Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP i Utenrikskomiteen. – Jeg synes dette høres ut som merkelige endringer. Investeringer er jo normalt noe som skal gi avkastning, og det er vel tvilsomt om pengebruk til forsvaret gir avkastning, mener Tybring-Gjedde, og fortsetter. – For Norge blir det rart å regne forsvarsutgiftene som noe som skal være utgift til inntekts ervervelse.

Årets hovedrevisjon skyldes krav fra Eurostat, EUs statistikkbyrå, krav som alle EU- og EØS-landene skal ha innført i løpet av høsten. Med et høyere norsk BNP blir resultatet også et høyere bidrag til EU, den såkalte EØS-kontingenten. Også denne kontingenten er gjenstand for jevnlige forhandlinger, og Norge sitter akkurat nå i forhandlinger om beløpene for neste femårsperiode. Norges støtte, som til nå har vært 14 milliarder kroner årlig, er særlig bestemt av BNP. Høyere norsk BNP betyr derfor en høyere EØS-kontingent.

 Endringene skylden EU-endringer, og en følge blir vel at Norges EØS-bidrag jekkes opp ved neste forhandlingsrunde?

– Hvis EØS-avtalen binder oss, så er det greit, men det er ingen god forklaring på endringen i seg selv, mener Tybring-Gjedde. – Dette viser i hvert fall at det er utrolig viktig at de som nå sitter og forhandlier om EØS-kontingenten har tungen rett i munnen og forholder seg til reelle størrelser, sier Breivik [stortingsrepresentant fra Venstre, BB anm.]

BNP betyr mye direkte og indirekte for mange deler av den økonomiske politikken. Bistandssatsingen er definert ut fra bruttonasjonalinntekt, skattetrykk måles i prosent av BNP og ekspansiviteten av oljepengebruken defineres som en prosent av BNP.

 Bør vi justere opp andre finanspolitiske størrelser, som bistandssatsingen eller oljepengebruken, i takt med et BNP som er blåst opp ved en slik revisjon?

Når du blåser opp et tall slik det her gjøres, så får du ikke bedre eller dårligere råd av det. Det høres jo heller ut som vi heller må justere oss litt ned, for det er den reelle økonomien som betyr noe, sier Tybring-Gjedde. – Det er all grun til å tenke seg om før man lar en slik revisjon av BNP føre til en automatisk oppjustering av andre finanspolitiske størrelser, advarer Breivik.

Det er veldig bra å se noe av idiotien med BNP som et måltall påpekes i Finansavisen. Måtte den sunne fornuften spre seg som ild i tørt gress blant annen media, journalister, økonomer, politikere og hvermansen.

 

TheBoomBust er en blogg skrevet av en som arbeider innen finansbransjen, som kommenterer nyheter og økonomien anonymt.

Korrelasjon er ikke kausalitet

Opprinnelig publisert 13.februar på TheBoomBust.Blogspot.com

Alt for ofte kommer jeg over grafer som sammenligner dagens utvikling i finansmarkedene med tidligere episoder som hadde tilsvarende utvikling. Disse grafene gir leseren inntrykk av at siden utviklingen i dag er veldig identisk med hva som har skjedd tidligere, så vil utviklingen fremover bli som den ble den gang. Slike grafer er i mine øyne ofte bare vås.

Under er et eksempel på en graf som har gått sin runde på internett siden desember i fjor. Grafen sammenligner dagens utvikling i aksjemarkedet med årene frem til 1929 da aksjemarkedet krakket.

Her er en oppdatert versjon som viser hvordan utviklingen siden desember har sammenfalt med 1929-krakket.

Når man ser en slik graf vil man som regel umiddelbart tenke: Oi! Utviklingen er jo helt identisk med 1929! Nå kommer det garantert et nytt krakk i markedet!

Dette er derimot en tullete konklusjon å trekke. Feilen man gjør er å blande korrelasjon med kausalitet. (I tillegg skjønner man ikke forskjell på prosentvis endring og nominell indeksverdiendring. Hint: se på verdien på y-aksene i grafen. De er av helt ulike størrelsesorden.) Hva mener jeg med at korrelasjon ikke er kausalitet? Fra Wikipedia:

Korrelasjon medfører kausalitet, på latin cum hoc ergo propter hoc er en feilslutning som er vanlig i statistisk analyse. Feilen består i å forveksle korrelasjon med årsakssammenheng.

Sagt på godt norsk, så er det ikke slik at fordi utviklingen i aksjeprisene er veldig like, så vil det samme som skjedde i 1929 skje igjen. Problemet med denne tankegangen er at det er uendelig mange ting som var forskjellig den gang fra nå. At prisutviklingen er den samme betyr ikke at fremtiden blir den samme. Eller, lar du deg kanskje overbevise av denne korrelasjonen?

Den avdøde økonomen Ludwig von Mises forklarte denne feilslutningen på en bra måte i sin bok Theory and History:

Economics is not…»quantitative.» It is not quantitative and does not measure because there are no constants. Statistical figures referring to economic events are historical data. They tell us what happened in a nonrepeatable historical case. Physical events can be interpreted on the ground of our knowledge concerning constant relations established by experiments. Historical events are not open to such an interpretation

In the mathematical treatment of physics the distinction between constants and variables makes sense; it is essential in every instance of technological computation. In economics there are no constant relations between various magnitudes. Consequently all ascertainable data are variables, or what amounts to the same thing, historical data. The mathematical economists reiterate that the plight of mathematical economics consists in the fact that there are a great number of variables. The truth is that there are only variables and no constants. It is pointless to talk of variables where there are no invariables.

Så neste gang du ser slike grafer som viser korrelasjoner, tenk deg litt om før du trekker en slutning, og forviss deg om at du ikke forveksler kausalitet med korrelasjon.

TheBoomBust er en blogg skrevet av en som arbeider innen finansbransjen, som kommenterer nyheter og økonomien anonymt.