Murray N. Rothbard 1926 – 1995

Skrevet av David Gordon og oversatt av Jens Kolbjørnsen.

I et fritt marked tjener enhver ut ifra den produktive verdien ens arbeid gir til å tilfredsstille kundens etterspørsel. Under kollektiv distribusjon tjener enhver ut ifra den grad man klarer å plyndre fra produsentene.

Murray N. Rothbard var en ekstraordinær akademiker som sto bak betydningsfulle bidrag til områdene samfunnsøkonomi, historie, statsvitenskap og rettslære. Han var fast deltaker på Ludwig von Mises’ private seminarer, hvorpå han videreutviklet og utvidet østerriksk økonomi. Rothbard etablerte seg som den fremste østerrikske teoretikeren på andre halvdel av 1900-tallet og brukte østerriksk analyse på områder som den store depresjonen og amerikansk bankhistorie.

Rothbard var ingen typisk elite-akademiker som kun interesserte seg for intellektuelle kontroverser. Tvert i mot kombinerte han østerriksk økonomi med en iherdig forpliktelse til individets rettigheter. Han utviklet en unik syntese der han kombinerte stoff fra amerikanske individualister fra 1800-tallet, som Lysander Spooner og Benjamin Tucker, med østerriksk økonomi. Resultatet ble en ny politisk filosofi, og Rothbard dedikerte sin bemerkelsesverdige intellektuelle energi over en periode på rundt 45 år til å utvikle og promotere sin egen stilart innen liberalismen. Med dette ble han en viktig intellektuell på den amerikanske offentlige arenaen.

Murray Rothbard ble født 2. mars 1926, sønn av David og Rae Rothbard. Han var allerede som barn en strålende student, og vitnemålet hans fra Columbia University, der han tok matematikk og samfunnsøkonomi, var prikkfritt. På samfunnsøkonomisk fakultet ved Columbia, fikk ikke Rothbard noen innføring i østerriksk økonomi, og Mises var intet annet enn et navn for ham. I et av George Stiglers kurs om pristeori, kom Rothbard over argumenter mot det som da var populære virkemidler, nemlig pris- og husleiekontroll. Han var henrykt over disse motargumentene og bestemte seg for å skrive til foreleggeren av et hefte som Stigler og Milton Friedman hadde skrevet om husleiekontroll.

Foreleggeren det dreide seg om var Foundation for Economic Education, og besøk til denne gruppens hovedkvarter førte til Rothbards første møte med Ludwig von Mises. Rothbard ble umiddelbart tiltrukket av Mises’ laissez-faire-økonomi og utgivelsen av Mises’ mesterverk Human Action i 1949 gjorde stort inntrykk på Rothbard. I Mises utredning fant han nettopp det konsistente og grundige forsvaret av den frie økonomien som han så lenge hadde vært på jakt etter. Rothbard ble snart et aktivt medlem av Mises’ private seminar ved New York University, samtidig som han fortsatte med doktorgraden sin ved Columbia. Hans veileder her var den eminente økonomiske historikeren Joseph Dorfman og Rothbard mottok graden sin i 1956, etter å ha skrevet det fortsatt høyt ansette verket The Panic of 1819.

Etter hvert som Rothbard fordypet seg i laissez-faire-økonomi, møtte han tilslutt et dilemma: Argumentene for markedsbasert tilbud av varer og tjenester viste seg å være universale, så hvorfor skulle ikke også beskyttelse og forsvar tilbys i et fritt marked, i stedet for av et tvangsbasert monopol? Rothbard kom frem til at han enten måtte forlate laissez-faire, eller omfavne individuelt anarki. Avgjørelsen ble tatt vinteren 1949 og var ikke vanskelig.

Rothbard fikk etter hvert oppmerksomheten til William Volker-fondet, gruppen som sto bak mye av støtten til klassiske liberale akademikere på 50- og tidlig på 60-tallet. Han bega seg ut på å skrive en tekstbok som forklarte Human Action på en måte som var lettfattelig for universitetsstudenter. Han skrev også et tilleggskapittel om penger og kreditt som ble godkjent av Mises. Etter hvert som Rothbard fortsatte arbeidet, forvandlet prosjektet seg og ble til slutt det sentrale østerrikske verket Man, Economy and State (1962).

Rothbard stilte seg fullstendig bak Mises’ metode med å basere hele økonomifaget på handlingsaksiomet, i tillegg til enkelte andre underordnede antagelser. Han utdypet dette systemet på et enda mer detaljert vis enn det Mises hadde gjort, og bidro med nye teorier innenfor praxeologi. Rothbard demonstrerte hvordan argumentene mot sosialistisk utregning ikke bare gjelder for økonomien sett under ett, men også innenfor enkeltbedriften. Han integrerte også Frank Fetters teori om husleie med østerriksk kapitalteori og argumenterte for at monopolpriser ikke kan eksistere i et fritt marked. Videre utarbeidet han strålende kritikker av keynesiansk økonomi og spådde i grove trekk revolusjonen i økonomifaget som teorien om rasjonelle forventninger skapte, og som Robert Lucas mottok nobelprisen for.

Slik som Rothbard opprinnelig planla Man, Economy and State, skulle den inneholde en avsluttende del som presenterte en omfattende oversikt over – og analyse av – forskjellige typer offentlig intervensjon. Seksjonen kritiserte også kraftig de rettslige standarder som brukes i forbindelse med skattelegging – en kort, men glimrende tekst som proaktivt avkreftet sosialistiske argumenter basert på «flaks» som skulle vise seg å bli svært innflytelsesrike, takket være John Rawls og hans mange etterfølgere. Dessverre ble denne teksten kun inkludert i svært avkortet form i førsteutgaven av Rothbards bok. En fullstendig utgivelse kom ikke før i 1972, under tittelen Power and Market. Den fullstendige versjonen av Man, Economy and State, som Rothbard opprinnelig så for seg at den skulle se ut, er nå tilgjengelig hos Mises-instituttet.


Rothbard var dog ikke i nærheten av å avslutte sine bidrag til økonomisk teori med dette mesterverket. I en viktig artikkel, Toward a Reconstruction of Utility and Welfare Economics (1956), viste han hvorfor de fleste moderne velferdsøkonomers anti-markedssyn måtte vrakes dersom man virkelig mener at nyttefunksjonen er ordinal og ikke kardinal.

Ludwig Von Mises 1881-1973

Samfunnsøkonomi omhandler samfunnets mest fundamentale spørsmål; det berører og tilhører alle. Det er enhver borgers hovedfag.

 


Ludwig von Mises var en av det tyvende århundrets mest bemerkelsesverdige økonomer og sosialfilosofer. I løpet av sitt lange og høyst produktive liv utviklet han en hel økonomisk vitenskap basert på aksiomet om at individet bevisst handler for å oppnå ønskede mål. Til tross for at Mises´ teori var fri for verdier – det vil si, verdier som går igjen hos økonomer flest – konkluderte han at den eneste økonomiske politikken holdbar for menneskeheten var en kompromissløs «laissez-faire»-linje med frie markeder, absolutt privat eiendomsrett, og en stat strengt begrenset til forsvar av person og eiendom innenfor sine territoriale grenser.

Mises klarte nemlig å demonstrere a) at ekspansjon av frie markeder, arbeidsfordeling og investering av privat kapital er den eneste mulige vei til velstand og velvære for menneskeheten; b) at sosialisme ville være katastrofalt for en moderne økonomi siden mangelen på rett til privat eierskap av eiendom og produksjonsmidler ville hindre enhver form for fornuftig beregning av både priser og kostnader; og c) at statlig innblanding, i tillegg til å tukle med og hindre markedet, ville vise seg å være destruktivt og kumulativt, og omsider ville lede til sosialisme, med mindre hele konseptet med intervenering ble skrinlagt.

Mises ble kjent for å urokkelig hamre på med disse idéene på begynnelsen av et hundreår som skulle vise seg å bli dedikert til kollektivisme. Han insisterte nådeløst på innføring av inflasjonsfri gullstandard, samt laissez-faire.

Selvom Mises ble nektet enhver betalt universitetsstilling først i Østerrike og videre i USA, holdt han motet oppe. Som øverste økonomiske rådgiver til den østerrikske regjeringen på 1920-tallet stod han alene bak nedgangen i landets inflasjon. Han holdt i tillegg sitt eget private seminar som tiltrakk seg kremen av unge europeiske økonomer, samfunnsvitere og filosofer. Som grunnlegger av den «ny-østerrikske økonomiske skolen», ble Mises´ konjunkturteori, som ga sentralbank-initiert kredittvekst skylden for inflasjon og depresjoner, akseptert av de fleste unge økonomer i England tidlig på 1930-tallet som den beste forklaringen på Den store depresjonen.

Mises gjorde mye av sitt viktigste arbeid i USA etter å ha flyktet fra nazistene. Etter tyve år med forelesninger inspirerte han her en fremvoksende østerriksk skole. I 1974, året etter at Mises døde, mottok hans mest fremtredende etterfølger, F.A. Hayek, Nobelprisen i økonomi for sitt tidligere arbeid med å utdype Mises´ konjunkturteori.

Mises ble født 29. september 1881 i byen Lemberg i Galicia (nå Lviv, Ukraina), hvor hans far, en bygningsingeniør i den østerrikske jernbanen, var stasjonert. Både Mises´ mor og far kom fra prominente wienske familier og hans mors onkel var nestleder for det liberale partiet i det østerrikske parliamentet.

Da unge Mises begynte ved Universitetet i Wien rundt århundreskiftet var han en venstrevridd intervensjonist. Det var først da han oppdaget Carl Mengers Principles of Economics at han straks konverterte til det østerrikske fokuset på individuelle handlinger, fremfor urealistiske og mekaniske ligninger som grunnlag i økonomisk analyse, samt viktigheten av frie markeder.

Mises ble en prominent postdoktor-student ved den store østerrikske økonomen Eugen von Bohm-Bawerks berømte seminar på Universitetet i Wien. Sistnevntes største oppnåelser inkluderer hans knusende motbevisning av den marxistiske arbeidsverditeorien.

Mises-instituttets våpenskjold tilhører opprinnelig Mises-familien, som fikk dette tildelt i 1881 da Ludwig von Mises´ oldefar, Mayer Rachmiel Mises, ble adlet av keiser Franz Joseph I av Østerrike. Øverst i høyre hjørne av skjoldet er staven til handels- og kommunikasjonsguden Merkur (familien Mises var suksessfulle på begge områder da de var kjøpmenn og bankfolk). Nederst til venstre finner man De ti bud. Mayer Rachmiel ledet, i likhet med sin far før seg, flere jødiske kulturorganisasjoner i Lemberg, byen hvor Ludwig ble født. Det røde båndet inkluderer Sharon-rosen, samt to Davidstjerner som symboliserer det jødiske folk. Ludwigs livslange motto var hentet fra den romerske poeten Virgil; «Tu ne cede malis, sed contra audentior ito» – som betyr: «Ikke gi etter for ondskap, men bekjemp det enda taprere.» Se skjoldet her.

I sitt første store verk, The Theory of Money and Credit (1912), utførte Mises noe som hadde blitt sett på som en umulig oppgave: å integrere pengeteori inn i det generelle prinsippet om grensenytte og pris (det som nå ville blitt beskrevet som å integrerere makroøkonomi i mikroøkonomi). Siden Böhm-Bawerk og hans andre østerrikske kollegaer ikke aksepterte Mises´ integrering og forholdt seg uten denne pengeteorien, så han seg nødt til å bryte ut og grunnlegge en «ny-østerriksk» skole på egenhånd.

I sin pengeteori gjenopplivet Mises et lenge forglemt prinsipp fra den britiske «valutaskolen», som hadde vært svært omdiskutert frem til 1850-tallet. Det gikk ut på at samfunnet på ingen måte drar nytte av noen slags økning i pengemengden, at økt kreditt kun forårsaker inflasjon, samt høy- og lavkonjunkturer, og at statens politikk derfor burde være å opprettholde en 100 % gullstandard.

Mises supplementerte her med sin konjunkturteori – at kredittekspansjon i regi av banker, i tillegg til å forårsake inflasjon, også gjør depresjoner uunngåelige ved å føre til feilinvesteringer. Økningen i kreditt ville oppmuntre forretningsfolk til å overinvestere i kapitalvarer (maskineri osv.) og underinvestere i forbruksvarer.

Problemet er at inflasjonsdrivende bankkreditt, når lånt ut til selskaper, forkles som oppsparte midler og får næringsdrivende til å tro at det er mer kapital tilgjengelig for investering i vareproduksjon enn det som er tilfelle. Dermed krever den inflasjonsdrevne høykonjunkturen en smertefull, men nødvendig resesjon der markedet likviderer usunne investeringer og gjenoppretter investerings- og produksjonsstrukturen som best tilfredsstiller forbrukernes preferanser og etterspørsel.

Mises, og hans etterfølger Hayek, utviklet denne konjunkturteorien i løpet av 1920-tallet. På bakgrunn av dette var Mises i stand til å advare en ubekymret verden om at 1920-årenes såkalte nye tidsalder med permanent velstand var en illusjon, og at det uunngåelige resultatet ville bli bankkriser, panikk og depresjon. I 1931 ble Hayek invitert av Lionel Robbins, en innflytelsesrik tidligere elev ved Mises´ private seminar, til å forelese ved London School of Economics. Her fikk han konvertert de fleste av de yngre økonomistudentene til sitt perspektiv. På kollisjonskurs med John Maynard Keynes og hans disipler ved Cambridge, smadret Hayek Keynes´ Treatise on Money, men tapte slaget og majoriteten av sine etterfølgere mot den keynesianske revolusjonens tsunami som skylte inn over den økonomiske verden etter at Keynes publiserte sin General Theory i 1936.

Keynes og Mises-Hayek hadde fullstendig motsatte forslag til løsning på konjunkturproblemet. Gjennom en høykonjunktur foreslo Mises en umiddelbar slutt på all økning i bankkreditt og ekspansiv pengepolitikk. Gjennom resesjoner anbefalte han streng laissez-faire som ville tillate resesjonens justerende krefter å ordne opp på egenhånd så fort som mulig.

I tillegg var hans verst tenkelige former for statlig innblanding slike som kunstig opprettholder priser og lønninger for så å forårsake arbeidsledighet, samt økning i pengemengden eller offentlig forbruk med det formål å stimulere økonomien. For Mises var årsaken til resesjoner en for liten grad av sparing, kombinert med for høyt forbruk. Det var derfor viktig å oppmuntre til sparsommelighet heller enn konsum – å kutte offentlig forbruk istedenfor å øke det. Det er åpenbart at Mises´ syn var stikk i strid med datidens globale makroøkonomiske trend.

I forbindelse med at sosialisme/kommunisme hadde gått av med seieren i Russland og store deler av Europa under og etter første verdenskrig, så Mises sin trang til å publisere det som skulle bli hans berømte artikkel, Economic Calculation in the Socialist Commonwealth (1920), der han demonstrerte at det ville være umulig for et sentralisert organ å planlegge en moderne økonomi. Videre viste han hvordan intet forsøk på kunstige «markeder» ville fungere, i og med at et ekte prisings- og kostnadssystem krever utveksling av eierskap i form av privateide produksjonsmidler.

Mises utviklet artikkelen videre til boken Socialism (1922), en omfattende filosofisk, sosiologisk og økonomisk kritikk som fortsatt regnes som den mest grundige og hardtslående tilintetgjørelsen av sosialisme noen gang skrevet. Mises’ Socialism konverterte mange prominente økonomer og samfunnsvitere ut av sosialisme, inkludert Hayek, tyskeren Wilhelm Röpke og engelskmannen Lionel Robbins.

Publiseringen av den engelske oversettelsen av Socialism i 1936 vekket oppmerksomheten til den anerkjente økonomiske journalisten, Henry Hazlitt, som anmeldte boken i The New York Times og dermed konverterte en av datidens mest prominente og lærde kommunister, J.B. Matthews, til Mises’ syn, og til motstand av enhver form for sosialisme.

Sosialister i Europa og Amerika grublet i over femten år over økonomiske beregninger under sosialisme, og vedtok omsider at den polske økonomen Oskar Langes modell på «markedssosialisme» fra 1936 måtte være løsningen. Lange returnerte til Polen etter andre verdenskrig for å bistå i planleggingen av polsk kommunisme, men da den sosialistiske planstyringen i Polen og andre kommunistiske stater kollapset i 1989, ble etablerte økonomer som alle hadde akseptert Langes løsning, stående igjen kraftig ydmyket.

Enkelte prominente sosialister, som blant andre Robert Heilbroner, var ydmyke nok til å innrømme offentlig at «Mises hadde rett» hele tiden. Dette slagordet var tittelen på et panel under Southern Economic Association sitt årlige møte i New Orleans i 1990.

Dersom sosialisme var en økonomisk katastrofe, betydde dette nødvendigvis at statlig intervenering ikke bare ville feile, men også unngåelig lede til sosialisme. Mises utdypet denne innsikten i hans Critique of Interventionism (1929) og greide videre ut om sin politiske filosofi, laissez-faire-liberalisme, i Liberalism (1927).

I tillegg til å gå ut mot den politiske mantraen på 1900-tallet, bekjempet Mises på standhaftig og veltalende vis det han så på som de ødeleggende, men dominerende filosofiske og metodologiske trendene innenfor samfunnsøkonomi og andre områder. Disse inkluderte positivisme, relativisme, historisme, polylogisme (idéen om at hvert folkeslag og kjønn har sin egen logikk og derfor ikke kan kommunisere med andre grupper), samt alle andre former for irrasjonalitet og benektelse av objektive sannheter. Mises utviklet også «praxeologi», som han så på som den passende metodologien for økonomisk teori og dennes logiske deduksjon fra åpenbare aksiomer. Han leverte derpå hardtslående kritikk mot den voksende tendensen i økonomifaget der praxeologi og historisk forståelse ble byttet ut til fordel for urealistiske matematiske modeller og statistisk manipulering.

Mises’ to første bøker etter at han hadde utvandret til USA i 1940 var viktige og innflytelsesrike. Omnipotent Government (1944) var den første til å utfordre det som da var det vanlige marxistiske synet, nemlig at fascisme og nazisme ble innført av storkapitalen og den kapitalistiske klassen. Hans Bureaucracy (1944) er ved dags dato fortsatt en unik analyse av hvorfor offentlige operasjoner nødvendigvis blir byråkratiske og dermed lider av alle byråkratiets negative egenskaper.

Mises’ mest monumentale oppnåelse var Human Action (1949). Dette var den første omfattende utredelsen av økonomisk teori siden første verdenskrig. Her utfordret Mises sin egen metodologi og forskningsprogram, samt utdypet en massiv teoretisk struktur basert på sine egne «praxeologiske» prinsipper. Human Action forble ulest av den økonomi-intellektuelle eliten på en tid da økonomer og myndigheter var fullstendig dedikert til kollektivisme og keynesiansk inflasjon. I 1957 publiserte Mises sitt siste store verk, Theory and History, som i tillegg til kontringer av marxisme og historisisme, forklarte de fundamentale forskjellene mellom bruken av teori og historie i økonomisk sammenheng, samt de forskjellige aspektene ved teorien om menneskets adferd.

Som også hadde vært tilfellet hjemme i Østerrike, klarte Mises heller ikke i USA å finne noen betalende stilling i akademia. New York University, hvor han foreleste fra 1945 frem til han gikk av med pensjon som 88-åring i 1969, ville kun gi ham tittelen Gjesteprofessor. Lønnen ble betalt av det konservativ-liberalistiske William Volker-fondet frem til 1962, og deretter av et syndikat av laissez-faire-foreninger og -forretningsfolk. Til tross for disse vanskelige forholdene inspirerte Mises en voksende gruppe studenter og beundrere, samtidig som han opprettholdt sin bemerkelsesverdige produktivitet.

Mises var altså ikke alene, men jobbet sammen med forfektere av det frie markedet generelt og hans egne teorier spesielt. Helt fra oprettelsen av Foundation for Economic Education ved Irvington-on-Hudson i 1946, og frem til hans død, fungerte han her som fakultetsmedlem på deltid. På 1950-tallet var han økonomisk rådgiver til National Association of Manufacturers (NAM) hvor han jobbet med organisasjonens laissez-faire-fløy, som omsider måtte gi tapt for kollektivismens tidevann.

Mises var en ekte frimarkedsmann som, i Cobdens, Brights og Spencers tradisjon, kjempet for fornuften og individets rettigheter, i personlige så vel som økonomiske sammenhenger. Han kalte seg aldri for en konservativ, men heller en 1800-talls liberalist og motstander av alle former for kollektivisme.

Politisk sett var Mises radikal i sin tro på laissez-faire, motstand av tariffer, innvandringsrestriksjoner, samt statens forsøk på å håndheve moral. På den annen side var han kulturelt og sosiologisk konservativ i det at han gikk til angrep på likhetsprinsippet og vraket politisk feminisme som han så på som en del av sosialismen. I motsetning til mange konservative kritikere av kapitalismen, mente Mises at personlig moral og kjernefamilien begge var essensielle for, og et produkt av, et system basert på et fritt marked.

Mises´ innflytelse var bemerkelsesverdig, spesielt i lys av upopulæriteten av hans filosofiske og politiske syn. De som var hans studenter på 1920-tallet, selv de som senere skulle vise seg å bli keynesianere, forble merket av en tydelig misesiansk innflytelse. Disse studentene inkluderte, i tillegg til Hayek og Robbins, Fritz Machlup, Gottfried von Haberler, Oskar Morgenstern, Alfred Schutz, Hugh Gaitskell, Howard S. Ellis, John Van Sickle og Erich Voegelin.

I Frankrike var General De Gaulles fremste økonomiske og pengepolitiske rådgiver, Jaques Rueff, som bidro til å styre landet vekk fra sosialisme, en gammel venn og beundrer av Mises. Italia så et lignende skifte i etterkrigstiden, mye takket være president Luigi Einaudi, en anerkjent økonom og livsvarig venn og laissez-faire-kollega av Mises. I USA hadde Mises marginalt mindre innflytelse. Under mindre tilfredsstillende akademiske forhold omfattet hans etterfølgere Henry Hazlitt, Lawrence Fertig, Percy Greaves Jr., Bettina Bien Graeves, Hans F. Sennholz, William H. Peterson, Louis M. Spadaro, Israel M. Kirzner, Ralph Raico, George Reisman og Murray N. Rothbard. Mises var dog i stand til å bygge en svært sterk og lojal supportergruppe blant forretningsfolk og andre ikke-akademikere. Hans massive og komplekse Human Action har solgt utrolig godt helt siden året originalen ble publisert.

Siden Mises døde den 10. oktober 1973 i New York City, 92 år gammel, har den misesianske tankegang og innflytelse gjennomgått en renessanse. Året etter så man både Hayeks tidleling av Nobelprisen i økonomi for misesiansk konjunkturteori, og den første av mange østerrikske økonomikonferanser i USA. Mises´ bøker har blitt trykket opp igjen og samlinger av artikler oversatt og publisert. Kurs og studieprogrammer i østerriksk økonomi har blitt gitt og etablert seg på tvers av USA.

Ludwig von Mises-instituttet, grunnlagt av Llewellyn Rockwell jr. i 1982, og hvis hovedkvarter ligger i Auburn, Alabama, har tatt ledelsen i revitaliseringen av Mises´ doktrine. Mises-instituttet gir ut akademiske journaler og bøker, og tilbyr kurs i grunnleggende, viderekommen og avansert østerriksk økonomi, som tiltrekker seg et stadig økende antall studenter og professorer. Sosialismens kollaps og det frie markedets stigende anseelse har vært store bidragsytere til denne økningen i populæritet.

Murray N. Rothbard (1926-1995) ledet den østerrikske skolen etter Mises´ bortgang.

Kronolog (basert på Bettina B. Greaves´ bibliografi av Ludwig von Mises):

1881: Født 29. september ved Arthur Edler og Adele (Landau) von Mises i Lemberg, Østerrike-Ungarn. Etter første verdenskrig ble Lemberg til Lwow, en del av Polen. Etter andre verdenskrig ble Lwow til Lvov, en del av Ukraina i Sovietunionen. Til slutt, i 1991, ble Lvov til Lviv, i den nylig uavhengige republikken Ukraina. Ludwigs far, som utdannet seg ved Zürich Polytekniske, var bygningsingeniør ved det østerrikske jernbaneverket. Ludwig var den eldste av tre gutter, hvorav én døde som barn og Richard ble en anerkjent matematiker. Ludwig gikk på privat barneskole før det offentlige Akademishe Gymnasium i Wien (1892-1900).

1990: Første tur til Sveits.

1900-1902: Studerte ved Universitetet i Wien.

1902: Die Entwicklung des gutsherrlich-bäuerlichen Verhältnisses in Galizien (1772-1848) (Utviklingen av forholdet mellom landbruksarbeidere og godseiere i Galicia). Mises skriver om slaveriets fall i Galicia, der han ble født.

1903: Mises´ far dør.

1906: 20. februar blir Mises tildelt doktorgrad i jus, både etter romersk og kanonsk rett, ved Universitetet i Wien. På denne tiden hadde ikke universitetet et separat økonomisk fakultet og man måtte gjennom jusen for å få studert økonomi.

1904?-1912: Deltok på Eugen von Böhm-Bawerks seminar ved Universitetet i Wien.

1910: Fullførte obligatorisk militærtjeneste som bestod av tre år med fire ukers verneplikt hvert år.

1906-1912: Foreleste økonomi til seniorstudenter ved handelsgymnaset for kvinner i Wien.

1907-1908: Begynte arbeid ved det østerrikske handelskammeret – et rådgivende, offisielt organ av den østerrikske regjeringen.

1912: Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel [Theory of Money and Credit / Teori om Penger og Kreditt] – Mises´ første betydningsfulle teoretiske verk.

1913: Ansatt som ulønnet foreleser ved Universitetet i Wien.

1914-1918: Innkalt til aktiv tjeneste da første verdenskrig brøt ut. Han forlot Wien sommeren 1914 på vei til krig samme dag, og på samme tog han opprinnelig hadde planlagt å ta for å forelese ved et seminar i Silesia. Mises tjenestegjorde som kaptein i artilleriet i det østerriksk-ungarske kavaleriet, hovedsaklig på østfronten i Karpatene, russisk Ukraina og i Krim. Under siste del av krigen jobbet han med økonomiske oppgaver ved hærens hovedkontor i WIen.

1918-1919: Underviste for en gruppe offiserer som ønsket å returnere til sivile posisjoner ved Eksportakademiet i Wien.

1918-1920: Direktør ved den østerrikske «reparasjonskommisjonen» ved League of Nations.

1919-1934: Returnerte til Universitetet i Wien som ulønnet foreleser med tittelen «Ekstraordinær professor».

1918-1938: Gjenopptok posisjonen ved det østerrikske handelskammeret.

1919: Nation, Staat und Wirtschaft: Beiträge zur Politik and Geschichte der Zeit [Nasjon, stat og økonomi: Bidrag til vår tids politikk og historie].

1920: Die Wirtschaftsrechnung im sozialistischen Gemeinwesen [Økonomisk beregning i det sosialistiske samveldet]. Akademisk artikkel presentert for Nationalökonomische Gesellschaft, som senere ble publisert i Archiv für Sozialwissenschaft und Sozialpolitik (1920).

1919-1933: Aktivt medlem i Foreningen for sosialpolitikk.

1920-1934: Holdt privat seminar på sitt kontor, på fredagskvelder og kun for inviterte doktorgradsstudenter og andre gjester.

1922: Die Gemeinwirtshaft: Untersitchungen über den Sozialismus [Sosialisme: En økonomisk og sosiologisk analyse].

1923: Die geldtheoretische Seite des Stabilisierungsproblems [Et pengeteoretisk syn på stabilitetsproblemet].

1924: Theory of Money and Credit, andreutgaven på tysk.

1926: Forelesningsturné på amerikanske universiteter, etter stipend fra Laura Spelman (Rockefeller) Foundation.

1927-1938: 1. januar 1927 åpnet Mises Det østerrikske institutt for konjunkturforskning. Mises ble instituttets Fungerende administrerende visepresident, F.A. Hayek fungerte som daglig leder frem til han flyttet til London i 1931, hvorpå Oskar Morgenstern tok over stillingen.

1927: Første engelske utgave av Liberalismus [Liberalisme] blir utgitt.

1928: Geldwertstabilisierung and Konjunkturpolitik [Pengeverdi-stabilisering og konjunkturpolitikk]

1929: Kritik des Interventionismus: Untersuchungen zur Wirtschaftspolitik und Wirtschaftsideologie der Gegenwart [Kritikk av intervensjon: Undersøkelser av nåtidens næringslivspolitikk og -ideologi].

1931: Besøkte USA i forbindelse med den Internasjonale handelskammer-konferansen. Holdt her: Die Ursachen der Wirtschaftskrise: Ein Vortrag [Årsakene til den økonomiske krisen: Et foredrag].

1932: Socialism, andre utgave på tysk gis ut.

1933: Grundprobleme der Nationalökonomie [Grunnleggende problemer i samfunnsøkonomien].

1934: Engelsk oversettelse av The Theory of Money and Credit.

1934-1940: Professor i internasjonale økonomiske forhold ved IHEID i Geneve, Sveits. Selvom han hadde forlatt Wien for å akseptere denne stillingen i Sveits, beholdt Mises sin kontakt med det østerrikske handelskammeret på deltid helt til Hitlers innlemmelse av Østerrike i mars 1938.

1936: Engelsk oversettelse av Die Gemeinwirtschaft [Socialism].

1940: Nationalökonomie: Theorie des Handelns und Wirtschaftens [Samfunnsøkonomi: Teori om handling og økonomisk aktivitet]. Intervensjonisme: En økonomisk analyse (ikke publisert før i 1998). Utvandret til USA, ankom New York 2. august.

1940-1944: Skrev skildringer av sitt liv i Wien, oversatt og publisert etter hans død som Notes and Recollections (1978). Stipender fra Rockefeller Foundation og National Bureau of Economic Research gjør det mulig for Mises å skrive to bøker; Omnipotent Government: The Rise of the Total State og Total War and Bureaucracy, begge publisert i 1944.

1942: Januar og februar: to måneders opphold i Mexico som Gjesteprofessor ved Universidad Nacional Autónoma de Mexico, Escuela Nacional de Economia.

1945-1969: Gjesteprofessor ved New York University, Graduate School of Business Administration. Holdt to kurs; mandag ettermiddag (februar 1945 – våren 1964) og ettermiddagsseminar på torsdager (høsten 1948 – våren 1969).

1946: Ble medlem av Economic Principles Commission hos National Association of Manufacturers, og ble i den forbindelse konsultert under forberedelsene av The American Individual Enterprise System, 2 vol. (McGraw Hill, 1946), som var resultatet av «konsensus blandt kommisjonens medlemmer».

Innvilget amerikansk statsborgerskap.

26. juli – 4. september: Gjesteprofessor i Mexico, holdt forelesninger ved Escuela de Economía, Associación Mexicana de Cultura.

1946-1973: Rådgiver ved Foundation for Economic Education, Inc. (Irvington-on-Hudson, N.Y.)

1947: Planned Chaos ble publisert.

Hayek og Mises var instrumentale i etableringen av Mont Pelerin Society, en internasjonal forening av forretningsfolk, økonomer og andre intellektuelle.

1949: 30. juli – 28. august: Foreleste i Mexico ved Escuela de Economía, Associación Mexicana de Cultura.

Publiserte Human Action: A Treatise On Economics.

1950: 31. mars – 16. april: Forelesningsturné i Peru, etter invitasjon fra Pedro Beltrán, styreleder ved den mexicanske sentralbanken.

1951: Socialism, amerikansk-engelsk oversettelse utgis med Planned Chaos (1947) som epilog.

1952: Planning for Freedom: And other Essays and Addresses. Utvidete utgaver ble senere utgitt i 1962, 1974 og 1980.

1953: The Theory of Money and Credit, amerikansk-engelsk oversettelse utgis, utvidet med et nytt essay om Monetary Reconstruction.

Richard von Mises, Mises´ bror, matematikeren, dør.

1954-1955: Rådgiver for National Association of Manufacturers.

1956: 20. februar: Mises´ doktorgrad fornyes og hedres av Universitetet i Wien på dagen 50 år etter at den ble tildelt. Festschrift publiserer On Freedom and Free Enterprise: Essays in Honor of Ludwig von Mises (Mary Sennholz, red.) i anledning 50-årsjubileumet.

The Anti-Capitalistic Mentality blir gitt ut.

1957: Mises mottar «Distinguished Service Award of the Fellowship of Former Overseas Rotarians.»

8. juni: Mottar Honorary Degree, Doctor of laws, Grove City College, Grove City, Pennsylvania.

Theory and History blir gitt ut.

1958: Besøker Mexico på stipend fra Instituto de Investigaciones Sociales y Económicas for å delta på et seminar med flere andre medlemmer av Mont Pelerin Society.

1959: Invitert til Buenos Aires, Argentina, av Centro de Difusión de la Economia Libre, senere kalt Centro de Estudios sobre la Libertad, hvor han holdt seks forelesninger som ble utgitt etter hans død under tittelen Economic Policy: Thoughts for Today and Tomorrow (1979).

1960: Engelsk oversettelse av Grundprobleme der Nationalökonomie.

1962: The Ultimate Foundation of Economic Science gis ut.

Engelsk oversettelse av Liberalismus får tittelen The Free and Prosperous Commonwealth.

20. oktober: Mottar Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst [Østerrikes æresmedalje for vitenskap og kunst] som en anerkjennelse for sine «ærverdige aktiviteter som akademiker og lærer, samt for sitt internasjonalt anerkjente arbeid innenfor statsvitenskap og samfunnsøkonomi».

1963: 5. juni: Mottar æresgraden Doctorate of Laws, av New York University, for sin «utredning av filosofien om det frie marked og forsvar av et fritt samfunn».

Human Action 2. utgave utgis.

1964: 28. juli: Mottar æresgraden Doctor Rerum Politicarum [Doktor i statsvitenskap] av Universitetet i Freiburg, Breisgau, Tyskland.

1966: Human Action 3. utgave utgis.

1965-1971: Gjesteprofessor ved Plano University i Plano, Texas.

1969: Beskrevet av American Economic Association som «Distinguished Fellow of the Year».

1971: Festschrift publiserer Toward Liberty: Essays in Honor of Ludwig von Mises on the Occasion of his 90th Birthday (2 vol.) til ære for hans 90. bursdag.

1973: 10. oktober: Mises dør på St. Vincent´s Hospital i New York City.