Det nazistiske trygdesystemet

Opprinnelig publisert på blogg 24.februar 2009

Ser man på velferstatens historiske utvikling finner man en gradvis overgang fra at den enkelte tar vare på seg selv til at staten overtar ansvaret. Som Robert Ley (http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Ley ) sa i en tale høsten 1933: “Den gamle staten hadde vært en nattvekterstat. Den nye nasjonalsosialistiske staten skulle være en oppdragende stat og en faderlig venn. Staten skal ta seg av folk fra “vuggen til graven”

Bismarck innførte en rekke velferdsordninger og Tyskland kan kalles velferdstatenes fødested. Bismarcks ytelser var i stor grad basert på forsikringprinsippet. Før 1933 betalte den enkelte borger i Tyskland lovbestemt inn premier til ulike trygdekasser. Fascistene i Itala kopierte Tysklands system. I 1927 kom “Carta del lavoro” arbeidets grunnlov som blandt annet spesifiserte ulike trygder. Dette systemet var lovbestemt og basert på forsikringsprinippet. Arbeidstaker, arbeidsgiver og staten bidro i varierende forhold.

I begynnelsen av 1939 fikk Robert Ley og Deutsche Arbeitsfront (DAF) i oppdrag av Gøring å lage en plan for helsevesen og alderspensjon. Ley satte planleggingsavdelingen i DAF Arbeitswissenschaftliches Institut (AWI) på jobben. AWI utvidet etterhvert perspektivet til et generelt sosialt trygdesystem i Tyskland “Versorgungsverk des deutschen Volkes”. I en rekke notater ble det trukket opp grundige planer for trygdesystemet som sammen med lønnspolitikk, utdanningspolitikk og boligpolitikk skulle utgjøre et fremtidig “Sozialwerk”. Dette sozialwerk skulle virkeliggjøre NSDAP’s partiprogram for samfunnsolidaritet “volksgemeinschaftlicher Solidaritet”.

AWI tok et prinipielt oppgjør med Bismarck/Mussolinis ideer om obligatoriske sosialforsikringer. Denne ordningen fra “liberalistisch-kapitalistischen” epoken ble oppfattet som en ansvarsfraskrivning fra staten ved at staten ikke tok det videre ansvar for folks skjebner. I stedet for forsikring ville AWI ha “Versorgung”. Fremtidens “Sozialordnung” skulle ausschliesslich nach nationalsozialistischen Grundsatzen entwickelt und aufgebaut werden”.

Det innebar at det nye sosiale trygdesystemet skulle være enhetlig og standardisert. Det gamle lappeteppet av ulike forsikringskasser skulle fjernes. Hele trygdesystemet skulle finaniseres gjennom alminnelige skatter. Prinsippet for alderstrygden ble i tråd med dette at hver arbeidende generasjon skulle avgi en del av sin inntekt til pensjonistene.

Tyskland tapte krigen og 1000 års riket gikk under. Hjemme i Norge førte kostnadene ved krigen til at Nasjonal Samling kun fikk innført barnetrygd og krigskadetrygd samt utvidet arbeidsledighetstrygden. Men Nazistenes sosiale visjoner levde videre.

1 januar 1967 fikk Norge folketrygden. Hitler, Gøring og Ley fikk ikke leve men de ville nok bli rørt til tårer over dette.

For utfyllende lesing om velferdstatens forhistorie anbefaler jeg boken “Solkors og Solidaritet” av Øystein Sørensen.

Fordeler med å overlate oppgavene til Norges bank til det sivile liv

Opprinnelig skrevet på blogg 19.februar 2011

Jeg fikk denne kronikken refusert av Dagens Næringsliv for en ukes tid siden. Jeg fikk også min forrige kronikk refusert. Jeg kontaktet dagens næringsliv i forbindelse med at de ikke dekket demonstrasjonen mot sentralbanksystemet den 17 februar. Begrunnelsen var at temaet var for “smalt for Dagens Næringsliv”. Sentralbanken og pengepolitikken er imidlertidig ikke smalere enn at politisk redaktørpolitisk Sofie Mathiassen  i avisen takker ja til middagsinvitasjon fra sentralbanksjefen.

I anledning av sentralbanksjefens årstale 17 februar markerer Tea Party-bevegelsen at bankreguleringene er skadelige for økonomien. Denne kronikken presenterer argumenter for å avvikle Norges Bank, Kredittilsynet, Bankenes Sikringsfond og lignende statlige institusjoner og isteden regulere bankvesenet av allmenn eiendoms og kontraktsrett uten statlig innblanding.

Norges banks oppgaver kan overlates til det sivile liv. Funksjon som pengeprodusent forsvinner dersom edelmetallene tas i bruk som penger. Elektronisk betaling kan skje som før ved at bankene overfører metallet seg i mellom på baksiden. Behovet for nødhjelp fra sentralbanken og bankenes sikringsfond forsvinner dersom bankene avkreves full dekning for innskuddene. Behovet for tilsyn blir da også kraftig redusert. Rentefastsettelsen overlates best til aktørene i markedet.

Det er en umiddelbar besparelse i avviklingen av unødvendig byråkrati. Også bank og finans sektoren vil bli kraftig redusert. Men den kanskje viktigste fordelen er at sparing og investeringer bringes i harmoni slik at man unngår de tilbakevendende økonomiske krisene;

Kravet om full dekning for innskudd medfører at utlån kun kan skje etter beslutning fra innskyter om å overføre pengene til lånetaker. Pengene blir derved utilgjengelig for utlåner. Derved kan økonomiske innsatsfaktorer overføres fra utlåners kortsiktige konsum til lånetakers langsiktige prosjekt.

I dagens regime låner bankene, til forskjell, ut penger som ikke er spart. Dermed konsumeres det som før og det blir kamp om innsatsfaktorene for kortsiktige og langsiktige prosjekter. Prisene på innsatsfaktorer stiger og det viser seg at flere av de langsiktige prosjektene ikke kan ferdigstilles innenfor de opprinnelige rammer. Noen prosjekter må kanselleres eller reduseres, andre krever ytterligere lån med høyere rente siden risikoen i prosjektene er økende og bankenes sikring synkende. Til slutt viser det seg at det har blitt overinvestert i langsiktige prosjekter. Når lånekundene kommer i vankeligheter får også bankene vanskeligheter og krisen kommer til syne som en finanskrise.  Krisen er over når feilinvesteringene er korrigert og industri og tjenesteproduksjonen igjen er synkronisert med etterspørselen.

I dagens pengesystem vokster pengemengden kraftig under oppgangstiden og har tilsvarende fallhøyde i krisetider når lån nedbetales eller misligholdes. Metaller forsvinner ikke og ett 100% dekning metallbasert pengesystem gir stabil pengemengde og derved stabil økonomi.

Stigende kjøpekraft av penger sammen med synkende priser på boliger og hytter vil redusere spekulasjonen i eiendomsmarkedet betydelig. Aksjeindeksene vil være omtrent konstante og det blir kun mulig å tjene penger på enkeltaksjer. Med bortfallet av forretningssyklusen forsvinner muligheten for å spekulere i de regelmessige svingingene i aksje og boligmarkedet. Nominell avkastning på kapital vil fordre industrielt vellykkede prosjekter.

En fri økonomi vokser vanligvis raskere (2-3%) enn verdens beholdning av gull og sølv (1-2%). Alle får således et automatisk lønnspålegg i form av økt kjøpekraft på sin lønn. Dermed forsvinner behovet for kollektive forhandlinger for å kompensere for den lovbestemte prisstigning på 2,5%.

En opphevning av  bestemmelsen om nasjonale tvungne betalingsmidler vil resultere i noen få internasjonale valutaer (gull, sølv, platina) og være en lettelse for næringslivet. Norge bør være et foregangsland og legalisere metallene som betalingsmidler.

Finansieringen av statsfinansene gjennom pengeproduksjon og underskuddsbudsjettering reiser demokratiske problemstillinger. Inflasjonen virker som en skatt, men størrelsen på denne er ukjent for de fleste.

Man ser at fordelene med et sivilt organisert bankvesen er omfattende. Samtidig bør de alvorlige konsekvensene av bankenes gjeldsproduksjon i disse dager være klare for enhver. Det er på tide å tenke nytt, eller kanskje heller gammelt. Edelmetallene har vært brukt som betalingsmiddel i alle større sivilisasjoner og forsvunnet ut av sirkulasjon i perioder med barbari og primitiv byttehandel.

Bokanmeldelse: Henry Hazlitt- Economics in one lesson

Economics in One Lesson kan leses online, og bestilles fra Mises Instituttet både på Norsk og Engelsk.

  • Forfatter: Henry Hazlitt (1894-1993).
  • Tittel: Economics in one lesson
  • Utgitt  første gang i 1946.
  • Forlag: Random House USA Inc
  • Norsk oversettelse: Økonomi på en-to-tre
  • Finnes også på lydbok og som pdf fil på internett.
  • Hazlitt er forfatter av 25 bøker og arbeidet som journalist for blant annet The Wall Street Journal.

Economics in one lesson ble utgitt for første gang i 1946 og er solgt i en million eksemplarer. Denne boken er ikke bare en god introduksjon til samfunnsøkonomi, den fremstår som et glimrende eksempel på klar økonomisk tenkning og den avslører mange økonomiske feilslutninger.

 

Henry Hazlitt har gitt boken en svært ambisiøs tittel, men han lykkes godt med utførelsen. Til tross for et beskjedent antall sider og en fullstending verbal fremstilling med et relativt enkelt språk, sitter leseren igjen med et inntrykk av at Hazlitt gir en objektiv fremstilling av fundamentale økonomiske sammenhenger.

 

Det knuste vinduet

Boken begynner med et kjent og enkelt eksempel: Feilslutningen om det knuste vinduet. En guttunge som driver med rampestreker kaster en stein gjennom ruten i et bakeri slik at det knuses. Gutten stikker av, og folk som har stoppet opp på gaten ser at bakeren oppgir jakten på gjerningsmannen. Bakeren er selvfølgelig i svært dårlig humør, men noen av tilskuerne kommenterer at denne hendelsen også har en positiv side. Bakeren må jo nå kjøpe nytt glass, og dermed har denne tilsynelatende negative hendelsen ført til økonomisk vekst og økt profitt for glassmesteren. Den knuste ruten ser altså ut til å ha ført til ført til noe positivt! Det er denne typen resonnementer Hazlitt vil til livs med sin one lesson.

 

Hazlitts poeng er at det er svært lett å glemme det man ikke kan se, det som alternativt kunne eksistert istedenfor det som faktisk eksisterer. Bakeren i historien hadde kanskje tenkt til å kjøpe en ny dress denne dagen, men nå måtte han bruke pengene på et nytt vindu. Han har altså bare et vindu, istedenfor en dress og et vindu. Tapet er åpenbart og i samsvar med sunn fornuft. Feilslutningen blir likevel begått, fordi tilskuerne på gaten ikke evner å tenke utover de umiddelbare konsekvensene av hendelsen. De tenker på glassmesteren som vil øke sin profitt, men glemmer skredderen som nå får solgt en dress mindre.

 

Det knuste vinduet i andre forkledninger

Dette relativt enkle prinsippet, å se på effekten for alle totalt sett og på lang sikt, er hva hele boken er dedikert til.  Gjennom 23 korte kapitler viser Hazlitt hvordan kompliserte versjoner av feilslutningen om det knuste vinduet forvirrer blant annet politikere og økonomer, noe som gjør at de benytter  ødeleggende økonomiske virkemidler i mange situasjoner. Dette skjer blant annet som følge av at grupper med særinteresser presser igjennom sine krav for å få fordeler på kort sikt, til tross for at det får negative konsekvenser for alle på lang sikt.

 

Ettersom det er over 60 år siden Economics in one lesson ble utgitt skulle man håpe at leksen nå var lært, og at det ikke lenger var behov for denne boken. For en del av anvendelsene som fremlegges i kapitlene er nok dette tilfellet. Hazlitt forklarer hvorfor ødeleggelse av verdier alltid er negativt, til tross for at det kan føre til høye vekstrater (for eksempel etter en krig). Han forklarer også hvorfor  maskiner og teknologiske nyvinninger alltid er en forbedring for menneskene. Prisen som må betales for slike nyvinninger er gjerne at en del arbeidskraft blir overflødig, og det er selvsagt ille for de det gjelder, men løsningen er selvfølgelig ikke å ødelegge maskinene. Samfunnet som helhet vil aldri tjene på dette på lang sikt. Disse to eksemplene er (forhåpentligvis) ikke lenger kontroversielle utsagn i vesten i dag, og slik sett er nok leksen lært på dette området.

 

Samtidig er det helt klart flere viktige ting å ta med seg fra Economics in one lesson. For det første er Hazlitt som sagt briljant når det gjelder å forklare og å få frem de viktige faktorene ved fenomenet han forklarer. Dette kan alle lære noe av. For det andre er selvfølgelig prinsippet om å se på konsekvensene for alle, på lang sikt, absolutt verdt ha i bakhodet til enhver tid, og ved å lese denne boken får man dette banket inn gang på gang gjennom de ulike applikasjonene. For det tredje er det også mange feilslutninger som lever i beste velgående, fordi man ikke klarer (eller ikke ønsker) å tenke helhetlig og langsiktig, men heller fokuserer på en gruppe som har særinteresser. For eksempel er Hazlitt kritisk til den manglende forståelse for viktigheten av profitt i en markedsøkonomi, og også til fagforeninger, minstelønn og mål om full sysselsetting. Dette er noen eksempler på fenomener som fremdeles har en svært sterk status, men som Hazlitt mener er kompliserte tilfeller av den samme feilslutningen som kommer frem i eksempelet med det knuste vinduet.

 

Den som forventer en rask introduksjon til faget slik det studeres ved universitetene vil nok bli skuffet av å lese denne boken. Imidlertid gir Hazlitt en innføring i hvordan en økonom bør tenke, og det er neppe mange bøker som gjør dette bedre enn nettopp denne. Ved å lære seg Hazlitts lesson kan man unngå å gå inn for tiltak som skader samfunnet totalt sett på lang sikt, og det er noe enhver økonom bør ha som mål. Economics in one lesson anbefales derfor på det sterkeste til alle med interesse for, eller ambisjoner innen, økonomi og politikk.

Murray N. Rothbard 1926 – 1995

Skrevet av David Gordon og oversatt av Jens Kolbjørnsen.

I et fritt marked tjener enhver ut ifra den produktive verdien ens arbeid gir til å tilfredsstille kundens etterspørsel. Under kollektiv distribusjon tjener enhver ut ifra den grad man klarer å plyndre fra produsentene.

Murray N. Rothbard var en ekstraordinær akademiker som sto bak betydningsfulle bidrag til områdene samfunnsøkonomi, historie, statsvitenskap og rettslære. Han var fast deltaker på Ludwig von Mises’ private seminarer, hvorpå han videreutviklet og utvidet østerriksk økonomi. Rothbard etablerte seg som den fremste østerrikske teoretikeren på andre halvdel av 1900-tallet og brukte østerriksk analyse på områder som den store depresjonen og amerikansk bankhistorie.

Rothbard var ingen typisk elite-akademiker som kun interesserte seg for intellektuelle kontroverser. Tvert i mot kombinerte han østerriksk økonomi med en iherdig forpliktelse til individets rettigheter. Han utviklet en unik syntese der han kombinerte stoff fra amerikanske individualister fra 1800-tallet, som Lysander Spooner og Benjamin Tucker, med østerriksk økonomi. Resultatet ble en ny politisk filosofi, og Rothbard dedikerte sin bemerkelsesverdige intellektuelle energi over en periode på rundt 45 år til å utvikle og promotere sin egen stilart innen liberalismen. Med dette ble han en viktig intellektuell på den amerikanske offentlige arenaen.

Murray Rothbard ble født 2. mars 1926, sønn av David og Rae Rothbard. Han var allerede som barn en strålende student, og vitnemålet hans fra Columbia University, der han tok matematikk og samfunnsøkonomi, var prikkfritt. På samfunnsøkonomisk fakultet ved Columbia, fikk ikke Rothbard noen innføring i østerriksk økonomi, og Mises var intet annet enn et navn for ham. I et av George Stiglers kurs om pristeori, kom Rothbard over argumenter mot det som da var populære virkemidler, nemlig pris- og husleiekontroll. Han var henrykt over disse motargumentene og bestemte seg for å skrive til foreleggeren av et hefte som Stigler og Milton Friedman hadde skrevet om husleiekontroll.

Foreleggeren det dreide seg om var Foundation for Economic Education, og besøk til denne gruppens hovedkvarter førte til Rothbards første møte med Ludwig von Mises. Rothbard ble umiddelbart tiltrukket av Mises’ laissez-faire-økonomi og utgivelsen av Mises’ mesterverk Human Action i 1949 gjorde stort inntrykk på Rothbard. I Mises utredning fant han nettopp det konsistente og grundige forsvaret av den frie økonomien som han så lenge hadde vært på jakt etter. Rothbard ble snart et aktivt medlem av Mises’ private seminar ved New York University, samtidig som han fortsatte med doktorgraden sin ved Columbia. Hans veileder her var den eminente økonomiske historikeren Joseph Dorfman og Rothbard mottok graden sin i 1956, etter å ha skrevet det fortsatt høyt ansette verket The Panic of 1819.

Etter hvert som Rothbard fordypet seg i laissez-faire-økonomi, møtte han tilslutt et dilemma: Argumentene for markedsbasert tilbud av varer og tjenester viste seg å være universale, så hvorfor skulle ikke også beskyttelse og forsvar tilbys i et fritt marked, i stedet for av et tvangsbasert monopol? Rothbard kom frem til at han enten måtte forlate laissez-faire, eller omfavne individuelt anarki. Avgjørelsen ble tatt vinteren 1949 og var ikke vanskelig.

Rothbard fikk etter hvert oppmerksomheten til William Volker-fondet, gruppen som sto bak mye av støtten til klassiske liberale akademikere på 50- og tidlig på 60-tallet. Han bega seg ut på å skrive en tekstbok som forklarte Human Action på en måte som var lettfattelig for universitetsstudenter. Han skrev også et tilleggskapittel om penger og kreditt som ble godkjent av Mises. Etter hvert som Rothbard fortsatte arbeidet, forvandlet prosjektet seg og ble til slutt det sentrale østerrikske verket Man, Economy and State (1962).

Rothbard stilte seg fullstendig bak Mises’ metode med å basere hele økonomifaget på handlingsaksiomet, i tillegg til enkelte andre underordnede antagelser. Han utdypet dette systemet på et enda mer detaljert vis enn det Mises hadde gjort, og bidro med nye teorier innenfor praxeologi. Rothbard demonstrerte hvordan argumentene mot sosialistisk utregning ikke bare gjelder for økonomien sett under ett, men også innenfor enkeltbedriften. Han integrerte også Frank Fetters teori om husleie med østerriksk kapitalteori og argumenterte for at monopolpriser ikke kan eksistere i et fritt marked. Videre utarbeidet han strålende kritikker av keynesiansk økonomi og spådde i grove trekk revolusjonen i økonomifaget som teorien om rasjonelle forventninger skapte, og som Robert Lucas mottok nobelprisen for.

Slik som Rothbard opprinnelig planla Man, Economy and State, skulle den inneholde en avsluttende del som presenterte en omfattende oversikt over – og analyse av – forskjellige typer offentlig intervensjon. Seksjonen kritiserte også kraftig de rettslige standarder som brukes i forbindelse med skattelegging – en kort, men glimrende tekst som proaktivt avkreftet sosialistiske argumenter basert på «flaks» som skulle vise seg å bli svært innflytelsesrike, takket være John Rawls og hans mange etterfølgere. Dessverre ble denne teksten kun inkludert i svært avkortet form i førsteutgaven av Rothbards bok. En fullstendig utgivelse kom ikke før i 1972, under tittelen Power and Market. Den fullstendige versjonen av Man, Economy and State, som Rothbard opprinnelig så for seg at den skulle se ut, er nå tilgjengelig hos Mises-instituttet.


Rothbard var dog ikke i nærheten av å avslutte sine bidrag til økonomisk teori med dette mesterverket. I en viktig artikkel, Toward a Reconstruction of Utility and Welfare Economics (1956), viste han hvorfor de fleste moderne velferdsøkonomers anti-markedssyn måtte vrakes dersom man virkelig mener at nyttefunksjonen er ordinal og ikke kardinal.