Hvorfor nordmenn hadde vært bedre tjent uten oljen og oljefondet

Jeg holdt dette foredraget under «Kontra» i Larvik 20.04.2013


Oljefondet - regimet copy

Vi er vokst opp til å tro at oljen og oljefondet er en velsignelse for landet. Jeg vil nå slå kontra mot en del myter som ligger bak dette synet.

Første myte: Naturressurser er spesielt verdifulle.

Det er litt sånn: Yeah Norge har vannkraft, fisk og olje. Vi er rike! Ikke sant?

Alle sluttprodukter produseres i mange produsentledd. Hvert ledd legger verdi til varen og tar ut en viss profitt. Som et eksempel utgjør salgsverdien av råvarene i denne telefonen en liten brøkdel av telefonens salgsverdi. Profitten er ikke større i råvareutvinningen enn i sluttproduktene. Tvert om er profitten i råvarer ofte mindre siden sluttproduktene er forholdsvis unike og kan selges fra en delvis monopolsituasjon mens råvarene er like og selges i hard global konkurranse.

Dette faktum utrykkes ofte i forretningslivet ved å si at en vare eller tjeneste er blitt en ”Commodity” hvilket betyr at det er stort prispress og små marginer.  Det motsatte fenomenet er når noe er ”hot”, Da er varen unik og folk er villige til å betale ekstra.

Den første iphonen var hot. Nå er smart-telefoner i ferd med å bli commodities de også og prisene presses ned. Olje og naturgass blir aldri hot. (med mindre du tenner på da, men det blir ikke helt det samme). Det er ingen garanti for suksess å være spesiell. Men i snitt er det bedre enn å være lik de andre.

I virkeligheten er det også slik at byene, som ikke har naturressurser er de rikeste områdene på jorden med Hong Kong og Signapore som fremtredende eksempler (selv om det er flere årsaker til dette).

Andre myte: Eierskap til produksjonsmidler og ressurser er nødvendig for å få del i verdiskapning.

Det er litt sånn ”Jippi for oljen vår” Men det er to forhold som gjør at folket har nytte av produksjonsmidler uten å eie dem.

Det ene er billige varer og tjenester.

Når det gjelder tjenesteproduksjon er det opplagt.  Når du tar en flytur, bestiller time på verkstedet, har telefonabonnement osv. så har leverandøren fullt eierskap til produksjonsmidlene mens kjøper nyter stor fordel av produsentens utstyr. Folk finner det bedre med et telefonabonnement enn en langbølgesender. Når man kjøper en tjeneste ønsker man fordelen ved produksjonsmidler uten eierskap og risiko overhodet.

Det samme gjelder, litt mindre opplagt for varer.  Andres produksjonsutstyr setter deg i stand til å kjøpe varer og tjenester du aldri ville kunnet frembringe på egenhånd. Dess bedre og mer produksjonsutstyr andre har dess billigere og bedre varer får du til samme pris. Som eksempel kan tas bilindustrien. Dersom biler produseres i et lite antall primitivt utstyrte verksteder blir de mye dyrere i salg enn om det finnes en stor bilindustri med roboter og annet moderne utstyr.

Effekten av dette er at det er viktigere at andre har produksjonsmidler enn at man har dem selv. For eksempel kan en som utfører enkelt manuelt arbeid reise billig, med Ryanair for eksempel, til en storby, eie avanserte verktøy som smarttelefoner, vaskemaskin og bil. Motsatt ville en milliardær leve et meget primitivt liv om det ikke ble lagt varer og tjenester ut for salg.

Den andre nytten av produksjonsmidler er arbeidsplasser

En velutstyrt arbeidsplass betyr høye salgsinntekter og arbeidsgiveren kan tilby gode arbeidsforhold og høye lønninger.

Og spesifikt i forhold til det norske folk er effektiv oljeutvinning, følgelig lave oljepriser og gode arbeidsplasser langt viktigere enn å være medeier i oljevirksomheten.

Tredje myte: Statsdrift er like godt som sivil drift.

Jeg har nå argumentert for at andres produksjonsmidler er det viktigste for oss alle. Jeg vil nå argumentere for at produksjonsmidlene bør være sivilt eiet. Det er to årsaker til at sivilt eierskap er bedre enn statsdrift:

Økonomisk kalkulasjon

Det største problemet med statsdrift er problemet med rasjonell økonomisk kalkulasjon. Det vil si å bruke begrensede økonomiske ressurser der de gjør mest nytte. I et marked skjer kalkulasjonen med penger som enhet og regnskap med dobbeltbokføring som verktøy. De som produserer varer og tjenester det er behov for får profitt og kan utvide virksomheten. De som produserer ting som folk ikke vil ha tvinges på sin side til å innskrenke. Det er prisene som koordinerer aktiviteten til mange milliarder mennesker i den globale økonomien som ellers vet svært lite om hverandre.

Med statsdrift uten reelle priser famler administratorene i blinde. Skal vi bygge den eller den veien eller kanskje tog eller satse på utdanning? Det finnes intet rasjonelt alternativ til markedet. Det er enten ressursallokering basert på priser og profittmotivet eller tildelinger i hytt og pine med kaos og sløsing som resultat. Prisene er Adam Smith’s usynlige hånd. Markedsøkonomi er planøkonomi. Mens planøkonomi er anarki og kaos. For de som er interessert:  Det var Ludwig von Mises som først påpekte at økonomisk kalkulasjon er umulig uten priser og profitt i 1920.

(En digresjon: Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med ”stykkprisfinansiering”. Da lager politikerne et ”lekemarked”. Men dette løser ikke problemene i f.ex helsesektoren siden prisene ikke er reelle og derfor ikke reflekterer kundenes reelle behov. )

Dyktige ledere

Et marked er en form for økonomisk demokrati der kjøperne daglig med sine ”kjøp” og ”ikke-kjøp” bestemmer hvilke eiere av produksjonsmidler som skal synke ned i rekken av lønnsmottakere og hvem som skal utvide sin virksomhet.

Denne prosessen sikrer at de dyktige produsentene over tid styrer økende mengder produksjonsmidler mens de mindre dyktige taper sin andel. I byråkratiet under statsdrift uten profitt og tap er det ingen slik utvelgelse og administratorene vil nødvendigvis bli dårligere.

(Som en digresjon igjen. Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med konkurranseutsetting).

Fjerde myte. Profitten fra oljevirksomheten må investeres utenlands.

Pengeforskriften

-Dersom man har klart for seg nytten av produksjonsmidler ligger både i billige varer og i arbeidsplasser ser man galskapen i at pengeforskriften foreskriver investeringer i utlandet.

Borgerne mister derved fordelen av å ha produksjonsmidler i nærheten. Det betyr lavere lønninger og høyere priser på tjenester og varer som må transporteres til Norge. Norge gjøres i økonomisk forstand til en utmark. Innbyggerne i utmarken har glede av sivilisasjonen langt der borte, men alt er litt dyrere og noe blir ikke å få tak i overhodet og lønningene blir lave siden inntjeningen i næringslivet er lav.

Årsaken til at forskriften er som den er nok en erkjennelse av at økonomiske ressurser brukt innenlandsk vil bli sløst bort på stemmekjøp av maktsyke politikere mens plasseringer i utlandet (i større grad) er utenfor politikernes domene og således blir fornuftig investert.

Femte myte: De unge må forsørge de gamle.

Det er ikke det samme om den enkelte sparer til egen pensjon eller om de unge betaler for de gamle. Jeg skal nå forklare forskjellen;

Når du betaler inn penger på din polise har du produsert en vare eller en tjeneste som du velger å ikke konsumere. Si at du velger å ikke ta en restaurantbesøk og isteden betale til  en pensjonskasse som investerer i et vei prosjekt. Dermed går restaurantbransjen litt dårligere og veibyggingsbransjen litt bedre i forhold til om du hadde gått på restaurant.

Dersom mange oppfører seg på samme måte blir det en vridning av økonomisk innsats fra reiseliv, forbruksvarer osv. til prosjekter som med tiden øker produksjonskapasiteten (industri, utdanning, infrastruktur..).

Med statlig skattefinansiert pensjon konsumeres de innbetalte skattene til de unge vekk av de gamle og skjer ingen kapitalakkumulasjon som kan forsørge de unge når de blir gamle.

Dette er ikke en direkte kritikk av oljefondet, men av underdekningen i fondet og den delen av fondet som er utgjøres av statsobligasjoner som er en fordring mot fremtidens unge.  Det er også en tendens til at sivile pensjonsfond lovpåbys å ha statsobligasjoner i porteføljen med samme konsekvens at det ikke etableres nye produksjonsmidler.

Infrastruktur som brygger, veier, flyplasser, vann og kloakk o.l. perfekte investeringsobjekter for pensjonsfond. Isteden ser vi at infrastruktur forfaller eller at sentral infrastruktur utvikles i langsomt tempo mens staten sløser bort penger på løpende konsum.

Med sivile pensjoner løses det demografiske problem «at det blir for få til å forsørge de gamle» siden en stor aldrende generasjon overlater en stor mengde produksjonsmidler til neste generasjon. De gamle lever av den ekstra produksjonskapasiteten i disse produksjonsmidlene.

 

Sjette myte: Det er viktig at Norge håndhever råderetten over naturressursene.

Håndhevingen av det nasjonale eierskapet til oljen gir en betydelig militær, diplomatisk og bosetningspolitisk kostnad som må dekkes inn av folket. Som vi har sett er det til folkets fordel om ressursene blir utnyttet uten statlig innblanding. Staten Norge burde derfor ikke håndheve råderetten over f. ex oljen overhodet.

Nasjonal kontroll over naturressurser har historisk vært en viktig kilde til krig. Dette tankegodset er årsak til at man holdt seg med kolonier, Hitlers lebensraum-ideologi og det globale aspektet ved konfliktene i Midt Østen.

( Avrunding. )

Jeg vil avrunde med å diskutere årsaken til at staten har tatt kontroll med oljeutvinningen. Også andre naturressurser som fiske, vannkraft og landbruk er kraftig regulert. Årsaken er den samme som årsaken til at Larvik i 1665 ble gjort til ladested og fikk handelsprivilegier. Årsaken er skatt. Fysisk fast lokalisert verdiskapning er enklere å skattlegge enn mobil verdiskapning. Denne skatteinngangen er en fordel for staten som øker sin makt men ikke for folket som får mindre velstand og må tigge velferdsgoder tilbake fra byråkrater og politikere.

Jeg vil også nevne skadeeffekten i forhold til innovasjon og nyskapning. Vi har et statlig pensjonsfond på 4000 milliarder. Med sivile pensjoner vil mange velge å legge pensjonen sin i egne virksomheter, familiebedrifter og egne investeringsporteføljer. Statlige pensjoner tenderer til å bli plassert i større etablerte virksomheter.

I tillegg har bankene gjeldsbelagt folket med ca 2000 milliarder og vi har skattinnkreving på ca 1000 milliarder i året. Det sivile samfunn nærmest støvsuges for kapital. Det finnes snart ikke selveiende gjeldsfrie bedriftsledere i Norge.

Mest alvorlig er kanskje at fellesøkonomien er en evig kilde til splid i folket. Tildelingen av konsesjoner og oppdrag er en kilde til sinne hos de som blir forfordelt og innbyr til korrupsjon.

Men enda mer omfattende er støyen som følger med bruken av pengene. Alle slåss om å få penger til seg og sine eller sine fanesaker.  Man så det sist nå i forbindelse med fremleggingen av Nasjonal Transportplan. Folket krangler så busta fyker om tildelingen til sine kjepphester. Dette i kontrast til det sivile samfunn der alle er glade når det kommer et nytt tilbud men ingen er sinte om det ikke gjør det.

Endelig er felles pensjon og annen statsvelferd kilde til fremmedhat og rasisme i det fremmede mistenkes å ville naske i de innfødtes opparbeidete rettigheter.

Vi er lært opp til å tro at oljen og pensjonsfondet er en velsignelse for folket. Realiteten er at oljen er en velsignelse for staten og en forbannelse for folket.  Dersom vi ikke hadde hatt oljen ville vi livnært oss med noe annet. Og dersom folket selv fikk forvalte sin kapital ville den gitt bedre avkastning og folket kunne sette alderdommen tryggere i møte og vi ville hatt et mer harmonisk samfunn.