Avguden full sysselsetting

Opprinnelig publisert som kapittel 5 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Det økonomiske mål for ethvert folk, som for ethvert individ, er å få det størst mulige resultat med minst mulig strev. Hele menneskehetens øko­nomiske fremgang har bestått i å få større produk­sjon med samme arbeidsinnsats. Det er av denne grunn mennesket begynte å legge bører på muldyrets rygg i stedet for på sin egen, at det fortsatte med å finne opp hjulet og vognen, jernbanen og bilen. Det er av denne grunn menneskene har brukt sin skarpsindighet til å utvikle hundre tusen arbeidssparende oppfinnelser.

Alt dette er så elementært at en ville rødme ved å nevne det hvis det ikke var fordi det til stadighet blir glemt av de som lager og sprer nye slagord. Overført på hele samfunnet betyr dette første og førende prinsipp at vårt virkelige mål er å gjøre produksjonen størst mulig. Når vi skal gjøre dette, blir full sysselsetting — det vil si ingen ufrivillig ledighet — et nødvendig bi-produkt. Men produk­sjonen er målet, sysselsettingen bare midlet. Vi kan ikke til stadighet få full produksjon uten full syssel­setting. Men vi kan meget lett få full sysselsetting uten full produksjon.

 

Primitive stammer er nakne, og de spiser og bor usselt. Men de lider ikke under arbeidsløshet. China og India er uhyre meget fattigere enn oss, men den hovedvanskeligheten de lider under er primitive pro­duksjonsmetoder (som er både en grunn til og en følge av mangel på kapital) og ikke arbeidsløshet. Ingenting er enklere å oppnå enn full sysselsetting, når denne løsrives fra målet full produksjon og taes som et mål i seg selv. Hitler sørget for full sysselsetting ved et veldig opprustningsprogram. Krigen sørget for full sysselsetting for alle de fol­kene som ble blandet inn i den. Slave-arbeiderne i Tyskland hadde full sysselsetting. Fengsler og tvangsarbeids-gjenger har full sysselsetting. Tvang kan alltid skape full sysselsetting.

Likevel legger ikke lovgiverne våre forslag til lover om full produksjon frem for Kongressen, men forslag til lover om full sysselsetting. Endog komi­teer bestående av forretningsmenn anbefaler «en Offentlig Kommisjon til Drøfting av Full Syssel­setting», ikke til drøfting av full produksjon, eller ikke engang til drøfting av full sysselsetting og full produksjon. Overalt blir midlet opphøyet til mål, og målet selv glemt.

Lønninger og sysselsetting diskuteres som om de ikke hadde noen forbindelse med produktivitet og produksjon. Under den forutsetning at det bare er en bestemt mengde arbeid å utføre, trekkes den slutning at en tretti-timers uke vil gi flere arbeids­plasser og derfor er å foretrekke fremfor en førti- timers uke. Hundrevis av fagforeningsmetoder, som bare tar sikte på å skape unødvendig arbeid, godtas

i forvirringen. Når en Petrillo (amerikansk fagfor­eningsleder O. A.) truer med å sette en radiostasjon ut av virksomhet dersom den ikke beskjeftiger dob­belt så mange musikere som den trenger, er det en del av pubilkum som støtter ham, fordi han tross alt bare prøver å skape arbeidsplasser. Da vi hadde vår WPA,*) ble det betraktet som genialt av admi­nistratorene å tenke ut prosjekter som beskjeftiget flest mulig arbeidere i forhold til verdien av det utførte arbeid — med andre ord prosjekter der arbeidskraften var minst mulig effektiv.

Det ville være meget bedre, hvis det var valget — hvilket det ikke er — å ha størst mulig produksjon med en del av folket understøttet i lediggang ved åpenlys forsorg, enn å sørge for full sysselsetting ved så mange skjulte ”arbeids-skapende” tiltak at produksjonen blir brakt i uorden. Sivilisasjonens fremskritt har betydd nedsettelse av sysselsettin­gen, ikke øking av den. Det er fordi vi stadig er blitt rikere som folk at vi er blitt i stand til prak­tisk talt å oppheve barnearbeidet, å gjøre det unød­vendig å arbeide for mange av de gamle og å gjøre det unødvendig for millioner av kvinner å ta arbeid utenfor hjemmet. Det er en meget mindre del av det amerikanske folk som trenger å arbeide enn for eksempel av det kinesiske eller det russiske. Det virkelige spørsmål er ikke om det blir 50 000 000 eller 60 000 000 arbeidsplasser i Amerika i 1950, men: hvor meget vi kommer til å produsere, og hvor høy blir følgelig levestandarden vår? Forde­lingsproblemet, som tillegges nesten all vekt i dag, er tross alt lettere å løse jo mer det er å fordele.

Vi kan gjøre tenkningen vår klarere hvis vi legger hovedvekten der den hører hjemme — på tiltak som kan gjøre produksjonen størst mulig.

* WPA = Works Progress Administration, et av Roosevelts New Deal-organer. Skulle sørge for sysselsetting av de arbeidsløse (O.A.)