Maskinenes forbannelse

Opprinnelig publisert som kapittel 4 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Blant de mest seiglivede av alle sosialøkonomiske synsbedrag er troen på at maskinene alt i alt skaper arbeidsløshet. Tilintetgjort tusenvis av ganger, har det reist seg igjen nye tusenvis av ganger av sine egne ruiner, like hardført og levedyktig som noen­sinne. Hver gang det er en langvarig massearbeids­løshet får maskinene skylden på ny. Denne vill­farelsen er fremdeles grunnlag for fagforeningenes opptreden på mange områder. Folk godtar en slik opptreden, fordi de enten i bunn og grunn tror at fagforeningene har rett, eller fordi de er for forvir­ret til å forstå akkurat hvorfor de tar feil.

Troen på at maskiner frembringer arbeidsløshet fører til fullstendig meningsløse slutninger, hvis den dyrkes med noen logisk konsekvens. Etter den må vi ikke bare forårsake arbeidsløshet med hvert ene­ste teknisk fremskritt vi gjør i dag, men stenalder- mannen må ha frembrakt arbeidsløshet med de før­ste forsøkene han gjorde på å spare seg selv for unødvendig slit og svette.

For ikke å gå lenger tilbake, la oss vende oss til Adam Smith’s The Wealth of Nations, utgitt i 1776. Det første kapitlet i denne bemerkelsesverdige boken er kalt «Om arbeidsdelingen». På annen side av dette første kapitlet forteller forfatteren oss at en arbeids­mann som ikke kjente til bruken av maskiner i nåle- fabrikasjonen «knapt kunne lage en nål om dagen, og sikkert ikke kunne lage tyve,» men at han ved bruk av maskiner kan lage 4 800 nåler om dagen.

Så dessverre, allerede på Adam Smith’s tid hadde maskinene kastet fra 240 til 4 800 nålemakere ut i arbeidsløshet for hver de beholdt. I nålemakerindu- strien måtte det allerede da være 99,98 prosent ar­beidsløshet, hvis maskinene bare kastet folk ut av arbeid. Kunne forholdene bli svartere?

Forholdene kunne bli svartere, for den industrielle revolusjon var bare i sin barndom. La oss se på noen av begivenhetene og utsiktene under denne re­volusjonen. La oss for eksempel se på hva som hendte i strømpeindustrien. Da nye strømpevever ble innført, ble de ødelagt av håndverksarbeiderne (over 1000 i et enkelt oppløp). Hus ble brent, opp­finnerne ble truet og tvunget til å rømme for livet, og ro og orden ble ikke endelig gjenopprettet før det ble tilkalt militær, og de ledende fredsforstyr- rerne enten var blitt deportert eller hengt.

Nå er det viktig å huske på at i den utstrekning opprørerne tenkte på sin egen øyeblikkelige eller endog fjernere fremtid, var deres motstand mot ma­skinen begrunnet. William Felkin forteller oss så­ledes i sin History of the Machine-Wrought Hosiery Manufactures (1867) at de fleste av de 50 000 en­gelske strømpestrikkeme og deres familier ikke kom seg helt ut av den hunger og elendighet innføringen av maskinen førte med seg på de neste førti år. Men

opprørerne tok feil i den utstrekning de trodde, slik som de fleste av den utvilsomt gjorde, at maskinen trengte ut arbeiderne for bestandig. Før slutten av det nittende århundre beskjeftiget strømpeindustrien nemlig minst hundre mann for hver mann den be­skjeftiget ved århundrets begynnelse.

Arkwright fant opp sin spinnemaskin for bomull i 1760. På den tiden anslo en at det var 5 200 spin­nere i England som brukte rekker. og 2 700 vevere. Alt i alt regnet en altså med 7 900 beskeftigede i produksjonen av bomullstøyer Innføringen av Ark­wright’s oppfinnelse ble møtt med motstand med den begrunnelse at den truet arbeidernes levebrød, og motstanden måtte overvinnes med makt. Men i 1787, 27 år etter at oppfinnelsen ble kjent — viste en parlamentsundersøkelse at antallet personer beskjef­tiget med spinning og veving av btmull hadde vokst fra 7 900 til 320 000, en økning på 4 400 prosent Hvis leseren vil rådspørre en slik bok som Recent Economic Changes av David A. Wells, utgitt i 1889, vil han finne steder som. når unntas de tidspunkter og absolutte mengder som nevnes, godt kunne vært skrevet av vår tids teknikkfryktere (hvis jeg får lage et nytt ord). La meg sitere noen få:

I løpet av de ti årene fra 1870 til og med 1880 økte den britiske handelsflåter sine transporter bare til og fra utenlandske havner med hele 22 000 000 tonn …. likevel hadde antallet menn beskjeftiget med å drive denne store transportvirksomheten sun­ket i 1880, sammenlignet med 1870, i et omfang av omtrent 3 000 (novaktig 2 900). Hva kom det av? Innføringen av dampvinsjer og kornelevatorer på brygger og i dokker, anvendelsen av dampkraft, o.s.v

I 1873 kostet Bessemer-stål 400 kroner pr. tonn i England, der prisen ikke var unødig høy på grunn av beskyttelsestoller; i 1886 ble det produsert og solgt med fortjeneste i samme land for under 100 kroner pr. tonn. På samme tid er Bessemer-ovnens årlig produksjonskapasitet blitt firedoblet, uten noen økning, men heller med en nedgang i det arbeidet som trenges

Det Statistiske Byrå i Berlin har anslått yteevnen til de dampmaskinene verden allerede har i arbeid i 1887, til likeverdig med yteevnen til 200 000 000 hester, hvilket igjen vil si ca. 1000000000 mann, eller minst tre ganger jordens arbeidende befolkning….

En skulle tro at dette siste tallet skulle fått Mr. Wells til å stoppe opp litt, og undre seg på hvorfor det i det hele tatt var noen beskjeftigelse igjen i verden i 1889; men han bare trakk den slutning, med undertrykt pessimisme, at «under slike forhold kan industriell overproduksjon komme til å bli varig».

I nedgangsårene omkring 1932 begynte hele spillet med å gi maskinene skylden for arbeidsløsheten, på nytt igjen. Læresetningene til en gruppe som kalte seg teknokratene spredte seg i løpet av få måneder, som ild i tørt gress over hele landet. Jeg skal ikke trette leseren med å gjenta alle de fantastiske tal­lene denne gruppen opererte med, og heller ikke med beriktigelser for å vise hvorledes forholdene virkelig var. Det er nok å si at teknokratene gikk tilbake til den feiloppfatning at maskiner gjør arbeidere overflødige for bestandig. De gikk tilbake til denne feiloppfatningen i all dens opprinnelige renhet — bortsett fra at de i sin uvitenhet la fram denne feilen som en ny og revolusjonerende oppda­gelse av dem selv. De var ganske enkelt enda en illustrasjon til Santayana’s aforisme at de som ikke kan huske fortiden er dømt til å gjenta den.

Teknokratene ble til slutt ledd ut av verden; men læresetningen deres, som er eldre enn dem, henger igjen. Den viser seg i hundrevis av regler og me­toder som fagforeningene bruker for å skape eller opprettholde unødvendige jobber. Og disse reglene og metodene godtas og bifalles til og med, på grunn av den forvirringen som rår blant folk på dette området.

I et vitnemål på vegne av De Forenede Staters Justisdepartement for Den Midlertidige Nasjonale Økonomiske Komité (bedre kjent som TNEC, etter forbokstavene i den amerikanske betegnelsen) i mars 1941, ga Corwin Edwards uttallige eksempler på bruk av slike metoder fra fagforeningenes side. Elektrikerforbundet i New York ble anklaget for å ha nektet å installere elektrisk utstyr laget utenfor staten New York, med mindre utstyret ble tatt fra hverandre og satt sammen igjen på arbeidsplassen. I Houston, Texas, ble rørleggermestrene og rørleggernes fagforening enige om at rør som var laget helt ferdige til legging, bare skulle bli lagt av fag­foreningens medlemmer hvis gjengene ble kuttet av i en ende av røret og nye gjenger laget på arbeids­plassen. Forskjellige lokalforeninger av malerfor­bundet la restriksjoner på bruken av male-pistoler, restriksjoner som i mange tilfelle bare tok sikte på å skape mer arbeide ved å gjøre det nødvendig å bruke den langsommere metoden å male med kost. En lokalforening av transportarbeiderforbundet for­langte at hver lastebil som kom til New York by skulle ha en sjåfør fra stedet i tillegg til den sjå­føren som allerede ble brukt. I forskjellige byer forlangte elektrikernes fagforeninger at hvis det skulle brukes midlertidig lys eller kraft til et bygge- eller anleggsarbeid, måtte det være en full-tids vedlikeholdselektriker på stedet. Denne elektrikeren skulle ikke ha lov til å utføre noe elektrisk installasjonsarbeid. Om denne regelen sa Mr. Edwards at den «ofte innebærer at en må ansette en mann som tilbringer dagen med å lese eller legge kabal og ikke gjør noe utenom å skru på en bryter ved ar­beidstidens begynnelse og slutt.»

En kunne fortsette med å nevne slike «arbeids- skapende» metoder på mange andre områder. På jernbanene krever fagforeningene at det blir brukt fyrbøtere på lokomotivtyper som ikke trenger dem. På teatrene forlanger fagforeningene bruk av scene- skiftere også til stykker hvor sceneskifting ikke forekommer. Musikernes fagforening krever at det blir ansatt reservemusikere eller endog hele orkestre i mange tilfelle der det bare trengs grammofon­plater.

2.

En kunne samle sammen berg av tall for å vise hvor kraftig fortidens teknikkfryktere tok feil. Men det ville ikke være til noen nytte, med mindre vi forsto klart hvorfor de tok feil. For statistikk og historie er verdiløs i sosialøkonomien uten i forbindelse med en grunnleggende deduktiv forståelse – hvilket i dette tilfellet vil si en forståelse av hvorfor de følger vi har sett av innføringen av maskiner og andre arbeidssparrende metoder måtte inntreffe. Hvis ikke vil teknikkfrykterne hevde (slik som de faktisk hevder når en peker på at spådommene til forgjengerne deres viste seg å stride mot fornuften): ”Alt det der kan ha vært riktig nok i fortiden, men i dag er forholdene fundamentalt forandret; og nå har vi rett og slett ikke råd til å utvikle noe mer arbeidssparende maskineri.” Mrs Eleanor Roosevelt skrev faktisk følgende i en avisartikkel av 19.september 1945, som ble offentliggjort i et stort antall aviser: ”Vi har i dag nådd et punkt der arbeidssparende oppfinnelser bare er av det gode når de ikke gjør arbeideren arbeidsløs.”

Hvis det virkelig var sant at innføringen av ar­beidssparende maskiner er en grunn til stadig vok­sende arbeidsløshet og elendighet, ville de logiske slutningene en måtte trekke av dette bli revolusjo­nerende, ikke bare på det tekniske område, men for hele vårt sivilisasjonsbegrep. Vi ville ikke bare måtte betrakte alle ytterligere tekniske fremskritt som en ulykke; vi ville måtte betrakte alle fortidens tek­niske fremskritt med samme redsel. Hver dag er hver enkelt av oss, hver på vårt område, opptatt av å prøve å redusere den anstrengelsen det volder å nå et gitt resultat Hver av oss prøver å spare på vårt eget arbeid, å økonomisere med de midler vi trenger for å nå våre mål. Hver arbeidsgiver, liten så vel som stor, søker bestandig å nå sine re­sultater mer økonomisk og effektivt — det vil si, ved å spare arbeid. Hver intelligent arbeidsmann prøver å skjære ned den anstrengelsen det koster å utføre det arbeidet han har fått tildelt. De mest ærgjerrige av oss prøver utrettelig å øke de resul­tatene vi kan oppnå på et gitt antall timer. Teknikkfrykterne måtte, hvis de var logiske og konsekvente, avfeie alle disse fremskritt og all denne oppfinn­somhet som ikke bare nytteløs, men direkte skadelig. Hvorfor skal gods sendes med jernbanen fra New York til Chicago når vi kunne beskjeftige kolossalt mange flere ved, for eksempel, å la dem bære det på ryggen?

Nå er det ingen som holder på teorier så gale som disse med logisk konsekvens, men de gjør stor skade likevel, fordi det er noen som holder på dem i det hele tatt. La oss derfor prøve å se nøyaktig hva som hender når tekniske forbedringer og arbeidssparende maskiner blir innført. Detaljene vil variere i hvert enkelt tilfelle, avhengig av de spesielle for­hold som rår innen vedkommende bransje eller pe­riode. Men vi skal tenke oss et eksempel som inne­bærer de viktigste mulighetene.

Anta at en konfeksjonsfabrikant hører om en maskin som kan lage frakker for damer og herrer for halvparten så meget arbeid som tidligere. Han anskaffer maskinene og sier opp halve arbeids­stokken sin.

Dette ser ved første øyekast ut som et opplagt tap av beskjeftigelse. Men det gikk arbeid med til å lage maskinen, så her er. som en motvekt,- arbeids­plasser som ellers ikke ville eksistert. Fabrikanten ville imidlertid bare ha gått over til å bruke ma­skinen hvis den hadde laget bedre klær for halv­parten så meget arbeid, eller hadde laget samme slags klær for en mindre kostnad. Hvis vi antar det siste, kan vi ikke anta at den arbeidsmengden som gikk med til å lage maskinen var like stor, målt i lønninger, som den arbeidsmengden konfeksjons- fabrikanten håper å spare i det lange løp ved å innføre maskinen; ellers ville den ikke ha gitt noen besparelse, og han ville ikke ha innført den.

Så det er fremdeles et netto tap, av beskjeftigelse å gjøre rede for. Men vi bør i det minste være oppmerksom på den reelle mulighet at endog den første virkning av innføringen av arbeidssparende maskiner kan være en økning i beskjeftigelsen alt i alt. Det er jo nemlig vanligvis bare i det lange løp konfeksjonsfabrikanten venter å spare penger ved å innføre maskinen. Det kan ta mange år før ma­skinen «har betalt seg».

Etter at maskinen har ført til tilstrekkelige be­sparelser til å oppveie det den har kostet, får kon­feksjonsfabrikanten større fortjeneste enn før. (Vi antar at han bare selger sine frakker for samme pris som konkurrentene, og ikke gjør noe forsøk på å underselge dem.) På dette punktet kan det se ut som arbeiderne har lidt et netto-tap av be­skjeftigelse, mens det bare er fabrikanten, kapi­talisten, som har tjent. Men det er nettopp fra denne ekstra-fortjenesten, den etterfølgende sam­funnsmessige vinningen må komme. Fabrikanten må

bruke mer-fortjenesten på minst én av tre måter, muligens bruker han deler av den på alle tre:

(1) Han bruker mer-fortjenesten til å utvide sin virksomhet ved å kjøpe flere maskiner for å lage flere frakker; eller (2) han investerer mer-fortje­nesten i en eller annen bransje; eller (3) han bruker mer-fortjenesten til å øke sitt eget forbruk. Like­gyldig hvilken av disse tre måtene han velger å bruke pengene på, øker han beskjeftigelsen.

Med andre ord, fabrikanten har som følge av sine besparelser fortjeneste som han ikke fikk før. Hver krone av det beløp han har spart i direkte lønninger til tidligere frakkemakere, må han nu betale ut i indirekte lønninger til de som lager den nye ma­skinen, eller til arbeiderne i en annen kapitalvareindustri, eller til folk som bygger et nytt hus eller lager en ny bil til ham selv, eller for smykker og pels til hans kone. I alle fall gir han indirekte like meget arbeid som han sluttet å gi direkte (med mindre han hensiktsløst samler pengene på kiste­bunnen) .

Men utviklingen stopper ikke, og kan ikke stoppe med dette. Hvis denne foretaksomme fabrikanten gjennomfører store besparelser i forhold til kon­kurrentene, vil enten han utvide sin virksomhet på deres bekostning, eller de vil begynne å kjøpe ma­skinene de også. Igjen vil de som lager maskinene få mer å gjøre. Men konkurransen og produk­sjonen vil da også begynne å presse prisene på frak­ker nedover. Det vil ikke lenger bli så store for­tjenester for dem som innfører de nye maskinene. Fortjenesten vil begynne å falle for de produsentene som bruker den nye maskinen, mens de produsentene som fremdeles ikke har innført den kanskje ikke lenger får noen fortjeneste i det hele tatt. Bespa­relsene begynner med andre ord å bli ført over til dem som kjøper frakker — til forbrukerne.

Men ettersom frakker nå er billigere, vil flere kjøpe dem. Dette betyr at, selv om det behøves færre folk for å lage det samme antall frakker som før, blir det nå laget flere frakker enn tidligere. Hvis etterspørselen etter frakker er hva økonomene kaller «elastisk» — det vil si, hvis et fall i prisen på frakker forårsaker at det blir brukt et større samlet pengebeløp til frakker enn før, da kan det hende at flere folk blir beskjeftiget også med å lage frakker enn før den nye arbeidssparende maskinen ble innført Vi har allerede sett et historisk eksem­pel på dette, idet vi så hvorledes det virkelig skjedde med strømper og andre tekstilvarer.

Men den nye beskjeftigelsen er ikke avhengig av etterspørselselastisiteten for den spesielle varen det dreier seg om. Anta at det ikke blir solgt en eneste frakk mer, til tross for at prisen nesten blir halvert fra en tidligere pris av la oss si 250 kroner til en ny pris av 150 kroner. Resultatet blir at mens for­brukerne blir like godt forsynt med nye frakker som før, får hver kjøper 100 kroner igjen som han ikke ville hatt igjen tidligere. Han vil derfor bruke disse 100 kronene til noe annet, og derved skape ny etterspørsel i andre retninger.

I korthet; maskiner, tekniske forbedringer, bespa­relser og økt effektivitet skaper, alt sett under ett, ikke arbeidsløshet.

Naturlig-via er ikke alle oppfinnelser og oppda­gelser «arbeidssparende» maskiner. Noen av dem, som presisjonsinstrumenter, som nylon, plexiglass, finér og alle slags plastics forbedrer bare produk­tenes kvalitet. Andre, som telefonen eller flyma- skinen, gjør ting som direkte menneskelig arbeid ikke kunne gjøre i det hele tatt. Atter andre frem­bringer ting og tjenester som ellers overhode ikke ville eksistert, som X-stråler, radioer og syntetisk gummi. Men i den foregående illustrasjon har vi tatt for oss nettopp det slag av maskiner som den moderne «teknikk-frykten» særlig har dreiet seg om.

Det er naturligvis mulig å drive argumentet om at maskiner alt i alt ikke kaster folk på gaten for langt. Det blir for eksempel noen ganger hevdet at maskiner skaper flere arbeidsplasser enn det el­lers ville vært. Under bestemte forhold kan dette være riktig. De kan med bestemthet skape kolossalt mange flere arbeidsplasser i spesielle yrker. Tallene for tekstilindustrien i det attende århundre er et godt eksempel på dette. Deres moderne motstykker er slett ikke mindre slående. I 1910 beskjeftiget den nylig skapte bilindustrien 140 000 personer i De Forenede Stater. I 1920, da produktet var forbedret og prisen nedsatt, beskjeftiget industrien 250 000. 1 1930, da denne produktforbedringen og kostnads­reduksjonen fortsatte, var beskjeftigelsen i industri­grenen 380 000. I 1940 hadde den steget til 450 000. I 1940 var 35 000 personer beskjeftiget med å lage elektriske kjøleskap, og 60 000 arbeidet i radio- industrien. Så vi har fått den ene nyskapte bransjen etter den andre, ettersom oppfinnelsene er blitt for­bedret og prisene satt ned.

Det er også en absolutt betydning i hvilken det kan sies at maskinene har økt antallet arbeidsplas­ser enormt. Verdens befolkning er i dag tre ganger så stor som i midten av det attende århundre, før den industrielle revolusjon var kommet ordentlig igang. Maskinene kan sies å ha vært årsak til denne befolkningsøkningen, for uten maskinene ville ver­den ikke vært i stand til å underholde dem. En kan derfor si at to pv tre av oss skylder maskinene ikke arbeidsplassene våre, meir selve livet.

Likevel er det en misforståelse å tenke seg at maskinenes oppgave eller resultat først og fremst er  det å skape arbeidsplasser. Maskinenes virkelige | resultat er det å øke produksjonen, å heve leve­standarden, å øke den økonomiske velferd. Det er ingen kunst å beskjeftige alle, endog (eller spesielt) i den mest primitive økonomi. Full beskjeftigelse — meget full beskjeftigelse; langvarig, trettende, slitsom beskjeftigelse — er typisk nettopp for de folk som ligger lengst tilbake industrielt sett. Der hvor det allerede er full beskjeftigelse kan ikke nye maskiner, oppfinnelser og oppdagelser gi enda mer beskjeftigelse — før det er blitt tid til en økning i befolkningen. Sannsynligvis vil de gi større arbeids­løshet (men denne gangen snakker jeg om frivillig og ikke «frivillig arbeidsløshet), fordi folk nå får råd til å arbeide færre timer, mens barn og gamle ikke lenger behøver å arbeide. Jeg gjentar at hva maskinene gjør, er å føre med seg en økning av produksjonen og en hevning av levestandarden. De kan gjøre dette på én av to måter. De gjør det ved å gjøre varene billigere for forbrukerne (som i vårt eksempel med frakkene), eller de gjør det ved å øke lønningene fordi de øker arbeidernes produktivitet. Med andre ord, enten øker de pengelønningene, eller de senker prisene og øker derved den mengden av varer og tjenester som uforandrede pengelønninger kan kjøpe. Noen ganger gjør de begge deler. Hva som virkelig inntreffer, avhenger for en stor del av den pengepolitikken som drives i landet. Men maskiner, oppfinnelser og opp­dagelser øker i alle fall real-lønningene.

4.

En advarsel er nødvendig før vi forlater disse spørsmålene. Det var nettopp de klassiske økono­menes store fortjeneste at de så etter virkningene i annen omgang, at de beskjeftiget seg med virknin­gene av en gitt økonomisk politikk eller utvikling i det lange løp og for hele samfunnet. Men det var også en mangel ved dem at mens de valgte det lang­siktige og brede utsyn, overså de av og til de kortsiktigere og trangere synsvinkler. De hadde for ofte en hang til å forminske eller helt glemme de øye­blikkelige virkningene av en utvikling for spesielle grupper. Vi har for eksempel sett at de engelske strømpestrikkerne ble utsatt for virkelige tragedier som følge av innføringen av den nye strømpeveven, en av den industrielle revolusjons første oppfinnelser.

Men slike forhold og de moderne motstykkene til dem har fått noen forfattere til å gå til den mot­satte ytterlighet; bare å se på de øyeblikkelige virkningene for visse grupper. Joe Smith får spar­ken ved innføringen av en eller annen ny maskin. «Hold øye med Joe Smith,» maner disse forfatterne oss til. «Mist aldri Joe Smith av syne.» Men det de så gjør, er å bare holde øye med Joe Smith, og glemme Tom Jones som nettopp har fått en ny jobb der de lager de nye maskinene, og Ted Brown som nettopp er blitt ansatt til å passe en av dem, og Daisy Miller som nå kan kjøpe en kåpe for halv­parten av det den kostet henne før. Og fordi de bare tenker på Joe Smith, ender det med at de går inn for en reaksjonær og rett og slett tåpelig politikk.

Ja, vi skulle i det minste holde ett øye på Joe Smith. Den nye maskinen har tatt fra ham jobben hans. Kanskje kan han snart få en annen jobb, muligens endog en bedre. Men det kan også hende at han har brukt mange år av sitt liv på å tilegne seg og forbedre spesielle evner som det nå ikke lenger er bruk for på arbeidsmarkedet. Han har mistet sin investering i seg selv, i sitt gamle fag, akkurat som hans tidligere arbeidsgiver kanskje har mistet sin investering i gamle maskiner og produk­sjonsmetoder som plutselig er blitt foreldet. Han var fagarbeider, og betalt som fagarbeider. Nå er han med ett blitt en ikke-faglært arbeider igjen. Og han kan, for tiden, bare håpe på å få en ikke- faglært arbeiders lønn, fordi det ikke lenger er bruk for de spesialkunnskapene han hadde. Vi kan ikke og må ikke glemme Joe Smith. Hans tragedie er en av de personlige tragedier som, som vi skal se, er forbundet med nesten alle tekniske og økonomiske fremskritt.

Å spørre akkurat hva vi skal gjøre med et tilfelle som Joe Smith’s — om vi skal la ham foreta sin egen tilpasning, gi ham et ekstra pengebeløp ved avskjedigelsen, gi ham arbeidsløshetstrygd, sette ham på forsorgen, eller utdanne ham på statens be­kostning for en ny jobb — ville føre oss ut over rammen av det vi prøver å illustrere her. Hovedsaken er at vi skal lære oss å prøve å se alle  de viktigste følgene av en økonomisk politikk eller utvikling — de øyeblikkelige virkningene for spesielle  grupper, og langtidsvirkningene for alle grupper. |

Jeg har viet dette spørsmålet adskillig plass. Det er fordi våre slutninger om virkningene av nye ma­skiner, oppfinnelser og oppdagelser på sysselsettin­gen, produksjonen og velferden er av avgjørende be­tydning. Hvis vi tar feil på disse punktene, er det få spørsmål i sosialøkonomien vi har særlige sjanser til å finne riktige løsninger på.

Anbefalte bøker

Introduksjon

Economics in One Lesson – Henry Hazlitt

Economics for Real People – Gene Callahan

What Has Government Done To Our Money – Murray N. Rothbard

How an Economy Grows and Why It Doesnt – Irving Schiff (Oppdatert: Why it Crashes)

The Austrian School – Jesus Huerta de Soto

Economic policy – Ludwig von Mises

Where Keynes Went Wrong – Hunter Lewis

The Mystery of Banking – Murray N. Rothbard

Meltdown – Tom Woods

The Case for Legalizing Capitalism – Kel Kelly

It Didn’t Have to Be this Way: Why Boom and Bust is Unnecessary and How the Austrian School of Economics Breaks the Cycle – Harry C. Veryser 

Fordypning

Principles of Economics – Carl Menger

Human Action – Ludwig von Mises

Man, Economy and State – Murray N. Rothbard

Money, Bank Credit and Economic Cycles – Jesus Huerta de Soto

Socialism: An Economic and Sociological Analysis – Ludwig von Mises

Interventionism: An Economic Analysis – Ludwig von Mises

Bureaucracy – Ludwig von Mises

Økonomisk kalkulasjon i de socialistiske samfund – Trygve J.B. Hoff

Democracy: The God That Failed – Hans-Hermann Hoppe

A Theory of Socialism and Capitalism – Hans-Hermann Hoppe

Economic Science and the Austrian Method – Hans-Hermann Hoppe

America`s Great Depression – Murray N. Rothbard

An Austrian Perspective on the History of Economic Thought – Murray N. Rothbard

From Bretton Woods to World Inflation – Henry Hazlitt

The Tragedy of the Euro – Philipp Bagus

Deep Freeze: Icelands Economic Collapse – Philipp Bagus & David Howden

The Privatization of Roads and Highways: Human and Economic Factors – Walter Block

The Economics of Prohibition – Mark Thornthon

Against IP – Stephan Kinsella

The Ethics of Money Production – Jörg Guido Hülsmann

The Austrian School of Economics: A History of Its Ideas, Ambassadors, and Institutions – Herbet Unterköfler & Eugen Maria Schulak

Send oss en e-post om du synes det er bøker vi bør inkludere her. PS: En god del er gratis på mises.org

Hva er inflasjon ? Del 2

Monetær-inflasjon og pris-inflasjon

En økning i pengemengden vil alltid medføre, relativ prisstigning, altså høyere priser enn det ville vært om pengemengden ikke hadde økt. Men det betyr ikke at priser må stige på en måte man kan observere, enten ved å se på en spesifikk pris eller prisindekser. Påstanden om relativ prisstigning er et kontrafaktisk utsagn, det vil si at det påstår noe om hvordan verden ville ha vært om en hendelse fant sted som ikke fant sted.

Det er også nevnt tidligere at prisstigninger enten for spesifikke priser eller en prisindeks, ikke trenger å ha sitt opphav i monetære årsaker men i endringer i varens verdi eller etterspørsel, politiske omstendigheter. Jeg argumenterte også for at man ikke kan vitenskapelig skille observerte prisendringer etter deres årsak.

Det er så nyttig og definere inflasjon på to måter som gjør at vi kan skille de to fenomen.

Monetær-inflasjon er økning i pengemengden som alltid medfører relativ prisstigning, og som kan medføre absolutte (observerbare) prisstigninger.

Pris-inflasjon er observerte prisstigninger. De kan man finne både som relativ pris-inflasjon hvor kjøpekraften til en gruppe synker mens en gruppe stiger. Samtidig kan det være absolutte pris-inflasjon hvor stort sett alle eller de fleste priser stiger og kjøpekraften til nærmest alle i en økonomi synker. Fra nå vil jeg referere til inflasjon definert som en stigende KPI, som absolutt pris-inflasjon.

Hvorfor regnes inflasjon som noe negativt ?

Inflasjonen er en blind og ofte brutal måte å omfordele formue og inntekt på. Undersøkelser viser at det er de ressursterke som har innsikt nok til å dra nytte av inflasjonen, mens det motsatte er tilfelle for de ressurssvake. De ressurssterke er gjerne kredittverdige, og oppnår lån som med dagens skattesystem gir stor gevinst.” – Per Kleppe[1]

Makroøkonomer fra Keynes[2] til Friedman[3] har fremmet et stabilt prisnivå som et fornuftig samfunnsøkonomisk  mål som staten bør følge. De fleste samfunnsøkonomer anerkjenner i dag at inflasjon, som utelukkes til en stigning i det ”generelle prisnivået” er negativt.

Den prominente ny-keynesianeren Gregory Mankiw identifiserer i hans lærebok seks negative effekter av absolutt pris-inflasjon[4].

Den første er ”shoe-leather cost” som er kostnaden i tid og penger som folk må bruke på grunn av inflasjon, hans eksempel er at man må oftere gå til banken og jo større inflasjon desto mer relevante blir slike kostnader.

Den andre effekten er såkalte meny-kostnader, som er kostnaden for en bedrift å endre salgsprisene. For eksempel kjøpe nye menyer, plakater, og generelt informere kunder om prisendringen.

Den tredje effekten er såkalte relativ prisvariasjon, som er kostnaden for en bedrift som ikke endrer sine pris nettopp pga. meny-kostnaden og dermed opplever at prisene for varene de selger er kunstig lave i forhold til deres utgifter knyttet til innkjøp/produksjonen av varene.

Den fjerde effekten er inflasjonsskapte skattevridninger, som er kostnaden ved at inflasjonen hever skattebyrden ved at skatten ikke tar hensyn til inflasjon. Eksempler er beskatning av formue og eiendom, hvor prisene er kunstige høyere pga. inflasjon. Et annet er renteinntekter hvor inntektsbeskatning ikke tar hensyn til at en god del av renteinntekter er bare kompensasjon for inflasjon eller altså den nominelle inflasjonsraten er høyere enn den reelle.

Den femte effekten er omfordelingen av velstand, som Mankiw postulerer er bare relevant om inflasjonen er uventet. Eksempletgår ut på at hyperinflasjon ville senket verdien av gjeld som skyldes og dermed kunstig belønne debitorer over kreditorer og det motsatte med sterk deflasjon.

Mankiw avslutter som de fleste keynesianske makroøkonomer med en sterk advarsel mot å tro at inflasjon ikke er ønskelig, ettersom deflasjon eller fallende priser er et enda større onde. Det implisitte idealet er vel og har lenge vært et ”stabil prisnivå”, altså ifølge dem ville dette vært 0 % inflasjon.

Ytterligere effekter er langt viktigere og analysen til Mankiw er svak ettersom han holder seg til myten om at penger er nøytrale. Han latterliggjør dermed en fiktiv ”mann i gata” som tror at siden prisene på det han må kjøpe stiger, så synker levestandarden. Mankiw argumenterer med at siden inflasjon i den snevre definisjonen innebærer at priser stiger, så vil prisen på det en vanlig lønnstaker selger stige også, og dermed kompensere for at priser stiger. Dette er et tilfelle hvor en professor ved Harvard og verdenskjent ekspert som besitter posisjoner i flere av verdens største maktapparat er så opphengt i sin modellering av økonomien at den fiktive ”mannen i gaten” har rett. For poenget er at i den virkelige verden så stiger ikke alle priser likt, det er bare slik absolutt pris-inflasjon er blitt definert for å kunne matematiseres, måles og tilrettelegge for statlig planlegging av økonomien. I den virkelige verden, som det vil argumenteres for nedover her, så har det noe å si for fordelingen av velstanden om man er en av de heldige som får de nye pengene først.

Det er nemlig ikke slik at endringer i mengden penger eller penger sin verdi er nøytralt eller kan være nøytralt. Om sentralbanksjefen Øystein Olsen overførte 100 millioner kroner til min bankkonto i dag, ville ikke endringen i velstandsfordelingen i samfunnet være nøytral. Mankiw og keynesianerne generelt ville argumentert med at jeg tilslutt ville brukt pengene og dermed ville disse spre seg ut i samfunnet igjen. Ifølge «rasjonelle forventninger» doktrinen og nyklassisk aggregering så ville folk forventet hvor stor prisstigning er og deretter hevet prisene deres. Det er helt feil.
Det er korrekt at pengene vil spre seg ut igjen og om ingen ytterligere monetær inflasjon generes så vil økonomiens struktur, priser og velstand innrette seg med tiden mot ønskene til de som produserer og konsumerer varer med egne eller legitimt tilegnede midler(gaver, privat velferd osv.) og ihvertfall ikke som tidlige mottakere av nye penger. Men det tar tid.
I mitt eksempel med tildelingen av nye penger ville denne spredningen  avhenge av mine handlinger som tidligere(altså før 100 millioner kroner gaven fra Øystein) ikke ville hatt like store påvirkninger på hva som produseres. 10 av mine 100 millioner ville kanskje gått til den lokale bilforhandler, istedenfor at mine 10 000 kroner tjent i kasse på Rimi gikk til mat, alkohol og en ferie til Hellas. I det første tilfellet ville den lokale bilforhandler og de neste leddene bak der tjent mer, mens min lokale dagligvarebutikk, flyselskapet til Hellas, reisebyrået Sol osv. ville tapt.
Likeså om jeg bare beholdt pengene, ville en velstandsomfordeling ha funnet sted.
Dette er kjernen i saken, inflasjon kan aldri være nøytralt ettersom pengene må bli gitt til spesifikke mennesker, bedrifter og slik tilfellet er i dag banker.

Kravene til at inflasjon skulle være nøytralt er at alle mottar like mye penger, at alle bruker dem like raskt, på akkurat de samme varene og samme proporsjoner som hvis inflasjonen ikke hadde blitt skapt og bare da kunne en kunstig skapelse av penger være nøytralt.

Ytterligere effekter av inflasjon om vi aksepterer at inflasjon ikke er nøytralt.

Den første effekten er at monetær inflasjon innebærer en omfordeling av velstand ifra de som mottar pengene til ulempe for alle andre deltakere i økonomien i forhold til når de mottar pengene.
Dermed vil de som lever av en fast inntekt slik som pensjonister, foreldreløse og enkelte svake grupper i samfunnet som regel aldri bli kompensert for inflasjonen.

Utover dette vil enkelte sektorer i økonomien som penger strømmer inn til først ha høyere priser og lønninger enn de ellers ville ha hatt, mens de sektorer i økonomien som eksisterer fordi reell etterspørsel finnes for deres produkter vil oppleve at deres realinntekter synker mer enn de burde ha gjort (eller ikke stiger like mye som de burde ha gjort). Inflasjon er dermed en viktig og oversett årsak til den stigende inntekts og velstandsulikhet både innenfor land, og mellom dem(ettersom vi har en verdensøkonomi basert på inflasjonære papirpenger)[5].

Den andre effekten er at monetær inflasjon innebærer en forvridning av produksjon ifra produksjonsprosesser som ville vært mer lønnsomme til fordel for sektorer som blir kunstig lønnsomme. Disse sektorene vil dermed ekspandere i form av investeringer og ansatte, som i framtiden vil vise seg å være feilaktige.

Den tredje effekten er at monetær inflasjon skaper unødvendige prisendringer, og dermed misvisende prissignaler samtidig som den forstyrrer entreprenører sin evne til å evaluere framtidige inntjeningsstrømmer. Det hever usikkerheten i forhold til om deres salgsprisene eller innsatsfaktorer stiger fordi inflasjon relativt hever denne varen midlertidlig. Utover dette skaper det framtidig usikkerhet i forhold til verdien av penger, som i seg selv blir en kilde til prisfluktuasjoner. Alle individuelle markeder som korn, kjøtt, olje, aksjebørser osv. har veldig tydelige større fluktuasjoner(volatilitet) under inflasjonære pengesystem. Høyere usikkerhet og risiko er dermed en av de negative effektene av monetær inflasjon.

Den fjerde effekten er at den forvrir forholdet mellom investering og konsum. Dette er i hovedsak en effekt som fremkommer av at monetær inflasjon skapes via en ekspansjon av kreditt, dette senker dermed markedsrenter og tilsynelatende virker det som mer sparing er tilgjengelig. Prissignalet indikerer at man nå kan spare mindre og forbruke mer, ettersom en høyere rente er et tegn på at sparing belønnes, at alternativkostnaden ved å ikke spare blir høyere. Ettersom monetær inflasjon er vedvarende får vi under dagens fiat pengesystem en stadig voksende gjeldsbyrde, som lar ulønnsomme foretak ekspandere og lar myndighetene låne langt over deres evne. Det gjør dermed foretak mindre solide og staten langt mindre responsive til deres befolkningen.

Den femte effekten er at inflasjon treffer spesielt langsiktig sparing i form av kontanter som er fundamentet for økonomisk vekst og sikkerhet. En som sparer for pensjon og forventer å gå av med den i 2043, vil gitt en prisstigning på 2,5 % som er det offisielle målet i Norge måtte spare 2 kroner for krone man skal gå av med i pensjon. Som vi har sett er KPI eller et generelt prisnivå et snevert og misvisende mål for inflasjon. Den konstante veksten i penger og kreditt er den virkelige inflasjonen, og den er som regel mellom 5– 15 % og har vært så høy som 20 %i 2007.

Den sjette effekten er skatteforvridninger som forekommer pga inflasjon. Gregory Mankiw tok opp skattevridninger av inflasjon, hvor enkelte skattebetalere som er en større byrde enn det som har lovlig blitt vedtatt. Men et problem er at han gir inntrykk av at om de tok høyde for inflasjon, så ville dette være løst. Problemet er igjen at inflasjon er ikke nøytral og han operer med at de er nøytrale og bare hever prisnivået. Det kan best ses i eksemplet om moms eller merverdiavgiften, og konjunkturer. Ettersom momsen må avanseres ved hvert produksjonsledd, så vil den inflasjonære perioden av en konjunktur heve hvor mye som betales i moms i ett ledd som er langt unna den endelige varen og i den deflasjonære perioden av konjunktur vil disse inntektene synke drastisk ettersom de ikke blir solgt. Inflasjon vil dermed kunstige heve beskatningen når man har en skatt som moms.
Et annet viktig eksempel er progressiv beskatning og inflasjon, ved hjelp inflasjonen dyttes man stadig opp i høyere skatteklasser selv om ens virkelige inntekter i form av varer og tjenester ikke stiger. Dette forekommer om man antar at inflasjon er nøytralt eller ikke, hovedforskjellen ligger i hvor stor man tror inflasjonen er.

Referanser

[1] Hva vet vi om inflasjon ? (1982) s.13
[2] Se f.eks ”The Economic Consequences of Peace” , ”Tract on Monetary Reform”.
[3] Det er sant at Friedman fremmet veksten i pengemengden som et pengepolitisk mål, men det var mer som et mål for å etablere langsiktig “prisstabilitet” altså en stabil eller stabilt vekst i prisnivået eller KPI. Se f.eks ” Accomplishing the first task will contribute to this objective,but there is more to it than that. Our economic system will work best when producers and consumers, employers and employees, can proceed with full confidence that the average level of prices will behave in a known way in the future-preferably that it will be highly stable.” – The role of monetary policy, AER 1968, Milton Friedman
[4] Principles of Economics 6th Edition – Gregory Mankiw, side 656 – 665
[5] Inntekt og velstandsulikhet er ikke nødvendigvis et onde. Retorisk kan vi si at om en velstående person flyttet til Norge imorgen, så ville velstanden i Norge vært skjevere fordelt. Men dette tilfellet angår en spesifikk politikk som forårsaker velstandsulikhet.