Hva er inflasjon ?

Definisjonen varierer meget fra moderne makroøkonomi, klassisk og østerriksk økonomi. Fra et østerriksk synspunkt er den mest passende definisjon at inflasjon er en økning i mengden penger, som ikke er matchet med en tilsvarende økning i etterspørselen etter penger.
Mens den vanligste «vedvarende vekst i det generelle prisnivået» er dermed en altfor smal og misvisende definisjonen.
Den klassiske definisjonen på inflasjon var alltid en økning i mengden penger,og det ble påtenkt at en økning i mengden penger udekket av produksjon ville blant annet føre til høyere priser. Det er den mer korrekte definisjonen i følge den østerrikske tradisjonen, ettersom det er en årsaksforklaring.

Ettersom definisjonen varierer, er det viktig og vite hva de forskjellige definisjonene er og deres relative styrker og svakheter før man velger en definisjon. For å velge en god definisjon bør også fenomenet vi er interessert i kort forklares.

Inflasjonens prosess
1. Pengemengden økes
En utvidelse av mengden penger fører til at alle i samfunnet har mer penger. Penger som ellers ville ha gått til kontantbeholdninger, investering eller konsum blir nå dekket først av den større mengden penger. Menneskene eller aktørene i samfunnet har nå mer penger tilgjengelig for investering eller konsum.

2. Medfører relativ prisstigning
Penger, som alle andre varer i en markedsøkonomi, styres av tilbud og etterspørsel. Når tilbudet av penger øker eller etterspørselen synker, så faller prisen på penger. Faller prisen på penger, så må det bety at prisen på varer øker. Dette er prisstigningen.
Når etterspørselen øker eller tilbudet synker, så stiger prisen på penger.
Dermed når tilbudet øker uten at annet endrer seg, vil prisen på penger synke og det tilsvarer altså en økning i priser. På en annen måte kan man beskrive det som at prisen på penger relativt synker, og dens kjøpekraften relativt svekkes i forhold til hva den ellers ville ha vært uten en økning i pengemengden.

De konkurrerende definisjonene
En økning i pengemengden
Dette er den tradisjonelle og historisk sett mest vanlige definisjonen, og den dekker den bredeste mulige oppfatningen av inflasjon.
Det positive ved denne definisjonen er at det fanger essensen av fenomenet som foregår og årsaken.
Det er samtidig den mest klare definisjonen på inflasjon, som ikke avhenger av noen tvetydige konsept for å identifisere inflasjon. Til den grad en aktør i en økonomi øker mengden penger enten ved å trykke flere sedler, grave opp mer gull eller lager bankkontoer akseptert som penger , så tilegner den aktøren seg pengeenheten og kjøpekraft ovenfor varer og tjenester tilbudt i den økonomien. Dette skjer da på bekostningen av aktørene som allerede eier penger i den økonomien.

Det eneste negative med denne definisjonen er at det sidestiller en økt produksjon av en vare under et varebasert pengesystem(gull, sølv, korn osv.) med en økning av penger under papirpengesystem enten i form av dagens statlige papirpenger eller substitutter for penger(bankkontoer, sjekker, banksedler osv.). En økning av en vare skiller seg fra en økning av pengemengden som alene brukes som penger først og fremst fordi en økning av varer tilfører samfunnet mer velstand, det skaper flere konsumvarer uten å frata noen annen person sine eiendeler.
En økning av korn, i en økonomi hvor korn brukes til penger, kan benyttes til mat, dyrefôr osv. En økning av gull, i en økonomi hvor gull brukes til penger, kan benyttes til smykker, elektronikk osv. Det kan da være tilfeller hvor mengden penger øker, under et varebasert pengesystem og siden det blir direkte konsumert som varen den er, så påvirker det ikke pengenes verdi.
I motsetning kan en økning av mengden penger under et papirpengesystem enten i form av substitutter, eller statlige papirsedler bare brukes som et byttemiddel. En økning vil da fullt ut bare frata alle andre eiere av penger den kjøpekraften som de holdt, og ettersom penger sin eneste nytte under det systemet er som et byttemiddel vil eierne av penger være frarøvet deres eiendeler. Bare i tilfellet hvor folk sin etterspørsel etter penger stiger meget, kan en økningen av penger under et papirpengesystem ikke frata andre deres kjøpekraft.

Et videre viktig skille mellom økninger av en vare under et varebasert pengesystem og av byttemiddelet under et papirpengesystem er at det tidligere er konkurransebasert fremdrevet med kostnader knyttet til dens produksjon, mens i det siste tilfellet uten noen kostnad eller naturlige begrensninger knyttet til dens produksjon.
Under et varebasert system kan alle eiere eller produsenter av varen, øke mengden og de vil først slutte å gjøre det når den marginale nytten tilsvarer den marginale kostnaden ved å gjøre det. Under et varebasert pengesystem med blant annet gull, vil det altså ikke være gullproduksjon som styrer pengemengden, men etterspørselen etter penger som styrer produksjonen av gull.

Dette definisjonen er likeså den mest vanlige definisjonen av inflasjon i den østerrikske skolen, og er i tråd med generell pristeori.

En økning i pengemengden utover økt produksjon
Dette er den andre definisjonen som har vært mest utbredt i den østerrikske tradisjonen, og den gjør opp for defektene i definisjonen ovenfor.
Denne definisjonen plukker opp både hvordan:

1. En økning i mengden av en vare under et varebasert pengesystem, trenger ikke medføre noen endringer i pengenes kjøpekraft. Dette fordi den økte mengden varen kan muligens benyttes som et gode i seg selv.

2. Det at en voksende økonomi, kan til en viss grad absorbere en økning i pengemengden ved å produsere mer varer og at dette medfører ingen absolutt prisstigning, selvom det fortsatt medfører en relativ prisstigning.

3. Det at en økt etterspørsel etter penger, kan i tilfelle ved store økninger i pengemengden motarbeide tilsvarende nedganger i pengeenhetens kjøpekraften eller den såkalte «objektive utvekslingverdien» som kan teoretisk forbindes med det «generelle prisnivået».

Mises definerte i 1912 inflasjon slik:
«Ved teoretisk undersøkelse er det bare en mening som rasjonelt kan tilleggs uttrykket «Inflasjon». En økning i mengden penger, som ikke tilsvarende motarbeides av en økning i etterspørselen etter penger, slik at en nedgang i pengenes objektive bytte-verdi av penger må oppstå»

Dette er også definisjonen som ligger nærmest, hele tilbud-etterspørsel framgangsmåten ovenfor penger som er meget viktig i den østerrikske tradisjon av pengeteori.


Figur: som viser forskjellige krefter som kan virke inn på kjøpekraften til penger i den tradisjonelle ”tilbud/etterspørsel” framgangsmåten til Mises

Pris-stigning
Dette er den mest utbredte definisjonen i moderne makroøkonomi og vant frem spesielt etter monetarismens fremgang(1920-årene) og senere som den ekslusive definisjonen under den «keynesianske revolusjon»(1940-årene).

Den definerer inflasjon som:
«Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum.» – fra wikipedia 19.mai 2013.

Det er en rekke problemer med denne populære definisjonen:

1. Prisstigninger alene er ikke inflasjon
– Priser fluktuerer
Definerer man «inflasjon» som prisstigninger, så er det et problem. Det gir implisitt inntrykk av at det er noe som stabile priser man kan si den stiger over. Men slik som vi har sett, fungerer penger som andre varer etter tilbud/etterspørsel og tilbudet utgjøres av pengemengden mens etterspørselen utgjøres av villighet av aktører til å eie penger.
Det betyr at for at prisstigninger skal være inflasjon, så må etterspørselen etter penger være stabil på et vis. Men etterspørselen etter penger er ikke stabil, den er i konstant fluks og påvirkes av hvordan folk kan oppbevare penger, betalingsmetoder, når de lønnes og forventninger.
Forventninger er spesielt viktig, ettersom tidligere omtalt i pengeteori er at folk eier penger på grunn av fremtidig betalinger som vil gjøres. De vil da ønske å holde nok penger slik at de er sikre på at de kan betale alle nødvendige uforventede betalinger.

2. «Absolutte» pris-stigninger ignorerer relative pris-stigninger
Et annet og meget viktig problem er at å måle absolutte pris-stigninger ignorerer en rekke meget viktig ting, Det tar utgangspunkt i enkelte priser, slik de fremstår idag f.eks:
1 banan = 5 kr
1 Eple = 3 kr
1 Iphone 4g = 4 kr
1 bok = 35 kr

Indeks/ «Pris nivå» = 11,75

De ønsker så å bruke denne informasjonen til å sammenligne dagens priser med prisene om et senere tidspunkt. Det er tre problemer med dette, for det første så ville pengene kanskje vært mer verdt om ingen økninger hadde funnet sted ved at all økt etterspørsel kunne bare tilfredsstilles ved å selge varer/tjenester imot penger, for det andre så er det problematisk å sammenligne et lignende produkt med annet og for det tredje kan inflasjon av pengemengden påvirke relative prisforhold slik at det «generelle prisnivået» ikke har steget men priser som påvirker spesielt enkelt individer og grupper sin levestandard.

Noen eksempler kan være at ved en økning i pengemengden som møtes med en økt etterspørsel etter penger, vil likevel eierne av pengene fratas den økte kjøpekraften som ville kommet av enten en økning i etterspørsel etter penger alene eller en økt produksjon av varer/tjenester som ofte refereres til som produktivitets-deflasjon(som vi observerer i elektronikk markedet de siste årene). Pengene ville vært relativt mer verdt om ingen økning i mengden penger hadde funnet sted.

La oss si at på grunn av forbedringer i teknologien, så har Iphone 4 blitt overgått og dens pris har sunket til 2 kr. Likedan har bokproduksjon blitt mer effektiv, og den samme boken koster 30 kr. Men i den samme tidsperioden har mengden penger blitt økt med 11 %, og denne økningen er kommet ut i sirkulasjon.
Våre statistikere i SSB noterer så de nye prisene på varer som er blitt følgende:
1 banan = 8 kr (5)
1 Eple = 7 kr (3)
1 Iphone 4g = 2 kr (4)
1 bok = 30 kr (35)

Indeks / «Pris nivå» = 11,75

Nå i vår meget enkle økonomi med bare fire priser, har prisen på bananer og epler nærmest doblet seg mens prisen på iphones og bøker har sunket. Selve indeksprisen er fortsatt 11,75 (altså gjennomsnittet av alle priser), men penger har blitt trykket og priser på flere varer har økt.
Ifølge makroøkonomer har vi ikke hatt inflasjon etter deres definisjon ettersom indeksen av priser ikke har steget, mange av de og spesielt myndighetene ønsker tom. at vi skal akseptere indeksen som en indikator på «levekostnader». Men dette ignorerer det som er mest viktig i en økonomi, nemlig relative priser og det antar at vi alle konsumerer en gjennomsnittsandel av det samme.

Men en nedgang i levestandarden har funnet sted, de som konsumerer bananer og epler har sett deres realinntekt synke. Det har foregått en omfordeling imellom menneskene i denne økonomien, ifra de som eide og måtte selge varer, tjenester eller arbeidskraft (en type tjeneste) for penger og over til de som kunne lage disse pengene ut av intet og motta det først og bruke det før priser har forandret.

Priser i forhold til hverandre, relative priser, har forandret seg og det har negativt påvirket levestandarden til enkelte individer i samfunnet.
3. Det eksisterer ingen «generell prisnivået»

Ideen om prisnivået benyttes en del i Mises, Rothbard og andre Østerrikske lærebøker under navnet kjøpekraften til penger. Men forskjellen her er at de vurderer hovedsakelig penger sin verdi i forhold til spesifikke priser og dette bedømmes utifra hva den enkelte konsument benytter pengene sine på. De forsøker ikke framstille eller opprette en ny pris, basert på pris statistikk, som ingen virkelig konsument kjøper og referere til dette som prisnivået. Kjøpekraften er simpelthen ikke objektivt målbar. Vi kan, om vi hadde alle priser, både formelle og uformelle over tid kunne observert at disse prisene steg eller sank. Men om enkelte steg og andre falt, ville vi ikke visst om kjøpekraften virkelig har synket eller ikke. Om alle prisene steg, så ville vi likevel ikke visst til hvilken grad kjøpekraften har synket.

Det er også implisitt her at penger sin verdi skal være konstant, men som med alle andre varer varierer penger sin kjøpekraft med kjøpsatferd til individene som benytter pengene. Akkurat som det ikke bør forventes at priser vil være konstante, er det ingen grunn til å forvente at priser generelt vil være konstante.

Eksistensen av et målbart prisnivået krever også en generalisering av kjøpsatferd. Det krever en generell ”handlekurv” for ethvert individ i samfunnet. Men det er også en feilslutning og vil nødvendigvis gi feilaktige resultat. Dette er fordi det eksisterer ingen ”generell konsument” som kjøper det alle kjøper, og empirisk sett kan vi si at ikke alle kjøper det samme. Den viktigste omfordelingen av velstand som inflasjon av pengemengden skaper er dermed skjult for en slik måling.

Ideen om det «generelle prisnivået» tilslører det at produkter forandrer seg over tid. En banan produseres med andre kvaliteter i dag enn i går(og i Spania med andre metoder enn i Guatemala), og er ikke simpelthen en banan. En Iphone 4 blir etterhvert byttet ut med en Iphone 5, men de kvalitative forskjellene mellom modellene kan ikke måles kvantitativt.
Om man forsøker å indeksere disse produktene, enn å bare lese deres priser direkte av og sammenligne hver dag/måned/år så vil problemet bli enda større.

4. Umulig å skille prisendringer utifra sin årsak

Et siste poeng imot ideen om et prisnivå og generelt forsøk på å måle prisnivået er at man ikke kan skille prisendringer etter årsak. Det vil si at de teoretikerne som vil måle verdien på penger har ingen metode som lar dem vitenskapelig skille hvorvidt en prisendring oppstår fordi etterspørsel genuint endres vekk fra det produktet eller produktivitet øker for produksjonen av en vare, eller om det har sitt opphav i den økte mengden penger.

Flere forespråkere av KPI og lignende prisindekser har dermed antatt at en prisøkning/nedgang med sitt opphav i økt/lavere tilbud eller økt/lavere etterspørsel etter individuelle varer vil jevne seg ut. Det vil si at en prisstigning på brød, vil resultere i lavere etterspørsel etter andre varer for å kjøpe like mye brød eller lavere etterspørsel etter brød som trekker prisen ned og dermed ikke har noen helhetlig effekt på prisnivået. Problemet er at det er ingen grunn til at disse endringene vil være proporsjonale, nemlig at en høyere brød pris vil medføre tilsvarende lavere priser andre steder i økonomien og heller ikke at disse endringene vil være proporsjonale ifølge prisindeksen.

Man kan aldri skille observasjoner av transaksjoner utført med penger fra sin monetære natur, og dermed isolere alene prisstigninger. Da må enten forutsettes at økonomen(eller statistikeren) kjenner til den underliggende strukturen av priser uten penger, uten å ha noen gang observert den.

Ødeleggelsens velsignelser


Opprinnelig publisert som kapittel 3 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Så er vi ferdige med det knuste vinduet. En ele­mentær feilslutning. En skulle tro at alle skulle være i stand til å unngå den etter noen få øyeblikks omtanke. Likevel er villfarelsen om det knuste vin­duet, i hundrevis av forkledninger, den mest uutryddelige i sosialøkonomiens historie. Den er mer ut­bredt nå enn noensinne tidligere. Den blir høytidelig bekreftet på ny hver dag av store industriledere, av handelskamre, av fagorganisasjonsledere, av le­derskribenter og andre journalister og kringkastingskronikører, av lærde statistikere som bruker de mest forfinede metoder, av professorer i sosialøkonomi ved våre beste universiteter. De utbrer seg alle, hver på. sitt vis, over fordelene ved ødeleggelser.

Skjønt noen av dem ville forakte tale om at små skader alt i alt fører vinning med seg, ser de nesten endeløs vinning i kjempemessige ødeleggelser. De forteller oss hvor meget bedre vi alle står økonomisk i krig enn i fred. De ser «produksjonsmirakler» som det må en krig til å oppnå. Og de ser en etterkrigsverden som visselig blomstrer økonomisk på grunn av en kolossal oppsamlet eller oppdemmet etterspør­sel. I Europa teller de med glede husene, de hele byene som er blitt jevnet med jorden og som ”kom­mer til å måtte gjenreises”. I Amerika teller de husene som ikke kunne bli bygd under krigen, nylon-strømpene som ikke kunne skaffes, de nedslitte bilene og bilringene, radioene og kjøleskapene som blir foreldet. De får sammen fryktinngydende sum­mer.

Dette er bare vår gamle venn feilslutningen om det knuste vinduet i nye klær, og etter at den har lagt seg ut til det uigjenkjennelige. Denne gangen underbygges den med en hel rekke beslektede vill­farelser. Behov og etterspørsel blandes sammen. Jo mer krigen ødelegger, jo mer den forarmer, jo større blir behovene etter krigen. Utvilsomt. Men behov er ikke etterspørsel. Effektiv etterspørsel i økonomisk forstand fordrer ikke bare behov, men også tilsvarende kjøpe-evne. Chinas behov i dag er uhyre meget større enn Amerikas behov. Men dets kjøpe-evne, og derfor også den nye virksomhet det kan stimulere til, er uhyre meget mindre.

Men hvis vi kommer forbi dette punktet, er det sjanser for en annen feilslutning, og de som gjør seg skyldige i den første, griper oftest denne sjansen også. De tenker bare på kjøpe-evne i form av pen­ger. Nå kan penger sprøytes ut av seddelpressen. Idet dette skrives, er seddeltrykking faktisk verdens største industri — hvis produksjonen måles etter pengeverdien. Men jo mer penger som sendes ut på denne måten, jo mer faller verdien av hver enkelt penge-enhet. Denne fallende verdien kan måles i sti­gende priser på varer. Men ettersom folk flest er så inngrodd i den vane å måle sin velstand og inntekt i penger, synes de at de kanskje i virkeligheten bide har mindre og kan kjepe mindre enn tør matt i varer. De fleste av de «gode» økonomiske resul­tatene folk tilskriver krig skyldes i virkeligheten krigs-inflasjonene. De kunne fremkalles like så godt ved en tilsvarende inflasjon i fredstid.

Nå er det en halv sannhet i misforståelsen om den oppdemmede etterspørselen, akkurat som det er i misforståelsen om det knuste vinduet. Det knuste vinduet skapte større omsetning for glassmesteren. Krigens ødeleggelser vil skape større omsetning og større fortjenester for dem som produserer bestemte ting. Ødeleggelsene av hus og byer vil skape større virksomhet i bygge- og anleggsvirksomheten. Umuligheten av å produsere biler, radioer og kjøleskap under krigen vil føre til en oppsamlet etterspørsel etter krigen, etter disse bestemte produktene.

For folk flest vil dette se ut som en økning i den samlede etterspørselen, slik det også godt kan være, målt i kroner med lavere kjøpekraft. Men det som virkelig finner sted er en overføring av etterspørsel til disse bestemte produktene fra andre. Europas folk vil bygge flere hus enn ellers fordi de må. Men når de bygger flere hus, får de akkurat så meget mindre arbeidskraft og produksjonsmuligheter til overs til alt annet. Overalt hvor virksomheten økes en retning, ma den (unntatt i den utstrekning produksjons-innsatsen i sin alminnelighet stimuleres ved en følelse av mangel og påtrengende viktighet) min­skes tilsvarende i en annen.

Krigen vil, kort sagt, forandre retningen av an­strengelsene etter krigen; den vil forandre likevekten mellom ervervene, den vil forandre næringslivets struktur. Og dette vil i sin tid også få sine følger. Det vil bli en annen fordeling av etterspørselen når de oppsamlede behovene for hus og andre varige gjenstander er dekket. Da må disse midlertidig be- gunstigede virksomhetene innskrenkes igjen i for­hold til de øvrige, for å gi andre virksomheter som fyller andre behov anledning til å vokse.

Til slutt er det viktig å være oppmerksom på, at det ikke bare vil bli en forskjell i sammensetning av etterkrigsetterspørselen sammenlignet med etter­spørselen før krigen. Etterspørselen vil ikke bare bli trukket over fra en vare til en annen. I de fleste land vil den gå ned i samlet sum.

Dette blir helt opplagt når vi tenker på at etter­spørsel og tilbud bare er to sider av samme sak. De er samme ting betraktet fra forskjellige syns­punkter. Tilbud skaper etterspørsel fordi det på bunnen er etterspørsel. Tilgangen på den tingen de lager er faktisk alt folk har å tilby i bytte for de ting de ønsker. I denne forstand utgjør bøndenes tilbud av hvete deres etterspørsel etter biler og an­dre varer. Tilbudet av biler utgjør etterspørselen etter hvete og andre varer fra folkene i bilindustrien. Alt dette hører uadskillelig sammen med den mo­derne arbeidsdelingen og med bytteøkonomien.

Dette grunnleggende faktum er imidlertid uklart for folk flest (deriblant noen angivelig ypperlige økonomer) på grunn av slike forviklinger som lønns­utbetalinger og den indirekte måten som praktisk talt alt moderne bytte foregår på, med penger som byttemiddel. John Stuart Mill og andre klassiske forfattere så i det minste tvers igjennom penge­transaksjonene og på de underliggende realiteter, selv om de noen ganger unnlot å ta tilstrekkelig hen­syn til de innviklede konsekvensene av bruk av pen­ger. På den måten lå de foran mange av sine kriti­kere av i dag, som blir forvirret av pengene i stedet for hjulpet av dem. Ren inflasjon — det vil si den rene utstedelse av mer penger, med derav følgende høyere lønninger og priser — kan se ut som den betyr at det blir skapt større etterspørsel. Men målt i faktisk produksjon og bytte av virkelige ting be­tyr den ikke det. Likevel kan et fall i etterspørselen etter krigen komme til å bli skjult for mange av de falske inntrykkene høyere pengelønninger gir, til tross for at disse mer enn oppveies av høyere priser.

For å gjenta; etterspørselen vil gå ned i samlet mengde i de fleste land etter krigen, i forhold til før krigen, fordi varetilgangen vil være blitt mindre etter krigen. Dette skulle være klart nok i Tyskland og Japan, hvor snesevis av store byer ble jevnet med jorden. Saken er kort sagt enkel nok når vi gjør tilfellet tilstrekkelig ytterliggående. Hvis Eng­land, i stedet for å bli rammet bare i den utstrek­ning det ble under krigen, hadde fått ødelagt alle sine store byer, alle sine fabrikker og nesten all sin oppsamlede kapital og nesten alle sine forbruks­varer, slik at engelskmennene var blitt brakt ned til kinesernes økonomiske nivå, ville få ha snakket om den store oppsamlede og oppdemmede etterspørsel krigen hadde ført med seg. Det ville vært åpenbart at kjøpeevnen var blitt utslettet i samme utstrekning som produksjonsevnen. En uhemmet pengeinflasjon som tusendoblet prisene kunne likevel gjøre «nasjonal-inntekts»-tallene målt i penger høyere enn før krigen. Men de som ville la seg forlede av det til å tro at de var blitt rikere enn før krigen måtte være utenfor rekkevidde av fornuftige argumenter. Men det er de samme prinsippene som gjelder for små som for overveldende store krigsødeleggelser.

Det kan naturligvis forekomme motvirkende fak­torer. Tekniske oppdagelser og fremskritt under krigen kan for eksempel øke de enkeltes eller sam­funnets produktivitet på det ene eller det annet om­råde. Krigens ødeleggelser vil, det er riktig, trekke etterspørselen fra enkelte kanaler inn i andre. Og et visst antall mennesker kan fortsette å la seg bedra i det uendelige med hensyn til sin virkelige økonomiske velferd av stigende lønninger og priser forårsaket av et overmål av trykte penger. Men den tro at ekte velstand kan bli frembrakt av en «gjenreisnings-etterspørsel» etter ting som ble øde­lagt eller som ikke ble laget under krigen er ikke desto mindre en håndgripelig feiltagelse.

Lenke til kapittel 2.
Lenke til kapittel 4

Det knuste vinduet


Opprinnelig publisert som kapittel 2 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

La oss begynne med den enkleste illustrasjon som er mulig: en knust glassrute.

La oss si at en ung slamp hiver en murstein gjennom vinduet i en bakerbutikk. Bakeren løper ut, men gutten er vekk. Det samler seg en flokk, som begynner å glane med stille tilfredshet på det gapende hullet i vinduet, og glasset som ligger spredd ut over brød og kaker. Etter en stund føler flokken trang til visse filosofiske refleksjoner. Og mange av de som står der vil nesten sikkert minne hverandre eller bakeren om at ulykken, når alt kommer til alt, har sine lyse sider også. Den vil gi en eller annen glassmester større omsetning. Som de begynner å tenke på dette, utarbeider de tanken videre. Hvor mye koster en ny vindusrute ? 250 kroner ?
Det er ganske meget. Når alt kommer til alt, hva ville skje med glass-bransjen hvis vinduer aldri ble knust ? Dermed kan enden naturligvis spinnes videre i det uendelige. Glassmesteren får 250 kroner mer å bruke hos andre handlende, og disse får igjen 250 kroner mer å bruke hos atter andre handlende, og så videre i evighet. Vinduet som ble slått i stykker, vil forsette å skaffe penger og arbeid i stadig videre kretser. Den logiske slutning på alt dette må bli, hvis flokken trekker den, at den lille lømmelen som kastet mursteinen, langt fra var noen samfunnsplage, men tvert imot en velgjører.
Men la oss nå se på denne saken fra et annet synspunkt. Flokken har i alle fall rett i sin første slutning. Denne lille vandalismen betyr i første omgang at en eller annen glassmester får større omsetning. Glassmesteren vil ikke beklage episoden mer enn et begravelsesbyrå beklager et dødsfall. Men bakeren må ut med 250 kroner som han hadde tenkt å bruke til en ny dress. Fordi han må ha et nytt vindu, blir han nødt til å gå uten dressen (eller en eller annen tilsvarende ruks- eller luksusgjenstand). I stedet for å ha et vindu og 250 kroner får han nå bare et vindu. Eller, ettersom han hadde tenkt å kjøpe dressen samme ettermiddag, må han, i stedet for å ha både et vindu og en dress, nøye seg med vinduet og ingen dress. Hvis vi tenker på ham som en del av samfunnet, har samfunnet mistet ny dress som ellers kunne blitt fremstilt, og er akkurat så meget fattigere.
Økningen i glassmesterens omsetning er i korthet bare lik nedgangen i skredderens. Noen ”ny beskjeftigelse” er ikke blitt skapt. Flokken tenkte bare på to parter i det som skjedde, bakeren og lassmesteren. De glemte den tredje parten som saken også kunne få betydning for, nemlig skredderen. De glemte ham nettopp fordi han nå ikke kommer til å vise seg på scenen. Det nye vinduet får de som en dag eller to. Men de vil aldri få se den nye dressen, nettopp fordi den aldri blir laget.

Lenke til kapittel 1
Lenke til kapittel 3

Konjunktursyklus

Konjunktursyklus

Human Action Chapter 20 – Interest, Credit Expansion, and the Trade Cycle

https://youtube.com/watch?v=VEFWHlQzzWY

Austrian Theory of the Trade Cycle – Roger W. Garrison

The Financial Crisis and the Death of Macroeconomics – Joseph T. Salerno

The Myth of Neutral Interest Rate Policy – Frank Shostak

https://youtube.com/watch?v=m9CLuCUMSGY

Business Cycle Theories: Symptoms v. Causes – Jonathan Mariano

https://youtube.com/watch?v=EzCYy27FSnI

Why the Meltdown Should Have Surprised No One – Peter Schiff

The Austrian School on Business Cycles: 100 Years of Being Right – Mark Thornton

https://youtube.com/watch?v=Pg-BXT0KX6c

Financial Crisis and Economic Recession – Jesus Huerta de Soto

Penger

Penger

Human Action Chapter 17 – Indirect Exchange

Hele kapittelet er i fem youtube klipp.

Ludwig von Mises Speaks: On Money (1969)

https://youtube.com/watch?v=cle9IWPrBBs

The Problems of Inflation – Ludwig von Mises (1968)

What Has Government Done To Our Money ? – Murray N. Rothbard

https://youtube.com/watch?v=zW4lkUvBdow

Boken består av fire kapitler delt på 4 påfølgende youtube klipp.

International Monetary Systems – Joseph T. Salerno

The Economics of Legal Tender Laws – Jörg Guido Hülsmann

The Economics of Deflation – Jörg Guido Hülsmann

Keynesianism and World Inflation – Joseph T. Salerno

https://youtube.com/watch?v=jskK_2-SmE8

The Effects of Inflation on Morality and Society – Joseph T. Salerno

https://youtube.com/watch?v=obLzDBX_sbM

The Gold Standard in Theory and Myth – Joseph T. Salerno

https://youtube.com/watch?v=2rsph5jLd_I

Menneskelig handling

Menneskelig handling

Human Action
A First Analysis of the Category of Action

https://youtube.com/watch?v=0XbTz7erAZQ

Time

https://youtube.com/watch?v=kgYCBp054wQ

Uncertainty

https://youtube.com/watch?v=XjSGnimyOTs

Action Within the World

https://youtube.com/watch?v=lgUDmN-LYUw

Man, Economy, and State Chapter 1 – Fundamentals of Human Action

https://youtube.com/watch?v=6H96OPCJI3o

Hele kapittelet er på 10 youtube videoklipp.