Hva er galt med Keynes ?


John Maynard Keynes (1883 – 1946)

Den 7.mars ble det gjennomført en debatt mellom studentforeningen NHH laissez-faire og økonomiprofessoren Steinar Vagstad.

Jeg føler det kan være til nytte for de som hørte på debatten og få systematisert litt hva som rent økonomisk sett er inkorrekt med keynesiansk økonomi og hvorfor det produserer en snever oppfatning av den økonomiske virkeligheten blant økonomer.

1. Deflasjon er utelukkende et onde og forårsaker en negativ spiral

I de fleste skolebøker, media og akademia presenteres deflasjon enten det er påtenkt som et fall i «det generelle prisnivået» eller en kontraksjon av pengemengden som et utelukkende onde.

Motstand mot deflasjon, iallefall kontraksjon av pengemengden er ikke nytt eller unikt for keynesiansk makroøkonomi men har blitt opphøyd til en slik fetisj at saken må avklares.

Teoretisk sett er det ingen grunn til at et fallende prisnivå eller at de fleste priser generelt faller som vil gjøre at entreprenører ikke vil være i stand til å holde igang produksjon og sysselsetting. Prisnivået er faktisk helt uinteressant for entreprenører, det som teller for dem er prisene på deres innsatsfaktorer og salgspriser. De kan når et fall i prisnivået inntreffer finne seg i en av de følgende situasjonene: prisene på deres innsatsfaktorer synker mer enn salgspriser, prisene for innsatsfaktorene synker mindre enn deres salgspriser eller prisene på deres innsatsfaktorer synker like mye som deres salgspriser.

Entreprenører som finner seg i den første situasjonen kan utvide deres virksomhet ettersom de vil ha høyere inntekter. Dette er deflasjonens vinnere.
Mens entreprenører som finner seg i den andre situasjonen må stanse eller delvis stanse deres virksomhet.
Entreprenører i den siste situasjonen vil ikke oppleve at deres situasjonen forverres men at deres inntekter holdes oppe og virksomheten kan vedlikeholdes.

Det som foregår er en omfordeling innenfor samfunnet, på lik linje med at konsumenter foretrekker hatter istede for luer og at entreprenører som produserer hatter vinner på bekostningen av entreprenører som produserer luer.

Det samme gjelder deflasjon eller inflasjon av prisnivået sin effekt på verdien av gjeld. De bedriftene med høyere egenkapital og egenfinansiering vinner i en deflasjon og de med større grad av gjeld taper.

I denne forstand er deflasjon en løsning på en tidligere kredittinflasjonsboble som har gjort næringslivet generelt mer sårbart ettersom mindre tap kreves for å gå konkurs.

Et videre viktig punkt, vektlagt av Østerrikske økonomer i lang tid, er at økonomisk vekst innebærer deflasjon av prisnivået. Økt produksjon av varer og tjenester gitt at pengemengden er stabil vil innebære et  press nedover på priser, og dermed høyere levestandard til alle medlemmer i samfunnet.

Et siste punkt som er verdt og nevne er at deflasjon av priser, historisk sett(1), før konstant inflasjon ble satt opp som et mål av keynesianske økonomer og institusjonalisert via rene statlige papirpenger, foregikk alltid i en periode med høy vekst og sysselsetting. Dataen for dette er lett tilgjengelig, men keynesianske økonomer som liker å fremstille seg som upartiske vitenskapsmenn har ignorert det simpelthen på basis av ideologi og doktrine. De fortsetter da å lære studenter år etter år at deflasjon er den slemme skurken som vil inntreffe å frata oss vår velstand. Mens de samtidig lærer framtidige forretningsmenn og politikere at inflasjon er redningsmannen som vil sikre oss vår velstand.

2. Sparingsparadokset

Sparingsparadokset var den teoretiske forklaringen til Keynes på hvorfor deflasjon var negativt. Paradokset forklares som regel slik: hvis et eller flere individer med den gode hensikten om å sikre sin framtid øker sin sparing og dermed øker sin sparing slik at det totale forbruket reduseres om alt eller mindre brukes til investering eller om investering ikke i stor nok grad hever det totale forbruket tilsvarende sparingen som trekkes fra det totale forbruket.

Når folk så utsetter sitt forbruk ved å spare fører det til at priser faller, og når priser faller vil folk forvente at priser skal falle ytterligere og dermed videre utsette sitt forbruk. Dermed er økt sparing og deflasjon i en krise et onde som medførte at kriser oppsto eller i det minste ble forverret.

Problemet med dette resonnementet er mangfoldige. Det første er at det ignorerer tid, folk kan ikke utsette sitt forbruk for alltid fordi de tror priser vil falle fordi det er ikke bare knapphet på penger men på tiden som trengs for å forbruke godet. Folk kan ikke utsette deres forbruk av brød, vann, transport eller bolig på ubegrenset tid.

Det andre er at keynesiansk makroøkonomi som anser investeringer som et homogent gode, eller som Samuelson kalte det ”shmoo”(en masse som kan omformes til alt uten kostnader),  har forutsetninger slik at det Østerrikske teoretikere påpeker er nøkkelen til konjunktursyklusen nemlig; feilinvesteringer, per definisjon ikke kan eksistere. Når de ikke kan gjenkjenne den heterogene naturen til investeringer og kapitalvarer, så kan de heller ikke gjenkjenne den nyttige rollen som mindre kjøp av disse varene og tjenestene har, nemlig at de som produserer og investerer i goder som egentlig ikke ønskes av konsumenter i det omfang og kvalitet som produserer, stanser og omdiregerer ressurser til andre produksjonsprosesser. Det er nettopp det som hendte i 2008-2009, tapene i den oppblåste bolig og finanssektoren gjenspeilet at det hadde vært for mange investeringer i denne sektoren og at kapital og arbeidskraft måtte omplasseres andre steder, noe some også tar tid. ”Hamstring” er dermed ikke et onde som må løses, men et gode som løser et onde ettersom desto raskere disse produsentene opplever taper desto raskere setter de i gang omstruktureringen av økonomien.

Det tredje er at det er en slags generalisering av posisjonen til de som selger endelige varer altså de som er nærmest konsumenten. Selvom Rema 1000 og andre bedrifter som selger varer direkte til den endelige konsumenten vil lide størst om en enorm sparingsbølge slår inn over Norge, så vil ressursene som denne delen av næringslivet(de som ligger nærmest konsum) benytter frigjøres og dermed være tilgjengelig for bedrifter som produserer varer for konsumentene i framtiden som vil ha råd til disse varene ved å benytte deres oppsparte midler. Faktisk vil disse lengre prosessene ha en høyere avkastning enn de kortere, ettersom kostnadene for deres virksomhet senkes.
Dette er faktisk det økonomisk vekst historisk sett har innebært og ved å igangsette et teoretisk og politisk angrep (inflasjonspolitikk, beskatning av sparing, tvangsalg av statsobligasjoner ol.) på sparing har ikke keynesianere bare ødelagt grunnstenen i de vestlige økonomier de siste 50 årene men har også undergravd den private sfæren sitt sikkerhetsnett enten på det individuelle, familie eller bedriftsnivå og gjort folk ytterligere avhengige av statens sikkerhetsnett.

3. Aggregering

Et ytterligere problem i keynesiansk makroøkonomi er at det tar i bruk en type aggregat tenkning som forstyrrer årsakssammenhenger og tillater dem å postulere årsaksforklaringer som ikke eksisterer samt ignorere reelle kausale sammenhenger.

Keynes f.eks postulerer at det finnes klasser som «arbeidere», «investorer», «spekulanter» og «rentiers». Disse forskjellige klassene reagerer da annerledes på forskjellige hendelser og er da tilsynelatende låst inn i en slags klasse. Den type aggregering av forskjellige økonomiske roller gjør at det ikke blir tydelig at det er faktisk økonomiske forhold som gjør at en person velger å være ”arbeider”, ”investor” osv. Som et eksempel vil den inflasjonære politikken til moderne keynesianisme innebære at flere arbeidere og entreprenører vil være spekulanter og offentlige byråkrater mens færre vil være sparere og kapitalistiske entreprenører, nettopp fordi fordelene og ulempene ved de forskjellige handlingene er kunstig fremmet.

Et spesielt problem er betegnelsen som er tungt tatt i bruk av såkalte «reformerte» ny-keynesianere som ville være ansvarlige nok til å ikke skape de krisene og stagflasjonen man opplevde på sene 60 og 70-tallet. De postulerer ett såkalt «potential output» altså potensiell BNP, eller hvor BNP kunne ha vært ifølge deres antagelser om hvor stor effekt det har på BNP om staten trykker, bruker eller låne mer penger.

Dette tallet benyttes av sentralbanker og finansdepartement verden over, men det flaue er at tallet er rett og slett tatt ut av luften. Det er et rent oppfunnet tall, hvor endringene man omtaler er simpelthen den enkelte økonom sine antagelser. For å forsterke hvor vitenskapelige keynesiansk økonomi er, så benytter de tall fra fortiden og ekstrapolerer hva «trenden» vil være. Men det forandrer ikke faktumet at disse tallene trenger tolkning og for å få dette til krever denne tolkningen oppfunnede tall.

Keynes hevdet f.eks i boken sin at statlig forbruk ville ha en «multiplikator-effekt» på BNP som var på 10. Idag anerkjennes den som regel til å være under 1 og noen hevder at den i enkelte tilfeller har vært over 1.

Lignende kan sies om konseptet hyllet av både monetarister og keynesiansere nemlig KPI. KPI antar at det finnes en generell konsument som forbruker det samme og som økonomer skal modellere. Feilaktig tenkning fra Keynes og Irving Fisher(grunnleggeren av monetarismen) førte til at stabil KPI ble sett på som et bedre alternativ enn ”laissez-faire” gullstandard og opprettelsen av en korporatistisk sentralbank i USA finansierte den inntil da største krigen og rett etter det den største finansielle krisen ”Den Store Depresjonen” i verdenshistorien som de samme teoretikerne hevdet ville bli løst via statlig inngrep. Innrømte noen av disse byråkratene deres feil ?
Informerer noen gang de såkalte ”akademiske” keynesianerne sine studenter om denne skyggesiden ved utvikling av moderne makroøkonomi ?

Nei, de foretrekker å skylde på imaginære syndebukker kalt ”klassikere” og forespråkere av ”kreativ ødeleggelse”. Den nylige finanskrisen er et godt eksempel, hvor ny-keynesianismen som politikk feiler totalt så er alt det politiske establissementet og en stor del av akademia vil gjøre er å ytterligere hylle lavrente-politikk og keynesianske inngrep som brakte oss krisen.

En rekke andre punkter kan fremmes mot keynesiansk makroøkonomi sin negative rolle:

Innsnevring av mulige økonomiske tiltak
Hos keynesianerne legges det opp til falske diktomier stadig vekk, ”faste vs flytende valutaer”, ”pengepolitisk stimulering vs finanspolitisk stimulering”, ”saltwater vs freshwater” etc. Denne innsnevring skaper en skadelig homogenitet innen økonomisk tenkning og en dårlig forståelse blant økonomer ang. samfunnsøkonomiens idehistorie. Vagstad sine kommentarer ang. kritikken som ble fremmet på 50-tallet mot keynesianisme er typisk eksempel på dette og avslører en stor mangel blant de fleste økonomer om idehistorien til deres eget fag.

Koorelasjon er ikke kausalitet
Dette enkle poenget som de fleste vil lære i statistikk eller andre fag er faktisk et avgjørende slag mot moderne keynesiansime (enten neo eller ny-). Ettersom ingen rent teoretisk grunnlag ligger til rette, så må kombinasjon av ”oppfunnede tall” samt historisk data sammenfattes til å lage et ad-hoc forsvar av doktrinen. Mesteparten av forskning innen økonomi de siste 50 årene er i den forstand en stor feilslutning nettopp av denne grunn at det er en observasjoner av at to hendelser inntraff enten etter hverandre eller samtidig og skal dermed regnes som bevis på at det er den underliggende årsaken.

Implisitte politisk konklusjoner
Ved å benytte statistiske aggregater hvor man antar at et visst mål er ”økonomien”, ”vekst” eller «velstand» osv. så byttes samfunnets reelle velferd imot den keynesianske økonomens ønskede mål av samfunnets velstand. Implisitt i dette ligger at teknokrater og byråkrater vil kunne bedre avgjøre for samfunnet hva den bør verdsette og ønske enn hva de som faktisk må leve i samfunnet ønsker. Det samme gjelder det utvalget av tiltak som legges frem som ”mulig” eller ”ønskelig” av keynesianske makroøkonomer, de innehar alle implisitte politiske konklusjoner og en viss type maktforhold (at politikere og byråkrater står over markedsøkonomien) samtidig som de ønsker å fremheve seg selv som helt apolitiske og objektive vitenskapsmenn.

Fjerningen av læren om gullstandarden

Læren om gullstandarden er en integral del av den klassiske kanonen av litteratur innen økonomi og en stor del av disse konklusjonene er korrekte og nødvendig å forstå for innsikt inn i historisk økonomisk utvikling, idehistorie og dagens monetære system. Dette gjelder tom. om den klassiske læren om gullstandarden var feilaktig, faktumet er at samfunn igjennom verdenshistorien har alltid vært på en varebasert standard og en økonom som ikke forstår hvordan dette fungerte og nærmere hvordan vekst oppsto under disse forholdene er ingen økonom.

I beste fall nøytraliseres gullstandarden ned til en påstand om at den stabiliserte prisnivået meget godt. Det ironiske er at ingen av de som faktisk implementerte systemet, ønsket det og var meget godt utdannet innen hva konsekvensene av forskjellige monetære system (inkludert dagens) var interessert i prisnivået. De var utelukkende interessert i omfordelingen av velstand som statlig og mer inflasjonære pengesystem påførte samfunnet og den lidelsen de påførte den gjengse befolkningen via kontroll over pengesystemet.

Hvis de noen gang omtalte stabilitet som et mål, så var det bare i sammenheng med banksedlenes verdi i hva de anså som naturlige og reelle penger, nemlig gull og sølv.

Skrevet av Aman Mender, som er en økonomistudent ved Universitet i Ås(UMB). 

Læresetningen – Henry Hazlitt


Opprinnelig publisert som kapittel 1 i en oversettelsen av «Economics in One Lesson»som ble kalt «Sosialøkonomi er sunn fornuft»(1952),oversatt av Kåre Willoch.

Sosialøkonomien blir forfulgt av flere feilslutnin­ger enn noe annet fag menneskene kjenner. Det er ingen tilfeldighet. Fagets iboende vanskeligheter ville i alle fall vært store nok, men de forøkes tusenfold ved en faktor som er uvesentlig i, for eksempel, fysikk, matematikk eller medisin — inn­leggene for egne særinteresser. Mens hver gruppe har visse økonomiske interesser felles med alle an­dre grupper, har hver gruppe også, som vi skal se, interesser som strider mot de andre gruppenes. Mens visse offentlige tiltak i det lange løp vil gagne alle, vil andre tiltak bare gagne én gruppe på alle andre gruppers bekostning. Den gruppe som ville få fordel av slike tiltak, vil argumentere godt og iherdig for dem, fordi den er så direkte interessert i dem. Den vil leie de skarpeste ånder som er til salgs til å ofre all sin tid på å legge frem gruppens sak. Til slutt vil den enten overbevise publikum i sin almin­nelighet om at dens sak er god, eller gjøre problemet så rotete at klar tenkning om emnet blir nesten umulig.

I tillegg til disse endeløse innleggene for egen­interessen, er det en annen viktig faktor som avler nye økonomiske villfarelser hver dag. Det er men­neskenes hårdnakkede tendens til bare å se de umid­delbare virkningene av en gitt politikk, eller dens virkninger bare for en spesiell gruppe, og å for­sømme å undersøke hva de langsiktige virkningene av en slik politikk vil bli, ikke bare for denne spe­sielle gruppen, men for hele samfunnet. Det er den feil å overse virkningene i annen omgang.

I dette ligger nesten hele forskjellen mellom god og dårlig sosialøkonomi. Den dårlige økonom ser bare det som straks faller i øynene; den gode øko­nomen ser også bak dette. Den dårlige økonom ser bare de direkte følgene av en foreslått fremgangs­måte; den gode økonom ser også på de mer lang­siktige og indirekte konsekvensene. Den dårlige øko­nom ser bare hva virkningene av en gitt politikk er blitt eller vil bli for en spesiell gruppe; den gode økonom spør også hvilke virkninger politikken vil få for alle andre grupper.

Forskjellen kan synes selvfølgelig. Den forholds­regel å undersøke en gitt politikks følger for alle kan synes elementær. Vet da ikke alle fra sitt eget privatliv at det finnes alle slags nydelser som er deilige i øyeblikket, men slutter med en ulykke? Vet ikke hver eneste liten gutt at hvis han spiser for meget søtsaker blir han syk av det? Vet ikke fyren som drikker seg full at han vil våkne neste morgen med en fryktinngydende mave og et forferde­lig hode? Vet ikke alkoholikeren at han ødelegger le­veren og forkorter livet sitt? Vet ikke en Don Juan at han utsetter seg for all slags risiko, fra penge- utpresning til smitte? Til slutt, for å bringe det til det økonomiske, men fremdeles private område, vet ikke en dagdriver og et ødeland, selv midt i sin nydelsesrike og ubundne tilværelse, at han går mot en fremtid i gjeld og fattigdom?

Likevel, når vi kommer inn på det sosialøkono­miske område, blir disse elementære sannhetene over­sett. Det finnes menn som i dag ansees som glimrende økonomer, som er meget mot sparing og anbefaler ødsling i største stil som veien til økonomisk red­ning. Og når noen peker på hva følgene av en slik politikk vil bli i det lange løp, svarer de flåsete, som en ødsel sønn kunne svare en advarende far: «I det lange løp er vi alle døde.» Og slike over­fladiske, kvikke bemerkninger går som rammende uttrykk for klare tanker og den modneste visdom.

Men tragedien er at vi tvert imot allerede lider under de langsiktige følger av politikken i fjern eller nær fortid. I dag er allerede det imorgen som de dårlige økonomer ville ha oss til å overse igår. De langsiktige følger av noen økonomiske tiltak kan komme til å vise seg på få måneder. Andre åpenbarer seg kanskje ikke på mange år. Andre igjen viser seg kanskje ikke på årtier. Men i hvert eneste tilfelle er disse langsiktige følger nedlagt i den politikk det er tale om, så sikkert som at høns var i egget, blomsten i frøet.

Fra dette synspunkt kan derfor hele sosialøkono­mien reduseres til en enkelt irettesettelse, og denne irettesettelsen kan reduseres til en eneste lære-setning. Det som er kunsten i sosialøkonomien er å se ikke bare på de øyeblikkelige, men også på de mer langsiktige virkningene av enhver handling eller politikk; den består i å ettersøke følgene av denne politikken ikke bare for èn gruppe men for alle grupper.

 

Ni tiendedeler av de økonomiske feiltagelsene som gjør så stor skade i verden i dag skyldes at denne satsen er blitt oversett. Alle disse villfarelsene stam­mer fra en av de to sentrale feil, eller fra begge: Den å se bare på de øyeblikkelige følgene av en handling eller et forslag, og den å se på følgene bare for en spesiell gruppe, mens andre grupper oversees.

Det er naturligvis riktig at den motsatte feil også er mulig. Når vi betrakter en politikk må vi ikke bare konsentrere oss om dens følger på langt sikt for samfunnet som helhet. Det er den feil de klas­siske økonomene ofte gjorde. Den resulterte i en viss forherdethet overfor skjebnen til grupper som straks ble rammet av en politikk eller en utvikling, som viste seg å bli gagnlig i det lange løp og for hele samfunnet sett under ett.

Men det er forholdsvis få som gjør denne feilen i dag; og dette fåtall består vesentlig av fagøkono­mer. Den langt hyppigste feil i dag, en feil som dukker opp igjen og igjen i nesten hver eneste sam­tale som berører sosialøkonomiske spørsmål, feilen fra tusen politiske taler, den sentrale (bevisste eller ubevisste) feil i den «nye» sosialøkonomien, er å konsentrere seg om de kortsiktige virkningene av en politikk for spesielle grupper, og å se bort fra eller forminske langtidsvirkningene for samfunnet

som helhet. De «nye» økonomene smigrer seg med at dette er et stort revolusjonerende frem­skritt fra de «klassiske» og «ortodokse» økonomenes metoder, fordi de førstnevnte tar i betraktning korttids-virkninger som de sistnevnte ofte overså. Men når de selv overser eller setter til side langtids­virkningene, gjør de en feil som er meget alvorligere. De ser ikke skogen for sine nøyaktige og grundige undersøkelser av de enkelte trær. Metodene og slut­ningene deres er ofte dypt reaksjonære. Noen ganger blir de overrasket over i finne seg selv i overens­stemmelse med det syttende århundres merkan­tilisme. De begår faktisk alle de gamle feilene (eller ville begå dem, dersom de ikke var så inkonse­kvente), som vi håpet de klassiske økonomene hadde kvittet oss med en gang for alle.

Det blir ofte tungsindig bemerket at de dårlige økonomene er flinkere til å fremstille sine feilslutninger for publikum enn de gode økonomene er til å framstille sine sannheter. Det blir ofte klaget over at demagoger kan virke mer tillitvekkende når de .egger frem økonomisk nonsens fra en talerstol, enn de rettskafne menn som prøver å vise hva som er i veien med tøvet. Men den egentlige grunn til dette burde ikke være vanskelig å forstå. Grunnen er at demagogene og de dårlige økonomene legger frem halve sannheter. De taler bare om den øyeblikkelige virknmgen av en foreslått politikk, eller bare om dens følg er, for en enkelt gruppe. De kan ofte ha rett i det de sier om dette. I disse tilfellene består svaret i å vise at den foreslåtte politikken også vil få mer langsiktige og mindre ønskelige virkninger, eller at den bare kan gagne én gruppe på alle andre gruppers bekostning. Svaret består i å rette den halve sannheten og å gjøre den fullstendig med den andre halvdelen. Men å betrakte alle de viktigste virkningene for alle av en foreslått kurs, fordrer ofte en lang, innviklet og kjedsommelig kjede av resonnementer. Størstedelen av publikum finner det vanskelig å følge disse resonnementene og begynner snart å kjede seg og bli uoppmerksomme. De dårlige økonomene gir en tilsynelatende fornuftig grunn for denne intellektuelle svakhet og dovenskap ved å for­sikre publikum at det ikke engang behøver å forsøke å følge med i resonnementene eller dømme dem etter det de er verd, fordi de bare er «klassisisme» eller «la skure-politikk» eller «kapitalistiske unnskyldnin­ger», eller et eller annet skjellsord som måtte slå dem som effektivt for anledningen.

Vi har nå vist læresetningens art, og arten av de syndene som begåes mot den, i abstrakte uttrykk. Men læresetningen vil ikke bli fullstendig forstått, og feiltagelsene vil fremdeles ikke bli kjent igjen, med mindre de belyses med eksempler. Ved disse eksemplene kan vi bevege oss fra de enkleste pro­blemene i sosialøkonomien til de mest innviklede og vanskelige. Ved dem kan vi lære å oppdage og unngå først de groveste og mest håndgripelige feilslutnin­ger, og til slutt noen av de mest spissfindige og listige. Den oppgaven skal vi gå over til nå.