Økonomiske forutsigelser – Hvor gode er de ?

Opprinnelig publisert i Farmand, gullnummeret 1984.

En professor i en av realvidenskapene ved et stort universitet skrev til meg for á spørre om presis og sikker «videnskapelig» forutsigelse er mulig i økonomi. Mitt svar er følgende:

Nei. Og det ligger i videnskapensnatur at det aldri vil bli mulig. Hovedformålet med økonomi er ikke å forutsi fremtiden, men å finne ut hva slags politikk som sannsynligvis vil gjøre fremtiden bedre. Fornuftige økonomer vet allerede en hel del om slik politikk, og har visst mye om dette helt siden Adam Smiths The Wealth of Nations utkom i 1776. Den beste politikk et land kan føre er å opprettholde et sunt pengesystem (noe som historisk sett har betydd gullstandarden), å holde politikerne fra å skape inflasjon ved å trykke opp uinnløselige papirpenger, og å holde regjeringen borte fra inngrep i økonomien, bortsett fra å forhindre voldshandlinger, tyveri og svindel.

Likevel er vi alle individuelt forpliktet i alt vi foretar oss til å spekulere om fremtiden – enten det gjelder yrkesvalg, søknad om jobb, ekteskap, det å få barn, kjøpe bil eller foreta en investering. Jo bedre informert og fornuftige vi er, desto bedre vil våre gjetninger være. Men vi må innse at vi lever i en verden av usikkerhet. Vi kan aldri eliminere elementet av sjansespill, av ren tilfeldighet.

Økonomi er en videnskap, men det er en videnskap med sin egen spesielle natur, formål og metoder. Det er en vanlig feil å avfeie den som en pseudo-vitenskap fordi den ikke anvender samme metoder eller frembringer de samme resultater som realvidenskapene. Disse er delvis oppbygd av deduktive resonnementer,  men hovedsakelig av observasjon, induksjon og statistikk, dessuten av reelle eksperimenter. Økonomi er hovedsakelig basert på deduktive resonnementer, selv om det naturligvis er nødvendig med observasjon og detaljert kjennskap til forretningsprosesser og hva folk gjør for å tjene til det daglige brød. Isolerbare økonomiske eksperimenter er på ethvert videnskapelig grunnlag umulige og unødvendige. Økonomi er studiet av menneskelighandling og valg.

Muligheten for pålitelig forutsigelse

La oss nå se på muligheten for pålitelig forutsigelse. Slik forutsigelse kommer vanligvis tydeligst til uttrykk i valg av investering. Børsmarkedets fremtid og muligheten for å forutsi den, utgjør et ideelt mikrokosmos for et slikt studium.

Prisene på dagens New York aksjebørsen representerer de samlede vurderingene til millioner av aksjeeiere over hele verden, og gjelder de individuelle verdiene av over 2000 selskaper der. Disse vurderingene gjenspeiler ikke nødvendigvis de berørte selskapers nyligste anførte fortjenester, men antagelsene og de individuelle fragmenter av kunnskap hos millioner av forskjellige aksjeeiere, og fremfor alt deres samlede forventninger med hensyn til disse selskapenes fremtid.

(Når det gjelder antallet personer som daglig er i befatning med aksjemarkedet, så finnes det mer enn 30 millioner eiere av amerikanske aksjer; de daglige transaksjonene på New York-børsen var gjennomsnittlig 65.000.000 aksjer i 1982, og gjennom snittstransaksjonen var på 1306 aksjer.
Utfra antagelsen om at minst to personer er involvert i hver transaksjon, nemlig en kjøper og en selger, var det dermed omkring 100 000 mennesker i markedet hver dag. Dette tallet er naturligvis en gietning fordi en megler på den ene siden kan gjøre en transaksjon í navnet til en bank, et meglerfirma eller gjensidig fond likeså vel som for seg selv, og på den andre; siden kan en megler foreta: mer enn en transaksjon.)

Ser man bort fra slike begivenheter som det å investere ny inntekt og slike eventualiteter som tvungne salg, så er det å selge egentlig å vedde på at en aksje selger for mer enn den vil gjøre i fremtiden, og å kjøpe er å vedde på at en aksje nå selger for en lavere pris enn i fremtiden (iallefall sammenlignet med andre aksjer). Når vi kjøper eller selger en aksje, inngår enhver av oss egentlig et veddemål med sin egen kunnskap og vurderingsevne overfor den totale kunnskap og vurdering til millioner av andre aksjeeiere.

Istedenfor at vi alle blir enige om én videnskapelig forutsigelse om fremtidem vil trolig ikke to av oss være helt enige om den. Børsprisene varierer hver eneste time hver eneste dag fordi kunnskapen hos hver av oss er begrenset, og det uventede alltid inntreffer- vi lever i en verden av daglige overraskelser. Noen investorer og spekulanter kan gjøre det bedre enn andre: fordi de er klokere eller heldigere ,men ingen kan ha en perfekt merittliste. Det kan ikke engang den beste profesjonelle spåmann.

La oss minne oss selv på at den økonomiske fremtiden i seg selv bare er en del, og en uadskillelig del, av alles totale fremtid. Å spørre noen om å forutsi den økonomiske fremtiden nøyaktig, er akkurat det samme som å be ham om å forutsi den totale fremtid.


Forholdene endrer seg hele tiden

”Vitenskapelig” økonomisk forutsigelse ville bare være mulig i den hypotetiske situasjon som en tidligere generasjon økonomer kalte «den ubevegelige tilstand», og som de fleste av dem nå kaller «ekvilibrium», enkelte andre «den jevnt roterende økonomi». Som et tankens redskap kan dette hypotetiske postulatet ofte være nyttig, men tilstanden i seg selv eksisterer i virkeligheten aldri. Det ville dreie seg om en tilstand hvor intet uventet noensinne ville inntreffe – ingen vulkanutbrudd, ingen jordskjelv, ingen tornadoer, ingen flom, ingen tørke, ingen revolusjoner, ingen plutselige krigsutbrudd; men heller ikke noe fremskritt, oppdagelser, betydningsfulle landevinninger innen teknisk kunnen, ingen oppfinnelser. Fremtiden ville kunne forutsis fordi det ikke ville være noen forandringer å forutsi – ingen nedgang, ingen vekst, ingen lavkonjunktur, ingen høykonjunktur. Alle industrier ville beholde den samme størrelsen i forhold til hverandre. Og så videre i det uendelige.

Men i den fluktuerende, ustadige, uberegnelige og dynamiske økonomi vi lever under, ville de faktorer som måtte tas inn i en mulig forutsigelsesformel eller ligning praktisk talt være ubegrensede. Vi kjenner ikke til hvilken relative vekt vi skulle gi hver av dem, og vi vet heller ikke hvilke enkelte av faktorene er. Som så mange såkalte økonomer uheldigvis forestiller seg, har vi ikke engang å gjøre med målbare objektive kvantiteter, meri hovedsakelig med subjektive elementer, med forventninger, med omskiftende verdier. Og vi kan til et gitt tidspunkt bare måle disse komparativt, ikke absolutt. En bil byttes idag mot så og så mange dollar og cent, men irnorgen kan enten bilens eller dollarens verdi være en annen.

(Dette henleder oppmerksomheten på så mange offentlige statistikkers uholdbare og misledende natur, f.eks. «nasjonalinntekten». En redusert hvete- eller maisavling selger vanligvis for flere dollar totalt enn en rekordavling; en redusert avling kan derfor få nasjonalinntekten til å øke. Hvis enhver i utgangspunktet hadde så mye av alt som han ønsket, ville nasjonal-inntekten være null, fordi ingenting kunne oppnå en pris.)

Bare for å gjenta det, er vi alle uunngåelig spekulanter. Vi er alle tvunget til å gjøre våre egne forutsigelser en gang imellom. Og når vi gjør slike, er det noen få faktorer vi må holde klart for oss.

En av dem er at våre forutsigelser i alminnelighet må være basert på hva vi venter at andre mennesker vil gjøre. Når vi i denne inflasjonspregede tidsalder forsøker å forutsi den fremtidige inflasjonstakten (noe som er avgjørende i enhver økonomisk avgjørelse), må vi huske på forbruk og underskudd i Kongressens nyere historie, og også det som ser ut til å være den absolutte mangel på enhver sans for finanspolitisk ansvarlighet hos de fleste av Kongressens medlemmer. Hvis vi hele tiden er oss dette bevisst, vil vi med sikkerhet kunne vente en høyere inflasjonstakt både i de neste få månedene og de neste få årene enn det som for tiden blir antatt av noen av statsøkonomene. Slike betraktninger ville ikke gjøre oss istand til å si nøyaktig hva inflasjonsraten vil bli i en gitt måned eller år, eller hvor lenge den bestemte takten vil holde seg, men de vil gjøre våre gjetninger bedre enn ellers.

Et annet forhold man må være klar over (og et som med sikkerhet ikke gjelder i forutsigelser av rent fysiske eller kjemiske forandringer), er at våre forventninger om den økonomiske fremtid i seg selv bidrar til å forandre den fremtiden. La oss anta at en meget rik mann – vi kaller ham John Smith – bestemmer seg for at en viss aksje, f .eks. i Widget Company, kommer til å øke med omlag 30 poeng iløpet av de neste 30 ukene. Han begynner å kjøpe aksjer, og hvis hans ressurser og tro er sterke nok, kan han overby sine avsluttende kjøp med nesten alle de 30 poengene idag.

Konklusjonen blir: Ingen profesjonell forutsiger kan alltid ha rett, men noen som har overlegen kunnskap og evnen til ekspertanalyse, kan få rett oftere enn andre. Med en fremtid som er så usikker vil enhver av oss, enhver investor og enhver forretningsmann, tvinges til år bli en spekulant. Men heldigvis er det ikke nødvendig at vi alle alltid får rett. Som Ludwig von Mises har påpekt: «Det er ikke korrekt forutsigelse i seg selv som skaper profitt, men forutsigelse som er bedre enn de andres.»

Min alternative årstale

Opprinnelig skrevet for Demonstrasjonen mot Sentralbanksystemet 17.februar 2011. 

Mine damer og herrer. Kjære tilhengere av fred og frihet.

Det er den 17. februar dagen for Sentralbanksjefens årstalen. Jeg har endt opp som en slags antisentralbank sjef, men jeg er ingeniør som nylig har fattet interesse for økonomi. Jeg har lenge interessert meg for samfunn og filosofi på fritiden.

Det er en dyp sammenheng mellom økonomi og samfunn. Mises stilte spørsmålet. Hvorfor lager menneskene samfunn? Hvorfor klumper vi oss sammen i byer? Hvorfor lever vi ikke spredd utover landet i små familier og stammer? Svaret er er at arbeidsdelingen eller kanskje snarere kunnskapsdelingen er mer effektiv enn å kunne og gjøre alt selv. Samfunnet slik vi ser det i dag er en konsekvens av at millioner av mennesker, over generasjoner, har sett fordelen av å samarbeide. Fordelene med arbeidsdelingen er altså årsaken til at vi lager byer, språk, lover, bruker penger, handle sammen alt det som omfatter en sivilisasjon. Arbeidsdelingen er selv limet i samfunnet. Pengene er blodet.

En følge av dette er er at når økonomien bryter sammen så bryter også sivilisasjonen sammen. Min påstand at undergangen til alle større sivilisasjoner kan forklares i økonomiske forhold. På sammen måte som folk ser seg tjent med å søke sammen for å samarbeide vil folk trekke seg tilbake og ut av samfunnet dersom de ser seg tjent med dette. Eksempler på desivilisasjon er fremveksten av svart økonomi, immigrasjon til friere og fredligere land, og at innovasjon og entrepenørskap stanser fordi folk ser at gevinsten ved arbeid og risiko ikke står i stil med innsatsen. Gevinsten skattes vekk og innsatsen blir høy grunnet reguleringer og byråkrati.

Like før finanskrisen, bestemte jeg meg for å sette meg grundigere inn i økonomi og skaffet meg en utgave av George Reisman’s Capitalism. Noen få måneder senere, i september, braste finanskrisen løs. Jeg hadde fått en grunnforståelse av bankenes betydning for dette og bare ventet på at pressen skulle til systemkritisk angrep på bankvesenet som årsak til krisen. Månedene gikk, men oppgjøret kom aldri. Jeg finner det bemerkelsesverdig. Norges bank har i likhet med de andre sentralbankene organisert seg under IMF og BIS ”Finansiell Stabilitet” i sin formålsparagraf. Så kommer verden globalt inn i en verdensomspennende ustabilitet. Det skriker mot oss at IMF, BIS og sentralbankene ikke har levert varen. Allikevel er systemkritikken i pressen totalt fraværende.

Man finner daglig kritikk av staten i pressen. Det klages over veiene, skolene, helsevesenet, eldreomsorgen, barnehagene osv. Men kritikken går alltid en vei pressen krever mer stat og mer penger. Det samme gjelder finanskrisen. Pressen har forlangt flere og strengere reguleringer.  Problemet med finanskrisen er nettopp statens innblanding i form av pengemonopol og statlig fastsettelse av pengemengde og rente. Løsningen er deregulering. Om dette er pressen stille. Det er en klar tendens i pressen å bevege Norge i totalitær retning.

Situasjonen minner om den som er beskrevet i boken ”Litt Fascisme Hr Statminister” av Tormod Valaker. Han gikk i gjennom de borgelige hovestadsavisene på 30-tallet og deres omtale av de. Det er rystende lesing. Norsk main presse var ivrig heiagjeng for Hitler og Mussolini. Som eksempler kan nevnes at verken opposisjonen mot Mussolini i Italia eller flyktningene fra Hitler Tyskland i Norge ble omtalt overhodet. Vi snakker altså om 5 aviser over en 10 års periode.  Det er et omfattende antall artikler. Den redaksjonelle tendensen var klar både i redaksjonell linje og leserinnlegg som kom på trykk. Den samme tendensen ser vi i omtalen av finanskrisen. Den liberalistiske anti totalitære opposisjonen kommer ikke til orde.

Dere vil kanskje spørre om sammenhengen. Jeg kan referere til forordet i den tyske utgaven av ”The General Theory” som kom ut i 1936. ”Mine teorier passer best i en totalitær stat” var Keynes budskap til tyskerne.  Karl Marx forlangte opprettelsen av en sentralbank idet kommunistiske manifest i 1848. Nazistene programfestet frihet fra rentetyranniet i 1920. Sentralbanken hører hjemme i et totalitært samfunn.

Det var med stigende frustrasjon at jeg opplevde krisen utfolde seg uten systemkritikk. Det er viktig at krisen blir forklart ellers får uskyldige skylden. Richard Evans sporer det moderne jødehatet i Tyskland tilbake til krisen i 1873. Jødene fikk skylden for krisen. Den egentlige årsaken var demonetariseringen av sølv under innføringen av gullstandarden.

Når stillingen som sentralbanksjef, med offentliggjøring av kandidatene, ble utlyst så jeg muligheten for å komme til orde og jeg fikk inn et innlegg i dagens næringsliv. Sentralbanksjefens årstale i dag med pressedekning ble en ny mulighet.

Statens symbiotiske liv med bankene har en lang historie. Myndighetene har sett på bankene som en finansieringskilde mens bankene har søkt statlige privilegier for å kunne drive sin lukrative virksomhet med å lage penger ut av ingenting for utlån med rente.  Bankene har f.ex fått stanse innløsingen av metaller uten å bli slått konkurs. Bankens krav mot lånekundene har blitt håndhevet mens innskyternes krav mot banken ikke har blitt håndhevet. En klar forskjellbehandling og eksempel på et rettslig privilegier.

Staten har også yndet å gi seg selv monopol på pengeproduksjon. Dersom du har monopol på penger kan du kjøpe alt. I tidligere tider tynnet staten ut metallene i myntene eller klippet dem og forlangte å få pålydende for myntene. Papirpenger kom til England i 1694 og til Norge i 1695, begge steder stanset innløsningen raskt og sedlene ble trukket tilbake.

Sedler ble introdusert på nytt i 1713 for å finansierer den store nordiske krig (1713-1720) og siden trukket tilbake. I 1737 ble den såkalte Courantbanken opprettet og utstedte sedler. Den utviklet seg til å bli en finansieringskilde for staten. I 1757 ble innløsningsplikten opphevet og sedlene ble tvungent betalingsmiddel. Dermed kunne seddelpressen løpe fritt. I løpet av syvårskrigen (1756-17643) ble seddelmengden 3 doblet.

Napoleonskrigene medførte en dramatisk økning av statsutgiftene og seddelpressen løp på nytt. Ole Feldbæk skriver i sin Norgeshistorie: » tilbage stod kun at lade seddelpressen arbeide stadig hurtigere. En tid lykkedes det at holde igjen på seddelpressen. Men i 1812 vidste selv ikke finansministeren hvor mange sedler som var i omløp.»

Etter Napoleonskrigen og selvstendigheten forsøkte staten å rydde opp i det pengemessige kaoset og i 1842 ble det full innløsning i sølv av sedlene. Dermed var en periode på 85 år uten innløsing brakt til ende. Man hadde dårlige erfaringer med papirpenger ellers i Europa også. I England bestemte parlamentet i Peels act av 1844 at det skulle være 100% dekning for papirsedlene og etableringen av en statlig bank med monopol på utstedelse av sedler som garanti for dette.

Etter Napoleonskrigene var det imidlertidig bankkontoer begynt å komme i bruk. Bankkontoer virker nøyaktig som penger. Istedenfor at en seddel eller mynt skifter hender under transaksjonen overføres penger mellom kontoene. Kravet om 100% dekning gjaldt ikke kontoer og inflasjonen fortsatte derfor som før ved at bankene opprettet bankkontoer uten dekning.

Den første krisen kom i 1847. Karl Marx skrev det kommunistiske manifest i 1848 blant annet med krav om opprettelsen av en sentralbank for utstedelse avkreditt. Marx må ha opplevd deflasjonen som kommer etter en kredittekspansjon. Som følge av krisen og vanskelighetene fikk Marxismen oppslutning og innflytelse fra starten. Marx tankegods er dominerende den dag i dag. Entreprenørene og kapitalistene fikk skylden, men den virkelige årsaken til problemene var feilreguleringer.

Den norske stat gikk over på gullstandard i 1874. De fleste andre land gikk over til gullstandard på samme tid. Inflasjonen fortsatte. Dekningen for pengene var ca 50% i 1870 og ca 10 % ved inngangen til første verdenskrig da gullinnløsningen ble avsluttet. Med stadig synkende gulldekning var det bare et tidspunkt før gullinnløsningen ville stanses uansett. Man så tendensen bl.a.ved at Deutschmark papir pengene ble gjort til legal tender i 1910.

Jeg innledet med å diskutere hvordan institusjoner dannes som en konsekvens av enkeltindividers valg ut i fra hva de ser seg best tjent med. Jeg skal nå diskutere noen av institusjonene og vanene som dannes p.g.a. inflasjon altså den stadige svekkelsen av pengenes kjøpekraft og verdioverføringen til staten og bankene.

Papirpengene kom i bruk utover 1700 tallet. Samtidig utviklet kongemakten og nasjonalstaten utviklet seg på bekostning av lokalstyret. Sentralmaktens kontroll med penge og banksystemet og derved finansiering var en viktig faktor i denne utviklingen. Nasjonalstaten og nasjonalistiske ideologier er en logisk konsekvens av inflasjon. Man ser en rød tråd fra introduksjonen av papirpenger på 1700 tallet frem mot de nasjonalistisk motiverte masseslakteriene under 1 og 2 verdenskrig. Vi så også nettopp at finanskrisen i 1873 var medvirkende til utviklingen av jødehatet. Også i dag har vi den samme effekten mot sentralstyre på bekostning av lokalstyre og individ styre. Inflasjonen drar beslutningene vekk fra de som berøres. Ordningen med nasjonale valutaer er en form for nasjonal sosialisme.

Papirpengene kom i sirkulasjon for å finansiere kriger. Den store nordiske krig, 7 års krigen, napoleonskrigene, alle ble finansiert ved bruk av papirpenger. Det samme gjaldt den amerikanske borgerkrigene som ble finansiert med såkalte ”War bonds”, statsobligasjoner kjøpt opp av penger produsert av seddelpressen. Det samme gjaldt 1 og 2 verdenskrig som ble finansiert ut av seddelpressen. Vietnam krigen gjorde det endelig av med gullstandarden i 1971. Det er ingen tilfeldighet at perioden med total langvarig  krig sammenfaller med perioden med statlig pengemonopol og kontroll med bankvesenet. Seddelpressen bidrar til å utsette krigstrettheten og krigene blir dyrere og lengre enn folk ønsker.

Inflasjonen har også en dyp effekt på forretningslivet. Tilgangen på billig kreditt gjør at gjeldsgraden i bedriftene vokser på bekostning av egenkapitalen. Effekten av dette er at bankene blir stående med en betydelig andel av kapitalen i bedriftene. Dersom banken eier 90% av kapitalen i en bedrift er det banken som tar mange av de viktigste beslutningene på og ikke entreprenørene. Beslutningsprosessene i næringslivet blir mer sentralisert enn de ellers ville vært. Antallet ekte entreprenører som har egne penger som sin kapital blir redusert.

En annen effekt av at bankene er så tungt inne med kapital i eksisterende industri er at innovasjon blir motarbeidet. Innovasjon er en trussel mot bankenes eksisterende plasseringer og de har som gruppe, liten interesse av å finansiere truende nykommere.

Inflasjonen har også effekt på kvaliteten. Det er vanskelig å selge det samme produktet til høyere pris på et senere tidspunkt. Løsningen på det problemet er å kompromisse med kvaliteten.

En siste effekt av inflasjonen er at vi får flere overtakelser enn vi ellers ville hatt siden overtakelsen finansieres med banklån. Topplederne i store bedrifter med enkel tilgang til kapitalmarkedene kan lettere gjøre store risikofylte grep. Vi får hyppigere fusjoner og mindre organisk vekst i bedriftene.

Mye av de samme som gjelder bedrifter gjelder privatpersoner. Noen blir fristet til å ta opp gjeld fordi det er så billig og mange tar opp gjeld i ung alder i eiendom for å få gevinst av inflasjonen alle vet at boligprisene stiger og stiger.  Effekten av familenes huslån kan ikke undervurderes. Veldig mange er usikre, gjeldsslaver istedenfor selvsikre uavhengige individer. Vi er redde for å miste jobben og organiserer oss i fagforeninger og blir forsiktige med å starte egen virksomhet på grunn av gjelden.

Inflasjonen styrker også fagforeningene ved at den lovbestemte prisstigningen gjør det nødvendig med regelmessige lønnskorreksjoner for alle. Med et metallbasert pengesystem får alle et lønnspålegg i form av økt kjøpekraft og ingen nominelle tillegg er nødvendige.

Samtidig forsvinner kjøpekraften til kontanter. En kroneis som i 1970 kostet 1 kr koster i dag 20 kroner. Man blir nødt til å plassere pengene sine på andre måter og vi får en forvokst bransje av finansinstitusjoner som forvalter folks penger og nyder godt av forvaltningshonorarene. Disse plasseringene gjør også at folk blir mer opptatt av penger enn de ellers ville vært siden investeringene er i våre tanker.

Usikkerheten med våre sparepenger som blir forsterket av de gjentakende krisene som i løpet av få måneder eroderer vekk store deler av folks plasseringer.Usikkerhet gjør at folk arbeider lenger enn de ellers ville gjort for å sikre seg. Vi møter alderdommen med frykt og søker trygghet i velferdstaten.

Til sist er det klart at velferdsstaten i stor grad er finansiert med inflasjon. Nasjonalstatene drukner i gjeld. Utdannelse, eldreomsorg, barnepass, en hjelpende hånd i trange tider disse oppgavene er tatt over av staten. Inflasjonen har redusert familiens og naboskapets betydning. Samfunnet er blitt mer sterilt og kaldt i prosessen. I tillegg er velferdsstaten en meget økonomisk inneffektiv måte å organisere disse oppgavene på. Det er derfor den er skattefinansiert. Vi blir alle fattigere.

Det ble tatt et krafttak for å rydde opp i pengesystemet omkring 1840. Siden har det i store trekk gått jevnt nedover via sentralbankorganisert gullstandard før første verdenskrig til gullinnløsningen av dollaren under Bretton Woods opphørte i 1971 og dagens papirbasert elendighet med dyp økonomiske krise og o% rente. Det er nå på tide med ett nytt krafttak og en ny vanntett bankreform. Jeg håper vårt budskapet når ut til det norske folk og politikere og at de nødvendige grep tas raskt.

Takk for oppmerksomheten!

‘Østerrikerne’ i Norge

Opprinnelig publisert i Ideer om frihet nr 4, 1984.

Hvem bragte den ‘østerrikske’ skole til Norge og hvilken innflytelse har den hatt i norsk sosialøkonomi?

Den Østerrikske Skole er navnet på den ret­ningen innenfor økonomisk tenkning som ut­viklet seg etter Carl Mengers (1840 – 1921) epokegjørende nyorientering av sosialøko­nomien gjennom marginalnytteteorien. To av Mengers elever gjorde skolen ytterligere kjent, Eugen von Bøhm-Bawerk (1851 -1914) og Friedrich Wieser (1851 – 1926).

Deres elever igjen var bl.a. Ludwig von Mises (1881 – 1973) og Friedrich August von Hay­ek (1899 – ) som begge har stått sentralt i økonomisk debatt i dette århundret. Selv om både Mises og Hayek er mest kjent for sin innsats for liberalismen, er ikke den ‘øster­rikske’ skole noen normativ retning innen­for økonomi. Politiske og normative hold­ninger følger ikke direkte av det som er sko­lens teoretiske fundament. Likevel må det sies at den ‘østerrikske’ skole bygger sin teo­ri på det subjektive og individuelle element i økonomien, og derfor vanskelig vil kunne underbygge politiske systemer som elimine­rer enkeltindividet.

Denne artikkelen trekker noen linjer i den innflytelse den ‘østerrikske’ skole har hatt i Norge. Den er ufullstendig og overfladisk, men angir noen hovedlinjer. Dette er bare en begynnende analyse av temaet, og forfat­teren er interessert i bidrag som kaster mer lys over emnet.

 

Sosialøkonomi i Norge

Økonomisk vitenskap er i Norge ikke eldre enn 150 år. I denne perioden har enkeltper­soner til tider sterkt dominert den økonomi­ske tenkning. Anton Martin Schweigaard (1808 – 1870) var Norges første betydelige fagøkonom. Han var påvirket av Adam Smith og David Ricardo. Schweigaard dominerte både den økonomiske tenkning og det politiske liv i perioden 1840 til 1860. Han er en av dem som har æren for at Norge i denne perioden fikk en av de mest liberale lovgivninger og åpne økonomier i Europa.

Schweigaards etterfølger som professor i økonomi var Torkel Halvorsen Aschehoug (1822 – 1909). Han var også en ledende per­son i politikken og var den konservative fløyens talsmann i tiden før 1884. Ascheho­ug hentet mye av sin inspirasjon fra den ‘hi­storiske skole’ i Tyskland. Han var også på­virket av den engelske økonomen Alfred Marshall. Hans politiske og teoretiske orientering, og særlig innflytelsen fra den tyske konservative reformisten Adolf Wag­ner, hovedarkitekten bak Bismarcks vel­ferdsstat,  kan bidra til å forklare hvorfor Norge så tidlig utviklet sosiallovgivning og innførte progressiv beskatning. (1)

I perioden 1935 til 1970 var det Ragnar Frisch (1895 – 1973) som dominerte økono­misk tenkning i Norge. Frisch hadde rundt 1930 gjort sine pionerarbeider innenfor økonometrien, et arbeid han i 1969 mottok Nobels minnepris i økonomi for. I 1931 opprettet staten et personlig professorat for Frisch, og han begynte å arbeide med nasjonalbudsjettmodeller som han og hans ele­ver, den såkalte ‘Oslo-skolen’, kom til å ut­vikle til et aktivt styringsmiddel i den øko­nomiske politikk og som ble et av funda­mentene i oppbyggingen av sosialdemokra­tiet og planøkonomien i Norge etter krigen.

Frischs dominans var så sterk at John May­nard Keynes aldri vant noen stor anerkjen­nelse i Norge, selv om Keynes i 1938 ble gjort til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. I Norge anså man Frischs arbeider som langt mer grunnleggende og banebrytende enn Keynes’. (2)
Den eneste gangen vi har hatt reell me­ningsbrytning innen økonomisk tenkning i denne perioden, var i tidsrommet fra århun­dreskiftet og frem til 1930. Det var også i denne perioden vi hadde et ‘østerriksk’ mi­ljø i Norge. Den som brakte de ‘østerrikske’ tankene til Norge, var Oskar Jæger (1863 – 1933).

‘Østerrikernes’ introduksjon i Norge

Hvorledes Oskar Jæger kom i kontakt med ‘østerrikerne’ er uklart, men som nevnt var den ‘historiske skole’ i Tyskland sterkt re­presentert i Norge gjennom Aschehoug, og ‘metodestriden’ og Carl Mengers arbeider var av den grunn kjent. Den unge Jæger må ha latt seg fascinere av Menger i en viss opp­osisjon til Aschehoug. Aschehougs innfly­telse var likevel så sterk at på grunn av hans manglende nyorientering, kom marginal­nytteteorien meget sent til Norge. Det var først i 1892, ved publiseringen av Oskar Jæ­gers doktoravhandling om Adam Smith, at marginalnytteteorien ble behandlet. (3)

I en avhandling, trykt i 1901, gjennom­gikk Jæger Eugen von Bøhm- Bawerks ka­pitalteori som etter Jægers mening løste alle de paradokser den klassiske teori var kommet opp i. Gjennom disse to arbeidene var den ‘østerrikske’ teori introdusert og sikret en fremtredende posisjon i økonomisk tenk­ning i Norge. (4)
Et av Jægers hovedargumenter i sin av­handling om Adam Smith var at i motset­ning til hvordan ettertiden har tolket ham, så hadde Adam Smith lansert en subjektiv verditeori. Jæger hevdet videre at Smiths verditeori ikke ledet til de samme paradok­ser som f.eks Ricardos forenkling av Smiths teori. Jæger kritiserte bl.a. Friedrich Wieser for å tillegge Adam Smith den versjonen av verditeorien som Ricardo hadde utviklet. (5)

 

Jægers avhandling om Bøhm­-Bawerk

Jæger anså Eugen von Bøhm-Bawerk for å være den virkelig store fornyeren av økono­misk teori. Som Bøhm-Bawerk, skilte Jæger meget skarpt mellom økonomisk teori (ren teori) og anvendt økonomisk teori. Han var alltid tilbakeholdende med å viske ut denne grensen. Bøhm-Bawerks største bidrag til økono­misk teori var, ifølge Jæger, hans løsning av kapitalrenteproblemet. Kapitalrente er den rene avkastning en kapital gir.

I et par tusen år har økonomer filosofert over riktigheten av at en person mottar avkastning av det å eie kapital, uten selv å yte noe arbeid. Reli­giøse tenkere har kalt det ukristelig; sosiali­ster har kalt det utbytting. Felles for dem al­le er at de ikke har kunnet gi noe riktig svar på årsaken til kapitalrenten.
Ifølge Bøhm-Bawerk fantes det tre ulike forklaringer på kapitalrenter: Produktivi­tetsteorien, benyttelsesteorien og abstinenste­orien.

Produktivitetsteorien prøver å forklare kapitalrenten med kapitalens utnyttelse i produksjonen. Dette kan imidlertid bare forklare kapitalens bruttoavkastning, ikke den nettoverdien som kapitalrenten er.

Benyttelsesteorien forklarer denne netto­avkastning med en slags betaling de som bruker kapital gir til kapitaleiere for å kun­ne benytte kapitalen. Men som den andre forklaringen, så vil også denne vise seg å kun forklare fordelingen av kapitalens brut­toavkastning, ikke fenomenet kapitalrente som er et rent nettoprodukt.

Abstinensteorien søker å se kapitalrenten som en slags lønn til kapitaleieren for ikke å konsumere kapitalen, men låne den ut, ofre den til investering. Denne teorien faller for den urimelige påstand at kapitalinvestering skulle innebære noe offer.

Kapitalrenten kan først forstås når man har forstått hva kapital er. Kapital er all an­strengelse og produksjon en foretar som ikke leder direkte til konsumgoder, men ska­per grunnlaget for et høyere fremtidig kon­sum (med andre ord; all produksjon av ma­skinkapital, halvfabrikata osv.) Ka­pitalen inngår i en produksjonsprosess som strekker seg over tid. Sagt på en annen må­te, så vil enkeltmenneskets vurdering av om de skal konsumere sine økonomiske midler med en gang, eller investere i en produk­sjonsprosess, være avhengig av produksjon­sprosessens lengde og mengden av konsum­goder etter investeringer i forhold til tidlige­re.

En beslutning om disponering av ens ka­pital avhenger altså av hvorledes en verdset­ter fremtiden. Nå sier Eugen von Bøhm­-Bawerk at de fleste mennesker verdsetter et gode idag høyere enn i fremtiden. I dette lig­ger nøkkelen til å forstå kapitalrenten. Hvis vi skal godta et fremtidsgode som alternativ til nåtidsgode, må fremtidsgodet være stør­re enn nåtidsgodet. Betalingen for å vente – utsatt konsum – er det samme som kapitalrenten; det nettoprodukt som kapitalen av­kaster eller en slags neddiskonteringsfaktor for fremtidig konsum.

Kapitalrente har med andre ord intet med utbytting å gjøre. Når Bøhm-Bawerk så det­te som ingen hadde sett før ham, var det fordi han bragte tidsaspektet inn i økonomisk teori, han gjorde økonomien dy­namisk, mens klassisk teori (som også Marx bygget på) hadde vært statisk.

Selv om Bøhm-Bawerk, etter Jægers me­ning, hadde løst problemet med å forklare kapitalrenten, og på en slik måte at det spar­ket benene under sosialistenes utbyttingste­ori, så var det ikke dermed sagt at ikke det sosiale spørsmål, spørsmålet om rettferdig inntektsfordeling i samfunnet, var aktuelt og berettiget. Som sagt så satt Jæger, i likhet med Bøhm-Bawerk, et skarpt skille mellom den rene teori og anvendt teori. Spørsmålet om rettferdig fordeling av samfunnets goder var for ham normativt, og dermed utenfor den rene økonomiske teori.

 

Jæger om progresjonsskatten

I likhet med Friedrich Wieser mente Jæger at klassisk teori hadde kommet til kort når det gjaldt å hanskes med de sosiale proble­mene som oppstod i industrialiseringens kjølvann. Jægers statsteori kan synes inspi­rert av Carl Menger idet han betraktet sta­ten som en sosial institusjon som har mani­festert seg og utviklet seg i samfunnet.

Han mente derfor at staten verken har noen na­turlige oppgaver eller naturlige skranker. Så selv om han personlig gjerne så at staten rundt 1900 i noe sterkere grad engasjerte seg i sosiale spørsmål, var dette for Jæger et praktisk snarere enn prinsipielt spørsmål.

Hans holdning kom bl.a. til uttrykk i spørsmålet om progresjonsskatten. Både Wieser og Jæger avviste å begrunne skatte­politikken med sosialpolitiske målsetninger som for eksempel inntektsutjevning. Friedrich Wieser tok utgangspunkt i teorien om likt offer ved beskatning når han støttet progresjonss­katt. Ettersom grensenytten også av penger er avtagende, må skattesatsen være progres­siv for at hver enkelts skattebidrag skal re­presentere et likt offer. (6)

Jæger, som i synet på dette var helt på lin­je med Wieser, gjorde oppmerksom på at en konsekvent gjennomføring av denne ‘likt offer teorien’, innebar at selv de med inntekt under eksistensminimum, måtte betale skatt samtidig som det for et eller annet inn­tektsnivå ville være en progresjonsskatt på 100 prosent. Jæger mente derfor at ved siden av prinsippet om ‘likt offer’, måtte skattesatsen vurderes ut fra dens totale virk­ning på samfunnets økonomi og den økono­miske vekst.
Derfor ville, ifølge Jæger, be­skatning av inntekter på eksistensminimum være meningsløst, fordi det overhodet ikke ville gi noen bidrag til staten i forhold til den skade den ville volde den enkelte. På samme måte ville en marginalskatt være meningsløs hvis den var så høy at den innebar redusert insentiv til å arbeide og tjene penger, og der­med redusert økonomisk vekst i samfun­net.

 

Jæger om Carl Menger

I en artikkel Jæger skrev i 1921 i forbindelse med Carl Mengers død, gav han uttrykk for dyp personlig beundring for Menger. Jæger hadde besøkt Menger i Wien i 1899, og be­søket hadde gjort dypt inntrykk. Jæger skrev etterpå:

«Personlig var …. Menger en yderst elskværdig mand. …. Jeg mindes endnu med taknemlighet og vemod den be­rømte forskers venlighet og elskverdighet mot en ung og ukjendt kollega.» (8)

Naturligvis var det grensenytteteorien, som Jæger fremhevet som Mengers største bidrag til økonomisk tenkning, og særlig det at Menger forstod at i den velkjente psy­kologiske lov om avtagende grensenytte lå der en slags ‘første årsak’ til å forklare ver­didannelsen i markedet og dermed hele den økonomiske fordeling. Det eneste Jæger hadde å bemerke til Mengers teori, var at han ikke skarpt nok sonderte mellom egennytten som økonomisk motiv og det teore­tisk/økonomiske prinsipp om nyttemaksi­mering.

 

‘Østerriksk’ teori i 30-årene

Det er uklart hvorledes forbindelsen er mel­lom Jægers arbeider og det at Trygve J B Hoff (1895 – 1982) kom til å skrive sin dok­toravhandling i økonomi om et tema som ‘de nye østerrikerne’, Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek, hadde engasjert seg i. (9)

Hayek var fra 1931 velkjent i Norge på grunn av sin konjunkturteori publisert i boken Prices and Production.
Men holdningene til Hayek var delte. Den som var mest positiv til Hayeks teori, var Wilhelm Keilhau (1888 – 1954). Mens Johan Vogt (1901 -), professor fra 1957 og en av våre mest fascinerende marxister, skrev i 1936 en karakteristikk av Bøhm-Bawerk og Hayek, hvor det blant annet het:

«Den moderne socialøkonomis mest utførli­ge og mest omtalte teori om kapitalrentens berettigelse er fremsatt av den østerrikske professor Eugen von Bøhm-Bawerk. Bøhm­-Bawerks omfangsrike verk om den kapitali­stiske profitt, Kapital und Kapitalzins, omfatter to hoveddeler. I første del, Geschichte und Kritik der Kapitalzins-Theorien, utgitt første gang i 1884, bestreber Bøhm-Bawerk sig efter å levere et tilintetgjørende slag mot Marx’s lære om merverdien, og fremhever samtidig svakhetene ved alle de tidligere le­verte forsvar for kapitalrenten. I annen del, Positive Theorie des Kapitals, utgitt første gang i 1888, fremla Bøhm-Bawerk det nye forsvar, som gikk sin seiersgang gjennom universitetene i alle land, og som med ett slag gjorde Bøhm-Bawerk til den moderne borgerlige socialøkonomis fremste mann.» « …. »
«Også Keynes retter forøvrig en stor del av sin polemikk mot Hayek, og det vil derfor, selv om Hayeks egentlige glanstid er forbi, være på sin plass å underkaste hans lære en nærmere analyse.» « …. »
«Friedrich A. Hayek stiller tingene på hodet, fordi han har tatt sitt utgangspunkt i rene undtagelses­forhold og ikke i de reale forhold således som de foreligger i de mest fremskredne ka­pitalistiske samfund, og hans ‘fornyelse’ av den socialøkonomiske videnskap har derfor fått en parodisk karakter. Denne gjengan­ger fra Bøhm-Bawerks tid betegner samtidig avslutningen av en hel historisk epoke inn­enfor den socialøkonomiske videnskap. Det er den borgerlige socialøkonomis siste frem­støt.» (10)

Keilhau svarer på Vogts fremstilling ved blant annet å si:

«Om det nu imidlertid er lykkes å påvise at en teori er fremsatt med en bestemt politisk hensikt, gir denne påvisning i sig selv ikke noget bevis for at teorien er uriktig; den ba­re skjerpet til aktpågivenhet. Det forekom­mer mig at Johan Vogt ikke alltid har vært på det rene med den ting. Der finnes nemlig i økonomikken adskillige teorier som nok har politisk sikte, men som likevel holder et ganske annet videnskapelig mål enn den Clarkske formulering av ‘fordelingsloven’.
Dette gjelder således Bøhm-Bawerks lære om at vurderingsforskjellen mellem frem­tidsgoder og nutidsgoder har betydning for rentedannelsen. Vogt har utvilsomt rett i at Bøhm-Bawerk var påvirket av det akademi­ske rentiermiljø i Wien, et miljø som forresten var adskillig mere småborgerlig og be­skjedent enn Johan Vogt synes å tenke sig.
» « …. »
«Det er nok så at enhver socialøko­nom idag må trekke på smilebåndet når han leser den attest en av Bøhm-Bawerks beun­drere gav den østerrikske forfatter for å ha levert ‘den epokegjørende løsning av dette vanskelige, to årtusener omstridte problem’ (et citat Vogt anfører side 36). Men en full­stendig kapitalrenteteori vil vel også i frem­tiden bli nødt til å opta i sig enkelte av de momenter Bøhm-Bawerk trakk frem.» (11)

 

Ragnar Frisch delte nok Vogts politiske vur­dering selv om det ikke var på det plan han avviste ‘østerrikerne’. I 1932 skrev han blant annet dette om den ‘østerrikske’ sko­le:

«På dette punkt fikk den økonomiske teori en fullstendig fornyelse i årene fra 1870 til 1890, da en rekke ‘østerrikske’ økonomer med Carl Menger i spissen tok fatt på en sy­stematisk analyse av de menneskelige behov og de dermed forbundne subjektive elemen­ter i vurderingen. » « …. »
«Visstnok er det så at ‘østerrikernes’ oprinnelige formulering av disse subjektive elementer ved nærmere eftersyn viste sig uholdbar og trengte modifikasjon, men hovedsaken er at i en eller an­nen form kom de subjektive elementer inn og fikk borgerrett i økonomikken.» (12)

Men Frisch var selv ikke upåvirket av ‘øster­rikerne’. Det at han innenfor økonometrien så tidlig utviklet dynamiske modeller, kan nok ha sin forklaring i det ‘østerrikske’ mi­ljø i Norge i 20-årene. Tidsaspektet (dyna­mikken) var som nevnt bragt inn i økono­misk teori av Eugen von Bøhm-Bawerk. Det var forsterket av den såkalte ‘Stockholm­skolen’ som i sin teori la særlig vekt på ak­tørenes forventninger. De mer berømte øko­nomene i Sverige, med Knut Wicksell (1851 – 1926) og Gustav Cassel (1866 – 1945) i spis­sen, som dannet den såkalte ‘Stockholm­skolen’, var langt på vei på linje med ‘øster­rikerne’. ‘Stockholm-skolen’ hadde også ut­viklet tidsaspektet og forventningens rolle i økonomien. Der var naturligvis en viss kon­takt mellom økonomene i Oslo og ‘store­brødrene’ i øst. (13)

Tidsaspektet og forventninger stod sent­ralt i F A Hayeks konjunkturteori, og selve forventningsproblematikken ble senere av Hayek utviklet til en hel kunnskapsteori. Frisch, som var opptatt av kvantitative sam­menhenger og målbare teorier, maktet å gi et matematisk uttrykk for tidsaspektet og forventningsmekanismer i sine modeller. Dette var altså ‘gammelt nytt’ da Keynes i 1936 lanserte sine tilsvarende ideer som epo­kegjørende.

Dog må det sies om Frisch at han, selv om han var klar over det subjektive elements betydning i økonomien, drev sin modellbyg­ging til et slikt punkt at enhver individualis­me og ethvert subjektivt element var borte. På sine eldre dager hevdet han å ha nærmet seg den matematiske optimale løsning av al­le enkeltmenneskers og samfunnets økono­miske beslutnings- og preferanse proble­mer. (14)

 

Trygve J B Hoff

Jæger hadde altså ikke maktet å danne en skole eller tradisjon i Norge. Hoffs interesse for temaet ‘Økonomisk kalkulasjon i sosia­listiske land’ kan derfor ha dukket opp til­feldig. Ragnar Frisch hadde i 1931 skrevet et forsvar for et statlig fordelingsorgan for rå­varer.(15)
Men Hoff gir ikke noe sted ut­trykk for at det var dette som tente ham på oppgaven å skrive om økonomisk kalkula­sjon i sosialistiske land. Hoff hadde en kor­respondanse i 1941 med Frisch som altså selv var sosialist, om muligheten for økono­misk kalkulasjon i sosialistiske land, men Frisch var fullstendig avvisende til å gå inn i noen debatt om dette. (16)

På grunn av Frisch’s negative holdning, også påvirket av krigsutbruddet, ble det ingen akademisk de­batt i Norge i tilknytning til Hoffs arbeid. Hoff hadde selv, i begynnelsen av 30-årene, kjøpt og overtatt som redaktør av Farmand. Gjennom sitt arbeid med dokto­ravhandlingen, hadde han tatt kontakt med Hayek og Mises. Av dette utviklet det seg et vennskap som førte til at Hayek, da han tok initiativet til dannelsen av Mont Pelerin Society i 1948, fant det naturlig å be Hoff være med som en av stifterne.

Hayek, Mises og andre ‘østerrikere’ kom til å bidra med ar­tikler i Farmand i årene etter krigen. På den måten ble det opprettholdt en kontakt med de ‘østerrikske’ tanker i Norge. I det økono­miske miljø forøvrig, døde disse ideene ut. Men var Hoff noen ‘østerriker’ ?
Hvis man dømmer etter hans doktoravhandling, må man si at han har utelatt det som er selve kjernen i det ‘østerrikske’ argument mot so­sialismen; entreprenørrollen. Dette elemen­tet i økonomien, som ikke er knyttet til noen spesielle personer men omfatter alle enkel­tindividers økonomiske tilpassing, prøving og feiling, er selve drivkraften i det som er den økonomiske prosess i et fritt marked.
Fordi grunnstammen i den økonomiske pro­sess er individer, individer som hver enkelt, på sitt plan i en kontinuerlig prosess, vurde­rer, forventer, tilpasser seg eller handler ut fra sine individuelle motiver, fordi altså markedsprosessen i sin natur er individuali­stisk, kan den ikke erstattes av statsplanleg­ging og styring. Nettopp dette kjernepunktet i den ‘øster­rikske’ teori, som Hayeks kunnskapsteori og Mises’ entreprenørteori er bidrag til å be­lyse, er så godt som tiet ihjel i Hoffs av­handling. Det er grunn til å anta at dette skyldes at Hoff ikke delte ‘østerrikernes’ syn på dette punktet, og at han derfor ikke var noen ‘ekte østerriker’.

 

‘Østerriksk’ teori de senere år

Utover de bidrag som kom gjennom Far­mand, var der frem til midten av 70-årene ingen akademisk debatt i Norge basert på ‘østerriksk’ teori. I slutten av 70-årene ble det blant en gruppe studenter ved Norges Handelshøyskole, ledet av Lars Peder Nordbakken, satt i gang studier og disku­sjoner omkring ‘østerriksk’ teori, særlig med utgangspunkt i Ludwig von Mises’ og Friedrich von Hayeks arbeider.
Dette ledet frem til etableringen av tidsskriftet Ideer om Frihet i 1980.

Idag er det en håndfull studenter som gjør sine hovedoppgaver i økonomi eller tilslut­tende fag med utgangspunkt i ‘østerrikske’ ideer, og en stadig større gruppe mennesker har fattet interesse for ideene. Kanskje kan dette bli begynnelsen til et nytt ‘østerriksk’ miljø i Norge ?

Hans Christian Garmann Johnsen er  professor ved Universitet i Agder og professor II ved NTNU. Han har utdannelse som siviløkonom fra NHH, statsviter (cand.polit.) fra Universitetet i Bergen og en dr. grad (PhD) fra Handelshøjskolen i København (CBS) innen organisasjonssosiologi.

 

Referanser

1) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, Oslo: Aschehoug, 1984, s. 94.
2) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, Oslo: Aschehoug, 1984, s. 182.
3) Jæger, 0. «Den moderne Statsøkonomis grunnleggelse ved Adam Smith.» Statsøkono­misk Tidsskrift, 1901.
4) Jæger, 0. «Eugen von Bøhm?Bawerk og hans videnskapelige betydning.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1901.
5) Jæger, 0. «Verdi og Fordelingslæren hos Ad­am Srnith.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1914.
6) Wieser, F von. Social Economics, New York: Augustus M Kelley Publishers, 1967, s 433. Før­ste publiserte tittel: Theorie der Gesellschaftlic­hen Wirtschaft, 1914.
7) Jæger, 0. Finanslære, Oslo: Aschehoug, 1930, s 282.
8) Jæger, 0. «Carl Menger.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1922.
9) Hoff, T J B. Økonomisk Kalkulasjon i Sociali­stiske Samfund, Oslo: Aschehoug 1938.
10) Vogt, J. «Dogmenes Sammenbrudd innenfor den Socialøkonomiske Videnskap.» Gjengitt i Vogt,J. Skrifter i Utvalg, Oslo: Aschehoug, 1937, s 72.
11) Keilhau, W. Anmeldelse i Statsøkonomisk Tidsskrift, 1937, s 246.
12) Frisch, R. «Nyorientering av den økonomiske teori.» Statsøkonomisk Tidsskrift, 1932, s 2.
13) Bergh, T. og Hanisch, T J. Vitenskap og Poli­tikk, s 170.
14) Vitenskap og Politikk, s 222.
15) Frisch, R. «Circulation Planning.» Journal of the Econometric Society,» 1934, s 259.
16) Gjengitt i Hoff, T J B. Tanker og Ideer, Oslo: Aschehoug, 1975.

 

Om å foregi å ha kunnskap

Opprinnelig publisert på blogg 24.November 2010


– Den amerikanske sentralbanksjefen, Ben Bernanke og Øystein Olsen, den norske sentralbanksjefen.

Denne kronikken ble ikke funnet verdig spalteplass i Dagens Næringsliv. Jeg er nokså fornøyd med den og gjengir den derfor:

Den nye sentralbanksjefen har bakgrunn fra statistisk sentral byrå (SSB).  SSB lager statistikker som Norges Bank foregir å bruke til å styre økonomien presist på vitenskapelig vis. Målet til sentralbankene er økonomisk stabilitet. Realitetene er motsatte. Nyhetsbildet er preget av en finanskrise som kom uventet, stigende arbeidsledighet, redningspakker, krisepakker og noen hver kan komme i tvil om planleggernes kompetanse.

En gjennomgang av Norges Bank’s pressemeldinger fra rentemøtene underbygger tvilen. Frem til sommeren 2007 varslet Norges Bank om vekst, den første indikasjon på at utsiktene er usikre finner man i august 2007. Først i desember 2008 annonserer banken at verdensøkonomien var i nedgangskonjunktur. I ettertid er det klart at krisen bygget seg opp over en årrekke usynlig for de som foregir å være eksperter.

De sosiale vitenskapene, som økonomi, skiller seg fra naturvitenskapene i at de omhandler mennesker som har fri vilje og således opptrer på en måte som er vanskelig kvantifiserbar. Hvordan skal man beregne folks preferanser for ulike varer og tjenester? Hvordan måler man folks fremtidsplaner? Man kan ikke imitere den naturvitenskapelige metode i økonomifaget.

Med denne innsikt leverte Friedrich von Hayek’s i sitt Nobelforedrag i 1974 ” The pretence of knowledge ” knusende kritikk av de som foregir å ha detaljert kunnskap om økonomien; Verdensøkonomien har omkring 5 milliarder sluttkonsumenter og hundrevis av millioner produsenter og konsumenter organisert i dype næringskjeder. Alle aktørene har relasjoner til mange andre og forandringer i priser på en vare påvirker samtidig prisene på en rekke andre varer. Informasjonen finnes samlet blant aktørene, men det er umulig for en institusjon å samle den. Dersom noen hypotetisk, i et gitt øyeblikk, skaffet seg oversikt  blir kunnskapen i det neste øyeblikk utdatert.

Stilt overfor kompleksitet og ikke-kvantifiserbare størrelser kan det utvikle seg en tendens til at økonomene tar fatt i enkle forhold som det er mulig å kvantifisere og beregne men som ikke nødvendigvis fanger opp viktige forhold i økonomien. Falsk teori kan bli akseptert fordi den tilsynelatende er mer vitenskapelig enn en den korrekte teori som ikke kan belegges med tall.

Etter at «dot com»-boblen sprakk og terrorangrepene i 2001 holdt sentralbankene, deriblant Norges Bank, rentene svært lave til de begynte å sette opp rentene i 2007. Kreditten skapt av banksystemet økte pengemengden M2 med ca 50 % fra 900 milliarder 1300 milliarder. Bakgrunnen for denne politikken er en formening om det er for liten samlet etterspørsel etter arbeid og produkter. Sentralbanken forsøker derfor å øke etterspørselen ved kredittekspansjon vitenskapelig utført basert på tallstørrelser som prisvekst, BNP, valutakurser, renter, ulike indekser m.m

Men hva om problemet ikke er lav etterspørsel, men snarere at produksjonsapparatet ikke er tilpasset folks preferanser? Det ligger i sakens natur at det er umulig å kvantifisere hva som er korrekt tilpasning. Men man vet at måten å gjennomføre tilpasningen er å la markedene virke. Redningspakker, subsidier, arbeidervern, tollbeskyttelse o.l vil derimot sementere feiltilpasningen og gjøre krisen kronisk.

Når krisen endelig dukket opp på ekspertenes radar har reaksjonen vært å senke renten endog under renten vi hadde hatt i årene mens krisen bygget seg opp. Dersom årsaken til feiltilpasningen av kapitalstrukturen er praksisen med utlån av penger som ikke er spart vil dagens kredittekspansjon gi grunnlaget for enda mer omfattende problemer i fremtiden. Det er et betimelig spørsmål om eksakt samme politikk som bygget opp krisen, lave renter og stor pengeproduksjon, er den riktige til å føre oss ut av den. Det er også på tide å stille grunnleggende spørsmål om det er mulig for en sentralisert organisasjon å bestemme type og mengde av penger og kreditt på en forsvarlig måte.